2.1 Kristendommens opprinnelse og tidlige historie

Kristendommen er verdens største religion med over to milliarder tilhengere. Den oppstod i det første århundret i den østlige delen av Romerriket, med utgangspunkt i livet og forkynnelsen til Jesus fra Nasaret. For å forstå kristendommens utvikling må vi se på den historiske konteksten den vokste frem i, de sentrale skikkelsene som formet den tidlige bevegelsen, og de avgjørende beslutningene som ble tatt i de første århundrene. I dette kapitlet følger vi utviklingen fra den jødiske konteksten Jesus virket i, via urkirken og Paulus' misjonsreiser, til kristendommen ble Romerrikets offisielle religion.

Kristendommens historie er uløselig knyttet til den politiske, kulturelle og religiøse situasjonen i Middelhavsområdet i de første århundrene av vår tidsregning. Romerrikets infrastruktur – veier, felles språk (gresk som lingua franca) og relativt stabile samfunnsforhold – la til rette for rask spredning av nye ideer og bevegelser. Samtidig var det en tid med religiøs søken: mange i Romerriket var på utkikk etter mer personlige og meningsfulle religiøse erfaringer enn det de tradisjonelle romerske kultene kunne tilby. Det var i dette landskapet kristendommen ble født og spredte seg.

Jesus vokste opp i et jødisk miljø i Galilea, en region i det nordlige Palestina under romersk overherredømme. Hans forkynnelse var dypt forankret i jødisk tradisjon, og han refererte til Den hebraiske bibelen (Tanakh) i sine taler. Sentrale temaer i Jesu forkynnelse var Guds rikes komme, nestekjærlighet, tilgivelse og omsorg for de svake i samfunnet. Jesus samlet tolv nærmeste disipler (apostler) og en bredere krets av tilhengere. Etter Jesu død og det hans tilhengere opplevde som hans oppstandelse, begynte disiplene å forkynne budskapet videre. Denne tidligste gruppen av Jesu tilhengere kalles urkirken.

Jesu forkynnelse inneholdt også radikale elementer som utfordret det religiøse og sosiale hierarkiet i samtiden. Han omgikk tollere, syndere og andre marginaliserte grupper, noe som vakte oppsikt og kritikk fra religiøse ledere. Bergprekenen (Matteus 5–7) regnes som et av de mest sentrale avsnittene i Jesu undervisning, med saligprisningene som åpning: «Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres.» (Matt 5,3). Her finner vi også det dobbelte kjærlighetsbudet og den gylne regel: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12). Jesu lignelser – korte fortellinger med en moralsk eller teologisk pointe – var et karakteristisk trekk ved hans forkynnelse. Lignelsen om den barmhjertige samaritan og lignelsen om den fortapte sønn er blant de mest kjente.

I moderne forskning skiller man ofte mellom «den historiske Jesus» og «troens Kristus». Den historiske Jesus refererer til det vi kan vite om Jesus som historisk person gjennom kildekritisk forskning. Troens Kristus er den oppstandne frelseren slik han forstås i kristen tro og forkynnelse. De fire evangeliene er ikke nøytrale biografier, men trosdokumenter skrevet av og for kristne menigheter. De gir likevel verdifull informasjon om Jesu virke.

Historikere er generelt enige om visse grunnleggende fakta: Jesus var en jødisk mann fra Galilea som virket som omreisende forkynner og helbreder, at han samlet tilhengere, og at han ble korsfestet under Pontius Pilatus rundt år 30 e.Kr. Utover dette er det stor diskusjon om detaljer, og historikere tolker kildene ulikt. Den jødisk-romerske historikeren Josefus (ca. 37–100 e.Kr.) og den romerske historikeren Tacitus (ca. 56–120 e.Kr.) er blant de ikke-kristne kildene som nevner Jesus.

Paulus fra Tarsus (ca. 5–ca. 64 e.Kr.) er en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i kristendommens historie. Opprinnelig var han en fariseer som forfulgte de tidlige kristne. Ifølge Apostlenes gjerninger opplevde han en dramatisk omvendelse på veien til Damaskus, der han fikk et syn av den oppstandne Jesus. Etter dette ble Paulus en av de mest aktive misjonærene i den tidlige kirken.

Paulus gjennomførte flere misjonsreiser rundt det østlige Middelhavet, der han grunnla menigheter i byer som Korint, Efesos, Filippi og Tessalonika. Han skrev brev (epistler) til disse menighetene, og mange av disse brevene ble senere del av Det nye testamentet. Paulus argumenterte sterkt for at hedninger kunne bli kristne uten å følge den jødiske loven, noe som var avgjørende for kristendommens utbredelse utenfor den jødiske verden. Apostelmøtet i Jerusalem (ca. 49 e.Kr.) støttet i hovedsak Paulus' posisjon.

Det nye testamentet er den kristne delen av Bibelen og består av 27 skrifter. Disse inkluderer de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, Paulus' brev og andre brev, samt Johannes' åpenbaring. Skriftene ble skrevet over en periode fra ca. 50 til ca. 120 e.Kr. Paulus' brev er de eldste bevarte kristne tekstene – hans første brev til tessalonikerne dateres gjerne til ca. 50 e.Kr., altså bare tjue år etter Jesu død.

Kanondannelsen – prosessen med å avgjøre hvilke skrifter som skulle inngå i Det nye testamentet – tok flere hundre år. Det var først på 300-tallet at man nådde bred enighet om den listen vi kjenner i dag. Kriterier for å bli inkludert var blant annet at skriftet skulle kunne spores tilbake til en apostel, at det var i bruk i menighetene, og at innholdet var i samsvar med den apostoliske tro. En rekke skrifter som ikke ble inkludert – de såkalte apokryfe eller deuterokanoniske skriftene – gir likevel verdifull innsikt i mangfoldet i tidlig kristendom.

I de første århundrene etter Kristus spredte kristendommen seg gradvis gjennom Romerriket, til tross for perioder med forfølgelse. De kristne menighetene utviklet organisasjonsstrukturer med biskoper, prester og diakoner. Etter hvert oppstod det teologiske uenigheter om sentrale lærespørsmål, særlig om forholdet mellom Gud Fader og Jesus Kristus.

Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.), sammenkalt av keiser Konstantin, fastslo at Sønnen (Jesus Kristus) er «av samme vesen» som Faderen – en avvisning av arianismen, som hevdet at Sønnen var et skapt vesen. Den nikenske trosbekjennelsen ble formulert her og er fortsatt sentral i de fleste kristne kirkesamfunn. Konsilet i Kalkedon (451 e.Kr.) fastslo at Kristus har to naturer – en guddommelig og en menneskelig – forent i én person. Disse avgjørelsene formet det som ble ortodoks kristen lære.

I de første tre århundrene opplevde de kristne flere perioder med forfølgelse i Romerriket. De tidligste forfølgelsene var ofte lokale og sporadiske, men under keisere som Decius (250 e.Kr.) og Diokletian (303–311 e.Kr.) ble forfølgelsene mer systematiske og omfattende. Kristne ble pålagt å ofre til de romerske gudene og keiserkulten, og de som nektet, risikerte fengsel, tortur og henrettelse.

Martyrene – de som døde for sin tro – ble svært viktige for den tidlige kirken. Martyrfortellingene inspirerte andre kristne og styrket fellesskapet. Tertullian, en tidlig kirkefader, skrev det berømte utsagnet: «Martyrenes blod er kirkens sæd» – med andre ord, forfølgelsene førte paradoksalt nok til at kristendommen vokste. De kristnes villighet til å dø for sin tro imponerte mange og vakte nysgjerrighet for det kristne budskapet.

Mellom forfølgelsene levde kristne i relativ fred og bygde opp sine menigheter med gudstjenesteordninger, diakonalt arbeid og teologisk refleksjon. Katakomber – underjordiske gravkamre – i Roma er kjente eksempler på tidlig kristen kunst og praksis fra denne perioden.

Et vendepunkt i kristendommens historie kom med keiser Konstantin den store (regjeringstid 306–337 e.Kr.). Med toleranseediktet i Milano (313 e.Kr.) ble kristendommen en lovlig religion i Romerriket etter perioder med til dels brutal forfølgelse. Konstantin selv favoriserte kristendommen og spilte en aktiv rolle i kirkens anliggender, blant annet ved å sammenkalle konsilet i Nikea.

I 380 e.Kr. erklærte keiser Theodosius I kristendommen som Romerrikets offisielle statsreligion gjennom ediktet i Tessalonika. Hedenske kulter ble etter hvert forbudt, og kristendommen gikk fra å være en forfulgt minoritetsreligion til å bli den dominerende makten i europeisk kultur og politikk. Denne overgangen hadde enorme konsekvenser: kirken fikk økonomiske ressurser, politisk innflytelse og ansvar for utdanning og sosialt arbeid, men forbindelsen med statsmakten reiste også spørsmål om maktmisbruk og trosfrihet.

Augustin av Hippo (354–430 e.Kr.) er kanskje den mest innflytelsesrike teologen i vestlig kristendom etter Paulus. Han vokste opp i Nordafrika, levde et urolig ungdomsliv, og gjennomgikk en dramatisk omvendelse som han skildrer i selvbiografien «Bekjennelser» (Confessiones). Augustin utviklet sentrale teologiske konsepter som har preget vestlig kristendom i 1600 år.

Hans lære om arvesynden – at alle mennesker fødes med en iboende tilbøyelighet til synd, arvet fra Adam – ble normativ for den vestlige kirken. Likeledes ble hans vektlegging av Guds nåde som den avgjørende faktoren i menneskets frelse svært innflytelsesrik. Augustin argumenterte for at mennesket ikke kan frelse seg selv gjennom egne gjerninger, men er avhengig av Guds ufortjente nåde. Denne tanken ble senere sentral i reformasjonen.

I sitt storverk «Gudsstaten» (De civitate Dei) utviklet Augustin en kristen historiefilosofi der han skilte mellom «Guds by» (det åndelige fellesskapet av troende) og «den jordiske by» (verdslige maktstrukturer). Dette verket påvirket vestlig politisk tenkning i århundrer og ga en teologisk ramme for å forstå forholdet mellom kirke og stat.

Kristendommen oppstod i en jødisk kontekst i det første århundret, med Jesus fra Nasaret som sentral skikkelse. Jesu forkynnelse om Guds rike, nestekjærlighet og omsorg for de svake var forankret i jødisk tradisjon, men inneholdt også radikale elementer. Urkirken bestod av jødiske tilhengere som trodde Jesus var Messias. Paulus spilte en avgjørende rolle i å åpne religionen for ikke-jøder gjennom sine misjonsreiser og teologiske argumenter.

I de påfølgende århundrene ble sentrale lærespørsmål avklart gjennom konsilene, og trosbekjennelsene formulerte det som ble kristen ortodoksi. Konsilet i Nikea (325) fastslo Jesu guddommelighet, mens konsilet i Kalkedon (451) definerte forholdet mellom hans guddommelige og menneskelige natur. Kirkefedre som Augustin la grunnlaget for vestlig teologisk tenkning. Med Konstantins støtte og Theodosius' lovgivning gikk kristendommen fra å være en forfulgt bevegelse til Europas dominerende religion – en overgang med vidtrekkende konsekvenser for europeisk kultur, politikk og samfunnsliv.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Jesus fra Nasaret: Jesus fra Nasaret (ca. 4 f.Kr.–ca. 30 e.Kr.) er kristendommens sentrale skikkelse.
- Evangeliene: Evangeliene er de fire første bøkene i Det nye testamentet: Matteusevangeliet, Markusevangeliet, Lukasevangeliet og Johannesevangeliet.
- Urkirken: Urkirken betegner den tidligste kristne menigheten, fra Jesu død (ca. 30 e.Kr.) og de påfølgende tiårene.
- Apostel: En apostel (fra gresk «apostolos», utsending) er i kristen tradisjon en som er sendt ut av Jesus for å forkynne evangeliet.
- Konsil: Et konsil er et kirkemøte der biskoper og andre ledere samles for å avgjøre teologiske spørsmål og fastsette lære.

Nøkkelbegreper