2.1 Kristendommens opprinnelse og tidlige historie

Hvordan en henrettet forkynner ble verdens største religion

For to tusen år siden ble en jødisk lærer fra en avkrok av Romerriket henrettet ved korsfestelse. I dag har bevegelsen som vokste frem etter ham, over to milliarder tilhengere -- kristendommen er verdens største religion. Hvordan kunne dette skje? For å forstå det må vi reise tilbake til det første århundret, til den østlige delen av Romerriket, der Jesus fra Nasaret (ca. 4 f.Kr.--ca. 30 e.Kr.) levde og virket.

Kristendommens historie er uløselig knyttet til tiden den oppstod i. Romerrikets infrastruktur -- veier, et felles språk (gresk som lingua franca) og relativt stabile samfunnsforhold -- la til rette for rask spredning av nye ideer. Samtidig var det en tid med religiøs søken: Mange var på utkikk etter mer personlige og meningsfulle religiøse erfaringer enn de tradisjonelle romerske kultene kunne tilby.

I dette kapittelet følger vi utviklingen fra den jødiske konteksten Jesus virket i, via urkirken og Paulus' misjonsreiser, til kristendommen ble Romerrikets offisielle religion. Vi skal møte de sentrale skikkelsene, de avgjørende konsilene og kirkefedrene som formet det som ble kristen tro.

Jesus fra Nasaret og hans forkynnelse

Jesus fra Nasaret er kristendommens sentrale skikkelse. Ifølge de kristne evangeliene var han en jødisk lærer og forkynner som virket i Galilea og Judea, samlet disipler rundt seg, forkynte om Guds rike, og ble henrettet ved korsfestelse under den romerske prefekten Pontius Pilatus. For kristne er Jesus Kristus -- Messias, Guds sønn og verdens frelser. Betegnelsen «Kristus» kommer fra det greske «Christos», en oversettelse av det hebraiske «Mashiach» (Messias), og betyr «den salvede».

Jesu forkynnelse var dypt forankret i jødisk tradisjon. Sentrale temaer var Guds rikes komme, nestekjærlighet, tilgivelse og omsorg for de svake. Han omgikk tollere, syndere og marginaliserte, noe som vakte oppsikt og kritikk fra religiøse ledere. Bergprekenen (Matteus 5--7) regnes som et av de mest sentrale avsnittene, med saligprisningene som åpning og den gylne regel: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» Et utdrag (Matteus 5,43--45) viser hvordan Jesus radikaliserte tradisjonen: «Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender.» Denne radikale nestekjærligheten ble et kjennemerke for kristen etikk og har inspirert bevegelser for ikkevold, fra de tidlige kristne til Martin Luther King Jr.

Vi kjenner Jesus først og fremst gjennom evangeliene -- de fire første bøkene i Det nye testamentet (Matteus, Markus, Lukas og Johannes). Ordet «evangelium» betyr «godt budskap». De tre første kalles de synoptiske evangeliene fordi de har mye felles stoff. Evangeliene ble skrevet mellom ca. 70 og 100 e.Kr. og er ikke nøytrale biografier, men trosdokumenter. I forskningen skiller man derfor mellom «den historiske Jesus» og «troens Kristus». Historikere er enige om visse grunnfakta -- at Jesus var en jødisk mann fra Galilea som virket som forkynner og ble korsfestet under Pilatus rundt år 30 -- noe også ikke-kristne kilder som Josefus og Tacitus bekrefter.

Urkirken og Paulus

Etter Jesu død og det hans tilhengere opplevde som hans oppstandelse, begynte disiplene å forkynne budskapet videre. Denne tidligste gruppen kalles urkirken. De første kristne var jøder som trodde at Jesus var Messias. De holdt samlinger i private hjem, delte måltider og forkynte om Jesu oppstandelse. Et sentralt spørsmål var om ikke-jøder (hedninger) måtte følge jødisk lov for å bli del av fellesskapet.

Her kommer Paulus fra Tarsus (ca. 5--ca. 64 e.Kr.) inn -- en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i kristendommens historie. Opprinnelig var han en fariseer som forfulgte de kristne, men ifølge Apostlenes gjerninger opplevde han en dramatisk omvendelse på veien til Damaskus, der han fikk et syn av den oppstandne Jesus. Etter dette ble Paulus en aktiv misjonær. Han gjennomførte flere misjonsreiser rundt det østlige Middelhavet og grunnla menigheter i byer som Korint, Efesos, Filippi og Tessalonika. Han skrev brev (epistler) til disse menighetene, og mange ble senere del av Det nye testamentet. Paulus argumenterte sterkt for at hedninger kunne bli kristne uten å følge den jødiske loven -- avgjørende for kristendommens utbredelse utenfor den jødiske verden. Apostelmøtet i Jerusalem (ca. 49 e.Kr.) støttet i hovedsak Paulus' posisjon.

En apostel (fra gresk «apostolos», utsending) er i kristen tradisjon en som er sendt ut av Jesus for å forkynne. De tolv apostlene var Jesu nærmeste disipler; Paulus regnes også som apostel selv om han ikke var blant de opprinnelige tolv. Det nye testamentet består av 27 skrifter -- de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, Paulus' brev og andre brev, samt Johannes' åpenbaring -- skrevet fra ca. 50 til ca. 120 e.Kr. Paulus' brev er de eldste bevarte kristne tekstene, med 1. Tessalonikerbrev fra ca. 50 e.Kr., bare tjue år etter Jesu død. Kanondannelsen -- å avgjøre hvilke skrifter som skulle inngå -- tok flere hundre år, og bred enighet kom først på 300-tallet.

Konsiler, forfølgelse og kirkefedre

I de første århundrene spredte kristendommen seg gjennom Romerriket, og menighetene utviklet organisasjonsstrukturer med biskoper, prester og diakoner. Etter hvert oppstod teologiske uenigheter, særlig om forholdet mellom Gud Fader og Jesus Kristus. Disse ble avgjort på konsiler -- kirkemøter der biskoper samlet seg for å fastsette lære. Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.), sammenkalt av keiser Konstantin, fastslo at Sønnen er «av samme vesen» (homoousios) som Faderen -- en avvisning av arianismen, læren oppkalt etter presten Arius (ca. 256--336), som hevdet at Sønnen var skapt av Faderen og ikke av samme vesen som Gud. Den nikenske trosbekjennelsen ble formulert her: «født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen». Konsilet i Kalkedon (451 e.Kr.) fastslo at Kristus har to naturer -- en guddommelig og en menneskelig -- forent i én person.

I de første tre århundrene opplevde de kristne flere perioder med forfølgelse. Under keisere som Decius (250) og Diokletian (303--311) ble forfølgelsene systematiske. Kristne ble pålagt å ofre til de romerske gudene, og de som nektet, risikerte fengsel, tortur og død. Martyrene -- de som døde for troen -- ble svært viktige. Kirkefaderen Tertullian skrev: «Martyrenes blod er kirkens sæd» -- forfølgelsene førte paradoksalt nok til at kristendommen vokste.

Kirkefedrene (latin: patres ecclesiae) la grunnlaget for kristen teologi. Den mest innflytelsesrike i vestlig kristendom etter Paulus er Augustin av Hippo (354--430). Han gjennomgikk en dramatisk omvendelse som han skildrer i selvbiografien «Bekjennelser», og utviklet læren om arvesynden -- at alle mennesker fødes med en iboende tilbøyelighet til synd -- og vektla Guds nåde som avgjørende for frelsen. I storverket «Gudsstaten» skilte han mellom «Guds by» og «den jordiske by», noe som påvirket vestlig politisk tenkning i århundrer.

Fra forfulgt minoritet til statsreligion

Et vendepunkt kom med keiser Konstantin den store (regjeringstid 306--337). Med toleranseediktet i Milano (313 e.Kr.) ble kristendommen en lovlig religion i Romerriket etter perioder med brutal forfølgelse. Konstantin favoriserte kristendommen og spilte en aktiv rolle i kirkens anliggender, blant annet ved å sammenkalle konsilet i Nikea.

I 380 e.Kr. erklærte keiser Theodosius I kristendommen som Romerrikets offisielle statsreligion gjennom ediktet i Tessalonika. Hedenske kulter ble etter hvert forbudt, og kristendommen gikk fra å være en forfulgt minoritetsreligion til å bli den dominerende makten i europeisk kultur og politikk. Denne overgangen hadde enorme konsekvenser: Kirken fikk økonomiske ressurser, politisk innflytelse og ansvar for utdanning og sosialt arbeid. Men forbindelsen med statsmakten reiste også spørsmål om maktmisbruk og trosfrihet.

Vi kan oppsummere den tidlige historien med noen nøkkelårstall: Jesus fødes ca. 4 f.Kr.; korsfestes ca. 30 e.Kr.; Paulus omvendes ca. 35; apostelmøtet i Jerusalem ca. 49; Paulus skriver sitt første brev ca. 50; Markusevangeliet og ødeleggelsen av Tempelet ca. 70; systematisk forfølgelse under Decius 250; toleranseediktet i Milano 313; konsilet i Nikea 325; kristendommen blir statsreligion 380; og konsilet i Kalkedon 451. På under 400 år gikk altså en liten jødisk bevegelse fra å være en forfulgt sekt til å bli Europas dominerende religion.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi fulgt kristendommens første århundrer. Jesus fra Nasaret virket i en jødisk kontekst og forkynte om Guds rike og radikal nestekjærlighet, blant annet i Bergprekenen. Vi kjenner ham gjennom evangeliene, skrevet 70--100 e.Kr., og skiller mellom «den historiske Jesus» og «troens Kristus». Etter Jesu død bar urkirken budskapet videre, og Paulus åpnet religionen for hedninger gjennom sine misjonsreiser og brev. Det nye testamentet med sine 27 skrifter ble til over flere tiår, og kanondannelsen tok flere hundre år.

Teologiske stridsspørsmål ble avgjort på konsiler: Nikea (325) fastslo Jesu guddommelighet og avviste arianismen, mens Kalkedon (451) definerte Kristi to naturer. Kirkefedre som Augustin la grunnlaget for vestlig teologi med læren om arvesynd og nåde. Etter perioder med forfølgelse og martyrium ble kristendommen lovlig ved toleranseediktet i Milano (313) under Konstantin, og statsreligion under Theodosius i 380. Slik gikk en forfulgt bevegelse på under 400 år fra periferien til å bli Europas dominerende religion.