1.5 Religion i Norge – mangfold og endring

Norge har gått fra å være et religiøst homogent samfunn dominert av Den norske kirke til å bli et land preget av religiøst mangfold og økende sekularisering. Denne utviklingen reiser viktige spørsmål om religionens rolle i samfunnet, forholdet mellom stat og kirke, og hva religionsfrihet innebærer i praksis. I dette kapittelet skal vi se nærmere på det religiøse landskapet i Norge i dag.

For å forstå dagens situasjon trenger vi et historisk perspektiv. I nesten tusen år – fra kristningen rundt år 1000 til innvandringsbølgene fra slutten av 1900-tallet – var Norge i praksis et monoreligiøst land. Luthersk kristendom var ikke bare en religion, men en del av selve samfunnsstrukturen: Kongen var kirkens overhode, presten var en sentral embetsmann i lokalsamfunnet, og kirkelige ritualer markerte alle viktige livshendelser. Å forstå hvor dramatisk endringen de siste tiårene har vært, krever at vi kjenner denne bakgrunnen.

I nesten 500 år var Den norske kirke (Den evangelisk-lutherske kirke) en statskirke, tett knyttet til den norske staten. Kongen var kirkens øverste leder, og prester var statlige tjenestemenn. I 2012 ble grunnloven endret slik at Den norske kirke fikk en friere stilling, og i 2017 ble den et selvstendig rettssubjekt. I dag omtales den gjerne som «Norges folkekirke». Selv om båndene mellom stat og kirke er løsere enn før, har Den norske kirke fortsatt en særstilling: Den er nevnt i Grunnloven, finansieres i stor grad over statsbudsjettet, og en stor andel av befolkningen er medlemmer – selv om mange av disse sjelden eller aldri deltar i gudstjenester. Medlemstallet har falt jevnt de siste tiårene, fra over 80 % av befolkningen til under 65 %.

Endringen fra statskirke til folkekirke kan analyseres med religionsvitenskapelige begreper. Sosiologisk sett har kirken gått fra å være en tvangsinstitusjon (der medlemskap var automatisk og praktisk talt obligatorisk) til en frivillig organisasjon (der man aktivt velger å være – eller ikke være – medlem). Mange forskere bruker begrepet «tilhørighet uten deltakelse» (belonging without believing) om nordmenns forhold til kirken: Man er medlem, men deltar sjelden aktivt. Andre peker på at mange nordmenn har en «folkelig religiøsitet» som ikke nødvendigvis sammenfaller med kirkens offisielle lære.

For å forstå den norske kirkens posisjon i dag er det nyttig med et historisk tilbakeblikk. Kristningen av Norge skjedde gradvis gjennom 900- og 1000-tallet, drevet frem av konger som Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (Olav den hellige). Kristningen var i stor grad et politisk prosjekt – kongene brukte den nye religionen til å samle riket og styrke sin makt. Den norrøne religionen ble fortrengt, selv om elementer fra den overlevde i folkelige tradisjoner, julesikkker og stedsnavn.

Reformasjonen i 1537 gjorde Norge luthersk, og båndet mellom kirke og stat ble enda tettere. Konventikkelplakaten (1741-1842) forbød religiøse forsamlinger utenfor den offisielle kirken. Dissenterloven av 1845 tillot for første gang andre kristne trossamfunn, men full religionsfrihet ble ikke grunnlovsfestet før i 1964. Denne lange historien med religiøs ensretting forklarer mye av Den norske kirkes dominerende posisjon i norsk kultur og identitet.

Norge er i dag et religiøst mangfoldig samfunn. Innvandring har ført med seg nye religiøse tradisjoner: Islam er den nest største religionen, med over 200 000 medlemmer i islamske trossamfunn. Katolisisme har også vokst betydelig, særlig på grunn av innvandring fra Polen og andre katolske land. I tillegg finner vi hinduistiske, buddhistiske, sikh- og bahai-samfunn, samt en rekke nye religiøse bevegelser. Også innenfor kristendommen er det stort mangfold: Pinsebevegelsen, Den katolske kirke, ortodokse kirker og ulike frikirker representerer ulike tradisjoner. Det religiøse mangfoldet gjenspeiler seg i bybildet, i skolen og i offentlig debatt, og stiller nye krav til dialog og sameksistens.

Det religiøse mangfoldet er ikke jevnt fordelt i landet. Oslo og andre store byer har langt større religiøst mangfold enn distriktene. I Oslo tilhører en betydelig andel av befolkningen andre trossamfunn enn Den norske kirke, mens mange distriktskommuner fortsatt er religiøst homogene. Denne geografiske skjevheten påvirker politiske debatter og menneskers erfaringer med mangfold.

Islams tilstedeværelse i Norge er relativt ny. De første muslimske arbeidsinnvandrerne kom på 1960- og 1970-tallet, hovedsakelig fra Pakistan og Tyrkia. Senere har flyktninger fra Somalia, Irak, Afghanistan og Syria bidratt til å gjøre det muslimske miljøet i Norge mer mangfoldig. Det norske muslimske fellesskapet er preget av stort indre mangfold: sunni- og sjiamuslimer, ulike etniske grupper og ulike grader av religiøsitet. Likevel blir muslimer i Norge ofte fremstilt som en ensartet gruppe i mediene og i offentlig debatt.

Islamske organisasjoner i Norge spenner fra store paraplyorganisasjoner som Islamsk Råd Norge til lokale moskéer og kultursentre. Moskéene fungerer ikke bare som bønnesteder, men også som sosiale møteplasser, utdanningsinstitusjoner og rådgivningssentre. For mange norske muslimer, særlig i andregentrasjonen, er spørsmålet om hvordan man kan være både muslim og norsk en sentral identitetsutfordring.

Ved siden av islam har også andre religiøse tradisjoner etablert seg i Norge. Den katolske kirke har opplevd sterk vekst, hovedsakelig på grunn av innvandring fra Polen, Litauen, Filippinene og Latin-Amerika, og er i dag det nest største kristne trossamfunnet etter Den norske kirke. Ortodokse kirker betjener innvandrere fra Russland, Romania, Etiopia og Eritrea.

Hinduistiske, buddhistiske og sikh-samfunn er mindre, men synlige i de større byene. Bahá'i-troen, som oppstod i Iran på 1800-tallet, har en liten, men aktiv tilstedeværelse. Det finnes også en liten, men historisk viktig jødisk minoritet. Samisk religion og spiritualitet representerer en urfolkstradisjon med røtter som strekker seg tilbake lenge før kristningen av Skandinavia. Etter århundrer med undertrykkelse har det vært en fornyet interesse for samisk spiritualitet, selv om dette er et sensitivt tema der kulturell respekt er avgjørende.

Norge er et av de mest sekulære landene i verden. Undersøkelser viser at en synkende andel av befolkningen tror på Gud, ber regelmessig eller anser religion som viktig i livet sitt. Andelen som velger borgerlig konfirmasjon fremfor kirkelig har økt kraftig, og stadig flere velger å ikke døpe barna sine. Samtidig er bildet komplekst: Mange nordmenn som ikke anser seg som religiøse, deltar likevel i kirkelige ritualer ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Religion spiller fortsatt en rolle ved nasjonale kriser og høytider – reaksjonen etter 22. juli 2011, der mange søkte til kirkene, viste dette tydelig. Noen forskere mener derfor at det er mer presist å snakke om en endring i religionens form enn om dens forsvinning.

Sekulariseringen i Norge kan knyttes til flere faktorer: høyt utdanningsnivå, sterk velferdsstat (som overtar funksjoner som religion tidligere fylte), individualisering og pluralisering av verdier. Den norske sosiologen Pål Repstad har pekt på at sekulariseringen i Norge har vært særlig sterk fordi den lutherske statskirketradisjonen var lite krevende – man kunne være «kulturkristne» uten sterkt personlig engasjement, og overgangen til å ikke identifisere seg som religiøs ble dermed mindre dramatisk.

En viktig side ved sekulariseringen i Norge er privatiseringen av religion. Religion har i stor grad blitt en privatsak – noe man ikke snakker åpent om i offentlige sammenhenger. Den danske teologen og sosiologen Thomas Luckmann beskrev dette som «den usynlige religionen»: Religion forsvinner ikke, men den trekker seg tilbake fra det offentlige rom og blir noe personlig og privat.

Samtidig ser vi en individualisering av religiøsitet. Stadig flere nordmenn «plukker og mikser» elementer fra ulike religiøse og spirituelle tradisjoner – yoga, meditasjon, healing, astrologi – i det forskere kaller «nyreligiøsitet» eller «alternativ spiritualitet». Denne formen for religiøsitet er preget av individuelt søk snarere enn tilslutning til én tradisjon. Den er vanskelig å fange opp i statistikk over trossamfunnsmedlemskap, men utgjør en viktig del av det norske religiøse landskapet.

Et interessant fenomen i norsk sammenheng er det som gjerne kalles kulturkristendom. Mange nordmenn som ikke nødvendigvis tror på Gud eller går i kirken, er likevel kulturelt preget av kristendommen. Kristne verdier som nestekjærlighet, likhet og tilgivelse er dypt integrert i norsk kultur og moralforståelse. Kristne helligdager strukturerer kalenderen, og kristne ritualer (jul, påske, dåp, konfirmasjon, begravelse) er viktige kulturelle markeringer – selv for dem som ikke identifiserer seg som kristne.

Noen forskere bruker begrepet «religiøse analfabeter» om moderne nordmenn som lever i en kristen kulturkrets uten å kjenne innholdet i den kristne tradisjonen. Andre hevder at dette nettopp er det sekularisering ser ut som i praksis: Religion forsvinner ikke brått, men tynnes gradvis ut til en kulturell bakgrunn som former verdier og tradisjoner uten at folk aktivt forholder seg til det religiøse innholdet. Denne «tynne» religiøsiteten er vanskelig å fange med tradisjonelle mål som gudstro og gudstjenestedeltakelse.

Religionsfrihet er forankret i den norske grunnloven og i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge har ratifisert. I praksis reiser religionsfrihet en rekke vanskelige spørsmål: Kan en arbeidsgiver nekte en ansatt å bruke hijab? Bør staten finansiere religiøse skoler? Skal religiøse trossamfunn ha rett til å forskjellsbehandle på grunnlag av kjønn eller seksuell orientering? Norsk religionspolitikk forsøker å balansere mellom religionsfrihet, likestilling og andre grunnleggende verdier. Trossamfunnsloven fra 2021 regulerer forholdet mellom staten og trossamfunnene, og stiller krav for å motta statlig støtte. Religionspolitikk handler i bunn og grunn om hvordan et mangfoldig samfunn kan leve med ulike livssyn og religiøse tradisjoner på en rettferdig og respektfull måte.

Religionsfrihet har flere dimensjoner. Forum internum er friheten til å ha en tro eller et livssyn – denne er absolutt og kan ikke begrenses. Forum externum er friheten til å utøve sin religion i praksis – denne kan begrenses av hensyn til andres rettigheter, offentlig orden og helse. For eksempel kan man ikke begå straffbare handlinger med religiøs begrunnelse, selv om man har full frihet til å tro hva man vil. Denne distinksjonen er viktig for å forstå hvorfor religionsfrihet noen ganger kommer i konflikt med andre rettigheter.

De siste tiårene har en rekke religionsrelaterte debatter preget norsk offentlighet. Hijab-debatten har dreid seg om retten til å bruke religiøse plagg i skole og arbeidsliv, og har berørt spenningen mellom religionsfrihet og likestilling. Omskjæringsdebatten har reist spørsmål om barns rettigheter, foreldrenes religionsfrihet og minoriteters selvbestemmelsesrett. Debatten om religionens plass i skolen – fra KRL via RLE til KRLE – handler om hvordan man underviser om religion i et mangfoldig samfunn.

Disse debattene illustrerer at religionspolitikk ikke bare er et teoretisk spørsmål, men noe som berører menneskers hverdagsliv. De viser også at det ikke finnes enkle svar – balansen mellom religionsfrihet, individets rettigheter, likestilling og samfunnets behov må forhandles kontinuerlig i et demokratisk samfunn.

Et viktig aspekt ved norsk religionspolitikk er spørsmålet om statlig finansiering av tros- og livssynssamfunn. Norge har valgt en modell der alle registrerte tros- og livssynssamfunn mottar statlig tilskudd beregnet per medlem, tilsvarende det Den norske kirke mottar per medlem. Tanken er at staten skal være livssynsnøytral og ikke favorisere ett bestemt trossamfunn, selv om Den norske kirke fortsatt har en særstilling i Grunnloven.

Denne modellen har blitt debattert. Noen mener det er urimelig at staten finansierer trossamfunn som har verdier som strider mot norsk lovgivning, for eksempel i spørsmål om likestilling eller seksuelle minoriteters rettigheter. Trossamfunnsloven fra 2021 åpnet for at trossamfunn kan miste statsstøtten dersom de begår alvorlige krenkelser av medlemmers rettigheter. Andre mener at statlig finansiering er en viktig del av religionsfriheten og bidrar til åpenhet og transparens i trossamfunnene.

Religionsundervisningen i norsk skole har vært gjenstand for mye debatt og flere reformer. Fra det tradisjonelle kristendomsfaget ble det i 1997 innført KRL (Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap), som skulle inkludere alle religioner og livssyn. Faget ble kritisert for å gi kristendommen for stor plass, og Norge ble dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 2007 for at faget ikke var tilstrekkelig pluralistisk. Faget ble reformert til RLE (Religion, livssyn og etikk) i 2008, og videre til KRLE (med «K» for kristendom) i 2015.

Debatten om religionsfaget illustrerer sentrale spenninger i norsk religionspolitikk: Skal kristendommen ha en særstilling fordi den er kulturarv? Eller skal alle religioner og livssyn behandles likt? Skal faget være rent deskriptivt, eller skal det også bidra til identitetsdanning? I videregående skole heter faget «Religion og etikk», og her legges det mer vekt på akademisk analyse og etisk refleksjon – det er dette faget du nå studerer.

Hvordan vil det religiøse landskapet i Norge se ut om 20 eller 50 år? Trendene peker i retning av fortsatt sekularisering, med færre medlemmer i tradisjonelle trossamfunn og mer individualisert religiøsitet. Samtidig kan ny innvandring føre til ytterligere religiøst mangfold. Spørsmålet om hvordan staten skal forholde seg til religion – finansieringsmodeller, religionens plass i skole og offentlighet, balansen mellom religionsfrihet og andre verdier – vil fortsette å være aktuelt.

Globalt er bildet annerledes: Religion vokser i mange deler av verden, særlig i Afrika og Asia. Pentekostal kristendom (pinsebevegelsen) er en av de raskest voksende religiøse bevegelsene globalt. Islam vokser også, delvis på grunn av befolkningsvekst. Religiøs pluralisme og religiøst motivert konflikt vil prege det 21. århundret, og behovet for religionsvitenskapelig kompetanse er større enn noensinne.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Folkekirke: En folkekirke er en kirke som har en særlig tilknytning til nasjonen og befolkningen, og som er åpen for alle innbyggere uten strenge opptakskrav.
- Religiøs pluralisme: Religiøs pluralisme betegner en tilstand der mange ulike religioner og livssyn eksisterer side om side i et samfunn, og der denne mangfoldigheten aksepteres som noe…
- Sekularisering (i norsk kontekst): I norsk sammenheng viser sekularisering seg blant annet i synkende medlemstall i Den norske kirke, lavere gudstjenestedeltakelse, færre som døper barna sine og…
- Nyreligiøsitet: Nyreligiøsitet (også kalt alternativ spiritualitet eller New Age) er en samlebetegnelse for religiøse og spirituelle strømninger utenfor de etablerte religionene.
- Religionsfrihet: Religionsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet som innebærer frihet til å ha, skifte eller forlate en religion eller et livssyn, og frihet til å utøve sin…

Nøkkelbegreper