1.5 Religion i Norge – mangfold og endring

Fra én kirke til mange tro

For hundre år siden var det å være norsk nesten det samme som å være medlem av Den norske kirke. Presten var en sentral skikkelse i lokalsamfunnet, og kirkelige ritualer markerte alle viktige livshendelser. I dag sitter elever med kristen, muslimsk, hindu og humanetisk bakgrunn i samme klasserom, og over en tredjedel av befolkningen står utenfor folkekirken. Hva har skjedd?

Norge har gått fra å være et religiøst homogent samfunn dominert av én kirke til å bli et land preget av religiøst mangfold og økende sekularisering. I nesten tusen år -- fra kristningen rundt år 1000 til innvandringsbølgene fra slutten av 1900-tallet -- var Norge i praksis et monoreligiøst land. Luthersk kristendom var ikke bare en religion, men en del av selve samfunnsstrukturen.

Denne utviklingen reiser viktige spørsmål: Hva er religionens rolle i samfunnet? Hvordan er forholdet mellom stat og kirke? Og hva innebærer religionsfrihet i praksis? I dette kapittelet skal vi se nærmere på det religiøse landskapet i Norge i dag -- fra statskirke til folkekirke, fra ensretting til mangfold, og fra selvsagt tro til en av verdens mest sekulære befolkninger.

Fra statskirke til folkekirke

I nesten 500 år var Den norske kirke (Den evangelisk-lutherske kirke) en statskirke, tett knyttet til staten. Kongen var kirkens øverste leder, og prester var statlige tjenestemenn. I 2012 ble Grunnloven endret slik at kirken fikk en friere stilling, og i 2017 ble den et selvstendig rettssubjekt. I dag omtales den gjerne som «Norges folkekirke» -- en kirke som har en særlig tilknytning til nasjonen og er åpen for alle uten strenge opptakskrav. Selv om båndene er løsere enn før, har kirken fortsatt en særstilling: Den er nevnt i Grunnloven, finansieres i stor grad over statsbudsjettet, og medlemstallet har falt fra over 80 % til under 65 % de siste tiårene.

For å forstå dette trenger vi et historisk tilbakeblikk. Kristningen av Norge skjedde gradvis gjennom 900- og 1000-tallet, drevet frem av konger som Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (Olav den hellige). Kristningen var i stor grad et politisk prosjekt -- kongene brukte den nye religionen til å samle riket og styrke sin makt. Reformasjonen i 1537 gjorde Norge luthersk, og båndet mellom kirke og stat ble enda tettere. Konventikkelplakaten (1741--1842) forbød religiøse forsamlinger utenfor den offisielle kirken. Dissenterloven av 1845 tillot for første gang andre kristne trossamfunn, men full religionsfrihet ble ikke grunnlovsfestet før i 1964.

Mange forskere bruker begrepet «tilhørighet uten deltakelse» om nordmenns forhold til kirken -- man er medlem, men deltar sjelden aktivt. Sosiologisk har kirken gått fra å være en tvangsinstitusjon til en frivillig organisasjon.

Et land med mange religioner

Norge er i dag et religiøst mangfoldig samfunn. Innvandring har ført med seg nye tradisjoner. Islam er den nest største religionen, med over 200 000 medlemmer i islamske trossamfunn. De første muslimske arbeidsinnvandrerne kom på 1960- og 1970-tallet, hovedsakelig fra Pakistan og Tyrkia, og senere kom flyktninger fra Somalia, Irak, Afghanistan og Syria. Det norske muslimske fellesskapet er preget av stort indre mangfold -- sunni og shia, ulike etniske grupper og ulike grader av religiøsitet -- men blir ofte fremstilt som en ensartet gruppe i mediene. For mange norske muslimer, særlig i andregenerasjonen, er det å være både muslim og norsk en sentral identitetsutfordring.

Også andre tradisjoner har etablert seg. Den katolske kirke har vokst sterkt, hovedsakelig på grunn av innvandring fra Polen, Litauen og Filippinene, og er i dag det nest største kristne trossamfunnet. Ortodokse kirker betjener innvandrere fra Russland, Romania og Eritrea. Hinduistiske, buddhistiske, sikh- og bahá'i-samfunn er mindre, men synlige i de større byene. Det finnes også en liten, men historisk viktig jødisk minoritet, og samisk religion og spiritualitet representerer en urfolkstradisjon med røtter fra før kristningen.

Dette mangfoldet beskrives med begrepet religiøs pluralisme -- en tilstand der mange ulike religioner og livssyn eksisterer side om side. Mangfoldet er ikke jevnt fordelt: Oslo og de store byene har langt større religiøst mangfold enn distriktene. Det viser seg også i skolen, der spørsmål om mattilbud, bønnerom og religiøse plagg er hverdagslige utfordringer. Mangfoldet har dessuten ført til et aktivt dialogarbeid -- som Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) -- og etter terrorangrepet 22. juli 2011 viste tros- og livssynssamfunnene en bemerkelsesverdig evne til å stå sammen i sorg og solidaritet.

Et av verdens mest sekulære land

Norge er et av de mest sekulære landene i verden. Sekularisering viser seg her i synkende medlemstall i Den norske kirke, lavere gudstjenestedeltakelse, og at færre døper og konfirmerer barna sine kirkelig. I 2000 ble over 80 % av barna døpt; i dag er andelen under 50 %. Andelen som velger kirkelig konfirmasjon har sunket fra over 80 % til under 55 %, mens borgerlig konfirmasjon gjennom Human-Etisk Forbund har vokst kraftig. Når det gjelder gravferd, velger likevel de aller fleste fortsatt en kirkelig seremoni -- kanskje fordi behovet for ritualer og trøst er mest akutt ved døden.

Sekulariseringen kan knyttes til høyt utdanningsnivå, en sterk velferdsstat som overtar funksjoner religion tidligere fylte, og individualisering. Den norske sosiologen Pål Repstad har pekt på at sekulariseringen i Norge har vært særlig sterk fordi den lutherske statskirketradisjonen var lite krevende -- man kunne være «kulturkristen» uten sterkt personlig engasjement. En viktig side er privatiseringen av religion: Thomas Luckmann beskrev dette som «den usynlige religionen» -- religion forsvinner ikke, men trekker seg tilbake fra det offentlige rom.

Samtidig ser vi en individualisering av religiøsitet. Stadig flere «plukker og mikser» elementer fra ulike tradisjoner -- yoga, meditasjon, healing, astrologi -- i det forskere kaller nyreligiøsitet eller alternativ spiritualitet. Et beslektet fenomen er kulturkristendom: Mange nordmenn som ikke tror på Gud, er likevel kulturelt preget av kristendommen gjennom verdier som nestekjærlighet og gjennom helligdager og ritualer. Bildet er altså komplekst, og noen forskere mener det er mer presist å snakke om en endring i religionens form enn om dens forsvinning.

Religionsfrihet og religionspolitikk

Religionsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet -- frihet til å ha, skifte eller forlate en religion, og frihet til å utøve den individuelt eller sammen med andre. Den er beskyttet av Grunnloven § 16 og av internasjonale konvensjoner. Religionsfrihet har flere dimensjoner: Forum internum er friheten til å ha en tro -- denne er absolutt og kan ikke begrenses. Forum externum er friheten til å utøve religionen i praksis -- denne kan begrenses av hensyn til andres rettigheter, offentlig orden og helse. Man kan for eksempel ikke begå straffbare handlinger med religiøs begrunnelse.

Norsk religionspolitikk forsøker å balansere religionsfrihet, likestilling og andre verdier. Trossamfunnsloven fra 2021 regulerer forholdet mellom staten og tros- og livssynssamfunn, og stiller krav om medlemstall, demokrati og likestilling for å motta statlig tilskudd -- trossamfunn kan miste støtten dersom de begår alvorlige krenkelser av medlemmers rettigheter. Norge har valgt en modell der alle registrerte tros- og livssynssamfunn mottar tilskudd per medlem, tilsvarende det Den norske kirke får. Tanken er livssynsnøytralitet -- at staten ikke skal favorisere ett bestemt livssyn -- selv om Den norske kirke fortsatt har en særstilling i Grunnloven.

Flere religionsrelaterte debatter har preget norsk offentlighet: hijab-debatten (religiøse plagg i skole og arbeidsliv), omskjæringsdebatten (barns rettigheter mot foreldrenes religionsfrihet) og debatten om religionsfaget i skolen. Faget gikk fra KRL (1997) -- som Norge ble dømt for i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 2007 for ikke å være tilstrekkelig pluralistisk -- via RLE (2008) til KRLE (2015). I videregående heter faget «Religion og etikk», med mer vekt på akademisk analyse og etisk refleksjon. Human-Etisk Forbund, med over 100 000 medlemmer, er Norges største livssynssamfunn utenfor kirken og illustrerer at behovet for ritualer ved livets overganger ikke forsvinner selv om tradisjonell religion svekkes.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi fulgt Norges vei fra religiøst homogent til mangfoldig samfunn. Den norske kirke gikk fra statskirke til folkekirke -- fri stilling fra 2012 og selvstendig rettssubjekt fra 2017 -- mens medlemstallet falt fra over 80 % til under 65 %. Historisk ble landet kristnet rundt år 1000, gjort luthersk ved reformasjonen i 1537, og fikk full religionsfrihet grunnlovsfestet først i 1964.

I dag preges Norge av religiøs pluralisme: Islam er nest størst med over 200 000 medlemmer, og katolske, ortodokse, hindu-, buddhist- og humanetiske miljøer vokser. Samtidig er Norge et av verdens mest sekulære land, med fallende dåps- og konfirmasjonstall, nyreligiøsitet og kulturkristendom. Religionsfrihet (Grunnloven § 16) har et absolutt forum internum og et begrensbart forum externum. Trossamfunnsloven (2021) og prinsippet om livssynsnøytralitet regulerer statens forhold til trossamfunnene. Debatter om hijab, omskjæring og religionsfaget viser at balansen mellom religionsfrihet og andre verdier stadig må forhandles i et mangfoldig samfunn.