6.3 De to norske skriftspråkene

Et land med to skriftspråk

Norge er et lite land med en stor språklig særegenhet: Vi har to offisielle skriftspråk, bokmål og nynorsk. Begge er norsk, begge er likestilte ved lov, og begge undervises i skolen.

Hvordan havnet vi her? Hvorfor nøyde vi oss ikke med ett skriftspråk som de fleste andre land? Svaret ligger i en dramatisk historie om nasjonsbygging, identitet og kamp - en kamp som på mange måter fortsatt pågår.

For å forstå denne historien må vi tilbake til 1814, da Norge brøt løs fra 400 år under dansk styre. Vi var endelig et fritt land. Men hva med språket? Det vi skrev, var dansk. Det vi snakket, var norsk. Gapet mellom tale og skrift var enormt.

Arven etter dansketiden

I 1814 hadde det norske skriftspråket vært dansk i 400 år. All offentlig forvaltning, all boktrykking, all høyere utdanning hadde foregått på dansk. De som kunne lese og skrive, skrev dansk.

Men folk snakket ikke dansk. De snakket sine lokale dialekter - dialekter som hadde utviklet seg fra norrønt gjennom middelalderen, ofte i helt andre retninger enn dansk.

Gapet var stort. En bonde fra Telemark snakket helt annerledes enn han skrev. Ja, mange kunne knapt skrive i det hele tatt - skriftspråket tilhørte overklassen, embetsmennene, byborgerne.

Spørsmålet etter 1814 var: Hva gjør vi med dette? Skal vi fortsette å skrive dansk? Skal vi fornorske det danske? Eller skal vi bygge et helt nytt skriftspråk på dialektene?

Svaret ble: begge deler. Og dermed var grunnlaget lagt for den norske språkstriden.

To veier, to menn

To menn kom til å forme det norske språklandskapet: Ivar Aasen og Knud Knudsen. De hadde samme mål - et ekte norsk skriftspråk - men de valgte helt forskjellige veier.

Ivar Aasen (1813-1896) var en bondesønn fra Ørsta på Sunnmøre. Han var selvlært, genial og besatt av dialekter. På 1840-tallet reiste han rundt i hele Norge og kartla dialektene systematisk - et enormt arbeid utført uten statlige midler eller akademisk støtte.

Aasen fant at de norske dialektene hadde felles trekk som skilte dem fra dansk. Basert på disse trekkene konstruerte han et nytt skriftspråk: landsmål, senere kalt nynorsk. Det var ikke noen bestemt dialekt, men en sammensmelting av det mest typisk norske fra dialektene - et språk som skulle tilhøre hele folket.

Knud Knudsen (1812-1895) var lærer og språkforsker fra Tvedestrand. Han mente at veien til et norsk skriftspråk gikk gjennom gradvis fornorsking av det eksisterende dansk-norske skriftspråket. Man skulle ta utgangspunkt i "den dannede dagligtale" - slik utdannede folk i byene faktisk snakket.

Knudsens linje førte til det vi i dag kaller bokmål: et språk som har røtter i dansk, men som gjennom mange reformer er blitt fornorsket.

Hundre års språkstrid

Det som fulgte var over hundre år med intens språkstrid. Språkspørsmålet ble ikke bare et lingvistisk anliggende - det ble politikk, identitet, kultur.

På den ene siden sto landsmål/nynorsk, støttet av bønder, bygdefolk, radikalere, nasjonalister. For dem representerte nynorsk det ekte Norge - folkets språk mot overklassens.

På den andre siden sto riksmål/bokmål, støttet av byborgerskapet, konservative, de som så på det dannede by-språket som naturlig standard.

Stortinget vedtok reform etter reform. I 1885 ble landsmål og dansk-norsk (det som ble bokmål) likestilte. I 1907 fikk vi en stor bokmålsreform. I 1917 og 1938 kom radikale reformer som skulle nærme de to språkene til hverandre - drømmen var ett felles norsk språk kalt "samnorsk".

Men samnorsk-prosjektet mislyktes. Motstanden var for sterk, fra begge sider. I dag har vi gitt opp tanken om å smelte språkene sammen. Vi har to skriftspråk, og de lever side om side.

Situasjonen i dag

I dag bruker omtrent 85% av nordmenn bokmål som sitt hovedmål, og omtrent 15% bruker nynorsk. Men alle nordmenn må lære begge språkene på skolen - hovedmål og sidemål.

Nynorsk er sterkest på Vestlandet og i fjellbygdene. Bokmål dominerer i byene og på Østlandet. Men grensene er ikke absolutte - det finnes nynorskkommuner i nord og bokmålskommuner i vest.

Begge språkene er sikret ved lov. Statsorganer må bruke begge. NRK må ha minst 25% nynorsk. Elever har rett til lærebøker på sitt språk.

Likevel føler mange nynorskbrukere seg under press. Det er vanskelig å være nynorskbruker i en bokmålsdominert verden. Noen kommuner og fylker har gått over fra nynorsk til bokmål. Andre kjemper iherdig for å bevare nynorsken.

Debatten er ikke over. Bør vi fortsatt ha sidemålsundervisning? Bør staten bruke ressurser på å støtte nynorsk? Eller bør vi bare la "markedet" bestemme? Svarene avhenger av hva vi mener språk er - bare et kommunikasjonsverktøy, eller en del av identiteten og kulturarven vår.

Rikdom eller problem?

Er det å ha to skriftspråk en rikdom eller et problem? Svaret avhenger av perspektivet.

For noen er to skriftspråk upraktisk og dyrt. Det krever ressurser å produsere alt i to versjoner. Elevene må lære sidemål i tillegg til hovedmål. Byråkratiet blir mer komplisert.

For andre er tospråkligheten en kulturell rikdom. Den tvinger oss til å tenke over språk, til å være bevisste på ord og uttrykk. Den gir oss to måter å uttrykke oss på. Den bevarer båndene til dialektene og til den norrøne arven.

Det er også et demokratispørsmål. Nynorsk ble skapt for å gi vanlige folk et skriftspråk de kjente seg igjen i. Å avskaffe nynorsk ville være å si at den kampen var feil, at dialektene ikke fortjener et skriftspråk.

Kanskje er svaret ikke enten/eller, men både/og. Ja, to skriftspråk er krevende. Men det er også en del av det som gjør Norge til Norge.

Ivar Aasen skrev en gang: "Det gjeld ikkje um å gjera det norske til dansk; det gjeld um å gjera det danske til norsk." Kampen om språket handler om hvem vi er og hvem vi vil være. Den er ikke over ennå.

Oppsummering

Bakgrunnen:
- Etter 400 år i union med Danmark var skriftspråket dansk
- Folk snakket norske dialekter, men skrev dansk
- Stort gap mellom tale og skrift

To veier:
- Ivar Aasen: Skapte landsmål (nynorsk) basert på dialektene
- Knud Knudsen: Ville fornorske dansk-norsk (som ble bokmål)

Språkstriden:
- Over 100 år med intense debatter og reformer
- Samnorsk-prosjektet forsøkte å smelte språkene, men mislyktes
- Reformer i 1907, 1917, 1938 og senere

Situasjonen i dag:
- Ca. 85% bruker bokmål, ca. 15% bruker nynorsk
- Begge er offisielle og likestilte ved lov
- Sidemålsundervisning for alle
- Fortsatt debatt om framtiden

Argumenter:
- MOT to språk: Upraktisk, dyrt, komplisert
- FOR to språk: Kulturell rikdom, demokratisk verdi, bevaring av arv