7.1 Jon Fosse - Nobelprisen 2023

En telefon fra Stockholm

Det er 5. oktober 2023. Jon Fosse sitter i leiligheten sin i Oslo da telefonen ringer. På den andre enden er en stemme fra Svenska Akademien. Budskapet er enkelt, men overveldende: Han har vunnet Nobelprisen i litteratur.

Fosse blir den fjerde nordmannen noensinne som mottar denne æren, etter Bjørnstjerne Bjørnson i 1903, Knut Hamsun i 1920 og Sigrid Undset i 1928. Det er nesten hundre år siden forrige gang.

Begrunnelsen fra Akademien lyder: «for hans nyskapande skodespel og prosa som gjev røyst til det usegjelege». Det uutsigelige. Det som ikke kan sies med vanlige ord, men som Fosse likevel får frem - gjennom stillheten mellom ordene, gjennom gjentakelsene, gjennom det som nesten blir sagt, men ikke helt.

For mange nordmenn er dette øyeblikket en overraskelse. Fosse har vært en kjent forfatter i litterære kretser i årtier, en av verdens mest spilte dramatikere. Men for det brede publikum er han fremdeles litt av en gåte - en forfatter som skriver på nynorsk, om ensomhet og stillhet, i et språk som kan virke fremmed og utilgjengelig.

La oss bli bedre kjent med denne mannen og hans unike forfatterskap.

Fra Hardangerfjorden til verdensscenen

Jon Olav Fosse ble født 29. september 1959 i Haugesund, men det er landskapet i Strandebarm i Hardanger som har formet ham som forfatter. Her, ved fjorden, mellom de bratte fjellene og det stille vannet, vokste han opp.

Dette landskapet gjennomsyrer alt Fosse skriver. Fjorden dukker opp i drama etter drama, roman etter roman. Det er ikke bare et bakteppe - det er nesten en egen karakter. Vannet som ligger der, svart og dypt. Fjellene som rammer inn horisonten. Den overveldende stillheten som kan føles både fredelig og truende.

Som ung studerte Fosse litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han debuterte i 1983 med romanen «Raudt, svart», en eksperimentell tekst som allerede viste hans interesse for å utforske språkets grenser. Men det var ikke prosa som skulle gjøre ham verdensberømt.

Det store gjennombruddet kom med teateret. I 1994 ble stykket «Og aldri skal vi skiljast» satt opp. Dette var noe helt nytt i norsk dramatikk - et stykke nesten uten handling i tradisjonell forstand, der det meste foregår i pausene mellom ordene.

Kritikerne var usikre. Noen syntes det var kjedelig og repetitivt. Men andre så noe helt spesielt: En ny stemme i europeisk teater, en forfatter som turte å være langsom i en stadig raskere verden.

Fosse-stilen: Når mindre er mer

Hvordan kjenne igjen en tekst av Jon Fosse? Det er faktisk ganske enkelt. Stil deg et språk som er det motsatte av alt vi vanligvis forbinder med god skriving: Korte, ufullstendige setninger. Gjentakelser av samme ord og fraser, om og om igjen. Lange pauser. Og nesten ingen handling.

La oss se på et typisk eksempel fra dramaet «Nokon kjem til å komme»:

Ho ser på han
Pause
Han ser ned
Pause
HO: Kvifor seier du ikkje noko
Pause
HAN: Eg veit ikkje kva eg skal seie

På overflaten er dette nesten ingenting. To mennesker som ikke klarer å snakke sammen. Men det er nettopp i dette «nesten ingenting» at Fosse finner sitt stoff. Ensomheten mellom mennesker som er sammen. Ordene som ikke strekker til. Stillheten som fylles av alt det usagte.

Gjentakelsene, som kan virke irriterende ved første lesning, har en musikalsk funksjon. De skaper rytme, bygger opp intensitet, lar ordene synke inn. Det er nesten som et mantra, en meditasjon.

Kritikerne har sammenlignet Fosse med Samuel Beckett, den irske dramatikeren som skrev «Mens vi venter på Godot». Begge utforsker eksistensiell ensomhet og kommunikasjonens sammenbrudd. Men der Beckett ofte er absurd og humoristisk, er Fosse mer alvorlig, mer poetisk, mer rotfestet i et konkret landskap.

Septologien: En setning på 1200 sider

I 2019 begynte Fosse å utgi det som skulle bli hans magnum opus: «Septologien». Dette er et prosaverk i tre bind som til sammen utgjør syv «bøker» - derav navnet. Totalt er det over 1200 sider.

Men her er det virkelig spesielle: Hele verket er skrevet i én lang, ubrutt setning. Ingen punktum fra første til siste side. Bare kommaer og «og» som binder alt sammen i en endeløs strøm av bevissthet.

Hovedpersonen er maleren Asle, som bor alene i et gammelt hus ved en fjord. En dag møter han en annen mann - også en maler, også ved navn Asle. Denne andre Asle er alkoholiker, på vei mot undergangen. Er han en virkelig person, eller et speilbilde av hvem hovedpersonen kunne blitt?

Gjennom tusenvis av sider kretser tankene rundt kunst, tro, kjærlighet, tap og død. Det er meditativt, repetitivt, hypnotisk. Mange lesere gir opp etter noen sider. Men de som holder ut, opplever noe helt spesielt: En følelse av å synke ned i en annen bevissthet, en annen rytme, en annen måte å være i verden på.

Her er et lite smakebite på stilen: «og eg tenkjer at eg må slutte å drikke, tenkjer eg, og eg ser mot vindauget og eg ser på den svarte fjorden og eg tenkjer at det er kveld no...»

«Septologien» handler også om tro. I 2013 konverterte Fosse til katolisismen, og denne troen gjennomsyrer verket. Det er ikke forkynnende, men mystisk - troen som et anker i en kaotisk tilværelse, bønnen som struktur i en fragmentert verden.

Fosse og Ibsen: To norske giganter

Det er nesten umulig å snakke om Jon Fosse uten å sammenligne ham med Henrik Ibsen. Begge har revolusjonert teateret i sin tid. Begge har vunnet internasjonal anerkjennelse som få andre norske forfattere. Begge utforsker det som skjer mellom mennesker når kommunikasjonen svikter.

Men likhetene stopper der. Ibsen driver handlingen fremover med nye avsløringer, hemmeligheter som kommer for dagen, konflikter som kulminerer. Hos Fosse skjer det nesten ingenting - i hvert fall ikke ytre. Spenningen ligger ikke i hva som vil bli avslørt, men i selve tilstanden av å være menneske.

Der Ibsen bruker mange ord for å avdekke sannheten, bruker Fosse få ord for å antyde det uutsigelige. Der Ibsen bygger mot katastrofe, skaper Fosse stillstand. Der Ibsen kritiserer samfunnet, utforsker Fosse eksistensen.

Man kan si at Ibsen er den ytre dramatikeren - han viser oss samfunnet og dets konflikter. Fosse er den indre dramatikeren - han viser oss sjelen og dens ensomhet.

At Norge har fostret begge disse giganterne, er bemerkelsesverdig. Et lite land i utkanten av Europa har gitt verden to av dens viktigste dramatikere. Fra Ibsens realistiske stuer til Fosses minimalistiske scener strekker det seg en linje av norsk teater som har påvirket hele verden.

Nynorsk som kunstnerisk valg

Jon Fosse skriver konsekvent på nynorsk. Dette er ikke bare et språkpolitisk valg - det er et kunstnerisk grep som er sentralt for hans forfatterskap.

Fosse har selv forklart at nynorsk gir ham en nødvendig avstand til hverdagsspråket. Når man skriver på et språk som er litt fremmed, litt annerledes enn det man snakker til daglig, blir det lettere å skape noe nytt. Ordene blir ikke selvfølgelige. Man må tenke over hvert eneste ord.

Nynorsken har også en klang som passer Fosses prosjekt. Det er et språk som er nærmere dialektene, nærmere naturen, nærmere det arkaiske. Når Fosse skriver «eg» i stedet for «jeg», «kvifor» i stedet for «hvorfor», skaper det en stemning som er annerledes enn bokmål ville gitt.

Nobelprisens begrunnelse var skrevet på nynorsk: «for hans nyskapande skodespel og prosa som gjev røyst til det usegjelege». Dette var en anerkjennelse ikke bare av Fosse, men av nynorsk som litterært språk på høyeste nivå.

Hva er egentlig «det usegjelege» - det uutsigelige - som Fosse gir røst til? Det er det som ligger under ordene. Ensomheten vi alle bærer på. Lengselen etter kontakt som aldri helt blir oppfylt. Frykten for døden. Det hellige i hverdagen. Alt dette som vanlige ord ikke kan fange, men som Fosse likevel får frem - gjennom stillheten, pausene, gjentakelsene, det minimalistiske språket som peker mot noe større enn seg selv.

Oppsummering

Jon Fosse (f. 1959) mottok Nobelprisen i litteratur i 2023 - Norges fjerde nobelprisvinner etter Bjørnson, Hamsun og Undset.

Bakgrunn:
- Født i Haugesund, oppvokst i Strandebarm, Hardanger
- Debuterte med romanen «Raudt, svart» (1983)
- Gjennombrudd som dramatiker med «Og aldri skal vi skiljast» (1994)
- Konverterte til katolisismen i 2013

Fosse-stilen:
- Minimalistisk språk med korte, ofte ufullstendige setninger
- Mange pauser og gjentakelser
- Lite ytre handling - fokus på tilstander
- Musikalsk rytme og meditativ stemning

Viktige verk:
- Dramaer: «Nokon kjem til å komme», «Eg er vinden»
- Prosa: «Septologien» (2019-2021) - skrevet som én lang setning

Temaer:
- Ensomhet og lengsel etter kontakt
- Det uutsigelige - det som ikke kan sies med ord
- Tro og mystikk
- Forholdet mellom kunst og liv

Nynorsk: Fosse skriver konsekvent på nynorsk, som gir avstand til hverdagsspråket og skaper en særegen stemning.

Nobelprisens begrunnelse: «for hans nyskapande skodespel og prosa som gjev røyst til det usegjelege»