3.1 Eksistensiell tematikk

Nar verden mistet mening

Forestill deg Paris i 1945. Krigen er over. Gatene som for noen maneder siden var fylt av tyske soldater, er na fulle av mennesker som feirer freden. Men bak gleden ligger noe annet - en dyp uro, et svart hull av sporsmal.

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne siviliserte nasjoner begaa Holocaust? Hvordan kunne vitenskapen som skulle gjore livet bedre, skape atombomben? Og hvis Gud finnes - hvor var han da seks millioner mennesker ble myrdet?

I en kjeller pa venstre-bredden av Seinen sitter en gruppe intellektuelle og diskuterer. Blant dem er Jean-Paul Sartre, en liten mann med skjeve oyne og en sigarett i munnen. Han sier noe som vil forandre hvordan en hel generasjon tenker: "Mennesket er domt til a være fritt."

Domt til frihet. Det later som en selvmotsigelse. Men for eksistensialistene var det nettopp dette som var menneskets situasjon: Vi er kastet inn i en verden uten gitte svar, uten forutbestemt mening. Vi må skape oss selv gjennom valgene vi tar. Og med den friheten folger et knusende ansvar.

Dette er eksistensialismen - den filosofien som skulle prege litteraturen i tiaarene etter krigen.

Filosofien som vokste fra ruinene

La oss forstå hvor eksistensialismen kom fra. Den vokste ikke frem i et vakuum - den var et svar på noe.

For krigen hadde Europa levd med store fortellinger om fremskritt. Vitenskapen ville lose alle problemer. Sivilisasjonen ville gjore mennesket bedre. Historien beveget seg fremover, mot lysere tider.

Så kom krigen og knuste alt. Gasskamrene. Bombene. Millioner av dode. Plutselig virket alle de store fortellingene som løgn. Fremskrittet hadde fort til Auschwitz. Sivilisasjonen hadde vist sitt sanne ansikt.

I dette tomrommet vokste eksistensialismen frem. Den sa: Vi kan ikke stole på de gamle svarene. Vi må begynne fra bunnen av. Og bunnen er dette: Du eksisterer. Du er her. Hva skal du gjore med det?

Jean-Paul Sartre formulerte det slik: "Eksistensen kommer for essensen." Det betyr at du ikke er skapt med en forutbestemt natur eller oppgave. Du er ikke som en kniv, som er laget for å skjære. Du er forst - og så må du bestemme hva du skal være.

Albert Camus, en annen sentral tenker, fokuserte på det absurde - gapet mellom menneskets lengsel etter mening og universites tause likegyldighet. I "Myten om Sisyfos" sammenligner han menneskets situasjon med Sisyfos, som må rulle en stein opp en bakke for all evighet, bare for å se den rulle ned igjen. Likevel konkluderer Camus: "Vi må forestille oss Sisyfos lykkelig." Opproret mot meningsloosheten er selv meningsfullt.

Angst, frihet og ansvar

Eksistensialismen er ikke en behagelig filosofi. Den tilbyr ingen trøst, ingen ferdige svar. I stedet konfronterer den oss med noe skremmende: Vi er helt og fullt ansvarlige for livene våre.

Tenk på det. Hvis det ikke finnes noen Gud som har planlagt livet ditt, ingen skjebne som styrer deg, ingen menneskelig natur som bestemmer hva du må gjore - da er du alene med valgene dine. Og hvert valg former hvem du er.

Denne innsikten skaper det eksistensialistene kalte angst. Ikke angst for noe bestemt, men en dypere uro - en svimmelhet overfor tilvaerelsens apne muligheter. Kierkegaard, en forløper for eksistensialismen, kalte det "angstens svimmelhet" - folelsen av å stå ved kanten av en avgrunn av frihet.

Men friheten har en pris: ansvaret. Du kan ikke skylde på andre. Du kan ikke si "jeg matte" eller "slik er jeg bare". Sartre var nadeloes: "Mennesket er fullt og helt ansvarlig for det det er."

Dette gjelder også i ekstreme situasjoner. Under okkupasjonen matte mange velge: Samarbeide med fienden eller gjore motstand? Eksistensialismen sa: Du velger. Og du må leve med konsekvensene.

Simone de Beauvoir, Sartres partner og selv en stor tenker, utvidet denne analysen til kvinners situasjon. I "Det annet kjonn" viste hun hvordan kvinner var blitt definert av menn - og oppfordret dem til å ta ansvar for sin egen frihet.

Eksistensialismen i litteraturen

Filosofien fant sitt naturlige hjem i litteraturen. Romanene og dramaene kunne vise - ikke bare forklare - hva det vil si å leve som et fritt, ansvarlig menneske i en meningsløs verden.

Albert Camus' "Den fremmede" (1942) er et mesterverk i eksistensialistisk litteratur. Hovedpersonen Meursault lever i en tilstand av likegyldighet. Han reagerer ikke som han "bor" nar moren dør. Han dreper en mann nærmest tilfeldig. Og nar han skal henrettes, nekter han å angre eller å søke trøst i religion.

Meursault er fremmed - fremmed for samfunnets forventninger, fremmed for de folelsene han "burde" ha. Men i sin fremmedhet er han også ærlig. Han nekter å lyve, å late som om livet har en mening det ikke har.

Sartres drama "For lukkede dører" (1944) gir oss den berømte setningen: "Helvete er de andre." Tre personer er stengt inne i et rom for evig tid. Deres straff er ikke fysisk tortur, men å være utsatt for hverandres blikk, hverandres domme, for alltid.

Simone de Beauvoirs romaner utforsket kvinners kamp for frihet og autentisitet. I "Gjesten" (1943) ser vi hvordan relasjoner kan bli fangenskap - og hvordan frigjoeringen krever smertefulle valg.

Felles for disse verkene er fokuset på valget, på ansvaret, på konfrontasjonen med meningsloesheten. Litteraturen ble et laboratorium for eksistensiell utforskning.

Eksistensialismen i Norge

Også i Norge gjorde eksistensialismen inntrykk på forfatterne. Men nordmennene tok filosofien på sin egen måte - ofte mer poetisk, mer knyttet til natur og landskap.

Tarjei Vesaas lot seg inspirere av eksistensialismen, men skapte sitt eget uttrykk. I romanene hans møter vi ensomme mennesker som strever med kommunikasjon, med tilhoorighet, med livets grunnleggende sporsmal. Mattis i "Fuglane" er en outsider som søker mening i en verden som ikke forstår ham.

Jens Bjorneboe var mer direkte pavirket av fransk eksistensialisme. Hans bøker konfronterer ondskapen og ansvaret. I "Bestialitetens historie" spør han: Hvordan kan mennesker begaa slike grusomheter? Og hva er vårt ansvar for å forhindre dem?

Men den norske varianten hadde sine særtrekk. Mens de franske eksistensialistene ofte skrev om bymennesker i kafeer, skrev nordmennene om mennesker i naturen - ved havet, i fjellene, på gardene. Ensomheten ble konkret: den fysiske avstanden, de lange vintrene, stillheten.

Også i lyrikken finner vi eksistensielle temaer. Olav H. Hauges enkle, dype dikt handler om livet og døden, om øyeblikkene av mening midt i meningsloesheten. Rolf Jacobsens dikt om det moderne livet baeerer på den samme uroen: Hva betyr det å være menneske i en verden av maskiner og fart?

Eksistensialismens arv

Eksistensialismen som bevisst filosofisk bevegelise ebbet ut på 1960-tallet. Andre stromninger - strukturalisme, postmodernisme - tok over den intellektuelle scenen. Men de eksistensielle spørsmålene forsvant ikke.

I dag lever eksistensialistiske temaer videre i litteraturen. Nar Jon Fosse skriver om mennesker som venter, som famler etter kontakt, som konfronteres med døden - da er han i dialog med eksistensialistene. Nar Karl Ove Knausgaard grubler over sin egen eksistens i tusener av sider - da gjør han det Sartre og Camus ba oss gjore: å ta vaar egen tilværelse på alvor.

Kanskje er eksistensialismens største arv nettopp dette: at vi ikke lenger kan late som om de store sporsmaalene har enkle svar. Vi kan ikke gjemme oss bak religion, tradisjon eller ideologi. Vi må selv stå ansikt til ansikt med tilvaerelsens usikkerhet.

Det er skremmende. Men det er også frigjorende. For hvis ingenting er forutbestemt, betyr det at alt er mulig. Hvis du ikke har en gitt natur, kan du skape deg selv på nytt. Hvis livet ikke har en iboende mening, kan du gi det den meningen du velger.

Som Camus sa: Kampen mot toppunktet er i seg selv nok til å fylle et menneskehjerte. Vi må forestille oss Sisyfos lykkelig.

Oppsummering

Eksistensialismen vokste frem etter andre verdenskrig som et svar på krigens grusomheter og de store fortellingenes sammenbrudd.

Sentrale tenkere:
- Jean-Paul Sartre: "Eksistensen for essensen", frihet og ansvar
- Albert Camus: Det absurde og opproret
- Simone de Beauvoir: Eksistensialistisk feminisme

Hovedtanker:
- Mennesket er ikke skapt med en forutbestemt natur
- Vi skaper oss selv gjennom valgene våre
- Med friheten folger fullt ansvar
- Angst er en grunnleggende reaksjon på tilvaerelsens åpenhet
- Autentisitet betyr å leve ekte, ikke etter andres forventninger

I litteraturen:
- Camus: "Den fremmede", "Pesten"
- Sartre: "Kvalmen", "For lukkede dører"
- Beauvoir: "Det annet kjonn", "Gjesten"

I Norge:
- Tarjei Vesaas: Poetisk, naturknyttet eksistensialisme
- Jens Bjorneboe: Konfrontasjon med ondskapen
- Mer knyttet til natur og landskap enn den franske

Arv: Litteraturen kan ikke lenger tilby enkle svar - den må ta de store sporsmaalene på alvor.