4.2 Dansk-norsk og fornorsking

400 ar uten eget skriftsprak

Forestill deg at du er en norsk bonde pa 1700-tallet. Du snakker dialekten din - kanskje en vestlandsdialekt full av gamle norrone ord og vendinger. Men alt du leser - Bibelen, lovene, avisene - er pa dansk. Presten din snakker dansk. Embetsmannen som krever inn skatt, skriver dansk. Dine egne barn lærer a skrive - pa dansk.

I nesten 400 ar var dette virkeligheten for nordmenn. Fra Kalmarunionen i 1397 til 1814 hadde Norge ikke noe eget skriftsprak. Dansk var spraket for all skrift - for kirken, for administrasjonen, for litteraturen. Norsk levde videre bare som talesprak, i dialektene, usynlig pa papiret.

Hvordan skjedde dette? Og hvordan fikk vi tilbake et norsk skriftsprak - eller rettere sagt, to norske skriftsprak? Det er historien om dansketiden og fornorskningen. En historie om makt og identitet, om praktiske kompromisser og prinsipielle kamper, om to menn med to helt ulike ideer om hva "norsk" skulle være.

Det er ogsa historien om hvorfor bokmalet du leser na, er verken helt dansk eller helt norsk - men noe midt imellom. Et sprak formet av 400 ars union og 200 ars fornorskning.

Hvordan dansk ble Norges skriftsprak

Det skjedde ikke over natten. Det var en gradvis prosess som tok flere hundre ar.

Det begynte med Kalmarunionen i 1397. Norge, Sverige og Danmark ble forent under en felles konge. Danmark var det mektigste av de tre rikene, og dansk ble naturlig nok brukt i felles administrasjon. Norske adelsmenn som ville gjore karriere, matte lære seg dansk.

Sa kom reformasjonen i 1536. Dette var et vendepunkt. Kong Christian III innforte protestantismen i Norge og Danmark, og med den kom den danske Bibelen. Plutselig var det hellige spraket - spraket Guds ord ble forkynt pa - dansk. Kirkene, som var det nærmeste folk kom utdanning, brukte dansk. Salmene var danske. Prekenene var danske.

Norge mistet ogsa det siste av sin politiske selvstendighet i 1536. Fra na av var Norge offisielt en dansk provins, styrt fra Kobenhavn. Alle embetsmenn var enten danske eller utdannet i Danmark. Alle offentlige dokumenter ble skrevet pa dansk.

Trykkpressene, som spredte seg i Europa, fantes ikke i Norge. De forste bokene trykket i Norge kom forst pa 1600-tallet. For det hadde all litteratur som nordmenn leste, blitt trykket i Kobenhavn - pa dansk.

Resultatet var at norsk som skriftsprak gradvis dodd ut. De siste sporene av norsk i offentlige dokumenter forsvinner pa 1500-tallet. Etter det var det bare dansk som gjaldt.

Hva skjedde med norsk?

Men norsk forsvant ikke helt. Det levde videre - bare ikke pa papiret.

Bondene fortsatte a snakke sine dialekter. Fiskerne pa kysten, gardbrukerne i dalene, folket i fjordbygdene - de snakket norsk. Deres sprak var direktearvtakere fra norront og mellomnorsk, og de bar med seg ord og former som var hundrevis av ar gamle.

I byene utviklet det seg noe annet: det som ble kalt "dannet dagligtale". Dette var spraket til de utdannede, til embetsmenn, til borgerskapet. Det var dansk i grunn, men med norsk uttale og noen norske ord. Nar en embetsmann i Christiania leste dansk hoyt, hortes det ikke ut som i Kobenhavn. Han sa "jeg" med hard g, ikke blot d. Han sa "bok" med hard k, ikke "bog" med blot g.

Men det fantes ingen norsk standard a falle tilbake pa. Om du ville skrive, skrev du dansk. Om du ville snakke "fint", snakket du dansk med norsk uttale. Dialektene ble sett pa som bondesprak, noe ukultivert.

Dette skapte en merkelig situasjon. Det spraket folk snakket - enten det var dialekt eller dannet dagligtale - lignet ikke det spraket de skrev. Det var et gap mellom tale og skrift som ikke fantes i Danmark, der folk snakket mer eller mindre slik de skrev.

Det var dette gapet Ivar Aasen og Knud Knudsen ville tette - bare pa helt ulike mater.

To veier til norsk - Aasen og Knudsen

Etter 1814, da Norge ble selvstendig (i union med Sverige), begynte debatten: Hvordan skulle Norge fa sitt eget skriftsprak? To menn med to helt ulike strategier dominerte denne debatten.

Ivar Aasen var bondegutten fra Orsta som la ut pa en utrolig reise. Pa 1840-tallet vandret han gjennom store deler av Norge og samlet dialektord og grammatiske former. Hans ide var radikal: Bygg et helt nytt skriftsprak fra bunnen, basert pa dialektene. Finn det som er felles for de norske dialektene, det som er genuint norsk, og lag en standard av det.

Resultatet var landsmalet - det som na heter nynorsk. Det var et sprak bygget pa norske dialekter, med norront som forbilde. Det hadde a-endelser i infinitiv (kasta, ikkje kaste), tre grammatiske kjonn konsekvent, og et ordforrad hentet fra bondens sprak.

Knud Knudsen hadde en annen tilnærming. Han var lærer og pragmatiker. Han mente det var upraktisk a tvinge folk til a lære et helt nytt sprak. I stedet ville han fornorske det dansk-norske skriftspraket innenfra. Ta dansken og bytt ut danske former med norske, gradvis, til spraket speilet "dannet dagligtale" - slik de utdannede i byene snakket.

Denne strategien forte til riksmal, som na heter bokmal. Det beholdt mye av den danske strukturen, men fikk norske lydtrekk og noen norske ordformer.

Sa Norge endte opp med to skriftsprak - ikke fordi nordmenn er spesielt kranglevoorne, men fordi to ulike svar pa det samme problemet begge hadde noe for seg.

Fornorskingsreformene

Knudsens ide om gradvis fornorsking av dansk ble offisiell politikk gjennom en rekke rettskrivningsreformer. La oss se pa de viktigste.

Reformen i 1907 innforte obligatoriske harde konsonanter. Der dansk hadde "bog", "gade", "gab", fikk norsk na "bok", "gate", "gap". Dette var ikke tilfeldig - det speilet hvordan nordmenn faktisk uttalte disse ordene. Vi hadde aldri sagt "bog" med blot g, vi hadde bare skrevet det slik.

Reformen i 1917 gikk lenger. Mange norske former ble innfort som valgfrie alternativer. Du kunne na skrive "stein" eller "sten", "sno" eller "sne". Dette apnet for variasjon og lot folk velge former som la nærmere talespraket deres.

Reformen i 1938 var den mest radikale. Den hadde et politisk mal: a nærme bokmal og nynorsk til hverandre, i retning av et framtidig "samnorsk". Mange folkelige former ble obligatoriske - a-endelser i hunkjonnsord ("boka", ikke "boken"), diftonger ("stein", ikke "sten"), og andre trekk fra dialektene.

Denne reformen motte voldsom motstand, særlig fra konservative bokmalsbrukere. Foreldreaksjonen pa 1950-tallet protesterte mot "radikalt" sprak i skolebokene. Resultatet var at noen av endringene ble rullet tilbake i senere reformer.

I dag har bokmal stor valgfrihet. Du kan skrive "boka" eller "boken", "stein" eller "sten", "kasta" eller "kastet". Spraket er et kompromiss - verken helt dansk eller helt fornorsket.

Bokmål i dag - et unikt sprak

Bokmal i dag er et fascinerende sprak. Det er et resultat av en helt unik historie - 400 ars danskestyre fulgt av 200 ars fornorsking. Det er verken dansk eller norsk, men noe eget.

Sammenlign en setning pa de tre sprakene:
- Dansk: "Jeg ved ikke hvad jeg skal gore med denne bog."
- Bokmal: "Jeg vet ikke hva jeg skal gjore med denne boka/boken."
- Nynorsk: "Eg veit ikkje kva eg skal gjere med denne boka."

Du ser hvordan bokmal ligger midt imellom. Det har norsk uttale ("vet", "hva", "bok" med hard konsonant), men dansk setningsstruktur og mye dansk ordforrad. Nynorsk ligger lenger fra dansk - helt andre ord ("veit", "ikkje", "kva", "gjere").

Bokmal har ogsa en unik valgfrihet. Du kan velge mellom konservative former som ligger nær dansk ("boken", "sten", "sne") og radikale former som ligger nær dialektene ("boka", "stein", "sno"). Ingen andre sprak har en slik systematisk valgfrihet bygget inn i rettskrivningen.

Dette gjor bokmal til et sprak i stadig endring. Hver generasjon velger litt annerledes, og tendensen over tid har vært mot mer fornorskede former. "Boka" er vanligere na enn for femti ar siden. "Stein" har nesten helt ersattet "sten". Fornorskningen fortsetter, langsomt men sikkert.

Oppsummering: Dansk-norsk og fornorskning

Du har na forstatt hvordan Norge mistet og gjenvant sitt skriftsprak. Her er hovedpunktene:

Dansketiden (1397-1814):
Gjennom Kalmarunionen, reformasjonen og politisk underordning ble dansk det eneste skriftspraket i Norge. Norsk levde videre i dialektene og i "dannet dagligtale" - dansk med norsk uttale.

To veier til norsk:
Ivar Aasen bygde landsmal (nynorsk) fra bunnen basert pa dialektene. Knud Knudsen ville fornorske dansken gradvis til a speile "dannet dagligtale". Begge strategiene gav resultater.

Fornorskingsreformene:
1907 innforte harde konsonanter (bok, gate). 1917 gav valgfrie norske former. 1938 var radikal og motte motstand. Senere reformer har gitt stor valgfrihet.

Bokmal i dag:
Et unikt sprak - verken dansk eller norront, men et resultat av 400 ars union og 200 ars fornorsking. Det har dansk struktur men norske lydtrekk, og stor valgfrihet mellom konservative og radikale former.

Eksempler pa fornorsking:
- veed/vet (dansk dobbeltvokal til norsk enkel)
- bog/bok (blot g til hard k)
- gade/gate (blot d til hard t)
- hvad/hva (stum d fjernes)
- boken/boka (dansk bestemt form til norsk a-ending)

Hovedinnsikt:
Bokmal er et levende sprak som fortsatt fornorskes. Hver generasjon velger litt mer norske former, og tendensen over tid gar mot sterkere fornorsking.