4.1 Fra norrønt til moderne norsk

En reise gjennom tusen ar

Tenk deg at du kunne reise tilbake i tid. Tusen ar. Du lander pa et tun et sted pa Vestlandet. Rundt deg snakker folk. De ser ut som nordmenn, de oppforer seg som nordmenn, men du forstar ikke et ord av det de sier.

Dette er norront - spraket til vikingene, spraket sagaene ble skrevet pa. Det er ditt sprak, pa en mate. Alle ordene du bruker i dag stammer fra dette spraket. Men tusen ar med endringer har gjort det ugjenkjennelig.

Hvordan skjedde dette? Hvordan gikk vi fra "Madr var a Islandi, er Njall het" til "Det var en mann pa Island som het Njal"? Det er historien vi skal utforske na. En historie om pest og politikk, om konger og kjopmann, om et sprak som nesten forsvant - og sa kom tilbake i to ulike former.

Sprakhistorie handler ikke bare om ord og grammatikk. Den handler om makt og identitet, om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Den forklarer hvorfor vi i dag har to skriftsprak, hvorfor dialektene vare er sa forskjellige, og hvorfor en islending kan lese tusen ar gamle tekster mens vi trenger oversettelse.

Periodene i norsk sprakhistorie

La oss forst fa oversikt. Norsk sprakhistorie deles inn i fem hovedperioder, og hver av dem har formet spraket vart pa grunnleggende mater.

Den forste perioden kaller vi urnordisk, og den strekker seg fra rundt ar 200 til ar 700. Dette er det eldste stadiet vi kjenner gjennom runeinnskrifter. Spraket var felles for hele Skandinavia, og det var sa ulikt moderne norsk at det nesten virker som et helt annet sprak.

Sa kommer norront, fra cirka 700 til 1350. Dette er vikingtiden og tidlig middelalder. Na ble sagaene og eddadiktene skrevet ned. Snorre Sturlason skrev sine kongesagaer, og Island ble et litteraert sentrum. Norront var et rikt og komplekst sprak med fire kasus og et verbsystem som ville fa enhver VG2-elev til a svettte.

Mellomnorsk er perioden fra cirka 1350 til 1525. Dette er tiden etter svartedauden, og spraket gjennomgar enorme endringer. Kasussystemet bryter sammen, endelser forsvinner, og dansk begynner a ta over som skriftsprak.

Dansketiden varer fra rundt 1525 til 1814 - nesten 300 ar der dansk er det eneste offisielle skriftspraket i Norge. Norsk lever videre som talesprak i dialektene, men det skrives ikke.

Moderne norsk begynner i 1814, da Norge blir selvstendig og kampen for et eget norsk skriftsprak starter. Denne perioden varer fortsatt - vi lever midt i norsk sprakhistorie.

Svartedauden - vendepunktet

Ar 1349. Et skip seiler inn til Bergen. Om bord er det sjuke sjomenn, og med dem kommer noe som skal forandre Norge for alltid: pesten. Svartedauden.

I lopet av to ar dor kanskje halvparten av Norges befolkning. Byer blir liggende ode. Garder star tomme. Hele bygder forsvinner. Og midt i denne katastrofen skjer noe med spraket.

For det forste dor mange av dem som kan skrive. Den utdannede overklassen, prestene og munkene som holdt skrivetradisjonen i live - de rammes hardt. Klosterene, som var sentre for laerdom og skriving, blir staende tomme.

For det andre endres maktbalansen. Norge, svekket av pesten, blir trukket tettere inn i unionen med Danmark. Danske embetsmenn kommer til Norge. Dansk blir sprak for administrasjon og kirke. Den norske skrivetradisjonen, som allerede var svekket, brytes helt.

Men det er mer enn politikk. Nar sa mange mennesker dor, nar samfunnsstrukturene bryter sammen, skjer det ogsa noe med sprakoverforingen. De gamle, kompliserte boyningsmonstrene blir ikke lenger overfort like noye fra generasjon til generasjon. Spraket forenkles. Kasusendelsene faller bort. Verbboyningen blir enklere.

Svartedauden var ikke den eneste arsaken til disse endringene - de var allerede i gang for pesten kom. Men den fremskyndet alt. Den skapte et brudd som fikk varige konsekvenser.

Fra fire kasus til en

En av de mest dramatiske endringene fra norront til moderne norsk er tapet av kasussystemet. La oss se nærmere pa dette, for det forteller mye om hvordan sprak endrer seg.

I norront hadde substantivene fire kasus: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Hver kasus hadde sin egen endelse, og endelsen fortalte hvilken funksjon ordet hadde i setningen.

Ta ordet "madr" (mann). Pa norront het det:
- madr i nominativ - nar mannen var subjekt
- mann i akkusativ - nar mannen var direkte objekt
- manni i dativ - nar mannen var indirekte objekt
- manns i genitiv - nar noe tilhorte mannen

Dette betydde at ordrekkefølgen var ganske fri. Du kunne si "Madr gaf manni bok" (Mannen ga mannen en bok), og endelsene fortalte deg hvem som ga og hvem som mottok.

I moderne norsk har vi mistet alt dette. Vi sier bare "mannen" uansett funksjon. I stedet bruker vi ordrekkefølge og preposisjoner for a vise det samme: "Mannen ga boka til mannen."

Men sporene finnes fortsatt! Nar du sier "jeg" og "meg", "han" og "ham", bruker du faktisk rester av kasussystemet. "Jeg" er nominativ, "meg" er akkusativ/dativ. Sa helt borte er det ikke.

Island har forresten bevart hele kasussystemet. En islending i dag boyer fortsatt substantiv i fire kasus, akkurat som vikingene gjorde. Det er derfor islendinger kan lese sagaene i original uten oversettelse - de bruker fortsatt nesten samme grammatikk.

Lavtysk - handelens sprak

Mens svartedauden herjet, skjedde det ogsa noe annet viktig: Hansaforbundet dominerte handelen i Nordsjoomradet. Tyske kjopmann etablerte seg i norske byer, særlig i Bergen pa Bryggen, og med dem kom lavtysk.

Lavtysk var handelens sprak. Skulle du kjope og selge, matte du snakke med hanseatene. Og nar folk handler, utveksler de ikke bare varer - de utveksler ogsa ord.

Resultatet var en massiv innstrømning av lavtyske lanord i norsk. Ord vi bruker hver dag uten a tenke over det: betale, handel, plass, flink, snekker, bukse, arbeid, bli. Listen er nesten uendelig.

Tenk pa det: "Jeg skal betale for denne buksa" - bade "betale" og "bukse" er lavtyske lanord. "Han er flink pa jobben sin" - "flink" er lavtysk. Hele vart ordforrad for handel, handverk og dagligliv er gjennomsyret av lavtysk pavirkning.

Noen har regnet med at omtrent en fjerdedel av ordforradet i moderne norsk stammer fra lavtysk. Det er en enorm pavirkning - storre enn fra noe annet sprak, bortsett fra det som egentlig er norsk fra for.

Interessant nok var denne pavirkningen sterkere pa norsk enn pa islandsk. Island la langt fra handelsfatene, sa de fikk ikke samme lavtyske flom. Det er en av grunnene til at islandsk i dag har et ordforrad som ligger nærmere norront, mens norsk har et ordforrad som er mer "kontinentalt".

Islandsk - spraket som stoppet opp

For a forstå hvor mye norsk har endret seg, kan vi sammenligne med islandsk. De to sprakene stammer begge fra norront - vikinger fra Norge koloniserte Island pa 800-900-tallet og tok med seg spraket sitt. Men sa utviklet de seg i helt ulike retninger.

Island var isolert. Oen la langt fra kontinentet, langt fra handelsfaatene, langt fra de politiske omveltningene som preget Norge. Og Island hadde en ubrutt skrifttradisjon - sagaene ble kopiert og lest kontinuerlig gjennom hele middelalderen.

Resultatet er at islandsk har bevart utrolig mye av det gamle norrone spraket. De har fortsatt fire kasus. De boyer fortsatt verb etter person og tall. De har et ordforrad som ligger naert det norrone - der vi sier "vindu" (egentlig et norront ord, vindauga, "vindoye"), sier de fortsatt "gluggi" (den opprinnelige norrone betegnelsen for en apning i veggen).

En islending i dag kan faktisk lese sagaene i original. Ikke uten litt ovelse, men det er omtrent som for deg a lese tekster fra 1700-tallet - litt fremmed, men forstaelig. For oss nordmenn er sagaene derimot sa uforstaelige at vi trenger full oversettelse.

Dette viser noe viktig om sprakendring: Sprak endrer seg ikke av seg selv, de endres av historiske omstendigheter. Norge var i union, var utsatt for pavirkning, mistet sin skrifttradisjon. Island var isolert og bevarte sin. Spraket fulgte historien.

Oppsummering: Fra norront til moderne norsk

Du har na fulgt norsk sprak gjennom tusen ar med endringer. Her er de viktigste punktene:

De fem periodene:
Urnordisk (ca. 200-700), norront (ca. 700-1350), mellomnorsk (ca. 1350-1525), dansketiden (ca. 1525-1814) og moderne norsk (fra 1814). Hver periode har satt sitt preg pa spraket vart.

Svartedauden som vendepunkt:
Pesten desimerte den utdannede overklassen, brot skrivetradisjonen, og apnet for dansk dominans. Sprakendringer som allerede var i gang, ble fremskyndet dramatisk.

Kasussystemet forsvant:
Norront hadde fire kasus (nominativ, akkusativ, dativ, genitiv). Moderne norsk bruker ordrekkefolge og preposisjoner i stedet. Spor finnes fortsatt i pronomen (jeg/meg, han/ham).

Lavtysk pavirkning:
Hansaforbundets dominans i handelen forte til massiv innstromning av lavtyske ord: betale, handel, plass, flink, snekker, bukse, arbeid og mange flere.

Islandsk som kontrast:
Island bevarte norront fordi oen var isolert og hadde ubrutt skrifttradisjon. En islending kan fortsatt lese sagaene i original - det kan ikke vi.

Hovedinnsikt:
Sprak endrer seg ikke tilfeldig, men folger historiske omstendigheter. Politiske unioner, pest, handel og kontakt med andre sprak har alle formet det norske spraket vi bruker i dag.