Nullhypotese, alternativ hypotese, signifikansnivå og p-verdi forklart frå botnen av.
Hypotesetesting — grunnideen
Ein kafé påstår at baristaen kan kjenne skilnad på to kaffitypar berre ved å smake. Vi lèt henne prøve ti gonger, utan å sjå kva ho får. Ho treffer ni av ti.
Kva no? To forklaringar står mot kvarandre:
- Ho gjetta, og var heldig.
- Ho kan det, og ni av ti er resultatet av ekte dugleik.
Matematikken kan ikkje velje for oss. Men han kan svare på eitt presist spørsmål, og det er heile hypotesetestinga:
Dersom ho berre gjetta — kor sannsynleg var det då å få ni eller fleire rette?
Er det svaret stort, er ni rette ikkje noko å lyfte augebryna for. Er svaret lite, må vi anten tru at noko svært usannsynleg har skjedd, eller forkaste føresetnaden om at ho gjetta.
Legg merke til tankegangen: vi reknar på den keisame forklaringa, ikkje på den spennande. Det er ein variant av eit kjent grep frå matematikken — vi går ut frå det motsette av det vi trur, og ser om føresetnaden fører til noko urimeleg.
Den alternative hypotesen er påstanden vi vil undersøkje om det er dekning for.
I kaffidømet:
Tre reglar for oppsettet:
1. inneheld alltid eit likskapsteikn — elles har vi ikkje noko tal å rekne med.
2. er det vi vil vise. Han kjem frå spørsmålet, ikkje frå dataa.
3. Hypotesane blir sette opp før vi ser resultatet.
Regel 3 er ikkje ein formalitet. Lagar du hypotesen etter at du har sett tala, kan du alltid finne noko som ser oppsiktsvekkjande ut — og då testar du ingenting.
Baristaen får ti koppar i tilfeldig rekkjefølgje og skal seie kva type kvar av dei er. Ho treffer på 9 av 10.
a) Set opp og .
b) Rekn ut sannsynet for å få minst 9 rette dersom ho berre gjettar.
c) Konkluder på 5 % signifikansnivå.
d) Kva om ho hadde treft 8 av 10?
a) Lat vere sannsynet for at ho treffer på ein einskild kopp.
b) Vi reknar under , altså som om ho gjettar. Då er talet på rette binomisk fordelt med
Vi skal finne , altså «9 eller 10 rette»:
(Her er nemnaren den same i alle ledda fordi same kva er. Det gjer til det enklaste tilfellet å rekne for hand.)
c) Dette talet blir kalla p-verdien. Han er 0,0107, altså omtrent 1 %.
Vi samanliknar med signifikansnivået:
Hadde ho gjetta, ville eit resultat som dette (eller betre) ha førekome i berre omtrent 1 av 100 forsøk. Vi forkastar og konkluderer med at ho ser ut til å kunne smake skilnad.
d) Med 8 rette:
No er . Vi beheld — resultatet er ikkje overraskande nok på 5 %-nivå.

-verdien er ein hale i fordelinga. Under gjettar baristaen, og då er talet på rette binomisk fordelt med og . Dei to raude søylene er alt som er minst like ekstremt som det observerte.
Legg merke til kor lite det området er samanlikna med resten.
Svar: a) mot . b) . c) blir forkasta på 5 %-nivå. d) , så blir behalden.
NB: Legg merke til kor tett d) ligg på grensa. Éin kopp til eller frå snur konklusjonen. Det tyder ikkje at 9 rette er «prov» og 8 rette er «ingenting» — det tyder at 10 forsøk er eit tynt grunnlag, og at grensa 5 % er eit val vi har gjort, ikkje ei naturlov.
Gjer den same utrekninga som i døme 1. Ein elev mistenkjer at ein mynt ikkje er rettferdig. Ho kastar han 20 gonger og får kron 15 gonger.
Set opp og når ho mistenkjer at mynten gir kron for ofte.
Kor mange kron ville vi venta under ?
Finn p-verdien, altså under .
Konkluder på 5 % signifikansnivå.
Kva er det minste talet på kron som ville gitt forkasting på 5 %-nivå?
p-verdien er sannsynet for å få eit resultat minst like ekstremt som det vi observerte, gitt at er sann.
Konklusjonsregelen:
| forkast — resultatet er signifikant på nivået | |
| behald — ikkje grunnlag for å forkaste |
Ein hypotesetest blir alltid ført i dei same fem stega:
1. Set opp og .
2. Vel signifikansnivå .
3. Rekn ut p-verdien under .
4. Samanlikn med .
5. Skriv konklusjonen i konteksten til oppgåva — ikkje berre « blir forkasta».
2. «Behald » tyder ikkje at er prova. Det tyder at dataa ikkje er sterke nok til å forkaste han. Åtte av ti rette provar ikkje at baristaen gjettar; vi har berre ikkje nok grunnlag til å seie at ho ikkje gjer det. Fråvær av prov er ikkje prov for fråvær.
3. Han seier ingenting om kor stor effekten er. Med eit enormt utval kan ein heilt ubetydeleg skilnad få ein bitteliten p-verdi. Statistisk signifikant er ikkje det same som viktig. Konfidensintervallet i kapittel 7.2 og i 7.3 seier noko om storleiken; p-verdien gjer ikkje det.
4. Grensa 0,05 er ikkje magisk. Ein p-verdi på 0,049 og ein på 0,051 er omtrent like overraskande. Konklusjonane «forkast» og «behald» er derimot ulike — det er prisen for å ha ein fast avgjerdsregel, og ein grunn til alltid å oppgi sjølve p-verdien og ikkje berre domen.
Ein leverandør garanterer at høgst 5 % av einingane er defekte. Ein kunde kontrollerer 200 tilfeldige einingar og finn 16 defekte.
a) Set opp hypotesar.
b) Kor mange defekte ville vi venta under ?
c) Finn p-verdien.
d) Konkluder på 5 %-nivå, og skriv konklusjonen i kontekst.
a) Lat vere andelen defekte i produksjonen.
Garantien «høgst 5 %» blir til likskapsteiknet i — vi reknar i det verste tilfellet garantien tillèt.
b) Under er talet på defekte binomisk fordelt med og :
Vi observerte 16. Det er 6 meir enn venta — men er det mykje? Standardavviket under er
Avviket er altså omtrent to standardavvik. Det er mykje, men ikkje ekstremt — vi må rekne.
c) p-verdien er sannsynet for 16 eller fleire defekte under :
rekneark: =1-BINOM.FORDELING.N(15;200;0,05;SANN) gir 0,0444d) Vi samanliknar:
blir forkasta på 5 %-nivå.
Konklusjon i kontekst: Kontrollen gir grunnlag for å seie at andelen defekte er høgare enn dei garanterte 5 %. Hadde leverandøren halde garantien, ville ein kontroll som denne gitt 16 eller fleire defekte i berre omtrent 4 av 100 tilfelle.
Svar: a) mot . b) 10 defekte. c) . d) blir forkasta — dataa talar for at meir enn 5 % er defekte.
NB: Legg merke til kor nær grensa vi er. På 1 %-nivå ville vi behalde , sidan . Signifikansnivået må difor veljast før vi reknar — elles blir valet ein måte å få det svaret ein vil ha.
Ein frøprodusent skriv på pakken at 80 % av frøa spirer. Ein gartnar sår 50 frø og får 44 til å spire. Han meiner pakken underdriv.
Set opp og .
Kor mange spira frø ville vi venta under ?
Finn p-verdien.
Konkluder på 5 %-nivå, i kontekst.
Kor mange frø måtte ha spira for at han skulle fått forkasta på 5 %-nivå?
Forkastingsområdet — same avgjerd, motsett veg
I døme 2 rekna vi p-verdien og samanlikna med . Det finst ein annan veg til nøyaktig same konklusjon: å finne på førehand kva resultat som skal føre til forkasting.
Den mengda av utfall blir kalla forkastingsområdet. For leverandørkontrollen finn vi henne ved å leite oppover:
| 14 | 15 | 16 | 17 | |
|---|---|---|---|---|
| 0,1299 | 0,0781 | 0,0444 | 0,0238 |
Det minste talet som gir sannsyn under 5 %, er 16. Forkastingsområdet er altså
Bestemmer vi dette før kontrollen, treng vi ikkje rekne nokon p-verdi etterpå — vi tel berre, og ser om talet hamnar i området.
Dei to vegane gir alltid same svar:
| p-verdi-metoden | forkastingsområde-metoden | |
|---|---|---|
| reknar | kor sjeldan resultatet er | kva resultat som er sjeldne nok |
| samanliknar | p-verdi mot | observasjonen mot grensa |
| blir helst brukt | når vi har talet og skal vurdere det | når vi planlegg testen på førehand |
Når vi går over til normalfordelinga i kapittel 7.5, blir forkastingsområdet teikna som eit areal ute i halen av klokkekurva.
Set opp og i desse tre situasjonane, og avgjer om testen blir einsidig eller tosidig.
a) Ein kommune vil undersøkje om ein ny sykkelveg har ført til fleire syklistar enn før. Tidlegare sykla 18 % av dei reisande.
b) Eit laboratorium skal kontrollere om ein maskin fyller rett mengd, 500 ml.
c) Ein skole vil vite om ein ny undervisningsmetode gir betre resultat enn landsgjennomsnittet på 3,4.
a) Spørsmålet er om andelen har auka. Vi bryr oss berre om den eine retninga:
Dette er ein einsidig test (høgresidig). Heile blir lagd i den eine halen.
b) Her er både for mykje og for lite eit problem. Begge avvika tel:
Dette er ein tosidig test. Signifikansnivået blir delt i to, med i kvar hale — og det er nettopp difor grensa blir 1,96 i staden for 1,645.
c) Spørsmålet er om metoden er betre:
Einsidig igjen.
Svar: a) , — einsidig. b) , — tosidig. c) , — einsidig.
Korleis velje? Still deg spørsmålet: ville eit avvik den andre vegen vore interessant? Ville laboratoriet vore likegyldig til at flaskene inneheldt 530 ml? Nei — då er testen tosidig. Er kommunen med sykkelvegen interessert i om syklinga gjekk ned? I denne undersøkinga ikkje, så testen er einsidig.
NB — éin ufråvikeleg regel: valet mellom einsidig og tosidig blir teke før dataa er sette. Å velje einsidig etter at ein har sett kva veg avviket gjekk, halverer p-verdien utan at det er dekning for det, og er ein av dei vanlegaste måtane statistikk blir misbrukt på.
Ei kjede har målt at 75 % av kundane er nøgde. Etter ei omlegging spør dei 80 tilfeldige kundar, og 68 seier dei er nøgde. Leiinga vil vite om nøgdskapen har gått opp.
Set opp og , og sei om testen er einsidig eller tosidig.
Kor mange nøgde ville vi venta under ?
Finn p-verdien.
Konkluder på 5 %-nivå og på 1 %-nivå.
Finn forkastingsområdet på 5 %-nivå.
Ein artikkel melder: «Undersøkinga viser at den nye metoden verkar ().» Vurder dei fire påstandane ein lesar kan kome til å trekkje ut av dette.
a) «Det er 3 % sannsyn for at metoden ikkje verkar.»
b) «Det er 97 % sannsyn for at metoden verkar.»
c) «Effekten er stor.»
d) «Hadde metoden ikkje verka, ville eit slikt resultat vore sjeldan.»
a) Gale. p-verdien er rekna under føresetnaden om at metoden ikkje verkar. Han er eit sannsyn for dataa gitt , ikkje for gitt dataa. Å byte om på dei to er den vanlegaste mistydinga av p-verdiar som finst.
Eit bilete som gjer skilnaden tydeleg: sannsynet for å vere våt gitt at det regnar, er nær 1. Sannsynet for at det regnar gitt at du er våt, er noko heilt anna — du kan ha vore i dusjen.
b) Gale, av same grunn. er ikkje sannsynet for at er sann.
c) Gale. p-verdien seier berre noko om kor godt dataa talar mot , ikkje kor stor effekten er. Med eit stort nok utval kan ein ørliten skilnad gi . Skal vi vite kor stor effekten er, treng vi eit konfidensintervall.
d) Rett. Dette er nettopp definisjonen: hadde vore sann, ville eit resultat minst like ekstremt ha førekome i omtrent 3 % av forsøka.
Svar: a) gale, b) gale, c) gale, d) rett — d) er sjølve definisjonen av p-verdien.
Korleis burde setninga vore skriven? Til dømes slik: «Skilnaden var statistisk signifikant på 5 %-nivå (). Metoden gav i gjennomsnitt 0,4 karakterpoeng betre resultat, med 95 % konfidensintervall frå 0,05 til 0,75.» Då får lesaren både om det er ein effekt og kor stor han er.
Avgjer om kvar utsegn er rett eller gal, og grunngi kort.
«p-verdien er sannsynet for at nullhypotesen er sann.»
«Når vi beheld , har vi vist at er rett.»
«Ein p-verdi på 0,001 tyder at effekten er stor.»
«Signifikansnivået skal veljast før vi reknar p-verdien.»
«Dersom p-verdien er 0,06, kan vi seie at resultatet 'nesten var signifikant'.»
Set opp og i kvar situasjon, og sei om testen er einsidig eller tosidig. Du skal ikkje rekne.
Ein butikk vil undersøkje om gjennomsnittleg handlebeløp har endra seg frå 412 kr i fjor.
Ein idrettsklubb vil vise at eit nytt treningsopplegg gir kortare løpstid enn dagens gjennomsnitt på 14,2 sekund.
Ein kommune vil sjekke om andelen som leverer søknader digitalt, framleis er 62 %.
Ein produsent vil vise at mindre enn 2 % av varene er defekte.
Ein elev har allereie sett at gjennomsnittet i utvalet vart høgare enn 412 kr, og vel difor i situasjon a). Kva er problemet?
Oppsummering
- Ein hypotesetest svarer på eitt spørsmål: kor overraskande er dette resultatet dersom ingenting spesielt går føre seg?
- er føresetnaden om ingen effekt, og han inneheld alltid eit likskapsteikn. er det vi vil undersøkje. Begge blir sette opp før dataa er sette.
- p-verdien er sannsynet for eit minst like ekstremt resultat, rekna under .
- Konklusjonsregelen: gir forkasting, gir at blir behalden. Konklusjonen blir skriven i konteksten til oppgåva.
- Forkastingsområdet er dei utfalla som gir forkasting. Det blir bestemt på førehand og gir same svar som p-verdien.
- Einsidig test når berre éi retning er interessant, tosidig når begge er det. Ved tosidig test blir fordelt med halvparten i kvar hale.
- p-verdien er ikkje sannsynet for at er sann, og «behald » er ikkje eit prov for .
- p-verdien seier om det er ein effekt, ikkje kor stor han er. Konfidensintervallet svarer på det siste.
I kapittel 7.5 gjer vi testen for eit gjennomsnitt med normalfordelinga, og i 7.6 for ein andel.
Ein person påstår å kunne gjette rett oftare enn halvparten av gongene i eit forsøk med 12 kast. Vi lèt 100 personar som alle berre gjettar, prøve.
Finn p-verdien dersom ein person treffer 9 av 12, under .
Finn p-verdien for 10 av 12, og avgjer kvar forkastingsgrensa går på 5 %-nivå.
Lag 100 rader i rekneark der kvar rad er 12 kast med =TILFELDIGMELLOM(0;1), og summer kvar rad. Kor mange av dei 100 radene bør hamne i forkastingsområdet?
Trykk F9 nokre gonger og sjå på talet på «vinnarar». Kva fortel det om personar som kunngjer at dei har klart eit slikt forsøk?
Rekn sannsynet for at minst éin av 20 uavhengige testar på 5 %-nivå gir forkasting, når er sann i alle.
Eit forskingsmiljø testar 20 ulike kosttilskot mot same sjukdom, alle utan verknad. Dei publiserer det eine som gav . Drøft.
«Testen viste ingen skilnad mellom dei to gruppene, så metodane er like gode.» Kva er feilen?
To forskarar testar same påstand. Den eine får og den andre . Har dei funne ulike ting?
Ei bedrift testar om ei ny nettside gir fleire kjøp, og vel i staden for 0,05. Kva er argumentet for og imot?
Ein elev skriv: «, altså er prova.» Formuler konklusjonen rett.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
