Pluralisme, toleranse og integrering.
Noreg har i løpet av nokre tiår gått frå å vere eit relativt homogent samfunn til å bli eit land med stort religiøst og kulturelt mangfald. Innvandring, globalisering og sekularisering har skapt eit livssynslandskap der kristne, muslimar, hinduar, buddhistar, sikhar, humanistar og mange andre lever side om side. Korleis kan eit slikt mangfaldig samfunn organiserast? Kva for moglegheiter og utfordringar følgjer med pluralismen? I dette kapittelet ser vi på omgrep som pluralisme og toleranse, diskuterer integrering og assimilering, og vurderer mangfald som både ressurs og utfordring.
Pluralisme nemner både ein faktisk tilstand – at det finst eit mangfald av religionar, livssyn og kulturar i eit samfunn – og eit normativt ideal om at dette mangfaldet er verdifullt og bør anerkjennast. Religiøs pluralisme inneber at ulike trus- og livssynstradisjonar eksisterer side om side og blir behandla med respekt. Pluralisme skil seg frå relativisme: ein treng ikkje meine at alle livssyn er like «sanne» for å anerkjenne at dei har rett til å eksistere.
Toleranse er viljen til å akseptere og tåle synspunkt, praksisar og levemåtar ein sjølv kan vere usamd i. Toleranse er ikkje det same som likesæle eller semje – tvert imot føreset toleranse at det finst reelle skilnader og usemjer. Toleranse har likevel grenser: dei fleste meiner at toleranse ikkje inneber å akseptere handlingar som krenkjer dei grunnleggjande rettane til andre menneske. Spørsmålet om kvar grensa for toleranse går, er eit sentralt filosofisk og politisk tema.
Filosofen Karl Popper formulerte det som blir kalla «toleransens paradoks»: Dersom eit tolerant samfunn tolererer intoleranse utan grenser, vil dei intolerante til slutt kunne øydeleggje toleransen. Popper meinte derfor at eit tolerant samfunn har rett og plikt til å setje grenser for intoleranse – ikkje med ein gong, men dersom intolerante grupper nektar å delta i rasjonell dialog og tyr til vald eller undertrykking.
Dette paradokset er svært relevant i vår tid. Kvar skal grensa gå mellom å respektere retten til andre til å meine og tru det dei vil, og å verne dei grunnleggjande verdiane til samfunnet som demokrati, likestilling og menneskerettar? Ulike politiske retningar gir ulike svar på dette spørsmålet.
Multikulturalisme er ei politisk tilnærming som aktivt anerkjenner og støttar kulturelt og religiøst mangfald i eit samfunn. Canada er kanskje det fremste eksempelet på offisiell multikulturalisme. Den kanadiske multikulturalismepolitikken, lovfesta i 1988, anerkjenner at mangfaldet i Canada er ein styrke og at alle kulturelle grupper har rett til å bevare og utvikle kulturen sin innanfor ramma av felles lovgjeving og verdiar.
I praksis inneber den kanadiske modellen mellom anna at religiøse minoritetar kan bere religiøse symbol i offentlege stillingar. Ei kjend sak gjaldt Baltej Singh Dhillon, som i 1990 fekk lov til å bere turban i staden for den tradisjonelle hatten som del av det kanadiske ridande politiet (RCMP). Denne avgjerda vart eit symbol på idealet til multikulturalismen: at tilhøyrsle til nasjonen ikkje krev at ein gir opp si religiøse identitet.
Multikulturalismen har også blitt kritisert. Den britiske statsministeren David Cameron erklærte i 2011 at multikulturalismen hadde «feila» i Storbritannia, fordi han hadde ført til parallellsamfunn der ulike grupper lever åtskilde utan felles verdiar. Den tyske kanslaren Angela Merkel uttrykte liknande synspunkt. Kritikarane meiner at multikulturalismen kan føre til at gruppetilhøyrsle overskuggar individuell fridom, og at han kan gjere det vanskeleg å stille krav om tilpassing til felles normer.
Forskarar som Will Kymlicka har forsvart multikulturalismen og argumentert for at han faktisk fremjar integrering betre enn assimileringspolitikk, fordi menneske som opplever at kulturen deira blir respektert, er meir tilbøyelege til å engasjere seg i det breiare samfunnet.
Multikulturalisme er ein politisk teori og praksis som anerkjenner og verdset kulturelt og religiøst mangfald i eit samfunn. I motsetnad til assimileringspolitikk, som krev at minoritetar tilpassar seg majoritetskulturen, tek multikulturalismen utgangspunkt i at ulike kulturelle tradisjonar kan eksistere side om side innanfor eit felles rammeverk av rettar og plikter. Multikulturalisme som offisiell politikk er mest kjend frå Canada og Australia, men elementa finst i varierande grad i mange demokratiske land.
I Noreg har debatten om livssynsmangfald og integrering vore prega av ulike syn. Nokre argumenterer for ein «norsk leitkultur» – eit sett av felles verdiar som likestilling, demokrati og ytringsfridom, som alle borgarar blir forventa å slutte opp om. Andre meiner at omgrepet «norske verdiar» er problematisk, fordi det kan ekskludere dei som ikkje identifiserer seg med den kulturelle majoriteten. Det norske Stortinget vedtok i 2016 ei ny lov om trus- og livssynssamfunn som søkjer å balansere religionsfridom med krav om at trussamfunn respekterer grunnleggjande verdiar som likestilling og barns rettar. Lova har blitt diskutert i samband med spørsmål om til dømes likekjønna ekteskap i religiøse trussamfunn og kjønnsdelte aktivitetar.
Når menneske med ulik bakgrunn skal leve saman, oppstår spørsmålet om korleis dette skal organiserast. To omgrep står sentralt i denne debatten: integrering og assimilering.
Assimilering inneber at minoritetar tilpassar seg majoritetskulturen og i praksis gir opp sine eigne kulturelle og religiøse særtrekk. Historisk har dette vore den dominerande tilnærminga i mange land, også i Noreg, der fornorskingspolitikken overfor samar og kvener er eit tydeleg eksempel.
Integrering inneber ein gjensidig prosess der både minoritetar og majoritet tilpassar seg kvarandre. Minoritetane deltek i dei felles institusjonane til samfunnet og følgjer felles reglar, men held på sine kulturelle og religiøse særtrekk. Samfunnet tilpassar seg på si side til det nye mangfaldet.
I norsk politisk debatt er det brei semje om at integrering er å føretrekkje framfor assimilering, men det er usemje om kva integrering konkret inneber og kva som kan forventast av høvesvis minoritetar og majoritet.
I norske storbyar er livssynsmangfaldet synleg i kvardagen. Moskéar, tempel, synagogar og kyrkjer ligg ofte i same nabolag. Skuleklassar kan bestå av elevar med bakgrunn frå mange ulike religionar og livssyn. Arbeidsplassar må forhalde seg til ulike religiøse høgtider, mat- og klesreglar. Dette mangfaldet kan by på praktiske utfordringar, men det gir også moglegheiter for gjensidig læring og kulturutveksling. Til dømes har feiringa av Eid og Diwali blitt meir synleg i norsk offentlegheit, og mange opplever dette som ei rikdom for kulturlivet.
I eit livssynsmangfaldig samfunn er dialog mellom ulike trus- og livssynsgrupper viktig for å byggje gjensidig forståing og førebyggje konfliktar. Religionsdialog kan ta mange former, frå organiserte samtalar mellom religiøse leiarar til kvardagsleg kontakt mellom naboar med ulik bakgrunn.
I Noreg er det fleire organisasjonar som arbeider med religionsdialog. Samarbeidsrådet for trus- og livssynssamfunn (STL) er ein paraplyorganisasjon som samlar dei fleste trus- og livssynssamfunn i Noreg. STL arbeider for livssynslikestilling og fremjar dialog mellom medlemmene sine. Dialogarbeid går også føre seg lokalt, til dømes gjennom felles arrangement mellom moskéar, kyrkjer og synagogar.
Religionsdialogen har ulike tilnærmingar. Nokre legg vekt på det som er felles mellom religionane og søkjer etter felles verdiar. Andre meiner at god dialog krev at ein også anerkjenner og respekterer skilnadene, utan å forsøke å viske dei ut. Ei tredje tilnærming legg vekt på at dialog ikkje berre handlar om å snakke om religion, men om å samarbeide om konkrete utfordringar i lokalsamfunnet.
Kritikarar av religionsdialogen peikar på at han kan bli overflatisk og at dei som deltek, ofte er dei som alt er positivt innstilte til mangfald. Dei mest polariserte stemmene deltek sjeldan i dialogarbeid. Likevel viser forsking at strukturert kontakt mellom ulike grupper kan redusere fordommar og auke gjensidig forståing.
Religionsdialog (eller interreligiøs dialog) er strukturert samtale mellom representantar for ulike religionar og livssyn med mål om gjensidig forståing, respekt og samarbeid. Religionsdialogen tek ikkje sikte på å overtyde den andre om at ens eige livssyn er rett, men på å forstå perspektivet til den andre og finne felles grunn. Dialogen kan gå føre seg på ulike nivå: mellom religiøse leiarar, mellom akademikarar, og mellom vanlege menneske i lokalsamfunn.
Sosialpsykologen Gordon Allport formulerte i 1954 «kontakthypotesen», som hevdar at kontakt mellom ulike grupper under dei rette forholda kan redusere fordommar. Vilkåra er likeverdig status, felles mål, samarbeid og institusjonell støtte. I Noreg har Groruddalssatsinga (2007–2016) vore eit eksempel på korleis styresmaktene har forsøkt å leggje til rette for slik kontakt i eit av dei mest mangfaldige områda i Oslo. Satsinga inkluderte felles møteplassar, aktivitetstilbod og kulturarrangement på tvers av kulturelle og religiøse grenser. Evalueringar viste blanda resultat, men peikte på at sosiale møteplassar og felles aktivitetar bidrog til auka kontakt og meir positive haldningar mellom ulike grupper.
Mange argumenterer for at religiøst og kulturelt mangfald er ein ressurs for samfunnet. Mangfald kan bidra til kreativitet, innovasjon og nye perspektiv. Kontakt med menneske som tenkjer og lever annleis enn oss sjølve, kan utfordre fordommar og utvide horisonten. I arbeidslivet kan mangfald gi tilgang til breiare kompetanse og betre forståing for ulike marknader og behov.
For den einskilde kan det å vekse opp i eit mangfaldig miljø styrkje evna til perspektivtaking, empati og fleksibilitet. Forsking viser at eksponering for ulike synspunkt kan styrkje kritisk tenking og motverke gruppetenking.
Samtidig er det viktig å erkjenne at mangfald også kan skape utfordringar. Kulturelle og religiøse skilnader kan føre til misforståingar, spenningar og konfliktar. Ulike syn på kjønnsroller, oppdraging, ytringsfridom og rettane til individet kan kollidere. Nokre opplever at rask endring i folkesamansetjinga truar deira identitet og tilhøyrsle.
For å handtere slike utfordringar krevst det open dialog, gjensidig respekt og vilje til å finne felles løysingar. Det krevst også klare rammeverk – som menneskerettane og demokratiske spelereglar – som gir felles grunnlag for sameksistens. Forsking på vellukka integrering peikar på at sosial kontakt mellom grupper, felles arenaer og rettferdig fordeling av ressursar er avgjerande.
Eit sentralt spørsmål i debatten om det fleirkulturelle samfunnet er kva for verdiar som skal vere felles, og kvar grensa går for akseptabel kulturell og religiøs praksis. Dei fleste er samde om at menneskerettane gir eit grunnleggjande rammeverk. Men menneskerettane kan tolkast ulikt, og dei gir ikkje alltid klare svar i konkrete situasjonar.
Nokre eksempel på verdikonflikt: Skal foreldre ha rett til å ta barna ut av undervisning om seksualitet og samliv? Skal trussamfunn som diskriminerer kvinner eller homofile, få statsstøtte? Skal religiøst motivert omskjering av gutar tillatast? Desse spørsmåla viser at grensa mellom respekt for kulturelt mangfald og vern av rettane til individet ikkje alltid er klar.
Filosofen Jürgen Habermas har argumentert for at eit mangfaldig samfunn treng eit «konstitusjonelt patriotisme» – ein lojalitet til felles demokratiske prinsipp som går på tvers av kulturelle og religiøse skilnader. I staden for å krevje at alle deler dei same kulturelle verdiane, bør borgarane sameinast av tilslutninga si til prinsippa til rettsstaten, menneskerettane og demokratisk deltaking. Denne tilnærminga gir rom for kulturelt mangfald innanfor eit felles juridisk og politisk rammeverk.
Konstitusjonelt patriotisme er eit omgrep utvikla av den tyske filosofen Jürgen Habermas. Det inneber ei form for nasjonaltilhøyrsle som ikkje er basert på etnisitet, kultur eller religion, men på tilslutning til felles demokratiske prinsipp og institusjonar. I eit mangfaldig samfunn kan konstitusjonelt patriotisme gi eit felles grunnlag for samhøyrsle som ikkje føreset kulturell homogenitet. Borgarar med ulik bakgrunn kan sameinast av lojaliteten sin til grunnlova, menneskerettane og demokratisk praksis.
Då den danske avisa Jyllands-Posten i 2005 publiserte karikaturteikningar av profeten Muhammed, utløyste det ei global krise. Mange muslimar opplevde teikningane som djupt krenkjande, medan forsvararar av ytringsfridom meinte at retten til å satirisere religion er fundamental i eit demokrati. Konflikten illustrerer ei djup verdispenning i det fleirkulturelle samfunnet: Korleis balanserer ein ytringsfridom og respekt for religiøse kjensler? I etterkant av karikaturstriden har debatten halde fram, mellom anna etter åtaket på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015 og drapet på den franske læraren Samuel Paty i 2020. Desse hendingane viser at spørsmålet om grensene for ytringsfridommen i eit livssynsmangfaldig samfunn er blant dei vanskelegaste i vår tid.
Noreg er blitt eit livssynsmangfaldig samfunn der mange ulike religionar og livssyn lever side om side. Pluralisme og toleranse er sentrale verdiar for å handtere dette mangfaldet, men toleransen har grenser som må diskuterast. Integrering, forstått som ein gjensidig prosess, er å føretrekkje framfor assimilering. Mangfald kan vere ein ressurs som rikar samfunnet gjennom nye perspektiv og kompetanse, men det kan også skape utfordringar som krev dialog, felles arenaer og klare rammeverk. Menneskerettane og demokratiske verdiar gir eit felles grunnlag for sameksistens i eit pluralistisk samfunn.
Oppsummering
I dette kapittelet har du lært:
- Pluralisme: Pluralisme nemner både ein faktisk tilstand – at det finst eit mangfald av religionar, livssyn og kulturar i eit samfunn – og eit normativt ideal om at dette…
- Toleranse: Toleranse er viljen til å akseptere og tåle synspunkt, praksisar og levemåtar ein sjølv kan vere usamd i.
- Multikulturalisme: Multikulturalisme er ein politisk teori og praksis som anerkjenner og verdset kulturelt og religiøst mangfald i eit samfunn.
- Religionsdialog: Religionsdialog (eller interreligiøs dialog) er strukturert samtale mellom representantar for ulike religionar og livssyn med mål om gjensidig forståing, respekt…
- Konstitusjonelt patriotisme: Konstitusjonelt patriotisme er eit omgrep utvikla av den tyske filosofen Jürgen Habermas.
Nøkkelomgrep
| Omgrep | Forklaring |
|---|---|
| Pluralisme | Pluralisme nemner både ein faktisk tilstand – at det finst eit mangfald av religionar, livssyn og kulturar i eit samfunn – og eit normativt ideal om at dette… |
| Toleranse | Toleranse er viljen til å akseptere og tåle synspunkt, praksisar og levemåtar ein sjølv kan vere usamd i. |
| Multikulturalisme | Multikulturalisme er ein politisk teori og praksis som anerkjenner og verdset kulturelt og religiøst mangfald i eit samfunn. |
| Religionsdialog | Religionsdialog (eller interreligiøs dialog) er strukturert samtale mellom representantar for ulike religionar og livssyn med mål om gjensidig forståing, respekt… |
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.