5.6 Livssynsmangfold og det flerkulturelle samfunn

Naboer med ulik tro

Tenk deg en helt vanlig gate i en norsk storby. I samme nabolag ligger det kanskje en kirke, en moské, et tempel og en synagoge. I klassen din kan det sitte elever med bakgrunn fra mange ulike religioner og livssyn. På arbeidsplassen må man forholde seg til ulike høytider, mat- og klesregler. På få tiår har Norge gått fra å være et relativt homogent samfunn til å bli et land med betydelig religiøst og kulturelt mangfold.

Innvandring, globalisering og sekularisering har skapt et livssynslandskap der kristne, muslimer, hinduer, buddhister, sikher, humanister og mange andre lever side om side. Men hvordan kan et slikt mangfoldig samfunn organiseres? Hvilke muligheter og utfordringer følger med?

I dette kapittelet skal vi møte begreper som pluralisme og toleranse, diskutere forskjellen mellom integrering og assimilering, og vurdere mangfold som både ressurs og utfordring. Vi skal også se på noen av de vanskeligste verdikonfliktene i vår tid – og holde fast ved at det finnes legitime synspunkter på flere sider av disse spørsmålene.

Pluralisme, toleranse og dens grenser

Pluralisme betegner både en faktisk tilstand – at det finnes et mangfold av religioner, livssyn og kulturer i et samfunn – og et normativt ideal om at dette mangfoldet er verdifullt og bør anerkjennes. Religiøs pluralisme innebærer at ulike tradisjoner eksisterer side om side og behandles med respekt. Det er viktig å skille pluralisme fra relativisme: man trenger ikke mene at alle livssyn er like «sanne» for å anerkjenne at de har rett til å eksistere.

Toleranse er viljen til å akseptere og tåle synspunkter, praksiser og levemåter man selv kan være uenig i. Toleranse er ikke det samme som likegyldighet eller enighet – tvert imot forutsetter den at det finnes reelle forskjeller. Men toleranse har grenser: de fleste mener at den ikke innebærer å akseptere handlinger som krenker andres grunnleggende rettigheter.

Filosofen Karl Popper formulerte «toleransens paradoks»: dersom et tolerant samfunn tolererer intoleranse uten grenser, vil de intolerante til slutt kunne ødelegge toleransen. Popper mente derfor at et tolerant samfunn har rett og plikt til å sette grenser for intoleranse – ikke med en gang, men dersom intolerante grupper nekter rasjonell dialog og tyr til vold eller undertrykkelse. Hvor skal grensen gå mellom å respektere andres rett til å mene det de vil, og å beskytte samfunnets grunnleggende verdier som demokrati, likestilling og menneskerettigheter? Ulike politiske retninger gir ulike svar.

Multikulturalisme, integrering og assimilering

Multikulturalisme er en politisk tilnærming som aktivt anerkjenner og støtter kulturelt og religiøst mangfold. Canada er kanskje det fremste eksemplet, med en multikulturalismepolitikk lovfestet i 1988. En berømt sak gjaldt Baltej Singh Dhillon, som i 1990 fikk lov til å bære turban i stedet for den tradisjonelle hatten i det kanadiske ridende politi (RCMP) – et symbol på at tilhørighet til nasjonen ikke krever at man gir opp sin religiøse identitet.

Multikulturalismen er også blitt kritisert. Den britiske statsministeren David Cameron erklærte i 2011 at den hadde «feilet» i Storbritannia fordi den hadde ført til parallellsamfunn, og den tyske kansleren Angela Merkel uttrykte lignende syn. Kritikerne mener multikulturalisme kan føre til at gruppetilhørighet overskygger individuell frihet. Forskere som Will Kymlicka har derimot forsvart den og argumentert for at den fremmer integrering bedre enn assimileringspolitikk, fordi mennesker som opplever at deres kultur respekteres, lettere engasjerer seg i samfunnet.

Når mennesker med ulik bakgrunn skal leve sammen, oppstår spørsmålet om hvordan dette skal organiseres. Assimilering innebærer at minoriteter tilpasser seg majoritetskulturen og i praksis gir opp sine egne særtrekk – fornorskningspolitikken overfor samer og kvener er et tydelig eksempel. Integrering innebærer en gjensidig prosess der både minoritet og majoritet tilpasser seg hverandre: minoritetene deltar i felles institusjoner og følger felles regler, men beholder sine kulturelle og religiøse særtrekk. I norsk debatt er det bred enighet om at integrering er å foretrekke, men uenighet om hva det konkret innebærer. Noen argumenterer for et sett felles «norske verdier» som likestilling og ytringsfrihet, mens andre mener begrepet kan ekskludere dem som ikke identifiserer seg med majoriteten.

Dialog og mangfold som ressurs

I et livssynsmangfoldig samfunn er dialog mellom ulike grupper viktig for å bygge gjensidig forståelse og forebygge konflikter. I Norge er Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) en paraplyorganisasjon som samler de fleste tros- og livssynssamfunn og arbeider for livssynslikestilling og dialog. Dialogen har ulike tilnærminger: noen vektlegger det felles, andre mener god dialog krever at man også anerkjenner forskjellene, og en tredje legger vekt på samarbeid om konkrete utfordringer. Kritikere peker på at dialogen kan bli overfladisk, og at de mest polariserte stemmene sjelden deltar.

Forskning støtter likevel verdien av kontakt. Sosialpsykologen Gordon Allport formulerte i 1954 «kontakthypotesen»: kontakt mellom ulike grupper under de rette forholdene – likeverdig status, felles mål, samarbeid og institusjonell støtte – kan redusere fordommer. I Norge var Groruddalssatsingen (2007–2016) et forsøk på å legge til rette for slik kontakt gjennom møteplasser og kulturarrangementer på tvers av grenser.

Mange argumenterer for at religiøst og kulturelt mangfold er en ressurs. Mangfold kan bidra til kreativitet, innovasjon og nye perspektiver, og kontakt med mennesker som lever annerledes, kan utfordre fordommer. For den enkelte kan oppvekst i et mangfoldig miljø styrke empati, perspektivtaking og kritisk tenkning. Samtidig kan mangfold også skape utfordringer: kulturelle og religiøse forskjeller kan føre til misforståelser og spenninger, og ulike syn på kjønnsroller, oppdragelse og individets rettigheter kan kollidere. For å håndtere dette kreves åpen dialog, gjensidig respekt og klare rammeverk som menneskerettighetene.

Felles verdier og verdikonflikter

Et sentralt spørsmål i debatten om det flerkulturelle samfunnet er hvilke verdier som skal være felles, og hvor grensen går for akseptabel kulturell og religiøs praksis. De fleste er enige om at menneskerettighetene gir et grunnleggende rammeverk, men de kan tolkes ulikt og gir ikke alltid klare svar.

Noen eksempler på verdikonflikt: Skal foreldre ha rett til å ta barna ut av undervisning om seksualitet og samliv? Skal trossamfunn som diskriminerer kvinner eller homofile, motta statsstøtte? Skal religiøst motivert omskjæring av gutter tillates? I Norge vedtok Stortinget i 2016 en ny lov om tros- og livssynssamfunn som søker å balansere religionsfrihet med krav om at trossamfunn respekterer grunnleggende verdier som likestilling og barns rettigheter. Disse spørsmålene viser at grensen mellom respekt for mangfold og beskyttelse av individets rettigheter ikke alltid er klar.

Filosofen Jürgen Habermas har foreslått et konstitusjonelt patriotisme – en form for nasjonaltilhørighet som ikke bygger på etnisitet, kultur eller religion, men på tilslutning til felles demokratiske prinsipper og institusjoner. I stedet for å kreve at alle deler de samme kulturelle verdiene, kan borgerne forenes av lojalitet til grunnloven, menneskerettighetene og demokratisk praksis.

Noen av de vanskeligste verdispenningene handler om ytringsfrihet og religion. Da den danske avisen Jyllands-Posten i 2005 publiserte karikaturtegninger av profeten Muhammed, utløste det en global krise. Mange muslimer opplevde tegningene som dypt krenkende, mens forsvarere av ytringsfrihet mente at retten til å satirisere religion er fundamental i et demokrati. Debatten fortsatte etter angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015 og drapet på læreren Samuel Paty i 2020. Disse hendelsene viser at spørsmålet om ytringsfrihetens grenser i et livssynsmangfoldig samfunn er blant de vanskeligste i vår tid, og at det finnes tungtveiende hensyn på flere sider.

Oppsummering

Norge er blitt et livssynsmangfoldig samfunn der mange religioner og livssyn lever side om side. Pluralisme og toleranse er sentrale verdier for å håndtere dette, men toleransen har grenser – noe Karl Poppers toleransens paradoks peker på. Integrering, forstått som en gjensidig prosess, er å foretrekke fremfor assimilering, mens multikulturalisme som politikk er omdiskutert.

Dialog – blant annet gjennom STL – og kontakt mellom grupper, slik Allports kontakthypotese og Groruddalssatsingen viser, kan redusere fordommer. Mangfold kan være en ressurs som beriker samfunnet, men også skape utfordringer som krever klare rammeverk. Menneskerettighetene og demokratiske verdier gir et felles grunnlag, og Habermas' konstitusjonelle patriotisme er ett forslag til hvordan borgere med ulik bakgrunn kan forenes. Vanskelige verdikonflikter – som forholdet mellom ytringsfrihet og religion, illustrert av karikaturstriden – viser at sameksistens i et pluralistisk samfunn krever stadig avveining mellom legitime hensyn.