Religiøst mangfold og sekularisering i Norge.
Noreg har gått frå å vere eit religiøst homogent samfunn dominert av Den norske kyrkja til å bli eit land prega av religiøst mangfald og aukande sekularisering. Denne utviklinga reiser viktige spørsmål om rolla til religionen i samfunnet, forholdet mellom stat og kyrkje, og kva religionsfridom inneber i praksis. I dette kapittelet skal vi sjå nærare på det religiøse landskapet i Noreg i dag.
For å forstå dagens situasjon treng vi eit historisk perspektiv. I nesten tusen år – frå kristninga rundt år 1000 til innvandringsbølgjene frå slutten av 1900-talet – var Noreg i praksis eit monoreligiøst land. Luthersk kristendom var ikkje berre ein religion, men ein del av sjølve samfunnsstrukturen: Kongen var overhovudet til kyrkja, presten var ein sentral embetsmann i lokalsamfunnet, og kyrkjelege ritual markerte alle viktige livshendingar. Å forstå kor dramatisk endringa dei siste tiåra har vore, krev at vi kjenner denne bakgrunnen.
I nesten 500 år var Den norske kyrkja (Den evangelisk-lutherske kyrkja) ei statskyrkje, tett knytt til den norske staten. Kongen var den øvste leiaren til kyrkja, og prestar var statlege tenestemenn. I 2012 blei grunnlova endra slik at Den norske kyrkja fekk ei friare stilling, og i 2017 blei ho eit sjølvstendig rettssubjekt. I dag blir ho gjerne omtalt som «Noregs folkekyrkje». Sjølv om banda mellom stat og kyrkje er lausare enn før, har Den norske kyrkja framleis ei særstilling: Ho er nemnd i Grunnlova, blir finansiert i stor grad over statsbudsjettet, og ein stor del av befolkninga er medlemmer – sjølv om mange av desse sjeldan eller aldri deltek i gudstenester. Medlemstalet har falle jamt dei siste tiåra, frå over 80 % av befolkninga til under 65 %.
Endringa frå statskyrkje til folkekyrkje kan analyserast med religionsvitskaplege omgrep. Sosiologisk sett har kyrkja gått frå å vere ein tvangsinstitusjon (der medlemskap var automatisk og praktisk talt obligatorisk) til ein frivillig organisasjon (der ein aktivt vel å vere – eller ikkje vere – medlem). Mange forskarar bruker omgrepet «tilhøyrsle utan deltaking» (belonging without believing) om forholdet til nordmenn til kyrkja: Ein er medlem, men deltek sjeldan aktivt. Andre peikar på at mange nordmenn har ein «folkeleg religiøsitet» som ikkje nødvendigvis fell saman med den offisielle læra til kyrkja.
Ei folkekyrkje er ei kyrkje som har ei særskild tilknyting til nasjonen og befolkninga, og som er open for alle innbyggjarar utan strenge opptakskrav. Omgrepet blir brukt om Den norske kyrkja etter at ho mista statusen sin som statskyrkje. Folkekyrkjeomgrepet inneber at kyrkja skal vere til stades i heile landet og tene alle som ønskjer det, uavhengig av kor aktive dei er som kyrkjemedlemmer.
For å forstå posisjonen til den norske kyrkja i dag er det nyttig med eit historisk tilbakeblikk. Kristninga av Noreg skjedde gradvis gjennom 900- og 1000-talet, driven fram av kongar som Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (Olav den heilage). Kristninga var i stor grad eit politisk prosjekt – kongane brukte den nye religionen til å samle riket og styrkje makta si. Den norrøne religionen blei fortrengd, sjølv om element frå han overlevde i folkelege tradisjonar, juleskikkar og stadnamn.
Reformasjonen i 1537 gjorde Noreg luthersk, og bandet mellom kyrkje og stat blei endå tettare. Konventikkelplakaten (1741-1842) forbaud religiøse forsamlingar utanfor den offisielle kyrkja. Dissentarlova av 1845 tillèt for første gong andre kristne trussamfunn, men full religionsfridom blei ikkje grunnlovsfesta før i 1964. Denne lange historia med religiøs einsretting forklarer mykje av den dominerande posisjonen til Den norske kyrkja i norsk kultur og identitet.
Noreg er i dag eit religiøst mangfaldig samfunn. Innvandring har ført med seg nye religiøse tradisjonar: Islam er den nest største religionen, med over 200 000 medlemmer i islamske trussamfunn. Katolisisme har òg vakse monaleg, særleg på grunn av innvandring frå Polen og andre katolske land. I tillegg finn vi hinduistiske, buddhistiske, sikh- og bahai-samfunn, samt ei rekkje nye religiøse rørsler. Òg innanfor kristendommen er det stort mangfald: Pinserørsla, Den katolske kyrkja, ortodokse kyrkjer og ulike frikyrkjer representerer ulike tradisjonar. Det religiøse mangfaldet speglar seg i bybiletet, i skulen og i offentleg debatt, og stiller nye krav til dialog og sameksistens.
Det religiøse mangfaldet er ikkje jamt fordelt i landet. Oslo og andre store byar har langt større religiøst mangfald enn distrikta. I Oslo høyrer ein monaleg del av befolkninga til andre trussamfunn enn Den norske kyrkja, medan mange distriktskommunar framleis er religiøst homogene. Denne geografiske skeivskapen påverkar politiske debattar og erfaringane menneske har med mangfald.
Tilstadeveret til islam i Noreg er relativt nytt. Dei første muslimske arbeidsinnvandrarane kom på 1960- og 1970-talet, hovudsakleg frå Pakistan og Tyrkia. Seinare har flyktningar frå Somalia, Irak, Afghanistan og Syria bidrege til å gjere det muslimske miljøet i Noreg meir mangfaldig. Det norske muslimske fellesskapet er prega av stort indre mangfald: sunni- og sjiamuslimar, ulike etniske grupper og ulike grader av religiøsitet. Likevel blir muslimar i Noreg ofte framstilte som ei einsarta gruppe i media og i offentleg debatt.
Islamske organisasjonar i Noreg spenner frå store paraplyorganisasjonar som Islamsk Råd Noreg til lokale moskéar og kultursenter. Moskéane fungerer ikkje berre som bønestader, men òg som sosiale møteplassar, utdanningsinstitusjonar og rådgjevingssenter. For mange norske muslimar, særleg i andregenerasjonen, er spørsmålet om korleis ein kan vere både muslim og norsk ei sentral identitetsutfordring.
Ved sida av islam har òg andre religiøse tradisjonar etablert seg i Noreg. Den katolske kyrkja har opplevd sterk vekst, hovudsakleg på grunn av innvandring frå Polen, Litauen, Filippinane og Latin-Amerika, og er i dag det nest største kristne trussamfunnet etter Den norske kyrkja. Ortodokse kyrkjer tener innvandrarar frå Russland, Romania, Etiopia og Eritrea.
Hinduistiske, buddhistiske og sikh-samfunn er mindre, men synlege i dei større byane. Bahá'i-trua, som oppstod i Iran på 1800-talet, har eit lite, men aktivt tilstadevere. Det finst òg ein liten, men historisk viktig jødisk minoritet. Samisk religion og spiritualitet representerer ein urfolkstradisjon med røter som strekkjer seg tilbake lenge før kristninga av Skandinavia. Etter hundreår med undertrykking har det vore ei fornya interesse for samisk spiritualitet, sjølv om dette er eit sensitivt tema der kulturell respekt er avgjerande.
Religiøs pluralisme nemner ein tilstand der mange ulike religionar og livssyn eksisterer side om side i eit samfunn, og der dette mangfaldet blir akseptert som noko positivt eller i det minste som eit faktum å handtere. Religiøs pluralisme kan òg brukast normativt, om ideen om at eit samfunn bør romme og respektere religiøst mangfald.
I Oslo finn du domkyrkja til Den norske kyrkja, den katolske St. Olav domkyrkje, moskéar som Islamic Cultural Centre og Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, den buddhistiske foreininga Buddhistforbundet, hindutempelet Sanatan Mandir, sikhgurudwaraen, og ei rekkje andre religiøse forsamlingar. Dette mangfaldet er synleg i matbutikkar (halal-kjøt, kosher-produkt), i heilagdagar og i den offentlege debatten om religion.
Mangfaldet viser seg òg i skulen, der elevar med ulike religiøse bakgrunnar sit i same klasserom. Spørsmål som fritakshøgtider, mattilbod i kantina, bønerom og religiøse plagg er kvardagslege utfordringar som skular må handtere. Denne kvardagsdialogen mellom ulike tradisjonar er ein viktig del av det norske religiøse landskapet.
Religiøst mangfald har ført til eit aktivt dialogarbeid i Noreg. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) samlar leiarar frå ulike tros- og livssynssamfunn for samtale og samarbeid. Dialoginitiativet «Faiths in Tune» arrangerer møte mellom unge frå ulike religiøse bakgrunnar. Etter terrorangrepet 22. juli 2011 viste tros- og livssynssamfunna ein bemerkelsesverdig evne til å stå saman i sorg og solidaritet. Dialogarbeidet illustrerer korleis religiøst mangfald ikkje berre skaper utfordringar, men òg moglegheiter for gjensidig forståing og felles innsats.
I norsk samanheng viser sekularisering seg mellom anna i synkande medlemstal i Den norske kyrkja, lågare gudstenestedeltaking, færre som døyper barna sine og konfirmerer seg kyrkjeleg, og ein tendens til at religion spelar ei mindre rolle i kvardagslivet til folk og i offentleg politikk.
Noreg er eit av dei mest sekulære landa i verda. Undersøkingar viser at ein synkande del av befolkninga trur på Gud, ber regelmessig eller reknar religion som viktig i livet sitt. Delen som vel borgarleg konfirmasjon framfor kyrkjeleg har auka kraftig, og stadig fleire vel å ikkje døype barna sine. Samstundes er biletet komplekst: Mange nordmenn som ikkje reknar seg som religiøse, deltek likevel i kyrkjelege ritual ved dåp, konfirmasjon, bryllaup og gravferd. Religion spelar framleis ei rolle ved nasjonale kriser og høgtider – reaksjonen etter 22. juli 2011, der mange søkte til kyrkjene, viste dette tydeleg. Nokre forskarar meiner derfor at det er meir presist å snakke om ei endring i forma til religionen enn om at han forsvinn.
Sekulariseringa i Noreg kan knytast til fleire faktorar: høgt utdanningsnivå, sterk velferdsstat (som overtek funksjonar som religion tidlegare fylte), individualisering og pluralisering av verdiar. Den norske sosiologen Pål Repstad har peikt på at sekulariseringa i Noreg har vore særleg sterk fordi den lutherske statskyrkjetradisjonen var lite krevjande – ein kunne vere «kulturkristne» utan sterkt personleg engasjement, og overgangen til å ikkje identifisere seg som religiøs blei dermed mindre dramatisk.
Ei viktig side ved sekulariseringa i Noreg er privatiseringa av religion. Religion har i stor grad blitt ei privatsak – noko ein ikkje snakkar ope om i offentlege samanhengar. Den danske teologen og sosiologen Thomas Luckmann skildra dette som «den usynlege religionen»: Religion forsvinn ikkje, men han trekkjer seg tilbake frå det offentlege rommet og blir noko personleg og privat.
Samstundes ser vi ei individualisering av religiøsitet. Stadig fleire nordmenn «plukkar og miksar» element frå ulike religiøse og spirituelle tradisjonar – yoga, meditasjon, healing, astrologi – i det forskarar kallar «nyreligiøsitet» eller «alternativ spiritualitet». Denne forma for religiøsitet er prega av individuelt søk snarare enn tilslutning til éin tradisjon. Han er vanskeleg å fange opp i statistikk over trussamfunnsmedlemskap, men utgjer ein viktig del av det norske religiøse landskapet.
Nyreligiøsitet (òg kalla alternativ spiritualitet eller New Age) er ei samlenemning for religiøse og spirituelle straumdrag utanfor dei etablerte religionane. Nyreligiøsitet er ofte prega av individuelt søk, eklektisisme (å blande element frå ulike tradisjonar), fokus på personleg vekst og sjølvutvikling, og interesse for det mystiske og uforklarlege. Døme inkluderer healing, krystallar, astrologi, sjamanisme og austleg meditasjon.
Eit interessant fenomen i norsk samanheng er det som gjerne blir kalla kulturkristendom. Mange nordmenn som ikkje nødvendigvis trur på Gud eller går i kyrkja, er likevel kulturelt prega av kristendommen. Kristne verdiar som nestekjærleik, likskap og tilgjeving er djupt integrerte i norsk kultur og moralforståing. Kristne heilagdagar strukturerer kalenderen, og kristne ritual (jul, påske, dåp, konfirmasjon, gravferd) er viktige kulturelle markeringar – sjølv for dei som ikkje identifiserer seg som kristne.
Nokre forskarar bruker omgrepet «religiøse analfabetar» om moderne nordmenn som lever i ein kristen kulturkrins utan å kjenne innhaldet i den kristne tradisjonen. Andre hevdar at dette nettopp er det sekularisering ser ut som i praksis: Religion forsvinn ikkje brått, men blir gradvis tynna ut til ein kulturell bakgrunn som formar verdiar og tradisjonar utan at folk aktivt forheld seg til det religiøse innhaldet. Denne «tynne» religiøsiteten er vanskeleg å fange med tradisjonelle mål som gudstru og gudstenestedeltaking.
Forholdet mellom sekularisering og livsløpsritual illustrerer kompleksiteten godt. I 2000 blei over 80 % av barn i Noreg døypte i Den norske kyrkja; i dag er delen under 50 %. Delen som vel kyrkjeleg konfirmasjon har sokke frå over 80 % til under 55 %. Samstundes har borgarleg konfirmasjon gjennom Human-Etisk Forbund vakse til å bli eit svært populært alternativ. Og når det gjeld gravferd, vel framleis dei aller fleste ein kyrkjeleg seremoni – kanskje fordi døden er den situasjonen der behovet for ritual, trøyst og meining er mest akutt, og fordi alternativ til kyrkjeleg gravferd er mindre etablerte enn for dåp og konfirmasjon.
Religionsfridom er ein grunnleggjande menneskerett som inneber fridom til å ha, skifte eller forlate ein religion eller eit livssyn, og fridom til å utøve religionen sin individuelt eller i fellesskap med andre. Religionsfridom er verna av Grunnlova § 16 og av internasjonale konvensjonar.
Religionsfridom er forankra i den norske grunnlova og i internasjonale menneskerettskonvensjonar som Noreg har ratifisert. I praksis reiser religionsfridom ei rekkje vanskelege spørsmål: Kan ein arbeidsgjevar nekte ein tilsett å bruke hijab? Bør staten finansiere religiøse skular? Skal religiøse trussamfunn ha rett til å forskjellsbehandle på grunnlag av kjønn eller seksuell orientering? Norsk religionspolitikk prøver å balansere mellom religionsfridom, likestilling og andre grunnleggjande verdiar. Trussamfunnslova frå 2021 regulerer forholdet mellom staten og trussamfunna, og stiller krav for å motta statleg støtte. Religionspolitikk handlar i bunn og grunn om korleis eit mangfaldig samfunn kan leve med ulike livssyn og religiøse tradisjonar på ein rettferdig og respektfull måte.
Religionsfridom har fleire dimensjonar. Forum internum er fridomen til å ha ei tru eller eit livssyn – denne er absolutt og kan ikkje avgrensast. Forum externum er fridomen til å utøve religionen sin i praksis – denne kan avgrensast av omsyn til rettane til andre, offentleg orden og helse. Til dømes kan ein ikkje gjere straffbare handlingar med religiøs grunngjeving, sjølv om ein har full fridom til å tru kva ein vil. Denne distinksjonen er viktig for å forstå kvifor religionsfridom nokre gonger kjem i konflikt med andre rettar.
Trussamfunnslova (lov om tros- og livssynssamfunn) trådde i kraft 1. januar 2021. Lova regulerer forholdet mellom staten og tros- og livssynssamfunn, fastset vilkår for registrering og statleg tilskot, og stiller krav til mellom anna medlemstal, demokrati og likestilling. Trussamfunn som mottek statleg støtte, kan miste denne dersom dei ikkje oppfyller krava i lova.
Dei siste tiåra har ei rekkje religionsrelaterte debattar prega norsk offentlegheit. Hijab-debatten har dreidd seg om retten til å bruke religiøse plagg i skule og arbeidsliv, og har rørt ved spenninga mellom religionsfridom og likestilling. Omskjeringsdebatten har reist spørsmål om rettane til barn, religionsfridomen til foreldra og sjølvråderetten til minoritetar. Debatten om plassen til religionen i skulen – frå KRL via RLE til KRLE – handlar om korleis ein underviser om religion i eit mangfaldig samfunn.
Desse debattane illustrerer at religionspolitikk ikkje berre er eit teoretisk spørsmål, men noko som rører ved kvardagslivet til menneske. Dei viser òg at det ikkje finst enkle svar – balansen mellom religionsfridom, rettane til individet, likestilling og behova til samfunnet må forhandlast kontinuerleg i eit demokratisk samfunn.
Eit viktig aspekt ved norsk religionspolitikk er spørsmålet om statleg finansiering av tros- og livssynssamfunn. Noreg har valt ein modell der alle registrerte tros- og livssynssamfunn mottek statleg tilskot rekna per medlem, tilsvarande det Den norske kyrkja mottek per medlem. Tanken er at staten skal vere livssynsnøytral og ikkje favorisere eitt bestemt trussamfunn, sjølv om Den norske kyrkja framleis har ei særstilling i Grunnlova.
Denne modellen har blitt debattert. Nokre meiner det er urimeleg at staten finansierer trussamfunn som har verdiar som strir mot norsk lovgjeving, til dømes i spørsmål om likestilling eller rettane til seksuelle minoritetar. Trussamfunnslova frå 2021 opna for at trussamfunn kan miste statsstøtta dersom dei gjer alvorlege krenkingar av rettane til medlemmene. Andre meiner at statleg finansiering er ein viktig del av religionsfridomen og bidreg til openheit og transparens i trussamfunna.
Livssynsnøytralitet er prinsippet om at staten ikkje skal favorisere eitt bestemt livssyn eller éin bestemt religion, men behandle alle tros- og livssynssamfunn likt. I norsk samanheng er dette idealet spenningsfullt, fordi Den norske kyrkja historisk har hatt ei privilegert stilling som statskyrkje, og framleis er nemnd i Grunnlova som Noregs folkekyrkje.
Human-Etisk Forbund (HEF) er Noregs største livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, med over 100 000 medlemmer. HEF representerer eit humanistisk livssyn og tilbyr sekulære seremoniar som namnefest (alternativ til dåp), borgarleg konfirmasjon og gravferdsseremoniar. Veksten til HEF er eit tydeleg uttrykk for sekulariseringa i Noreg og viser at behovet for ritual og fellesskap ved overgangane i livet ikkje forsvinn sjølv om tilknytinga til tradisjonell religion blir svekt. Tilstadeveret til HEF illustrerer at det norske livssynslandskapet ikkje berre handlar om religion, men om eit breiare spekter av livssyn.
Religionsundervisninga i norsk skule har vore gjenstand for mykje debatt og fleire reformer. Frå det tradisjonelle kristendomsfaget blei det i 1997 innført KRL (Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap), som skulle inkludere alle religionar og livssyn. Faget blei kritisert for å gi kristendommen for stor plass, og Noreg blei dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen i 2007 for at faget ikkje var tilstrekkeleg pluralistisk. Faget blei reformert til RLE (Religion, livssyn og etikk) i 2008, og vidare til KRLE (med «K» for kristendom) i 2015.
Debatten om religionsfaget illustrerer sentrale spenningar i norsk religionspolitikk: Skal kristendommen ha ei særstilling fordi han er kulturarv? Eller skal alle religionar og livssyn behandlast likt? Skal faget vere reint deskriptivt, eller skal det òg bidra til identitetsdanning? I vidaregåande skule heiter faget «Religion og etikk», og her blir det lagt meir vekt på akademisk analyse og etisk refleksjon – det er dette faget du no studerer.
Korleis vil det religiøse landskapet i Noreg sjå ut om 20 eller 50 år? Trendane peikar i retning av framleis sekularisering, med færre medlemmer i tradisjonelle trussamfunn og meir individualisert religiøsitet. Samstundes kan ny innvandring føre til endå meir religiøst mangfald. Spørsmålet om korleis staten skal forhalde seg til religion – finansieringsmodellar, plassen til religionen i skule og offentlegheit, balansen mellom religionsfridom og andre verdiar – vil halde fram med å vere aktuelt.
Globalt er biletet annleis: Religion veks i mange delar av verda, særleg i Afrika og Asia. Pentekostal kristendom (pinserørsla) er ei av dei raskast veksande religiøse rørslene globalt. Islam veks òg, delvis på grunn av befolkningsvekst. Religiøs pluralisme og religiøst motivert konflikt vil prege det 21. hundreåret, og behovet for religionsvitskapleg kompetanse er større enn nokon gong.
Oppsummering
I dette kapittelet har du lært:
- Folkekyrkje: Ei folkekyrkje er ei kyrkje som har ei særskild tilknyting til nasjonen og befolkninga, og som er open for alle innbyggjarar utan strenge opptakskrav.
- Religiøs pluralisme: Religiøs pluralisme nemner ein tilstand der mange ulike religionar og livssyn eksisterer side om side i eit samfunn, og der dette mangfaldet blir akseptert som noko…
- Sekularisering (i norsk kontekst): I norsk samanheng viser sekularisering seg mellom anna i synkande medlemstal i Den norske kyrkja, lågare gudstenestedeltaking, færre som døyper barna sine og…
- Nyreligiøsitet: Nyreligiøsitet (òg kalla alternativ spiritualitet eller New Age) er ei samlenemning for religiøse og spirituelle straumdrag utanfor dei etablerte religionane.
- Religionsfridom: Religionsfridom er ein grunnleggjande menneskerett som inneber fridom til å ha, skifte eller forlate ein religion eller eit livssyn, og fridom til å utøve sin…
Nøkkelomgrep
| Omgrep | Forklaring |
|---|---|
| Folkekyrkje | Ei folkekyrkje er ei kyrkje som har ei særskild tilknyting til nasjonen og befolkninga, og som er open for alle innbyggjarar utan strenge opptakskrav. |
| Religiøs pluralisme | Religiøs pluralisme nemner ein tilstand der mange ulike religionar og livssyn eksisterer side om side i eit samfunn, og der dette mangfaldet blir akseptert som noko… |
| Sekularisering (i norsk kontekst) | I norsk samanheng viser sekularisering seg mellom anna i synkande medlemstal i Den norske kyrkja, lågare gudstenestedeltaking, færre som døyper barna sine og… |
| Nyreligiøsitet | Nyreligiøsitet (òg kalla alternativ spiritualitet eller New Age) er ei samlenemning for religiøse og spirituelle straumdrag utanfor dei etablerte religionane. |
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.