4.3 Impresjonisme og ekspresjonisme
Lær om kunstretningene som brøt med tradisjonene på 1800- og 1900-tallet.
Impresjonisme og ekspresjonisme
På slutten av 1800-talet skjedde det noko revolusjonerande i kunstverda. Ei gruppe kunstnarar i Paris braut med dei strenge reglane som hadde dominert i hundrevis av år, og begynte å måle på heilt nye måtar. Dei ville fange lyset og stemninga i augneblinken i staden for å lage perfekte, detaljerte bilete. Denne rørsla blei kalla impresjonismen.
Nokre tiår seinare gjekk ei anna gruppe kunstnarar endå lenger. Dei ville ikkje berre gjengi det dei såg – dei ville uttrykkje det dei kjende. Ekspresjonismen brukte sterke fargar, forvrengde former og intense kjensleuttrykk for å formidle indre opplevingar.
I dette kapittelet skal du lære om desse to banebrytande kunstretningane, dei viktigaste kunstnarane deira, og korleis dei forandra historia til kunsten.
Impresjonismen (ca. 1860–1890)
Bakgrunn: Brotet med tradisjonen
Før impresjonismen blei kunst i Europa styrt av kunstakademia. Dei hadde strenge reglar: måleri skulle ha historiske eller mytologiske motiv, glatte penselstrøk, mørke fargar og nøyaktig gjengiving av verkelegheita. Kunsten blei stilt ut i den årlege «Salongen» i Paris – og berre det akademia godkjende blei vist.
Impresjonistane braut med alle desse reglane. Dei blei avviste av Salongen og arrangerte i staden sine eigne utstillingar frå 1874. Kritikarane hata det dei såg. Namnet «impresjonisme» var opphavleg meint som eit skjellsord – ein kritikar meinte at måleria berre var uferdige «inntrykk» (impressions).
Kjenneteikn ved impresjonismen:
Måling utandørs (plein air): Impresjonistane tok med seg staffeliet ut i naturen og måla direkte det dei såg. Dette blei mogleg takka vere oppfinninga av målingtubane, som lét kunstnarar ta med seg fargane ut.
Lys og farge: Dei var opphengde i lys og korleis det endrar fargane i naturen. Skuggar blei ikkje måla i svart eller brunt, men i blå, lilla og grøne tonar.
Raske penselstrøk: I staden for glatte, usynlege penselstrøk, måla dei med synlege, korte strøk som gir biletet ei levande, vibrerande overflate.
Kvardagsmotiv: Dei måla det dei såg rundt seg: hagar, kafear, togstasjonar, badande menneske, seglbåtar – kvardagsliv i staden for store historiske hendingar.
Augneblinken: Dei forsøkte å fange ein bestemt augneblink – kvaliteten på lyset til ei bestemt tid på dagen, ei rørsle, ei flyktig stemning.
Claude Monet (1840–1926)
Monet er den fremste representanten for impresjonismen. Heile karrieren hans var vigd til å fange verknaden av lyset på naturen.
Viktigaste verk:
Impression, soloppgang (1872): Måleriet som gav impresjonismen namnet sitt. Det viser hamna i Le Havre i morgontåke, med ei raud sol som blir reflektert i vatnet. Forma er berre antyda med raske strøk – det er meir stemning enn detalj.
Seriar: Monet måla det same motivet om og om att på ulike tider av dagen og året for å studere endringane i lyset:
- Høystakkar (1890–91): Over 25 måleri av dei same høystakkane i ulikt lys.
- Katedralen i Rouen (1892–94): Over 30 måleri av den same kyrkja, frå morgon til kveld, i sol og regn.
- Vassliljer (1896–1926): Hundrevis av måleri av dammen i hagen hans i Giverny, der han studerte refleksjonar, lys og farge i vatnet.
Monet sine seine vassliljer, der formene nesten forsvinn i fargar og lys, peikar framover mot abstrakt kunst – noko som ikkje skulle utvikle seg fullt ut før fleire tiår seinare.
Andre viktige impresjonistar var Pierre-Auguste Renoir (livlege scener frå parisisk liv), Edgar Degas (ballettdansarar og hestekappløp), Camille Pissarro (landskap) og Berthe Morisot (ein av få kvinnelege impresjonistar som blei anerkjende).
Sjå for deg Monet sitt måleri av vassliljer. Kva for impresjonistiske teknikkar kan du identifisere?
I Monet sine vassliljer kan vi identifisere fleire impresjonistiske kjenneteikn:
1. Synlege penselstrøk: Du kan tydeleg sjå dei individuelle penselstrøka – dei er ikkje glatta ut. Korte, raske strøk skaper ei vibrerande overflate.
2. Fokus på lys og refleksjon: Vatnet reflekterer himmelen, skyene og plantene. Monet målar ikkje «vatnet» eller «blomane» som faste objekt, men som farge og lys.
3. Utandørs motiv: Måleriet viser Monet sin eigen hage i Giverny – eit kvardagsleg motiv, ikkje ei historisk scene.
4. Fangst av augneblinken: Lyset og fargane er spesifikke for eit bestemt tidspunkt – morgonlys gir andre fargar enn kveldslys.
5. Fargar i staden for linjer: Formene er ikkje teikna med linjer, men bygde opp av fargeflekkar som skaper forma når ein ser biletet på avstand.
Kva var impresjonistane spesielt opptekne av å fange i måleria sine?
Ekspresjonismen (ca. 1905–1925)
Frå inntrykk til uttrykk
Viss impresjonismen handla om å gjengi ytre inntrykk (korleis verda ser ut), handlar ekspresjonismen om å uttrykkje indre opplevingar (korleis verda kjennest). Ekspresjonistane stilte spørsmålet: Kva om kunsten viser korleis det kjennest å sjå eit landskap, i staden for korleis det ser ut?
Kjenneteikn ved ekspresjonismen:
Sterke, uverkelege fargar: Ekspresjonistane brukte farge til å uttrykkje kjensler, ikkje til å gjengi verkelegheita. Eit ansikt kan målast grønt, ein himmel kan vere raud. Fargane er valde for sin emosjonelle verknad.
Forvrengde former: Figurar og landskap er gjerne forvrengde og forenkla – til dømes overdrive lange fingrar, store auge eller bølgjande linjer som skaper uro.
Kraftige linjer: Sterke, grove linjer og konturar som forsterkar det dramatiske uttrykket.
Intenst kjensleuttrykk: Bileta uttrykkjer ofte sterke kjensler som angst, einsemd, desperasjon, lidenskap eller ekstase.
Forenkling: Detaljar blir fjerna til fordel for det essensielle – forma og fargen som uttrykkjer kjensla.
Viktige grupper:
Die Brücke (Brua, 1905–1913): Kunstnargruppe i Dresden, med Ernst Ludwig Kirchner i spissen. Brukte sterke fargar og kanta former inspirerte av afrikansk kunst og tysk tresnitt.
Der Blaue Reiter (Den blå ryttaren, 1911–1914): Kunstnargruppe i München, med Wassily Kandinsky og Franz Marc. Meir lyriske og abstrakte enn Die Brücke, og Kandinsky utvikla nokre av dei første heilt abstrakte måleria.
Edvard Munch (1863–1944)
Den norske kunstnaren Edvard Munch blir rekna som ein av forløparane til ekspresjonismen og ein av dei viktigaste kunstnarane i moderne kunsthistorie. Verka hans utforskar tema som angst, kjærleik, sjalusi, einsemd og død.
Viktigaste verk:
Skrik (1893): Eit av dei mest gjenkjennelege måleria i verda. Figuren på brua med det fortrukne ansiktet og hendene mot hovudet uttrykkjer intens angst. Den bølgjande himmelen i raudt og oransje og det fordreidde landskapet forsterkar kjensla av panikk og uro. Munch sa sjølv at han blei inspirert av ei oppleving der han «kjende eit stort, uendeleg skrik gjennom naturen».
Madonna (1894–95): Eit kontroversielt måleri av ei naken kvinne med lukka auge, omgitt av spermatozoar og ein fosterfigur. Munch utforskar tema som fruktbarheit, død og kjærleik.
Livsfrise: Munch arbeidde med ein serie måleri han kalla «Livsfrisen», som utforska dei store tema i menneskelivet: kjærleik, angst, død og melankoli. Verka inkluderer Skrik, Madonna, Vampyr, Puberteten og Sjuk pike.
Grafisk kunst: Munch var også ein framifrå grafikar og laga tresnitt, litografi og raderingar. Dei grafiske teknikkane hans var eksperimentelle – han skar treblokker i stykke og trykte dei i ulike fargar.
Munch hadde ein vanskeleg barndom prega av sjukdom og død i familien, og kunsten hans speglar denne smerta. Men han sa sjølv: «Utan angst og sjukdom hadde eg vore som ein båt utan ror.»
Postimpresjonisme – brua mellom impresjonisme og ekspresjonisme
Mellom impresjonismen og ekspresjonismen kom ei gruppe kunstnarar som blir kalla postimpresjonistane. Dei bygde vidare på fargebruken i impresjonismen, men ville noko meir:
Paul Cézanne (1839–1906): Blir kalla «far til den moderne kunsten». Han forenkla naturen til geometriske grunnformer – kuler, sylindrar og kjegler – og la grunnlaget for kubismen. Cézanne måla det same fjellet (Mont Sainte-Victoire) om og om att frå ulike vinklar.
Vincent van Gogh (1853–1890): Den nederlandske kunstnaren måla med tjukke, virvlande penselstrøk i sterke fargar. Stjernenatt (1889) med sine svaiande himmelformasjonar og intense blåtonar er eit av dei mest kjende bileta i kunsthistoria. Van Gogh leid av psykisk sjukdom og tok sitt eige liv, 37 år gammal. I løpet av sitt korte kunstnarliv selde han berre eitt einaste måleri.
Paul Gauguin (1848–1903): Gauguin reiste til Tahiti og måla tropiske scener med flate, sterke fargar og forenkla former. Han var oppteken av det «primitive» og naturlege som kontrast til det europeiske industrisamfunnet.
Desse tre kunstnarane – Cézanne, van Gogh og Gauguin – opna dørene for all den moderne kunsten som følgde. Cézanne peika mot kubismen, van Gogh mot ekspresjonismen, og Gauguin mot fauvismen og symbolismen.
Kva er hovudskilnaden mellom impresjonisme og ekspresjonisme?
Korleis brukar Munch farge i «Skrik» for å uttrykkje kjensler?
I «Skrik» brukar Munch farge på ein medviten ekspresjonistisk måte:
Raud og oransje himmel: Dei intense, urolege fargane i himmelen skaper ei kjensle av fare, panikk og noko unaturleg. Det raude kan også tolkast som blod eller ein katastrofe.
Blått og mørkt vatn: Fjorden i bakgrunnen er mørkeblå – ein kald, dyster kontrast til den varme himmelen. Blått blir assosiert med kulde, einsemd og melankoli.
Brun/grå figur: Figuren i forgrunnen er nesten fargelaus – bleik og utvaska – som om all farge og liv er sugd ut av han av angsten.
Bølgjande linjer: Fargane flyt i bølgjande, organiske linjer som får heile landskapet til å verke ustabilt og levande – som om naturen sjølv skrik.
Munch brukar altså ikkje fargane for å vise korleis solnedgangen faktisk såg ut, men for å formidle den intense kjensla av angst og uro.
Språket til fargane – frå impresjonisme til ekspresjonisme
Både impresjonismen og ekspresjonismen revolusjonerte bruken av farge i kunsten. Her er nokre prinsipp som desse kunstnarane utforska:
Komplementærfargar: Fargar som står overfor kvarandre på fargesirkelen (raudt-grønt, blått-oransje, gult-lilla) forsterkar kvarandre når dei blir plasserte ved sida av kvarandre. Impresjonistane brukte dette medvite – i staden for å blande fargane på paletten, plasserte dei reine komplementærfargar ved sida av kvarandre på lerretet, slik at auget «blandar» dei.
Varme og kalde fargar: Varme fargar (raudt, oransje, gult) blir opplevde som nære og intense. Kalde fargar (blått, grønt, lilla) blir opplevde som fjerne og rolege. Impresjonistane brukte dette til å skape djupn – varme fargar i forgrunnen, kalde i bakgrunnen. Ekspresjonistane brukte det til å uttrykkje kjensler – raud glede eller sinne, blå melankoli.
Den emosjonelle verknaden av fargen: Ekspresjonistane viste at farge har ein direkte verknad på kjenslene våre. Wassily Kandinsky meinte at fargar «vibrerer» i sjela: gult er aggressivt og jordisk, blått er himmelsk og roleg, raudt er kraftfullt og lidenskapeleg.
Frigjeringa av fargane: Før impresjonismen var det strenge reglar for fargebruk i kunsten. Etter ekspresjonismen kunne fargar brukast fritt – eit ansikt kunne målast grønt, ein himmel raud. Fargen var frigjord frå naturen og kunne brukast som eit sjølvstendig uttrykksmiddel.
Kva for eitt av Edvard Munch sine måleri er eit av dei mest gjenkjennelege kunstverka i verda?
Vel ei kjensle (til dømes glede, sinne, tristheit eller redsel). Skildre korleis du ville brukt farge og form for å uttrykkje denne kjensla i eit bilete, slik ein ekspresjonistisk kunstnar ville gjort. Du kan gjerne lage ei enkel skisse.
Forklar med eigne ord kvifor impresjonistane blei avviste av kunstakademiet i Paris. Kva var det med kunsten deira som braut med reglane?
Samanlikn eit impresjonistisk og eit ekspresjonistisk måleri. Du kan velje fritt, eller bruke Monet sine «Vassliljer» og Munch sitt «Skrik». Lag ei oversikt med minst fire skilnader (farge, penselstrøk, motiv, kjensle).
Oppsummering
Impresjonismen og ekspresjonismen er to banebrytande kunstretningar som endra historia til kunsten. Impresjonistane, med Claude Monet i spissen, braut med reglane til akademiet og måla verknaden av lyset på naturen med raske penselstrøk og lyse fargar. Dei var opptekne av augneblinken og ytre inntrykk.
Ekspresjonistane, med Edvard Munch som ein viktig forløpar, gjekk endå lenger. Dei brukte sterke, uverkelege fargar og forvrengde former for å uttrykkje indre kjensler som angst, einsemd og lidenskap.
Begge retningane viser at kunst ikkje treng å gjengi verkelegheita nøyaktig for å vere meiningsfull – han kan fange eit inntrykk, uttrykkje ei kjensle, og kommunisere noko som ord ikkje kan formidle.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.