4.3 Impresjonisme og ekspresjonisme

Da kritikerne lo av et solskinnsbilde

I 1874 stilte en gruppe kunstnere i Paris ut bilder som kritikerne mente bare var halvferdige rot. Ett av maleriene het «Impression, soloppgang». En kritiker brukte ordet impression (inntrykk) som et skjellsord - og dermed fikk en av historiens viktigste kunstretninger navnet sitt: impresjonismen.

Disse kunstnerne brøt med strenge regler som hadde styrt kunsten i hundrevis av år. De ville fange øyeblikkets lys og stemning i stedet for å lage perfekte, detaljerte bilder. Noen tiår senere gikk en annen gruppe enda lenger: ekspresjonistene ville ikke bare gjengi det de så, de ville uttrykke det de følte.

I dette kapittelet skal vi følge denne reisen - fra inntrykk til uttrykk - og møte kunstnere som Claude Monet, Edvard Munch og van Gogh, som forandret kunstens historie for alltid.

Impresjonismen: å male lyset slik øyet ser det

Før impresjonismen styrte kunstakademiene alt. Reglene var strenge: malerier skulle ha historiske eller mytologiske motiver, glatte penselstrøk, mørke farger og nøyaktig gjengivelse. Bare det den årlige «Salonen» i Paris godkjente, ble vist. Impresjonistene brøt med alt dette, ble avvist av Salonen, og arrangerte sine egne utstillinger fra 1874.

Så hva gjorde de annerledes? De malte utendørs (plein air), rett ut i naturen - noe som ble mulig takket være den nye oppfinnelsen malingtuber. De var besatt av lys og farge, og malte skygger i blått, lilla og grønt i stedet for svart. De brukte raske, synlige penselstrøk som ga bildene en levende, vibrerende overflate. De valgte hverdagsmotiver - hager, kafeer, togstasjoner - i stedet for store historiske scener. Og fremfor alt prøvde de å fange øyeblikket: en bestemt kvalitet av lys, en flyktig stemning.

Fremst sto Claude Monet (1840-1926), som viet hele karrieren til lysets virkning på naturen. Han malte samme motiv om og om igjen i ulikt lys: over 25 bilder av høystakker, over 30 av katedralen i Rouen fra morgen til kveld, og hundrevis av vannliljer i hagen sin i Giverny. I de sene vannliljene forsvinner formene nesten helt i farge og lys - et frampek mot abstrakt kunst. Andre viktige impresjonister var Renoir, Degas (kjent for ballettdansere), Pissarro og Berthe Morisot, en av få anerkjente kvinner.

Ekspresjonismen: fra inntrykk til uttrykk

Hvis impresjonismen handlet om hvordan verden ser ut, handlet ekspresjonismen om hvordan den føles. Den oppsto rundt 1900 og blomstret særlig i Tyskland og Norden fra 1905 til 1925. Ekspresjonistene ville uttrykke indre følelser - angst, ensomhet, glede, lidenskap - og brukte virkemidler som passet til det.

De brukte sterke, uvirkelige farger valgt for sin emosjonelle virkning, ikke for å gjengi virkeligheten: et ansikt kunne males grønt, en himmel rød. De forvrengte former, brukte kraftige linjer og forenklet bort detaljer til fordel for det essensielle. To viktige grupper var Die Brücke (Broen) i Dresden, med sterke farger inspirert av afrikansk kunst og tresnitt, og Der Blaue Reiter (Den blå rytteren) i München, mer lyrisk og abstrakt, der Wassily Kandinsky laget noen av de første helt abstrakte maleriene.

Mellom impresjonisme og ekspresjonisme sto postimpresjonistene, som bygde bro. Paul Cézanne, «den moderne kunstens far», forenklet naturen til geometriske grunnformer og pekte mot kubismen. Vincent van Gogh malte med tykke, virvlende strøk i sterke farger - hans «Stjernenatt» er blant verdens mest kjente bilder - men solgte bare ett maleri i sin levetid og tok sitt eget liv 37 år gammel. Paul Gauguin reiste til Tahiti og malte med flate, sterke farger. Sammen åpnet de dørene for all den moderne kunsten som fulgte.

Edvard Munch: angsten som ble verdenskjent

Den norske kunstneren Edvard Munch (1863-1944) regnes som en av ekspresjonismens forløpere og en av de viktigste kunstnerne i moderne kunsthistorie. Verkene hans utforsker angst, kjærlighet, sjalusi, ensomhet og død.

Det mest kjente er Skrik (1893) - et av verdens mest gjenkjennelige malerier. Figuren på broen med det fortrukne ansiktet og hendene mot hodet uttrykker intens angst. Se hvordan Munch bruker farge som følelsesuttrykk: den røde og oransje himmelen skaper panikk og noe unaturlig, det mørkeblå vannet gir en kald, ensom kontrast, og figuren er nesten fargeløs - som om angsten har sugd alt liv ut av den. De bølgende linjene får hele landskapet til å virke ustabilt, som om naturen selv skriker. Munch sa at han ble inspirert av en opplevelse der han «følte et stort, uendelig skrik gjennom naturen».

Munch arbeidet med en serie han kalte Livsfrisen, som utforsket livets store temaer - kjærlighet, angst, død - med verk som «Madonna», «Vampyr» og «Syk pike». Han var også en fremragende grafiker som eksperimenterte vilt: han skar treblokker i stykker og trykte dem i ulike farger. Barndommen hans var preget av sykdom og død, og kunsten reflekterer denne smerten. Han sa selv: «Uten angst og sykdom hadde jeg vært som en båt uten ror.»

Oppsummering

Vi fulgte kunsten fra inntrykk til uttrykk. Impresjonistene, med Monet i spissen, brøt med akademiets regler og malte lysets virkning på naturen med raske penselstrøk og lyse farger. De var opptatt av øyeblikket og det ytre inntrykket.

Ekspresjonistene gikk lenger og ville uttrykke indre følelser med sterke, uvirkelige farger og forvrengte former. Edvard Munch, som forløper, gjorde angst og ensomhet til verdenskjent kunst i «Skrik». Postimpresjonistene Cézanne, van Gogh og Gauguin bygde bro mellom retningene og åpnet for all moderne kunst. Felles for det hele: kunst trenger ikke gjengi virkeligheten nøyaktig for å være meningsfull - den kan fange et inntrykk eller uttrykke en følelse som ord ikke kan formidle.