4.1 Norsk folkemusikk – slåtter, stev og ballade

Norsk folkemusikk -- slåtter, stev og ballade

Norsk folkemusikk er en levende tradisjon med røtter som strekker seg mange hundre år tilbake. Fra de eldgamle balladene som ble sunget ved ildstedet, til springleikene som fikk folk til å danse på låvegolv, er folkemusikken en viktig del av norsk kulturarv.

I dette kapittelet skal vi utforske de viktigste formene i norsk folkemusikk: slåtter, stev og ballader. Vi skal bli kjent med unike norske instrumenter som hardingfele og langspel, og forstå hvorfor denne musikken fortsatt lever og utvikler seg i dag.

Slåtter -- den instrumentale tradisjonen

En slått er et instrumentalt folkemusikkstykke, vanligvis spilt på hardingfele eller vanlig fele. Slåtter er først og fremst dansemusikk, men finnes også som lyttemusikk (lydarslåtter).

De viktigste danseslåttetypene er:

- Springar (også kalt springleik): Danses i tretakt med en asymmetrisk rytme -- de tre slagene i takten er ikke like lange. Dette gir musikken en karakteristisk «hoppende» kvalitet som er vanskelig å notere nøyaktig og som skiller norsk folkemusikk fra for eksempel wienervals.
- Gangar: En roligere dans i todelt takt, med en jevn, gående rytme.
- Halling: En kraftfull solodans for menn i todelt takt, kjent for akrobatiske spark mot et tørkle holdt opp av en kvinne (hallingsparket).
- Rull: En livlig dans som finnes i noen tradisjonsbygder.

Hver bygd og hver dal har sine egne slåtter med lokale særpreg. En springar fra Telemark låter annerledes enn en springar fra Valdres eller fra Sogn. Denne lokale variasjonen er noe av det mest fascinerende med norsk folkemusikk.

Slåttene har blitt overlevert fra spellemann til spellemann gjennom generasjoner. Noen spellemenn har hatt legendarisk status, som Myllarguten (Torgeir Augundsson, 1801--1872) fra Telemark, som ble berømt for sin virtuose hardingfelespilling og som inspirerte komponisten Ole Bull.

Norske folkemusikkinstrumenter

Hardingfela er Norges nasjonalinstrument og finnes bare i norsk tradisjon. Den skiller seg fra vanlig fiollin ved at den har fire eller fem understrenger (resonansstrenger) i tillegg til de fire spillestrengene. Understrengene vibrerer med når man spiller og gir hardingfela sin karakteristiske, klangrike og rike lyd med overtoner. Hardingfela er rikt dekorert med intarsia (innlagt treverket), perlemorsinlegg og vakre rosemønster.

Hardingfela brukes tradisjonelt i Vestlandsbygdene og Telemark, mens den vanlige fela (flatfela) brukes i Østerdalen, Gudbrandsdalen og Trøndelag.

Langspel er et strengeinstrument som legges på bordet eller i fanget og spilles med fingre eller plekter. Det har en langstrakt kropp og melodistrenger sammen med bordunstrenger (strenger som gir en vedvarende grunntone). Langspelet er et av Norges eldste instrumenter.

Munnharpe er et lite metallinstrument som holdes mot tennene. Spilleren slår an en metalltunga og former ulike toner ved å endre munnhulens form. Munnharpa har vært brukt i Norge siden middelalderen.

Andre tradisjonelle instrumenter er bukkehorn (laget av geitehorn), lur (en lang, svingende tretrompet) og seljefløyte (lagd av selje- eller piletre om våren når barken slipper).

Stev og vokal folkemusikk

Stev er en vokal folkemusikkform som er unik for Norge. Et stev er et kort vers på fire linjer som synges på en fast melodi. Det finnes to hovedtyper:

- Gamlestev (også kalt nystev av noen): Fire linjer med enderim, sunget på en enkel, gjenkjennelig melodi. Gamlestev er de eldste og kan handle om alt fra kjærlighet og sorg til humor og livsvisdom.
- Nystev: Også fire linjer, men med en friere form. Nystev ble ofte diktet spontant og brukt i «stevleik» -- en slags musikalsk konkurranse der to eller flere sangere byttet på å synge stev til hverandre, gjerne med humoristisk eller flørtersk innhold.

Ballader (middelalderballader eller folkeviser) er lengre fortellende sanger som handler om dramatiske hendelser: kjærlighet, svik, trolldom, ridderhistorier og overnaturlige vesener. Norske ballader deler mange trekk med skandinaviske ballader generelt og har blitt sunget siden middelalderen. Kjente ballader er «Draumkvedet» (en visjon om livet etter døden), «Bendik og Årolilja» (en tragisk kjærlighetshistorie) og «Olav og Kari» (om trolldom).

Lokk og bådnlåt er andre vokale former: lokk er rop og melodier brukt av budeieine (gjeterjentene) på seteren for å kalle på dyrene, mens bådnlåt er voggesanger.

Tradisjonskunst som stev og ballader ble i stor grad bevart takket være innsamlere som Ludvig Mathias Lindeman og Olea Crøger på 1800-tallet, som reiste rundt og skrev ned melodier og tekster fra folkemunn.

Folkemusikken lever videre

Norsk folkemusikk er ikke bare noe som tilhører fortiden. Landskappleiken (den nasjonale folkemusikkkonkurransen) samler hvert år hundrevis av utøvere som konkurrerer i spel, dans og kveding (tradisjonell sang). Telemarkfestivalen i Bø og Førdefestivalen i Sogn og Fjordane er store folkemusikkfestivaler.

Moderne utøvere som Annbjørg Lien (hardingfele), Sinikka Langeland (langspel) og Odd Nordstoga (vokal og fele) har ført norsk folkemusikk inn i nye sammenhenger og til nytt publikum. Gåte og Wardruna blander folkemusikk med rock og elektronica, mens Erlend Apneseth Trio utforsker grenseland mellom folkemusikk og jazz.

Norsk folkemusikk har også inspirert klassiske komponister gjennom historien. Edvard Grieg brukte folkemelodier og folkemusikkens tonalitet i sine komposisjoner, og Johan Halvorsen arrangerte hardingfeleslåtter for orkester. Denne forbindelsen mellom folkemusikk og kunstmusikk er en rød tråd i norsk musikkhistorie.

Oppsummering

Norsk folkemusikk er en rik tradisjon med røtter mange hundre år tilbake. Den instrumentale tradisjonen er preget av slåtter -- dansemusikk som springar, gangar og halling -- spilt på instrumenter som hardingfele, vanlig fele og langspel. Hardingfela, med sine understrenger og vakre dekorasjoner, er Norges nasjonalinstrument.

Den vokale tradisjonen inkluderer stev (korte firelinjers sanger), ballader (lange fortellende sanger fra middelalderen) og lokk (gjeterviser). Folkemusikken har blitt overlevert muntlig gjennom generasjoner, med lokale varianter fra bygd til bygd.

I dag lever folkemusikken videre gjennom Landskappleiken, festivaler og moderne utøvere som blander tradisjon med nye sjangre. Norsk folkemusikk er ikke et museum -- den er en levende, skapende tradisjon som fortsatt utvikler seg.