4.1 Norsk folkemusikk – slåtter, stev og ballade

Musikken fra låvegolvet

Tenk deg et bryllup i en norsk fjellbygd for to hundre år siden. Det er ikke noe lydanlegg, ingen spilleliste. I stedet sitter spellemannen på en krakk med hardingfela si, og når han setter buen mot strengene, kaster folk seg ut på låvegolvet i dans. Dette er norsk folkemusikk -- en levende tradisjon med røtter mange hundre år tilbake.

Folkemusikk er musikk som er blitt overført muntlig, fra person til person og generasjon til generasjon. Den har ingen kjent komponist -- den «tilhører» fellesskapet og er formet av utallige musikere gjennom århundrene. Den er knyttet til bestemte steder og anledninger, og i Norge er den en viktig del av kulturarven, fra de eldgamle balladene sunget ved ildstedet til springleikene på låvegolv.

I dette kapittelet skal vi utforske de viktigste formene: slåttene som er instrumental dansemusikk, stevene og balladene som synges, og de unike instrumentene som hardingfele og langspel. Vi skal også se hvorfor denne musikken fortsatt lever og utvikler seg i dag.

Slåtter og hardingfele

En slått er et instrumentalt folkemusikkstykke, som regel spilt på hardingfele eller vanlig fele. Ordet betyr «det som slås» og viser til det å slå strengene. Slåtter er først og fremst dansemusikk. Den viktigste typen er springaren (også kalt springleik), som danses i tretakt -- men med en asymmetrisk rytme der de tre slagene ikke er like lange. Det gir musikken en karakteristisk «hoppende» kvalitet som er vanskelig å notere nøyaktig, og som skiller en norsk springar fra en jevn wienervals. Gangaren er roligere, i todelt takt med en jevn, gående rytme, og hallingen er en kraftfull solodans for menn, kjent for det akrobatiske hallingsparket mot et tørkle.

Det fascinerende er at hver bygd og hver dal har sine egne slåtter med lokale særpreg -- en springar fra Telemark låter annerledes enn en fra Valdres. Slåttene er overlevert fra spellemann til spellemann, og noen har fått legendarisk status, som Myllarguten (Torgeir Augundsson, 1801-1872) fra Telemark.

Det mest særegne instrumentet er hardingfela, Norges nasjonalinstrument, som bare finnes i norsk tradisjon. Den skiller seg fra en vanlig fiolin ved at den har fire eller fem understrenger under griffbrettet, som man ikke spiller direkte på. Når man stryker de vanlige strengene, begynner understrengene å vibrere med -- såkalt sympatetisk resonans -- og dette skaper en rik, klingende lyd full av overtoner, nesten som et ekko inne i instrumentet. Hardingfela er dessuten vakkert dekorert med perlemor og rosemønster. Andre tradisjonsinstrumenter er langspelet (et strengeinstrument som legges i fanget), munnharpa, bukkehorn, lur og seljefløyte.

Stev og ballader -- ord og toner

Ved siden av den instrumentale tradisjonen finnes en rik vokal tradisjon. Stev er en vokal folkemusikkform som er unik for Norge: et kort vers på fire linjer som synges på en fast melodi. De eldste, gamlestev, har enderim og kan handle om alt fra kjærlighet og sorg til humor og livsvisdom. Nystev har en friere form og ble ofte diktet spontant og brukt i stevleik -- en slags musikalsk kappestrid der to eller flere sangere byttet på å synge stev til hverandre, gjerne flørtende eller humoristisk.

Mens stev er korte, er ballader lange, fortellende sanger som handler om dramatiske hendelser: kjærlighet, svik, trolldom, ridderhistorier og overnaturlige vesener. Norske ballader er blitt sunget siden middelalderen. Den mest kjente er kanskje «Draumkvedet», som forteller om Olav Åsteson som faller i søvn på julekvelden og sover i tretten dager. I drømmen reiser han gjennom dødsriket og ser straffen for syndere og belønningen for de rettferdige -- en visjon som minner om Dantes «Den guddommelige komedie». Balladen er trolig fra 1200- eller 1300-tallet og blander kristen tro med norrøn forestillingsverden.

Andre vokale former er lokk -- rop og melodier budeiene brukte på seteren for å kalle på dyrene -- og bådnlåt, som er voggesanger. Mye av denne tradisjonen ble reddet fra å gå tapt takket være innsamlere som Ludvig Mathias Lindeman og Olea Crøger på 1800-tallet, som reiste rundt og skrev ned melodier og tekster fra folkemunn. Den muntlige overleveringen hadde nemlig både styrker og svakheter: musikken levde og tilpasset seg, men kunne også forsvinne helt når tradisjonsbærere døde uten å lære den videre.

En tradisjon som lever

Norsk folkemusikk er slett ikke bare noe som tilhører fortiden -- den er en levende, skapende tradisjon. Hvert år samler Landskappleiken, den nasjonale folkemusikkkonkurransen, hundrevis av utøvere som konkurrerer i spel, dans og kveding, som er tradisjonell sang. Store folkemusikkfestivaler som Telemarkfestivalen i Bø og Førdefestivalen trekker mye publikum.

Moderne utøvere har ført folkemusikken inn i nye sammenhenger. Annbjørg Lien på hardingfele og Odd Nordstoga med vokal og fele når et bredt publikum, mens band som Gåte og Wardruna blander folkemusikk med rock og elektronica, og Erlend Apneseth Trio utforsker grenselandet mot jazz. Dette viser at folkemusikken fortsatt kan nå unge mennesker -- ikke ved å fryses fast, men ved å fornye seg.

Folkemusikken har dessuten alltid inspirert den klassiske musikken. Edvard Grieg brukte folkemelodier og folkemusikkens tonalitet i sine komposisjoner, og Johan Halvorsen arrangerte hardingfeleslåtter for orkester. Denne forbindelsen mellom folketradisjon og kunstmusikk er en rød tråd i norsk musikkhistorie. Spørsmålet om folkemusikk er relevant for unge i dag har ikke ett svar -- men gjennom fusjon med moderne sjangre og engasjerte utøvere viser den at den har kraft til å nå nye generasjoner, samtidig som den gir tilknytning til egen kulturarv og identitet.

Oppsummering

Norsk folkemusikk er en rik, levende tradisjon overlevert muntlig gjennom generasjoner, med lokale varianter fra bygd til bygd. Den instrumentale tradisjonen består av slåtter -- dansemusikk som springar, gangar og halling -- spilt på instrumenter som hardingfela, Norges nasjonalinstrument med sine klingende understrenger.

Den vokale tradisjonen rommer stev (korte firelinjers sanger), ballader (lange fortellende sanger fra middelalderen som «Draumkvedet») og lokk. I dag lever folkemusikken videre gjennom Landskappleiken, festivaler og moderne utøvere som Gåte og Wardruna, som blander tradisjon med nye sjangre. Folkemusikken er ikke et museum -- den er en skapende tradisjon som fortsatt utvikler seg og gir tilhørighet og identitet.