6.4 Konsentrasjons-, doserings- og osmolaritetsregning
Farmakologisk doseregning (mg/kg), molaritet↔masse (mM→mg/mL) og
- Form: blokk 2 er skriftlig, seks timer (09–15), med enkel kalkulator som eneste hjelpemiddel.
- Hvor i settet: en konsentrasjons- eller doseringsoppgave er talt i 14 av 14 leste sittinger. Vekttallet er lavt — 2–3 av 100 — men oppgaven er garantert, og den er blant de raskeste poengene i hele settet. Den ligger gjerne som en deloppgave inne i en større oppgave. Merk vekttallene i eksemplene under: de er nyskrevne oppgaver som setter sammen flere slike ledd — konvertering, dose, molaritet og osmolaritet — og er derfor merket med et høyere vekttall enn den enkelte deloppgaven har på eksamen.
- Sjangeren: B2-REGN — regneoppgaven, der utregningen skal vises og enhetene være riktige. Enhetskonvertering er poenggivende, altså et moment sensor teller for seg.
- Retting: manuell, moment for moment. Delpoeng gis for fornuftig resonnement selv ved feil sluttsvar.
- Ingen rutenett her. Dette kapitlet har ingen avkryssingstabell, så minuspoengregelen kommer ikke i spill i selve regneoppgaven. (Møter du et rutenett andre steder i blokk 2, gjelder fortsatt regelen fra kap. 0.2: riktig kryss gir pluss, feil kryss gir like mye minus, blankt gir null — blankt slår gjetting.)
- Hva sensor ser etter: at enhetene er ført gjennom hele regnestykket, og at konverteringen står som eget ledd. Å gjøre omregningen i hodet og bare skrive sluttsvaret er felle E22, og det koster et moment du allerede hadde gjort deg fortjent til.
Denne boka forbereder deg til eksamen i MED1100. Den handler om det friske mennesket og om mekanismer — ikke om å stille diagnoser, velge behandling eller gi råd. Ingen av regnestykkene, verdiene eller mekanismene her skal brukes på en virkelig pasient eller på deg selv. Klinisk vurdering læres senere i studiet, under veiledning.
Det er verdt å si dette ekstra tydelig i akkurat dette kapitlet. Regnestykkene ser ut som doseringsregning, og de bruker enheter du kjenner igjen fra virkelige legemidler. Men det de tester, er enhetskonvertering og forholdsregning i eksamensformat — ikke hvor mye noen skal ha av noe.
Derfor er alle stoffene i dette kapitlet oppdiktede, kalt «stoff X» og lignende, og alle molare masser og konsentrasjoner er konstruerte undervisningsverdier valgt for at regnestykkene skal gå opp. Alle personene i oppgavene er oppdiktede. Ingen tallverdi her er hentet fra et virkelig legemiddel, og ingen av dem sier noe om hva noe legemiddel skal doseres til.
Forkunnskaper — sist du var her
Kapitlet bygger på kap. 6.1 og på retteregelen i kap. 0.2. De tre tingene du trenger, står ferdig oppfrisket her:
1. Fra kap. 0.2: kravet om vist utregning. I blokk 2 er utregningen ikke en forberedelse til svaret — den er svaret. Et sluttsvar uten utregning er felle E22, og det koster selv når tallet er riktig.
2. Fra kap. 6.1: mmol og mol. En millimol (mmol) er en tusendel av en mol. Alle stoffmengder i Del 6 er oppgitt i mmol eller mol, og omregningen mellom dem er nøyaktig den samme tusendelen du bruker mellom gram og milligram.
3. Grunnrelasjonen mellom masse, stoffmengde og molar masse:
der er masse (g), er stoffmengde (mol) og er molar masse (g/mol). Alt i dette kapitlet er varianter av denne ene sammenhengen, satt sammen med et volum.
Regningen her er ren forholdsregning — du trenger ingen matematikk utover brøk og potenser av ti. Det som gjør oppgaven vanskelig i praksis, er enhetene, ikke regnestykket.
En løsning kan beskrives på minst fire måter: hvor mange gram stoff det er per liter, hvor mange mol det er per liter, hvor mange milligram det er per milliliter, og hvor mange partikler løsningen inneholder. Alle fire beskriver den samme løsningen — de er bare ulike måter å telle på.
Det er nettopp derfor denne oppgavetypen er så forutsigbar, og samtidig så lett å bomme på. Regnestykket er alltid en forholdsregning, og feilene kommer nesten aldri av matematikken. De kommer av at et tall er i milligram mens et annet er i gram.
Kapitlet bygger opp fire ferdigheter i tur: å konvertere mellom enheter, å regne dose og volum, å gå mellom molaritet og masse, og å telle osmotisk aktive partikler. Til slutt settes de sammen i en oppgave som bruker alle fire.
Løkke 1 — Enheter og konvertering (~12 min)
Regelen som fjerner all tvil om retning: går du til en mindre enhet, blir tallet større. 2 g er 2000 mg. Går du til en større enhet, blir tallet mindre. 500 mg er 0,5 g.
Den tryggeste metoden er å skrive konverteringen som en brøk som forkorter bort enheten du vil kvitte deg med:
Da ser du selv at gram forkortes bort og milligram står igjen. Setter du brøken feil vei, står feil enhet igjen, og du oppdager det umiddelbart.
Masse per volum: g/L, mg/mL, µg/mL. Brukes når du vet hvor mange gram stoff det er.
Stoffmengde per volum: mol/L (skrives også M), mmol/L (skrives også mM). Brukes når du vet hvor mange molekyler — altså hvor mange mol — det er.
Broen mellom de to familiene er den molare massen. Uten den kommer du ikke fra mM til mg/mL, og en oppgave som ber om det uten å oppgi molar masse, kan ikke løses.
Den nyttige identiteten:
Begge ledd ganges med tusen, så tallet er det samme. Å kunne dette sparer et konverteringstrinn i nesten hver eneste oppgave.
Den binder sammen masse og stoffmengde:
Den praktiske enhetsregelen: samme tallverdi gjelder også ett hakk ned på trappen. Har et stoff molar masse 250 g/mol, så veier
- 1 mol 250 g,
- 1 mmol 250 mg,
- 1 µmol 250 µg.
Grunnen er at både stoffmengden og massen deles på tusen samtidig. Det er verdt å merke seg, fordi de fleste oppgavene i medisin opererer i mmol og mg — ikke i mol og gram.
Tre trinn. De gjelder alle oppgavene i dette kapitlet.
1. Skriv opp alt du har fått oppgitt, med enhet. Se etter om noe er i en annen enhetsfamilie enn resten.
2. Konverter til én felles enhet, og skriv konverteringen som eget ledd — med brøken som forkorter bort den gamle enheten. Dette leddet er poenggivende, og det er det leddet som oftest hoppes over.
3. Sett inn i formelen og regn, med enhetene skrevet med gjennom hele utregningen. Oppgi svaret med enhet og to–tre gjeldende siffer.
Kontrollen som fanger nesten alle feil: se på enhetene i sluttsvaret. Kommer det ut mL når oppgaven spurte om mg, har du gjort noe galt — og du ser det uten å regne om igjen.
Hvorfor konverteringsleddet skal stå: sensorveiledningene som ligger i blokk 2-settene (2022h–2025h), markerer enhetskonvertering som et eget poeng. Gjør du den i hodet og skriver bare sluttsvaret, får du ikke det poenget selv om svaret er riktig — og det er nettopp felle E22.
a) Hvor mange mikrogram stoff X er det i hetteglasset?
b) Hvor mange milligram er det?
Vis utregningen.
a) Mengde i mikrogram.
Oppsett: og . Begge har mL i seg, så ingen konvertering er nødvendig her.
Legg merke til at mL forkortes bort, og at det som står igjen, er µg. Det er slik du ser at oppsettet er riktig.
b) Samme mengde i milligram.
Konverteringsledd:
Svar: hetteglasset inneholder , altså stoff X.
Tolkning i klartekst: de to svarene er den samme mengden, bare talt i to ulike enheter. Det er verdt å si eksplisitt, fordi det er nettopp den innsikten oppgavetypen tester.
---
Slik ville sensor telt momentene (3 vekttall):
- Må-punkter: riktig oppsett med tallene skrevet ut; riktig svar i a) med enhet.
- Pluss-punkter: konverteringsleddet i b) skrevet som eget ledd med brøken; at enhetene forkortes synlig i utregningen.
- Feller: felle E22 — å skrive «1 mg» uten å vise hvordan man kom dit; å oppgi svaret uten enhet; å bytte retning på konverteringen og få mg.
- Merk hvor lite arbeid dette er: to linjer. Tre poeng er ikke mye av hundre, men det er de raskeste tre poengene i settet, og de krever ingen faglig vurdering — bare disiplin med enheter.
(Innstegsoppgave, B2-REGN — regneoppgaven i blokk 2, der utregningen skal vises.) Konverter, og vis konverteringen som eget ledd.
a) 0,75 g til milligram.
b) 250 µg til milligram.
c) 1,5 L til milliliter.
d) 4,0 mmol til mol.
(B2-REGN — regneoppgaven i blokk 2.) En løsning av det oppdiktede stoffet Y har konsentrasjonen 12 mg/mL (konstruert undervisningsverdi).
a) Hva er konsentrasjonen i g/L?
b) Hvor mange milligram er det i 25 mL av løsningen?
c) Hvor mange milliliter må du ta ut for å få 300 mg?
Vis utregningen.
Løkke 2 — Doseregning og volum (~13 min)
Enhetskontrollen: kg forkortes bort, og mg står igjen. Får du noe annet, har du satt opp regnestykket feil.
Fellen som ligger i oppgaveteksten: vekten må være i kg. Er den oppgitt i gram — noe som forekommer for forsøksdyr — må du konvertere først, og det konverteringsleddet er poenggivende.
Husk innrammingen: dette er en enhetskonverteringsoppgave i eksamensformat. Oppgaven er «regn ut hvor mange milligram som svarer til den oppgitte dosen per kilo», ikke «hvor mye skal noen ha».
Enhetskontrollen: mg forkortes bort, og mL står igjen.
Bruksbetingelsen: dosen og konsentrasjonen må ha samme masseenhet. Er dosen i µg og konsentrasjonen i mg/mL, må du konvertere først — og det er nettopp der de fleste feilene oppstår.
Tenkemåten som gjør formelen selvforklarende: konsentrasjonen sier hvor mange milligram som ligger i hver milliliter. Trenger du et bestemt antall milligram, spør du: hvor mange slike milliliter må jeg ha? Det er en ren delingsoppgave.
1. Sjekk enhetene på alt. Vekt i kg? Dose per kilo i mg/kg? Konsentrasjon i mg/mL? Konverter det som ikke stemmer, og skriv konverteringen som eget ledd.
2. Regn dosen:
3. Regn volumet:
4. Oppgi svaret med enhet, og med to–tre gjeldende siffer.
Kontrollregning: gang volumet du fant med konsentrasjonen. Får du dosen tilbake, stemmer regnestykket. Det tar ti sekunder og fanger nesten enhver feil.
Merk at dette er to regnestykker, ikke ett. Del dem tydelig, og oppgi mellomsvaret (dosen i mg) som et eget ledd med enhet. Det er et moment i seg selv, og du får det selv om det siste trinnet skulle bli feil — sensor trekker ikke for følgefeil.
a) Hvor mange milligram svarer dosen til?
b) Hvor mange milliliter av løsningen svarer det til?
Vis utregningen.
Enhetssjekk først: vekten er i kg, dosen per kilo er i mg/kg, og konsentrasjonen er i mg/mL. Alt er i samme enhetsfamilie, så ingen konvertering er nødvendig. Det er verdt å skrive at du har sjekket — det viser at leddet ikke er glemt, men vurdert.
a) Dosen i milligram.
Legg merke til at kg forkortes bort, og at mg står igjen.
b) Volumet i milliliter.
Her forkortes mg bort, og mL står igjen.
Kontrollregning:
Svar: dosen svarer til 280 mg, som er 14 mL av løsningen.
Tolkning i klartekst: de to svarene beskriver den samme mengden stoff — én gang talt i masse, én gang talt i volum av den bestemte løsningen. Hadde løsningen vært dobbelt så konsentrert, ville massen vært den samme, men volumet halvert.
---
Slik ville sensor telt momentene (4 vekttall):
- Må-punkter: riktig dose i mg med enhet; riktig volum i mL med enhet; begge utregningene vist.
- Pluss-punkter: enhetssjekken nevnt eksplisitt; enhetene ført med gjennom utregningen slik at forkortingen er synlig; kontrollregningen.
- Feller: felle E22 — å oppgi 14 mL uten å vise de to trinnene; å hoppe over mellomsvaret 280 mg og dermed miste et moment; å blande masseenheter, for eksempel å regne med dosen i µg og konsentrasjonen i mg/mL.
- Merk hva som gir uttelling selv ved feil: hadde deloppgave b) blitt regnet galt, ville a) fortsatt stått. Sensorveiledningene som ligger i blokk 2-settene (2022h–2025h), sier eksplisitt at det ikke skal trekkes for følgefeil — og det er nettopp derfor mellomsvar skal skrives ut.
(B2-REGN — regneoppgaven i blokk 2.) I et oppdiktet regneeksempel skal det oppdiktede stoffet Z gis i en mengde svarende til 15 mg per kilo kroppsvekt. Personen i eksempelet veier 62 kg, og løsningen har konsentrasjonen 100 mg/mL (konstruerte undervisningsverdier).
a) Regn ut mengden i milligram.
b) Regn ut volumet i milliliter.
c) Kontroller svaret ditt, og skriv kontrollregningen.
(B2-REGN — regneoppgaven i blokk 2.) Et oppdiktet forsøksdyr veier 250 g. I regneeksempelet skal det gis en mengde av det oppdiktede stoffet W svarende til 8,0 mg per kilo kroppsvekt, fra en løsning med konsentrasjonen 500 µg/mL (konstruerte undervisningsverdier).
a) Hvor mange milligram svarer dosen til? Vis konverteringen av vekten som eget ledd.
b) Hvor mange milliliter svarer det til? Vis konverteringen av konsentrasjonen som eget ledd.
Løkke 3 — Fra molaritet til masse (~12 min)
Hvorfor molaritet brukes ved siden av masse per volum: molaritet teller antall molekyler, ikke masse. To løsninger med samme molaritet inneholder like mange oppløste molekyler per liter, selv om molekylene har helt ulik vekt — og det er antallet som avgjør kjemien og osmosen.
Blodprøvesvar i Norge oppgis derfor stort sett i mmol/L: det er antallet som er fysiologisk interessant.
Enhetskontrollen: mol forkortes bort, og g/L står igjen.
Den praktiske varianten, som er den du oftest trenger:
Og videre, siden :
Merk hvilken vei du går: skal du fra molaritet til masse, ganger du med molar masse. Skal du andre veien, deler du. Feil retning gir et svar som er feil med kvadratet av den molare massen, og det er alltid åpenbart galt — bruk størrelsesordenen som kontroll.
a) Hva er konsentrasjonen i g/L?
b) Hva er den i mg/mL?
c) Hvor mange milligram er det i 40 mL av løsningen?
Vis utregningen.
a) Konsentrasjonen i g/L.
Konverteringsledd — mM til mol/L:
Utregning:
Legg merke til at mol forkortes bort, og at g/L står igjen.
b) Konsentrasjonen i mg/mL.
Tallet er uendret, fordi — både teller og nevner ganges med tusen.
c) Mengde i 40 mL.
Kontroll av størrelsesordenen: 40 mL er 0,040 L, og stoffmengden der er mol, altså 1,0 mmol. Med molar masse 250 g/mol veier 1,0 mmol nettopp 250 mg.
Svar: 6,25 g/L, som er 6,25 mg/mL, og 40 mL inneholder 250 mg.
---
Slik ville sensor telt momentene (4 vekttall):
- Må-punkter: konverteringen fra mM til mol/L som eget ledd; riktig bruk av molar masse; riktige svar med enhet i alle tre deloppgavene.
- Pluss-punkter: at identiteten brukes og forklares; kontrollen av størrelsesordenen via stoffmengden.
- Feller: å dele på molar masse i stedet for å gange — sjekk retningen ved å se om mol forkortes bort; å glemme faktoren tusen mellom mM og M; felle E22 — å hoppe over konverteringsleddet.
- Merk at kontrollen i c) er en helt uavhengig vei til samme svar. Den går via stoffmengden i stedet for via konsentrasjonen, og nettopp derfor fanger den feil som en gjentakelse av samme regnestykke ikke ville fanget.
(B2-REGN — regneoppgaven i blokk 2.) En løsning av et oppdiktet stoff har konsentrasjonen 8,0 mM, og stoffet har molar masse 125 g/mol (konstruerte undervisningsverdier).
a) Hva er konsentrasjonen i mg/mL?
b) Hvor mange milligram er det i 15 mL?
c) Hvor mange millimol er det i de samme 15 mL? Regn det ut på en annen måte enn i b), og kontroller at de to svarene er forenlige.
(B2-REGN — regneoppgaven i blokk 2.) Du har en stamløsning av et oppdiktet stoff med konsentrasjonen 50 mg/mL, og skal lage 500 mL av en løsning som inneholder til sammen 250 mg av stoffet (konstruerte undervisningsverdier).
a) Hvor mange milliliter av stamløsningen trenger du?
b) Hva blir konsentrasjonen i den ferdige løsningen, i mg/mL?
c) Vis at svaret i b) også følger av fortynningslikningen .
Løkke 4 — Osmolaritet (~14 min)
Til slutt en regning som ligner de andre, men som har et ekstra trinn: du må telle partikler, ikke molekyler. Det er dette ene trinnet som gjør osmolaritetsoppgaven til en fast felle, og som gjør den lett når du først har sett den.
Hvorfor partikler og ikke molekyler: osmose drives av antall oppløste partikler, ikke av hva slags partikler de er, og ikke av hvor mye de veier. Et natriumion og et glukosemolekyl teller like mye osmotisk, selv om de er svært ulike.
Bruksbetingelsen: formelen forutsetter at saltet løses fullstendig opp i ionene sine. Det er den forutsetningen oppgavene i blokk 2 regner med.
Ved en blanding legger du sammen bidragene fra hvert stoff. Hvert stoff bidrar med sin egen konsentrasjon ganget med sitt eget partikkeltall.
Hvor mange løse partikler ett molekyl eller én formelenhet gir når det løses i vann:
| Stoff | Partikler | Hvorfor |
|---|---|---|
| glukose | 1 | løses ikke opp i ioner — molekylet blir hele |
| urea | 1 | samme grunn |
| NaCl | 2 | gir Na⁺ og Cl⁻ |
| KCl | 2 | gir K⁺ og Cl⁻ |
| CaCl₂ | 3 | gir Ca²⁺ og to Cl⁻ |
Regelen er enkel: tell atomene i formelen som blir til frie ioner. CaCl₂ har ett kalsium og to klorider, altså tre partikler.
Den faste fellen er å glemme faktoren for saltene og regne osmolariteten lik molariteten. Da får du halvparten for NaCl og en tredel for CaCl₂. Glukose er derimot den ene der de to tallene faktisk er like — og nettopp derfor er glukose det stoffet som lurer flest til å tro at regelen ikke finnes.
1. Finn molariteten til hvert stoff. Er konsentrasjonen oppgitt i gram per liter, går veien via molar masse:
2. Finn partikkeltallet for hvert stoff — 1 for glukose og urea, 2 for NaCl og KCl, 3 for CaCl₂.
3. Gang molaritet med partikkeltall for hvert stoff.
4. Legg sammen bidragene, og oppgi svaret i osmol/L med to–tre gjeldende siffer.
Kontroll av størrelsesordenen: en løsning som skal ligne kroppens egne væsker, ligger rundt 0,3 osmol/L. Får du 0,03 eller 3, har du sannsynligvis bommet på en faktor ti et sted — og da er det verdt å se på konverteringene før du går videre.
Merk enheten: osmol/L, ikke mol/L. Enheten forteller at du har telt partikler og ikke formelenheter, og å skrive den riktig er et moment i seg selv.
a) En natriumkloridløsning inneholder 9,0 g NaCl per liter. Regn ut molariteten og osmolariteten. Vis utregningen.
b) En glukoseløsning inneholder 50 g glukose per liter. Regn ut molariteten og osmolariteten.
c) Hva blir osmolariteten i en løsning som inneholder både 0,10 mol/L NaCl og 0,050 mol/L glukose?
d) Forklar hvorfor forholdet mellom molaritet og osmolaritet er forskjellig i a) og b).
a) Natriumkloridløsningen.
Molaritet:
Osmolaritet — NaCl gir to partikler, Na⁺ og Cl⁻:
b) Glukoseløsningen.
Molaritet:
Osmolaritet — glukose løses ikke opp i ioner, så partikkeltallet er 1:
— naturlig pausepunkt —
c) Blandingen.
Hvert stoff bidrar med sin egen konsentrasjon ganget med sitt eget partikkeltall:
d) Hvorfor forholdet er forskjellig.
Osmolariteten teller partikler, ikke formelenheter.
NaCl er et salt og løses fullstendig opp i to ioner, Na⁺ og Cl⁻. Hver formelenhet gir altså to osmotisk aktive partikler, og osmolariteten blir dobbelt så høy som molariteten.
Glukose er ikke et salt. Molekylet løses opp i vann, men det spaltes ikke i ioner — det blir værende hele. Hvert molekyl gir én partikkel, og osmolariteten er lik molariteten.
Hvorfor det spiller noen rolle: osmose drives av antall partikler, uansett hva partiklene er. To løsninger med samme molaritet, men ulikt partikkeltall, har derfor helt forskjellig osmotisk effekt.
Kontroll av størrelsesordenen: svarene i a) og b) ligger begge rundt 0,3 osmol/L, altså i samme område som kroppens egne væsker. Det er en rimelig størrelsesorden, og det bekrefter at ingen faktor på ti har gått tapt underveis.
---
Slik ville sensor telt momentene (7 vekttall):
- Må-punkter: riktig molaritet i a) og b) med utregning; faktor 2 for NaCl og faktor 1 for glukose; riktig sum i c); alle svar med enheten osmol/L. Til sammen omtrent fem av de sju poengene.
- Pluss-punkter: forklaringen i d) om at osmolaritet teller partikler; at bidragene i en blanding legges sammen hver for seg; kontrollen av størrelsesordenen.
- Feller: å glemme faktor 2 for NaCl — den vanligste enkeltfeilen i denne oppgavetypen; å gange glukose med 2 «for sikkerhets skyld»; å oppgi svaret i mol/L i stedet for osmol/L; felle E22 — sluttsvar uten vist utregning.
- Tidsbruk: 7 poeng av 100 over seks timer svarer til rundt 25 minutter. Utregningen over tar seks–åtte minutter for hånd. Differansen er lesing av oppgaveteksten og gjennomlesing — og på en regneoppgave er gjennomlesingen særlig verdt tiden, fordi enhetsfeil er lette å se når man leser med friske øyne.
---
Til sammenligning: en besvarelse som er bestått på marginen
«a) 9 delt på 58,44 er 0,154 mol/L. Osmolaritet 0,31.
b) 50 delt på 180,16 er 0,278 mol/L. Osmolaritet 0,278.
c) 0,25.
d) Fordi NaCl blir til to ioner og glukose ikke gjør det.»
Hva som er bra nok her: alle fire tallene er riktige, faktoren 2 er brukt riktig på NaCl og ikke på glukose, og forklaringen i d) treffer kjernen. Det er nok til uttelling på flertallet av må-punktene, og besvarelsen er over streken.
Hva som mangler: enhetene, nesten overalt. Osmolaritetene står uten osmol/L, og i c) står bare et tall uten noen utregning bak. Enheter og vist utregning er poenggivende for seg i blokk 2, så denne besvarelsen lander rundt fire–fem av sju: bestått på marginen. Det som mangler, ville tatt tretti sekunder å skrive.
De tre dyreste i dette kapitlet:
- Felle E22 — sluttsvar uten vist utregning, eller glemt enhetskonvertering. I blokk 2 er enhetskonvertering poenggivende for seg. Gjør du omregningen i hodet og skriver bare svaret, mister du et moment du allerede hadde gjort deg fortjent til. Skriv konverteringen som en egen linje, hver gang.
- Å glemme faktoren for antall partikler i osmolaritetsregning. NaCl gir 2, CaCl₂ gir 3, glukose gir 1. Den vanligste varianten er å regne osmolariteten lik molariteten fordi det stemte sist — og sist var stoffet glukose.
- Å blande masseenheter i samme regnestykke. Dose i µg og konsentrasjon i mg/mL gir et svar som er tusen ganger feil. Kuren er å føre enhetene med gjennom hele utregningen, slik at du ser at de forkortes riktig.
To til, uten egen kode:
- Å gange når du skulle delt med molar masse. Skal du fra molaritet til masse, ganger du. Kontrollen er enhetene: mol skal forkortes bort.
- Å runde for tidlig. Rund først i sluttsvaret, og oppgi to–tre gjeldende siffer. Runder du underveis, forplanter avviket seg — og på en oppgave med tre ledd kan sluttsvaret bomme merkbart.
(B2-REGN — regneoppgaven i blokk 2.) Molar masse for KCl er 74,55 g/mol.
a) En løsning inneholder 7,45 g KCl per liter. Regn ut molariteten.
b) Regn ut osmolariteten. Begrunn faktoren du bruker.
c) Hva ville osmolariteten vært om det samme stoffmengdenivået i stedet var CaCl₂? Begrunn.
(B2-REGN — regneoppgaven i blokk 2.) En blandet løsning inneholder 0,080 mol/L NaCl, 0,020 mol/L KCl og 0,030 mol/L glukose.
a) Regn ut osmolariteten. Vis bidraget fra hvert stoff for seg.
b) Hvilket av de tre stoffene bidrar mest, og hvorfor?
c) Kontroller om størrelsesordenen er rimelig sammenlignet med kroppens egne væsker.
Et oppdiktet regneeksempel: en løsning skal inneholde det oppdiktede stoffet Q i konsentrasjonen 2,0 mM. Stoffet har molar masse 300 g/mol. Du har en stamløsning på 15 mg/mL (konstruerte undervisningsverdier).
a) Hva er målkonsentrasjonen i mg/mL?
b) Hvor mange milliliter stamløsning trengs for å lage 250 mL av den ferdige løsningen? Vis utregningen på to måter.
c) Løsningen skal i tillegg inneholde 0,050 mol/L NaCl. Hva blir det samlede bidraget til osmolariteten fra stoff Q og NaCl til sammen?
Begrepsbank
Begrepsbanken er flashcard- og repetisjonsstoff — den gjentar det du nettopp har lest. Hopp trygt over ved førstegangslesing; tidsanslaget for kapitlet gjelder kjernestoffet.
Sammenhengen mellom konsentrasjon og volum før og etter en fortynning.
Hva den egentlig sier: begge sider er den samme massen stoff, bare uttrykt gjennom to ulike par av konsentrasjon og volum. Stoffmengden er uendret; det er bare volumet som har økt.
Bruksbetingelsen: ingenting av selve stoffet tilsettes eller fjernes. Blander du to løsninger som begge inneholder stoffet, må du legge sammen massene i stedet — likningen gjelder ikke da.
Antallet siffer som faktisk bærer informasjon i et tall.
Regelen i blokk 2: oppgi sluttsvaret med to–tre gjeldende siffer. Mellomregninger kan gjerne ha ett siffer mer, slik at avrundingen ikke forplanter seg.
Rund alltid til slutt. Runder du underveis i en oppgave med flere ledd, kan sluttsvaret bomme merkbart — og sensor ser at mellomsvarene ikke henger sammen.
Ikke rund bort informasjon som er oppgitt. Er en verdi gitt som 9,0 g, har den to gjeldende siffer, og svaret bør ikke oppgis med fem.
Vann som beveger seg gjennom en membran fra siden med lav osmolaritet mot siden med høy osmolaritet — altså fra der det er mest vann til der det er minst.
Det er dette som gjør osmolariteten interessant i det hele tatt: den forteller hvilken vei vann vil bevege seg mellom to rom.
Merk at det er antallet partikler som teller, ikke hva de er. Et natriumion og et glukosemolekyl drar like mye vann. Det er nettopp derfor partikkeltallet må telles og ikke antas.
Membrantransport og osmose behandles grundig i Del 9; her trenger du bare å vite hva tallet du regner ut, brukes til.
Kommer det ut mg når oppgaven spurte om mg, er oppsettet riktig. Kommer det ut mg·kg, har du ganget når du skulle delt.
Hvorfor metoden er så effektiv: den kontrollerer oppsettet før du regner, og den virker like godt om tallene er store eller små. Å skrive enhetene med koster to sekunder per linje, og det er den billigste forsikringen i hele blokk 2.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Innholdet er læringsstoff, ikke helse- eller medisinske råd. Les mer.