7.3 Matsvinn – fra jord til bord

Maten som aldri blir spist

Forestill deg at en av tre handleposer med mat du bærer hjem, går rett i søpla uten å bli rørt. Det høres absurd ut, men det er omtrent slik det ser ut globalt: rundt en tredjedel av all mat som produseres i verden, går tapt eller til spille. I Norge alene kastes det rundt 450 000 tonn spiselig mat hvert år -- det tilsvarer omtrent 85 kilo per person.

Matsvinn er ikke bare et etisk problem, men også et stort miljøproblem. All den energien, vannet, jorda og arbeidet som brukes for å produsere mat som aldri spises, er rett og slett bortkastet. To begreper er nyttige å holde fra hverandre: matsvinn er mat som kunne vært spist, men som kastes -- i husholdninger, butikker og serveringssteder. Mattap er mat som går tapt tidligere i kjeden, under høsting, lagring eller transport. Sammen utgjør de all maten som ikke ender som menneskemat.

I dette kapitlet skal du lære hvor i verdikjeden matsvinnet oppstår, hvorfor det er et miljøproblem, hvordan datomerking ofte misforstås, og -- viktigst av alt -- hva du selv kan gjøre for å bidra. For her er du faktisk en av de viktigste aktørene.

Hvor oppstår matsvinnet?

Mat kastes i alle ledd av verdikjeden, fra bonden til deg, men hvor svinnet er størst, varierer mellom land. I utviklingsland er mattapet størst tidlig i kjeden, på grunn av mangelfull lagring, dårlig infrastruktur og dårlige foredlingsmetoder -- maten råtner før den når frem. I rike land som Norge er det motsatt: svinnet er størst i slutten av kjeden.

La oss følge svinnet gjennom den norske kjeden. Hos bøndene (rundt 13 prosent av svinnet) vrakes grønnsaker som ikke oppfyller krav til størrelse eller utseende, og avlinger høstes ikke når prisene er for lave. I foredlingsindustrien (rundt 17 prosent) går mat tapt ved kutting og skrelling, og ved overproduksjon. I dagligvare (rundt 13 prosent) kastes varer som passerer "best før", og frukt som ikke ser fin nok ut. I storhusholdning som kantiner (rundt 10 prosent) skyldes det for store porsjoner og buffetrester.

Men den klart største kilden i Norge er husholdningene -- deg og meg -- som står for rundt 47 prosent av matsvinnet. De vanligste årsakene er mat som glemmes i kjøleskapet, for store porsjoner, og misforståelser rundt datomerking. Tenk på en gulrot: bonden bruker måneder på å dyrke den, men noen vrakes fordi de er krokete, andre velges bort i butikken fordi en finere pose ligger ved siden av, og til slutt glemmer du dem bakerst i grønnsaksskuffen til de er bløte og må kastes. All energien, vannet og arbeidet er bortkastet -- og når gulrøttene råtner på en søppelfylling, produserer de til og med metan. Det er nettopp fordi husholdningene står for så mye, at dine egne vaner faktisk betyr så mye.

Miljøkonsekvenser og datomerking

Hvorfor er matsvinn et så stort miljøproblem? Tenk på dette: hvis matsvinnet i verden var et land, ville det vært den tredje største kilden til klimagassutslipp, etter Kina og USA. Mat som kastes på søppelfylling, produserer metan når den brytes ned uten oksygen, og i Norge utgjør matsvinn rundt 3,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i året. I tillegg kommer vannbruken: å kaste 1 kilo storfekjøtt tilsvarer å kaste rundt 15 000 liter vann, fordi så mye vann gikk med til å produsere det. Og arealet som brukes til å dyrke mat vi kaster, tilsvarer et område omtrent på størrelse med Kina -- areal som ellers kunne vært natur eller skog. Siden matproduksjon er den største trusselen mot biologisk mangfold, har vi altså ødelagt natur helt unødvendig hver gang vi kaster mat.

En av de viktigste årsakene til unødvendig matsvinn er misforståelser rundt datomerking, og her er det lett å lære seg forskjellen. "Best før" angir når produsenten mener varen har best kvalitet -- smak og utseende. Maten er som regel fullt trygg å spise etter denne datoen, så her bør du bruke sansene: ser den fin ut og lukter bra, er den sannsynligvis trygg. Dette gjelder yoghurt, ost, egg, hermetikk og tørrmat. "Siste forbruksdag" (eller "bør spises innen") er noe helt annet -- den angir siste dato maten bør spises av hensyn til mattrygghet, og maten bør IKKE spises etter den. Dette gjelder lettbedervelige varer som fersk kjøttdeig, fersk kylling og ferske reker.

Forskjellen er viktig, for mange kaster mat bare fordi "best før"-datoen har passert, uten å sjekke om maten faktisk er god. Studier viser at opptil 10 prosent av matsvinnet i Europa skyldes nettopp slike misforståelser. "Best før" betyr altså ikke "dødelig etter" -- det er en av de enkleste tingene du kan lære for å kaste mindre.

Hva kan du gjøre?

Den gode nyheten er at siden husholdningene står for nesten halvparten av matsvinnet, har du virkelig makt til å gjøre en forskjell. Og tiltakene er enkle. Planlegg innkjøpene ved å lage handleliste basert på en ukemeny, og sjekk hva du allerede har hjemme. Lagre riktig ved å lære oppbevaringstemperatur og holde orden i kjøleskapet. Bruk prinsippet "først inn, først ut" -- plasser nye varer bakerst og bruk de eldste først. Bruk sansene i stedet for å kaste mat bare fordi "best før" har passert. Frys ned mat du ikke rekker å spise. Lag mat av rester -- de kan bli suppe, gryte, smoothie eller omelett. Og tilpass porsjonene så du ikke lager mer enn du trenger.

Det skjer også mye på samfunnsnivå. Appen Too Good To Go, startet i Danmark i 2016 og nå i Norge, kobler forbrukere med butikker og spisesteder som har overskuddsmat -- du kjøper en "redde-pose" med mat som ellers ville blitt kastet, til redusert pris. Matsentralen samler inn overskuddsmat fra matindustrien og deler den ut til veldedige organisasjoner. Det finnes holdningskampanjer, og Frankrike har til og med gjort det ulovlig for supermarkeder å kaste spiselig mat.

Det er også en økonomisk side ved dette. En gjennomsnittlig norsk familie på fire kaster mat for rundt 25 000 kroner i året. På en typisk uke kan det bli slappe salatblader som var glemt, middagsrester fra en for stor porsjon, et muggent halvt brød, og yoghurt som ble kastet fordi "best før" hadde passert -- selv om den egentlig var helt god. Alt dette kunne vært unngått: salaten i fuktig kjøkkenpapir, restene i fryseren, halve brødet frosset med en gang, og yoghurten sjekket med sansene. Å redusere matsvinn er bra for både planeten og lommeboka.

Oppsummering

Vi har sett at matsvinn er spiselig mat som kastes, og at det er et stort miljø- og ressursproblem. I Norge kastes rundt 450 000 tonn spiselig mat i året, omtrent 85 kilo per person, og husholdningene er den klart største kilden, med rundt 47 prosent. Matsvinn er et miljøproblem fordi ressursene til produksjon er bortkastet, og fordi mat produserer metan når den råtner på deponi.

En viktig kunnskap er forskjellen på datomerking: "best før" handler om kvalitet, mens "siste forbruksdag" handler om mattrygghet. Too Good To Go og Matsentralen er eksempler på tiltak som reduserer svinn. De viktigste tingene du selv kan gjøre, er å planlegge innkjøp, lagre riktig, bruke sansene, fryse ned og lage mat av rester. Og det lønner seg dobbelt -- matsvinn har også en økonomisk side, der en gjennomsnittlig familie kan spare tusenvis av kroner i året.