7.1 Samisk religion og kosmologi

Samisk religion og kosmologi

Samene er Nordens urfolk og har en av Europas eldste religiøse tradisjoner. Den samiske religionen ble praktisert i tusenvis av år, lenge før kristendommen kom til Norden. Selv om kristningen på 1600- og 1700-tallet førte til at mye ble fortrengt, lever elementer av den samiske åndeligheten videre i dag.

I dette kapitlet lærer vi om samenes verdensbilde, guder, ritualer og hellige steder. Vi møter denne tradisjonen med den respekten den fortjener som en levende kulturarv.

Tre verdener

I den samiske kosmologien var verden delt i tre nivåer:

Oververdenen (Ylväsálbme)
- Gudenes og de lyse åndenes verden
- Her bodde himmelgudene og de gode kreftene
- Forbundet med solen, lyset og himmelen

Mellomverdenen (Duoddarat)
- Menneskers og dyrs verden -- den synlige virkeligheten
- Her levde samene sitt daglige liv i samspill med naturen
- Naturen var hellig og måtte behandles med respekt

Underverdenen (Vuolleálbme)
- De dødes rike og mørke krefter
- Ikke nødvendigvis ond, men annerledes og farlig
- De avdøde levde videre her og kunne påvirke de levendes verden

Disse tre verdenene var ikke helt atskilte. Gjennom ritualer og drømmer kunne man bevege seg mellom dem. Særlig noaiden (sjamanen) hadde evne til å reise mellom verdenene.

Viktige gudeskikkelser

Den samiske religionen hadde ikke én guddom, men mange ånder og guddommelige krefter knyttet til naturens fenomener.

Beaivi (Solguden/solgudinnen)
- En av de viktigste guddommene
- Brakte lys, varme og liv tilbake etter den mørke vinteren
- Særlig viktig i nordområdene med mørketid og midnattssol
- Hvitt reinsdyrskinn ble ofret til Beaivi

Horagállis (Tordenguden)
- Gud for torden, lyn og regn
- Beskyttet mennesker mot onde ånder
- Sammenlignet med den norrøne guden Tor
- Avbildet med en hammer på runebommen

Máttaráhkká og døtrene hennes
- Máttaráhkká var urmoren, jordgudinnen
- Hennes tre døtre hjalp ved fødsel og barndom:
- Sáráhkká -- hjalp ved fødsel og beskyttet kvinner
- Uksáhkká -- voktet døren og beskyttet barnet
- Juksáhkká -- bestemte barnets kjønn
- Sáráhkká var særlig viktig og ble æret med egne ritualer

Stállu
- Farlige vesener fra underverdenen
- Fortellingene om stállu var både skremmende og underholdende
- Kunne lures og beseires av smarte mennesker

Sieidi -- samenes hellige steder

I den samiske religionen var bestemte steder i naturen hellige. Disse ble kalt sieidi (flertall: sieiddit).

En sieidi kunne være:
- En spesielt formet stein
- Et fjell eller en fjelltopp
- Et tre, en innsjø eller en elv
- Et sted der naturen var uvanlig vakker eller dramatisk

Hva gjorde man ved en sieidi?
- Man la igjen offergaver: reinsdyrhorn, fett, fisk, mynter
- Man ba om lykke i jakt, fiske og reindrift
- Man viste respekt og takknemlighet til naturkreftene
- Man oppholdt seg stille og ærbødig ved stedet

Sieidiene viser en sentral tanke i samisk religion: naturen er hellig og fortjener respekt. Mange sieidi-steder finnes fortsatt i det samiske landskapet, og for mange samer er de fortsatt betydningsfulle steder.

Viktig: Noen sieidi-steder er sårbare. Det er viktig å vise respekt og ikke forstyrre dem.

Noaiden

Noaiden var den samiske sjamanen -- en person med spesielle evner til å kommunisere med åndeverdenen. Noaiden hadde en sentral rolle i det samiske samfunnet.

Noaidens oppgaver:
- Helbrede syke ved å kontakte åndene
- Spå fremtiden og gi råd
- Beskytte samfunnet mot onde krefter
- Lede ritualer og seremonier
- Reise mellom de tre verdenene i transe

Hvordan arbeidet noaiden?
- Brukte runebommen (samisk tromme) for å gå inn i transe
- Joiket (sang) for å kalle på åndene
- Tolket tegn i naturen
- Brukte drømmer og visjoner

Noaiden var ikke en prest i vestlig forstand, men en formidler mellom menneskene og åndeverdenen. Både menn og kvinner kunne være noaider, selv om kildene oftest nevner menn.

Joiken som religiøs praksis

Joiken er den samiske sangtradisjonen og en av Europas eldste musikkformer. I den samiske religionen var joiken mer enn underholdning -- den var en åndelig praksis.

Joikens religiøse funksjon:
- Å kalle på naturånder og guddomskrefter
- Å hjelpe noaiden inn i transe
- Å hedre avdøde slektninger
- Å uttrykke tilhørighet til landskapet

Joik og identitet:
- Man joiker ikke om noe -- man joiker noen eller noe
- En persons joik er personlig, nesten som et navn
- Å joike et fjell eller en elv uttrykker forbindelse til stedet
- Joiken bærer med seg fortellingene og kunnskapen fra fortiden

Under fornorskningspolitikken ble joik forbudt i mange sammenhenger, fordi myndighetene mente den var knyttet til "hedensk" religion. I dag er joiken revitalisert og er en viktig del av samisk kulturuttrykk. Artister som Mari Boine og Ella Marie Hætta Isaksen har gjort joiken kjent langt utover Sápmi.

Den samiske religionens syn på naturen kan oppsummeres slik:

- Alt henger sammen: Mennesker er en del av naturen, ikke herskere over den
- Naturen er besjelet: Fjell, vann og dyr har egen vilje og kraft
- Gjensidighet: Mennesker må gi tilbake til naturen, ikke bare ta
- Bærekraft: Man tok bare det man trengte og viste takknemlighet

Dette natursynet har fått fornyet interesse i vår tid, fordi det ligner på moderne økologisk tenkning. Mange mener at det tradisjonelle samiske natursynet kan inspirere oss til å behandle naturen bedre i møte med klimakrisen.