7.1 Samisk religion og kosmologi

En religion eldre enn kirkene

Lenge før de første kirkene reiste seg i Norden, hadde samene -- Nordens urfolk -- en av Europas eldste religiøse tradisjoner. Den ble praktisert i tusenvis av år, overlevert gjennom fortellinger, joik og ritualer fra generasjon til generasjon, helt uten hellige skrifter. Selv om kristningen på 1600- og 1700-tallet fortrengte mye, lever elementer av den samiske åndeligheten videre i dag.

Samisk religion var naturbasert og animistisk -- man trodde at alt i naturen hadde en sjel eller ånd. Fjell, elver, vind, dyr og trær ble oppfattet som levende vesener med egen kraft. I dette kapittelet skal vi bli kjent med samenes verdensbilde, guder, hellige steder og ritualer, og møte denne tradisjonen med den respekten den fortjener som en levende kulturarv.

Tre verdener og mange guder

I den samiske kosmologien var verden delt i tre nivåer. Oververdenen var gudenes og de lyse åndenes verden, forbundet med solen og himmelen. Mellomverdenen var menneskenes og dyrenes synlige virkelighet, der samene levde i samspill med en natur som var hellig og måtte behandles med respekt. Underverdenen var de dødes rike og de mørke kreftenes verden -- ikke nødvendigvis ond, men annerledes og farlig. Verdenene var ikke helt atskilte: gjennom ritualer og drømmer kunne man bevege seg mellom dem, og særlig noaiden (sjamanen) kunne reise mellom verdenene.

Den samiske religionen hadde ikke én guddom, men mange ånder og krefter knyttet til naturens fenomener. Beaivi, solguden, var en av de viktigste -- han brakte lys og liv tilbake etter den mørke vinteren, særlig viktig i nord med mørketid og midnattssol, og fikk hvitt reinsdyrskinn som offer. Horagállis, tordenguden, beskyttet menneskene mot onde ånder og ligner den norrøne Tor. Máttaráhkká var urmoren, jordgudinnen, og hennes tre døtre hjalp ved fødsel og barndom -- Sáráhkká hjalp ved fødselen, Uksáhkká voktet døren, og Juksáhkká bestemte barnets kjønn. Og Stállu var farlige vesener fra underverdenen, som i fortellingene kunne lures og beseires av smarte mennesker.

Hellige steder, noaiden og joiken

I samisk religion var bestemte steder i naturen hellige. De ble kalt sieidi -- det kunne være en spesielt formet stein, et fjell, et tre eller en innsjø der naturen var uvanlig vakker eller dramatisk. Ved en sieidi la man igjen offergaver som reinsdyrhorn, fett eller fisk, ba om lykke i jakt, fiske og reindrift, og viste respekt og takknemlighet til naturkreftene. Sieidiene uttrykker en sentral tanke: naturen er hellig og fortjener respekt. Mange sieidi-steder finnes fortsatt i det samiske landskapet og er fremdeles betydningsfulle for mange samer -- noen er sårbare og må ikke forstyrres.

Noaiden var den samiske sjamanen -- en person med spesielle evner til å kommunisere med åndeverdenen. Noaiden helbredet syke ved å kontakte åndene, spådde framtiden, beskyttet samfunnet og ledet ritualer, og kunne reise mellom de tre verdenene i transe. Det viktigste redskapet var runebommen, en tromme av reinsdyrskinn med tegnede symboler for guder, ånder, de tre verdenene og naturkreftene. Noaiden la en peker på trommen og slo forsiktig; der pekeren stoppet, fikk man svar -- omtrent som et orakel. Både menn og kvinner kunne være noaider. Under kristningen ble runebommer samlet inn og brent, og i dag finnes bare rundt 70 originale bevart, de fleste i museer -- de er blitt et sterkt symbol på samisk identitet.

Joiken er den samiske sangtradisjonen og en av Europas eldste musikkformer. I religionen var den mer enn underholdning -- den var en åndelig praksis som kalte på naturånder, hjalp noaiden inn i transe og hedret avdøde. Et viktig poeng: man joiker ikke om noe, man joiker noen eller noe. En persons joik er personlig, nesten som et navn, og å joike et fjell uttrykker forbindelse til stedet. Under fornorskningen ble joik forbudt, men i dag er den revitalisert, og artister som Mari Boine og Ella Marie Hætta Isaksen har gjort den kjent langt utenfor Sápmi.

Oppsummering

Samisk religion er en av Europas eldste religiøse tradisjoner -- naturbasert, animistisk og muntlig overlevert uten hellige skrifter. Kosmologien delte verden i tre nivåer, og religionen hadde mange guder og ånder knyttet til naturen, som solguden Beaivi, tordenguden Horagállis og urmoren Máttaráhkká.

Hellige steder (sieidi) i naturen fikk offergaver, noaiden (sjamanen) kommuniserte med åndeverdenen ved hjelp av runebommen, og joiken var en åndelig praksis. Det samiske natursynet -- at alt henger sammen, at naturen er besjelet, og at mennesket må gi tilbake -- har fått fornyet interesse fordi det ligner moderne økologisk tenkning. Samisk åndelighet er en levende kulturarv, ikke bare fortidshistorie.