7.4 Samisk religion og tradisjon

Samisk religion og tradisjon

Samene er et urfolk som har levd i Sapmi -- områdene i det nordlige Norge, Sverige, Finland og Russland -- i tusenvis av år. Lenge før kristendommen kom til Norden, hadde samene sin egen religion med et rikt åndelig liv knyttet til naturen, dyrene og årstidene.

Den samiske religionen ble brutalt undertrykt gjennom fornorsking og tvangskristning. Mye kunnskap gikk tapt. I dag arbeider mange samer med å revitalisere og ta vare på sin religiøse og kulturelle arv. Å lære om samisk religion er viktig -- både fordi det er en del av Norges historie, og fordi det gir oss innsikt i en rik åndelig tradisjon som fortjener respekt.

I dette kapittelet skal vi se på den førkristne samiske religionen, den smertefulle historien om undertrykkelse, og hvordan samisk religiøs og kulturell tradisjon lever videre i dag.

Den førkristne samiske religionen

Den samiske religionen var en naturreligion der alt i naturen -- fjell, elver, dyr, trær og vind -- ble sett på som besjelet og levende. Mennesket var en del av naturen, ikke herre over den. Det fantes en dyp respekt for naturens krefter og en forståelse av at mennesker, dyr og ånder levde i et gjensidig avhengighetsforhold.

Guder og ånder i den samiske religionen var mange. Blant de viktigste var:
- Beaivi -- solguden, spesielt viktig i nord der solen forsvinner om vinteren og kommer tilbake om våren
- Horagalles (også kalt Dierpmis) -- tordenguden, som beskyttet mot onde ånder
- Maderakka og hennes tre døtre -- gudinnen for fødsel og kvinneliv
- Saiva-vesener -- hjelpende ånder som kunne bo i hellige fjell og vann

I den samiske verdensforståelsen var tilværelsen delt i flere verdener eller nivåer: menneskenes verden, gudenes og åndenes verden, og de dødes verden. Disse verdenene var forbundet, og det var mulig å reise mellom dem.

Den samiske religionen hadde ikke hellige skrifter eller en fast lære. Kunnskapen ble overlevert muntlig gjennom fortellinger, joik og ritualer fra generasjon til generasjon.

Runebommen -- den hellige trommen

Runebommen (goavddis på nordsamisk) var det viktigste religiøse redskapet i samisk religion. Det var en oval tromme laget av reinskinn spent over en ramme av bjørketre. På skinnet var det malt symboler og figurer -- guder, dyr, mennesker, himmellegemer og livets ulike sfærer.

Runebommen hadde flere funksjoner:
- Reise mellom verdenene: Noaidien brukte runebommens rytme for å gå inn i transe og reise til åndeverdenene
- Spådom: En peker (arpa) ble lagt på trommeskinnet, og når noaidien slo på trommen, viste pekerens bevegelser svar på spørsmål
- Helbredelse: Trommens lyd og noaidiens åndereise kunne brukes til å helbrede sykdom

Runebommen var så sentral i samisk religion at den ble det fremste målet for kristne misjonærer som ville utrydde samisk tro. Hundrevis av runebommer ble konfiskert og brent. I dag finnes det bare rundt 70 bevarte runebommer, de fleste i museer i Norge, Sverige og Europa.

Runebommen er i dag et viktig symbol på samisk identitet og kulturarv. Den er avbildet på det samiske flagget i stilisert form, og mange samiske kunstnere og kulturarbeidere arbeider med å holde runebommetradisjonen levende.

Joik -- samisk åndelig sang

Joiken er en av de eldste sangformene i Europa og har dype røtter i samisk religion. Å joike er ikke å synge om noe -- det er å joike noe eller noen. Man joiker en person, et dyr, et sted eller et fenomen i naturen. Joiken forsøker å fange vesenet eller essensen av det man joiker.

I den førkristne samiske religionen var joiken nært knyttet til det åndelige livet. Noaidien brukte joik som del av sine ritualer for å kontakte åndeverdenen. Hver person kunne ha sin egen personlige joik, nesten som et musikalsk portrett.

Under fornorskingen ble joiken forbudt. Misjonærer og norske myndigheter kalte joiken «syndig» og «djevelsk». Mange samer sluttet å joike av frykt for straff. Joiken overlevde likevel i hemmelighet.

I dag opplever joiken en renessanse. Samiske artister som Mari Boine, Sofia Jannok og Ella Marie Hætta Isaksen bruker joik i moderne musikk og har fått internasjonal anerkjennelse. Joiken er blitt et stolt symbol på samisk identitet.

Tvangskristning og fornorsking

Historien om den samiske religionens undertrykkelse er smertefull og viktig å kjenne til.

Fra 1600-tallet intensiverte danske og svenske myndigheter arbeidet med å kristne samene. Misjonærer ble sendt til samiske områder med mål om å utrydde den «hedenske» samiske troen. De mest dramatiske virkemidlene var:

- Brenning av runebommer: Misjonærene konfiskerte og brant hundrevis av runebommer, det viktigste religiøse redskapet
- Straff av noaidi: Noaidier ble forfulgt, fengslet og i noen tilfeller henrettet. I 1693 ble den samiske noaidien Anders Poulsen dømt i Vadsø
- Forbud mot religiøs praksis: Ofring ved sieidi, joik og andre religiøse handlinger ble forbudt

På 1800- og 1900-tallet ble fornorskingspolitikken enda mer systematisk. Samiske barn ble sendt på internatskoler der de ble tvunget til å snakke norsk. Samisk språk, kultur og religion ble sett på som mindreverdige og noe som måtte fjernes for at samene skulle bli «ordentlige nordmenn».

Denne politikken førte til at mye kunnskap om samisk religion gikk tapt. Mange samer skammet seg over sin bakgrunn og skjulte sin samiske identitet. Generasjoner mistet kontakten med sitt språk og sine tradisjoner.

Fornorskingspolitikken er i dag anerkjent som et overgrep mot det samiske folket. Sannhets- og forsoningskommisjonen leverte sin rapport i 2023, der den dokumenterte konsekvensene av fornorskingen og anbefalte tiltak for forsoning.

Revitalisering -- samisk tradisjon i dag

Fra 1970-tallet og fremover har det vært en sterk bevegelse for å gjenopplive samisk kultur, språk og tradisjon. Altasaken i 1979-81 -- protestene mot utbyggingen av Altaelva -- ble et vendepunkt der samenes rettigheter ble satt på dagsordenen.

I dag skjer det mye positivt:
- Sametinget ble opprettet i 1989 og gir samene politisk representasjon
- Samiske språk undervises i skoler, og det finnes samiske barnehager, skoler og medier (NRK Sapmi)
- Joik og samisk kunst opplever en renessanse, med artister som kombinerer tradisjon og moderne uttrykk
- Tradisjonell kunnskap om natur, reindrift og åndelig liv dokumenteres og videreføres
- Samisk nasjonaldag 6. februar feires med stolthet

Forholdet mellom samisk tradisjon og kristendom er sammensatt i dag. Mange samer er kristne -- ofte med tilhørighet til læstadianismen, en vekkelsesbevegelse som fikk stort gjennomslag blant samer på 1800-tallet. Noen samer opplever at de kan kombinere kristen tro med samisk tradisjon og naturforståelse. Andre arbeider med å gjenopplive den førkristne samiske religionen.

Det er viktig å forstå at samisk kultur og religion ikke er noe som tilhører fortiden -- det er levende tradisjoner som utvikler seg og tilpasser seg samtiden, samtidig som de tar vare på sin rike arv.

Oppsummering

Den samiske religionen var en naturreligion med dyp respekt for naturen og dens krefter. Noaidien var en religiøs spesialist som brukte runebommen til å reise mellom verdenene, helbrede og gi råd. Sieidi (hellige steder) og joik var andre viktige elementer. Fra 1600-tallet ble samisk religion systematisk undertrykt gjennom tvangskristning og fornorsking: runebommer ble brent, noaidier forfulgt, joik forbudt og samiske barn tvunget til internatskoler. Denne politikken er anerkjent som et overgrep mot det samiske folket. I dag opplever samisk kultur en revitalisering gjennom Sametinget, samisk utdanning og medier, og en stolt gjenoppliving av tradisjoner som joik. Samisk religion og kultur er ikke noe som tilhører fortiden -- det er levende tradisjoner som fortjener respekt og anerkjennelse.