7.4 Samisk religion og tradisjon

En tro eldre enn kirkene

Lenge før kristendommen kom til Norden, hadde samene -- urfolket i Sapmi, områdene i det nordlige Norge, Sverige, Finland og Russland -- sin egen religion. Det var en rik åndelig tradisjon knyttet til naturen, dyrene og årstidene, overlevert muntlig gjennom tusenvis av år.

Denne religionen ble brutalt undertrykt gjennom fornorsking og tvangskristning, og mye kunnskap gikk tapt. Å lære om samisk religion er viktig av to grunner: det er en del av Norges egen historie, og det gir oss innsikt i en åndelig tradisjon som fortjener respekt. I denne fortellingen skal du møte den førkristne samiske troen, høre den vonde historien om undertrykkelsen, og se hvordan samisk tradisjon reiser seg igjen i dag.

Naturen som levende

Den samiske religionen var en naturreligion. Alt i naturen -- fjell, elver, dyr, trær og vind -- ble sett på som besjelet og levende. Mennesket var en del av naturen, ikke herre over den, og det fantes en dyp respekt for naturens krefter.

Det fantes mange guder og ånder. Beaivi var solguden, særlig viktig i nord der solen forsvinner om vinteren og vender tilbake om våren. Horagalles var tordenguden som beskyttet mot onde ånder, og Maderakka med sine tre døtre var knyttet til fødsel og kvinneliv. Tilværelsen var delt i flere verdener -- menneskenes, gudenes og åndenes, og de dødes -- og disse var forbundet, slik at det var mulig å reise mellom dem.

Den som kunne reise mellom verdenene, var noaidien, den samiske sjamanen. Noaidien kunne kontakte ånder og guder, helbrede syke, finne bortkomne reinsdyr, se inn i framtiden og beskytte fellesskapet. Det viktigste redskapet var runebommen (goavddis), en oval tromme av reinskinn på en ramme av bjørketre, malt med symboler for guder, dyr og himmellegemer. Med trommens rytme gikk noaidien i transe og reiste mellom verdenene, og en peker på trommeskinnet kunne brukes til spådom.

Naturen hadde også hellige steder kalt sieidi -- en spesielt formet stein, et fjell eller et fossefall -- der samene ofret for lykke i jakt, fiske og reindrift. Og så var det joiken, en av Europas eldste sangformer. Det spesielle med joik er at man ikke joiker om noe, men joiker noe eller noen -- man forsøker å fange selve vesenet av en person, et dyr eller et sted. Kunnskapen i samisk religion fantes ikke i hellige skrifter, men ble overlevert muntlig gjennom fortellinger, joik og ritualer.

Undertrykkelse og gjenreisning

Historien om den samiske religionen er også en historie om smerte. Fra 1600-tallet intensiverte danske og svenske myndigheter arbeidet med å kristne samene. Misjonærer ble sendt ut for å utrydde den «hedenske» troen, og virkemidlene var harde: hundrevis av runebommer ble konfiskert og brent, noaidier ble forfulgt, fengslet og i noen tilfeller henrettet, og ofring ved sieidi og joik ble forbudt. I dag finnes bare rundt 70 bevarte runebommer, de fleste i museer.

På 1800- og 1900-tallet ble politikken enda mer systematisk. Dette kalles fornorsking -- statens forsøk på å assimilere samene inn i den norske majoritetskulturen. Samiske barn ble sendt på internatskoler der de ble tvunget til å snakke norsk, og samisk språk, kultur og religion ble nedvurdert. Joik ble kalt «syndig», og mange sluttet å joike av frykt for straff. Resultatet var at mye kunnskap gikk tapt, at mange samer skammet seg over og skjulte sin identitet, og at generasjoner mistet kontakten med språket sitt. I dag er fornorskingspolitikken anerkjent som et overgrep, og Sannhets- og forsoningskommisjonen leverte sin rapport i 2023.

Men historien stopper ikke der. Fra 1970-tallet kom en sterk bevegelse for å gjenopplive samisk kultur. Altasaken i 1979-81, protestene mot utbyggingen av Altaelva, ble et vendepunkt som satte samenes rettigheter på dagsordenen og bidro til at Sametinget ble opprettet i 1989. I dag undervises samiske språk i skolen, det finnes samiske medier som NRK Sapmi, og joiken opplever en renessanse gjennom artister som Mari Boine, Sofia Jannok og Ella Marie Hætta Isaksen. Mange samer er kristne, ofte gjennom vekkelsesbevegelsen læstadianismen, og noen kombinerer kristen tro med samisk naturforståelse. Samisk kultur og religion tilhører ikke fortiden -- det er levende tradisjoner som utvikler seg videre.

Oppsummering

I denne fortellingen har du møtt den samiske naturreligionen, der naturen var hellig og levende og mennesket en del av den. Noaidien brukte runebommen og joik til å reise mellom verdenene, helbrede og gi råd, og hellige steder kalt sieidi samt sangformen joik var sentrale.

Du hørte også den smertefulle historien: fra 1600-tallet ble samisk religion undertrykt gjennom tvangskristning, og senere gjennom fornorskingen, som tvang barn på internatskoler og nedvurderte samisk språk og kultur. Mye kunnskap gikk tapt, og politikken er i dag anerkjent som et overgrep.

Samtidig har du sett gjenreisningen: Altasaken, opprettelsen av Sametinget i 1989, samisk utdanning og medier, og joikens renessanse. Samisk religion og kultur er ikke fortid -- det er levende tradisjoner som fortjener respekt og anerkjennelse.