3.3 Eksterne virkninger, kollektive goder og karbonprising
Markedssvikt: eksternaliteter, kollektive goder/allmenningens tragedie, og løsninger
- Klima, eksterne virkninger og karbonprising forekommer i 9 av 15 terminer og fyller 10 av de 78 talte oppgave-slotsene. Tettheten er størst i den nyere delen av korpuset: 9 av de 10 settene fra H2015 har et klima- eller miljørelatert element. Klassifiseringen er høyeste prioritet.
- Virkemiddelvurderingen er en egen hovedoppgave i 4 av 15 terminer — H2016, H2019, H2021 og H2022. I denne boka kalles sjangeren ØVM: du skal forklare den eksterne virkningen, sette virkemidlene opp mot hverandre — avgift, omsettelige kvoter, uomsettelige kvoter og subsidier — og rangere dem etter faste kriterier. Det er søsteroppgaven til figuroppgaven i kap. 3.2, og de to veksler mellom terminene.
- Kollektive goder og allmenningens tragedie er et eget, mindre spor: 3 av 15 terminer (H2015, H2018 og H2025), med 4 slots. Merk at det siste av dem er blant de nyeste settene, så temaet er ikke utgått.
- To enkeltkilder du skal ramme inn presist. Coase-teoremet er eksplisitt krav i H2019 og bare der. De tre kriteriene fra Grønn skattekommisjon (NOU 2015:15) er navngitt i H2021 og H2022. Skriv aldri at disse «går igjen» — oppgi terminen.
- Sjangeren krever mekanisme, ikke liste. Å ramse opp fire virkemidler gir et jevnt godt svar. Å forklare hvorfor prising jevner ut rensekostnadene på marginen, er det som løfter det til meget godt.
Slik prioriterer du innenfor kapitlet: delene om eksternalitet og det optimale utslippsnivået er fundamentet, delen om virkemidlene er selve eksamensoppgaven, og mekanisme-drillen om kvotehandel er den enkeltforklaringen som gir mest uttelling. Delen om kollektive goder er lavere frekvent, men den bærer definisjonen sensor faktisk tester — den med begge kjennetegn.
Dette sto der:
En avgift per enhet løfter tilbudskurven med avgiftsbeløpet, prisen stiger og den omsatte mengden faller.
Kjøperprisen stiger med mindre enn avgiften, fordi etterspurt mengde faller når prisen stiger; resten bærer selgeren i form av lavere nettopris. Delingen følger prisfølsomheten.
En avgift setter prisen og lar mengden bli det den blir. I dette kapitlet møter du motstykket: kvoteordningen, som setter mengden og lar prisen bli det den blir. Hele virkemiddeldrøftingen henger på det skillet.
Repetisjon fra videregående: har du hatt samfunnsøkonomi, ligger grunnideen i Markedssvikt og eksterne virkninger. Den dekker grunnideen, men INTER1000 krever i tillegg presise definisjoner, mekanismeforklaring og eksempler — og her er det særlig definisjonen av kollektivt gode som må sitte med begge kjennetegn.
Frivillig fordypning, langt over det INTER1000 krever: Eksterne virkninger og Pigou-avgiften, Karbonprising: avgift, omsettelige kvoter og trekriterie-rammen og Kollektive goder og markedssvikt-katalogen. ECON1210 er et eget økonomiemne med algebra og velferdsanalyse. Du trenger ingenting av det for INTER1000 — mildhetsforbeholdet gjelder, og overdreven økonomisk ambisjon som bommer straffes hardere enn solid hovedforståelse (feil #10 i bokas feilregister). Lenkene er der hvis du vil se figurene i full bredde.
Regningen som sendes til noen andre
En fabrikk som slipper ut røyk, betaler for arbeidskraften sin, for råvarene sine og for strømmen. Den betaler ikke for luften. Kostnaden ved dårligere luft bæres av dem som puster den inn, og den dukker ikke opp noe sted i fabrikkens regnskap.
Det er hele ideen i dette kapitlet, og den er enklere enn navnet på den. Når en handling påfører andre en kostnad som ikke er priset, blir handlingen billigere for den som utfører den enn den er for samfunnet. Og når noe er for billig, blir det for mye av det. Markedet gjør nøyaktig det markedet skal gjøre — det svarer på prisene det ser — men prisene er ufullstendige.
Klimaproblemet er dette i den største tenkelige utgaven. Utslipp fra ett land treffer atmosfæren alle deler. Ingen kan stenges ute fra et stabilt klima, og ingen enkeltstat får igjen mer enn en brøkdel av det den betaler for å kutte. Dermed er problemet både en ekstern virkning og et kollektivt handlingsproblem — og det er nettopp derfor klima er emnets tverrfaglige limtema, som binder økonomien sammen med politikken, historien og folkeretten.
Kapitlet gir deg fem ting, i denne rekkefølgen. Først den eksterne virkningen og hva den gjør med markedet. Så hva som er det riktige nivået — et spørsmål med et svar som overrasker mange. Så kollektive goder og allmenningens tragedie, som er den andre måten det samme problemet dukker opp på. Så virkemidlene, som er selve eksamensoppgaven. Og til slutt Coase og grensene for hva markedet kan ordne selv.
Den eksterne virkningen (cirka 12 minutter).
En eksternalitet — på norsk også ekstern virkning — er en kostnad eller gevinst som en handling påfører andre enn den som handler, og som ikke er priset i markedet.
De to leddene må begge være med. At noe rammer andre er ikke nok; det avgjørende er at virkningen ikke går gjennom en pris. Blir naboens tomt mindre verdt fordi du bygger, er det en ekstern virkning. Blir konkurrenten din skadelidende fordi du selger billigere, er det ikke — den virkningen går nettopp gjennom markedet, og den er hele poenget med konkurranse.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en ekstern virkning er ikke det samme som en urimelig eller uønsket virkning. Den er en virkning som ikke er med i regnestykket til den som bestemmer.
En negativ eksternalitet er en kostnad som påføres andre: utslipp, støy, forurenset vann, slitasje på en felles ressurs.
Følgen er at det blir for mye av aktiviteten, målt mot det som ville vært best for samfunnet samlet. Grunnen er at den som handler, bare veier sine egne kostnader mot sin egen gevinst — og de egne kostnadene er lavere enn de samlede.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en negativ eksternalitet er ikke det samme som at produksjonen er skadelig i seg selv. Poenget er ikke aktiviteten, men at omfanget blir større enn det ville vært om kostnaden var priset.
En positiv eksternalitet er en gevinst som tilfaller andre uten at den som handler får betalt for den: forskning som andre kan bygge videre på, vaksinasjon som beskytter dem rundt deg, en restaurert bygning som gjør et strøk penere.
Følgen er speilvendt: det blir for lite av aktiviteten, fordi den som handler bare får igjen en del av verdien hun skaper. Det er den økonomiske begrunnelsen for at stater subsidierer forskning og utdanning.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en positiv eksternalitet er ikke det samme som at noe er nyttig. Det avgjørende er at nytten tilfaller andre enn den som betaler for den.
Den private marginalkostnaden er kostnaden produsenten selv bærer ved å produsere én enhet til. Det er den kurven som ligger bak det vanlige tilbudet i kap. 3.1.
Det er denne kostnaden produsenten faktisk regner på når hun bestemmer hvor mye hun skal produsere. Er den lavere enn prisen, produserer hun mer.
Distinksjonen mot nabobegrepet: privat marginalkostnad er ikke «kostnaden for private bedrifter». Ordet privat betyr her den enkelte aktørens egen, i motsetning til samfunnets samlede.
Den marginale samfunnskostnaden — forkortet MSC — er den samlede kostnaden ved én enhet til, medregnet den kostnaden som påføres andre.
Ved en negativ eksternalitet er MSC høyere enn den private marginalkostnaden, og avstanden mellom dem er nettopp den marginale eksterne skaden: hva den ekstra enheten koster andre.
Distinksjonen mot nabobegrepet: MSC er ikke statens kostnad eller budsjettutgift. Det er summen av alle kostnadene ved den siste enheten, uansett hvem som bærer dem.
Den marginale samfunnsnytten — forkortet MSB — er verdien for samfunnet av én enhet til. I den enkle framstillingen er den lik etterspørselskurven: kjøpernes betalingsvilje for den siste enheten.
MSB faller med mengden, av samme grunn som etterspørselskurven faller: de mest verdifulle bruksområdene dekkes først.
Distinksjonen mot nabobegrepet: MSB er nytten av den siste enheten, ikke av alle enhetene til sammen. Det er den samme marginaltenkningen som i kap. 3.1, brukt på nyttesiden.
De to formene INTER1000 krever, er eksterne virkninger og kollektive goder. Begge har samme grunnstruktur: noe av verdien eller kostnaden ligger utenfor prisen, og derfor styrer prisen aktørene feil.
Distinksjonen mot nabobegrepet: markedssvikt er ikke det samme som at noen gjør noe galt, og ikke det samme som at markedet fungerer dårlig teknisk. Det er en situasjon der et velfungerende marked gir feil utfall fordi prisene er ufullstendige.
En oppgave ber deg forklare hvorfor et marked med en negativ ekstern virkning gir for stor produksjon. Hvordan ser den ferdige forklaringen ut?
Så leddet som skaper problemet. En del av kostnaden ved den enheten bæres av andre — de som puster inn røyken, de som mister fisken, de som får et varmere klima. Den kostnaden står ikke i regnskapet hennes. Den samlede kostnaden ved den siste enheten, MSC, er derfor høyere enn den hun regner på.
Og her lukkes resonnementet. Markedet stopper der nytten av den siste enheten er lik produsentens egen kostnad. Det riktige stoppepunktet for samfunnet er der nytten av den siste enheten er lik den samlede kostnaden. Siden den samlede kostnaden er høyere, ligger det riktige punktet ved en lavere mengde. Alt som produseres mellom de to punktene, koster samfunnet mer enn det er verdt.
Margnotat: her går svaret fra «hva» til «hvorfor» — og legg merke til at forklaringen ikke inneholder et eneste ord om skyld. Den forklarer et utfall med en manglende pris, ikke med dårlig moral. Det er den formen faget belønner, og den er også den som gjør drøftingen etterpå mulig.
Et konkret eksempel: utslipp av klimagasser fra produksjon. Den enkelte produsenten merker ingenting til klimavirkningen av sitt eget utslipp; virkningen er spredt på alle, over lang tid. Uten en pris på utslippet er det ingenting i regnestykket hennes som trekker mengden ned.
Og den ene setningen som viser hvor dette bærer hen: løsningen består i å få kostnaden inn i prisen — enten ved å legge en avgift på den, eller ved å begrense mengden og la det oppstå en pris på retten til å slippe ut. Det er de to hovedveiene, og de er tema i delen om virkemidlene.
b) Hva menes med marginal samfunnskostnad, og hvordan skiller den seg fra produsentens egen marginalkostnad?
c) Hvorfor blir det for mye av en aktivitet med en negativ ekstern virkning?
Hva er riktig nivå? Et svar som overrasker
Det samfunnsøkonomisk optimale utslippet (cirka 11 minutter).
Hvis utslipp koster samfunnet noe som ikke er priset, hva er da riktig mengde utslipp?
Det intuitive svaret er null. Det er ikke svaret faget gir, og forskjellen er verdt å forstå — ikke fordi den er politisk, men fordi den er en direkte følge av marginaltenkningen du allerede kan.
Å kutte det første tonnet utslipp er billig. Å kutte det siste er svært dyrt, fordi det krever at aktivitet som er verdifull, legges ned. Samtidig faller nytten av å kutte enda ett tonn etter hvert som utslippene allerede er lave. Et sted møtes de to, og der ligger det nivået faget kaller optimalt.
Lest i ord: den siste enheten som produseres eller slippes ut, skal være akkurat så verdifull som den er kostbar for samfunnet samlet.
Tre presiseringer som hører med i et godt svar.
Optimum er normalt ikke null utslipp: så lenge den første enheten er mer verdt enn den koster, er det riktig å tillate den.
Optimum ligger lavere enn det markedet gir på egen hånd, fordi markedet regner med en for lav kostnad.
Regelen sier hvor grensen går, ikke hvem som skal bære kostnaden. Fordelingsspørsmålet er politisk, og det er et annet spørsmål.
Det samfunnsøkonomisk optimale utslippet er det nivået der nytten av den siste enheten er lik den samlede kostnaden ved den — altså der MSB er lik MSC.
Poenget å skrive ut i et svar er at dette nivået normalt er positivt, men lavere enn det markedet gir. Å kreve nullutslipp er ikke det økonomiske svaret, og å la markedet gå sin gang er det heller ikke.
Distinksjonen mot nabobegrepet: samfunnsøkonomisk optimalt er ikke det samme som politisk ønskelig eller vitenskapelig forsvarlig. Det er svaret på ett bestemt spørsmål: hvor stopper gevinsten av å kutte mer å være større enn kostnaden?
En Pigou-avgift er en avgift som settes lik den marginale eksterne skaden ved det optimale nivået. Den gjør at produsenten selv møter den kostnaden hun ellers ville sendt videre — kostnaden blir internalisert.
Virkningen er akkurat den du kjenner fra kap. 3.2: tilbudskurven løftes, prisen stiger og mengden faller. Forskjellen er hensikten. Her er mengdefallet ikke en bivirkning, men hele formålet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en Pigou-avgift er ikke en straff og ikke et forbud. Den endrer regnestykket, og lar den enkelte bestemme selv — de som lettest kan kutte, kutter mest.
Prinsippet er et av de tre kriteriene virkemidler vurderes etter i denne boka, og det er navngitt i H2021 og H2022 gjennom henvisningen til Grønn skattekommisjon (NOU 2015:15).
Distinksjonen mot nabobegrepet: prinsippet sier hvem som skal bære kostnaden, ikke hvor stor den skal være. Nivået følger av regelen om optimalt utslipp, ikke av prinsippet.
En kandidat skriver: «Siden utslipp skader samfunnet, er det samfunnsøkonomisk optimale utslippet null.» Forklar hvorfor dette ikke stemmer med modellen — uten å ta politisk stilling.
Slik ser resonnementet ut. Tenk deg at utslippene reduseres skritt for skritt. De første kuttene er billige: de tas der det finnes enkle tiltak. Etter hvert blir kuttene dyrere, fordi de krever at aktivitet som faktisk er verdifull, må legges ned eller bygges om. Samtidig faller gevinsten av ett kutt til: når utslippene allerede er lave, betyr én enhet mindre. Optimum er der de to møtes — der kostnaden ved å kutte ett hakk til akkurat oppveier gevinsten ved det.
Margnotat: legg merke til at dette er samme marginaltenkning som avgjorde hvor mye en produsent vil produsere. Ett resonnement, mange bruksområder — og det er nettopp det sensor leter etter når det etterlyses at mekanismen penslet ut.
Og her kommer forbeholdet som gjør svaret modent. Modellen gir dette svaret gitt at skadene lar seg måle i kroner og lar seg beskrive som en jevnt stigende kurve. Begge forutsetningene er omstridt i klimaspørsmålet: skader langt fram i tid er vanskelige å verdsette, og noen skadevirkninger antas ikke å være jevne, men å kunne endre karakter brått. Det er en helt legitim innvending å ta med, og den viser at du kjenner grensene for verktøyet.
Det svaret skal si til slutt: modellen sier ikke at forurensning er greit. Den sier hvor grensen går mellom kutt som er verdt kostnaden og kutt som ikke er det — gitt en måte å måle kostnadene på. Hvilket nivå som bør velges politisk, er et annet spørsmål, og boka tar ikke stilling i det.
Et marked for en vare har en negativ ekstern virkning i produksjonen.
a) Beskriv de tre kurvene i figuren, og si hva avstanden mellom to av dem er.
b) Hvor havner markedet på egen hånd, og hvor ligger det samfunnsøkonomisk optimale nivået? Forklar hvorfor de er forskjellige.
c) Hvorfor er det optimale nivået normalt ikke null?
Den andre formen: goder ingen kan stenges ute fra
Kollektive goder og allmenningens tragedie (cirka 12 minutter).
Eksterne virkninger er den ene formen for markedssvikt emnet krever. Den andre er kollektive goder, og den er minst like viktig i et fag om internasjonale forhold — for det er den som forklarer hvorfor stater har så vanskelig for å bli enige om noe de alle sier de vil ha.
Her ligger også den definisjonen sensor faktisk tester. Et kollektivt gode har to kjennetegn, og en definisjon med bare det ene plasseres lavt. Det er feil #3 i bokas register: flate eller upresise definisjoner.
Hverdagsankeret er gatelyset. Det lyser på deg enten du har betalt eller ikke, og at du går der, gjør ikke lyset svakere for andre. Begge de to egenskapene er til stede samtidig — og de har hvert sitt navn.
Et kollektivt gode er et gode som er både ikke-rivaliserende og ikke-ekskluderbart. Begge kjennetegnene kreves. En definisjon med bare det ene er flat, og den er en av de vanligste presisjonsfeilene i faget.
Klassiske eksempler: forsvar av et territorium, gatelys, et stabilt klima, kunnskap som er offentliggjort.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et kollektivt gode er ikke «et gode staten betaler for». At staten ofte finansierer slike goder, er en følge av egenskapene, ikke definisjonen. Mange offentlig finansierte goder — sykehussenger, veier med kø — er faktisk rivaliserende.
Et gode er ikke-rivaliserende når din bruk av det ikke reduserer hva som er igjen til andre. At du nyter godt av et stabilt klima, gjør ikke klimaet mindre stabilt for naboen.
Dette er det kjennetegnet som skiller kollektive goder fra vanlige varer: en brødskive du spiser, kan ingen andre spise.
Distinksjonen mot nabobegrepet: ikke-rivaliserende betyr ikke ubegrenset. Et gode kan være ikke-rivaliserende opp til et punkt og bli rivaliserende når det blir trangt — en vei uten kø mot en vei med kø.
Et gode er ikke-ekskluderbart når det er praktisk umulig eller svært kostbart å hindre noen i å bruke det, også dem som ikke har betalt.
Det er dette kjennetegnet som skaper finansieringsproblemet: kan ingen stenges ute, er det vanskelig å ta betalt, og da blir godet underlevert av markedet alene.
Distinksjonen mot nabobegrepet: ikke-ekskluderbart er en påstand om hva som er praktisk mulig, ikke om hva som er rimelig. Et gode kan være teknisk mulig å ekskludere fra, men så dyrt å håndheve at det i praksis ikke skjer.
En gratispassasjer er en som nyter godt av et kollektivt gode uten å bidra til å finansiere det. Fordi ingen kan stenges ute, lønner det seg for hver enkelt å la andre betale.
Gratispassasjerproblemet er at når alle resonnerer slik, blir godet underlevert — ikke fordi noen er uærlige, men fordi det er den rasjonelle beslutningen for hver enkelt. Det er dette som gjør klima til et så vanskelig problem mellom stater: hver stat får en brøkdel av gevinsten ved egne kutt, men bærer hele kostnaden.
Distinksjonen mot nabobegrepet: gratispassasjer er ikke et moralsk skjellsord i faglig bruk. Det er en beskrivelse av et insentiv, og forklaringen på at problemet krever en ordning som binder flere samtidig.
Mekanismen er verdt å skrive ut: den enkelte fisker som tar ett tonn til, får hele verdien av det tonnet. Kostnaden — at bestanden blir mindre — deles med alle. Derfor fisker hver enkelt mer enn det som er best samlet, selv om alle vet hvor det bærer.
Distinksjonen mot nabobegrepet: allmenningens tragedie er ikke det samme som et kollektivt gode, og likhetstegn mellom dem er en klassisk feil — se neste definisjon.
Skillet ligger i det ene av de to kjennetegnene.
Et kollektivt gode er ikke-rivaliserende og ikke-ekskluderbart: min bruk går ikke ut over din.
En allmenning er rivaliserende, men ikke-ekskluderbar: min bruk går ut over din, men ingen kan stenges ute.
Derfor er et stabilt klima et kollektivt gode, mens en fiskebestand er en allmenning. De to er beslektet — begge lider av at ingen kan stenges ute — men problemene har ulik form: kollektive goder blir underlevert, allmenninger blir overutnyttet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: å sette likhetstegn mellom dem er feil #3 i praksis. Boka forklarer begge og setter dem ved siden av hverandre uten å slå dem sammen.
Et kollektivt handlingsproblem er situasjonen der en gruppe samlet ville tjent på å handle, men der hver enkelt aktør har et motiv til å la være.
Det er den generelle formen som både gratispassasjerproblemet og allmenningens tragedie er tilfeller av, og det er begrepet som binder økonomidelen til politikkdelen i emnet.
Distinksjonen mot nabobegrepet: et kollektivt handlingsproblem er ikke det samme som uenighet. Partene kan være helt enige om målet og likevel ikke komme i mål, fordi hver enkelt tjener på at de andre gjør jobben.
Et stabilt klima er et kollektivt gode i global skala: ingen stat kan stenges ute fra det, og at én stat nyter godt av det, gjør det ikke mindre stabilt for andre.
Det gir problemet tre trekk som er verdt å ha klart i et svar. Gevinsten ved egne kutt deles med alle, mens kostnaden bæres alene. Ingen overordnet myndighet kan pålegge og håndheve bidrag mellom stater, slik en stat kan overfor sine egne innbyggere. Og virkningene er forsinket, slik at kostnaden kommer nå og gevinsten senere.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke det samme som at klimatiltak er umulige. Det forklarer hvorfor de krever avtaler, gjensidige forpliktelser og kontroll — altså hvorfor klimapolitikk er internasjonal politikk og folkerett, og ikke bare økonomi.
b) Hva er forskjellen på et kollektivt gode og en allmenning? Gi ett eksempel på hver.
c) Forklar hvorfor et stabilt klima gjør samarbeid mellom stater vanskelig, selv når alle er enige om målet.
Virkemidlene: selve eksamensoppgaven
Avgift, kvoter og subsidier (cirka 16 minutter).
Nå kommer den delen som er en egen hovedoppgave i 4 av 15 terminer — H2016, H2019, H2021 og H2022. Sjangeren heter ØVM i denne boka: virkemiddelvurderingen i miljøpolitikken.
Oppgaven har en fast form, og den har fire ledd:
(1) forklar den eksterne virkningen
(2) presenter virkemidlene
(3) ranger dem mot hverandre etter faste kriterier
(4) skriv ut mekanismen bak rangeringen
Punkt 4 er det som skiller et jevnt godt svar fra et meget godt — en ren oppramsing av virkemidler er nettopp feil #1 i bokas register: gjengivelse uten drøfting.
Og legg merke til den ene distinksjonen alt henger på: en avgift setter prisen og lar mengden bli det den blir. En kvoteordning setter mengden og lar prisen bli det den blir.
En avgift på utslipp setter en pris per enhet og lar hver aktør bestemme hvor mye hun vil slippe ut til den prisen.
Styrken: myndighetene vet hva prisen blir, og dermed hva det koster den enkelte. Avgiften gir inntekter, og den treffer alle utslipp likt uten at noen må fordele rettigheter.
Svakheten: myndighetene vet ikke hvor mye utslippene faller. Er aktørene lite prisfølsomme, kan et utslippsmål bomme, og satsen må justeres i etterkant.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en avgift er ikke et forbud. Den gjør utslipp dyrere, og lar den enkelte veie kostnaden ved å kutte mot kostnaden ved å betale.
Styrken: mengden er kjent på forhånd, og handelen sørger for at kuttene tas der de er billigst. Prisen på en kvote blir markedets svar på hva det koster å kutte det siste tonnet.
Svakheten: prisen er ukjent på forhånd og kan svinge mye, noe som gjør det vanskeligere for bedrifter å planlegge investeringer.
Distinksjonen mot nabobegrepet: det er omsetteligheten som gjør ordningen kostnadseffektiv. Uten handel er en kvote bare en tildelt tillatelse, og da forsvinner hele gevinsten.
Ordningen når utslippsmålet, men den gjør det dyrere enn nødvendig: en aktør som kunne kuttet billig, kutter bare til sin egen kvote, mens en aktør med svært dyre kutt må gjennomføre dem likevel. Rensekostnadene blir dermed ulike på marginen, og samlet kostnad blir høyere.
Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke et argument mot regulering. Det er et argument for at omsettelighet er den egenskapen som gjør en kvoteordning billig.
En subsidie betaler aktørene for å kutte eller for å velge en renere løsning. Den er politisk lettere å innføre, fordi ingen får en regning.
Tre svakheter hører med i en vurdering. Den bryter med forurenser betaler: kostnaden bæres av fellesskapet, ikke av den som forurenser. Den kan gjøre den subsidierte aktiviteten mer lønnsom samlet sett, slik at det blir mer av den. Og den koster offentlige penger i stedet for å gi inntekter.
Distinksjonen mot nabobegrepet: en subsidie er ikke det motsatte av en avgift i virkning på mengden av den rene aktiviteten — den øker den. Men på fordelingen er den motsatt, og det er der kriteriene skiller dem.
Den marginale rensekostnaden er hva det koster å kutte ett tonn utslipp til. Den er ulik fra aktør til aktør: noen har enkle og billige tiltak tilgjengelig, andre må bygge om hele produksjonen.
Det er denne ulikheten hele virkemiddeldrøftingen hviler på. Finnes det billige kutt hos noen og dyre hos andre, kan det samme samlede kuttet oppnås til svært ulik kostnad avhengig av hvem som kutter.
Distinksjonen mot nabobegrepet: marginal rensekostnad er ikke det samme som hva utslippet koster samfunnet. Det er hva det koster å unngå det.
Et virkemiddel er kostnadseffektivt når et gitt utslippsmål nås til lavest mulig samlet kostnad.
Kriteriet for dette er presist og verdt å kunne: kostnadene er lavest når den marginale rensekostnaden er lik for alle aktører. Er den ulik, kan den samme samlede reduksjonen oppnås billigere ved å flytte litt av kuttet fra en dyr til en billig aktør.
Distinksjonen mot nabobegrepet: kostnadseffektivitet sier ikke noe om hvor mye som bør kuttes — det spørsmålet besvares av regelen om optimalt nivå. Det sier hvordan et gitt mål nås billigst.
Kvoteprisen har en presis tolkning, og den er verdt å skrive ut: den er markedets anslag på hva det koster å kutte det siste tonnet som må kuttes for å nå målet. Aktører med billigere kutt enn kvoteprisen kutter og selger; aktører med dyrere kutt kjøper.
Distinksjonen mot nabobegrepet: kvoteprisen er ikke fastsatt av myndighetene, slik en avgift er. Myndighetene fastsetter mengden; prisen er utfallet.
Miljøvirkemidler vurderes i denne boka etter tre kriterier, som er navngitt gjennom Grønn skattekommisjon (NOU 2015:15) i sensorveiledningene for H2021 og H2022:
Måloppnåelse — treffer virkemiddelet det utslippsnivået som er ønsket?
Kostnadseffektivitet — nås målet til lavest mulig samlet kostnad?
At forurenser betaler — bæres kostnaden av den som forårsaker utslippet?
Kriteriene er et rangeringsverktøy, ikke en fasit: virkemidlene skårer ulikt på hvert av dem, og et godt svar sier hvilket kriterium som taler for hva.
Distinksjonen mot nabobegrepet: kriteriene er ikke en politisk anbefaling. De er tre spørsmål å stille — og de kan peke i hver sin retning, som er nettopp det som gjør oppgaven til en drøfting.
Et gitt utslippsmål nås til lavest samlet kostnad når den marginale rensekostnaden er lik for alle aktører.
Både en avgift og et system med omsettelige kvoter oppnår dette, og de gjør det med samme mekanisme: alle møter den samme prisen på utslipp, og hver aktør kutter så lenge det er billigere å kutte enn å betale prisen. Da ender alle opp med å ha kuttet til det punktet der deres egen rensekostnad er lik prisen — altså lik hverandres.
Forskjellen mellom de to er hva myndighetene fastsetter: avgiften setter prisen og lar den samlede mengden bli det den blir; kvoteordningen setter mengden og lar prisen bli det den blir.
Uomsettelige kvoter oppnår ikke dette, fordi hver aktør er låst til sin egen tildeling og rensekostnadene derfor forblir ulike.
En kandidat skriver: «Kvotehandel er billigst fordi kvoter koster mindre enn en avgift.» Hvorfor er dette galt, og hvordan ser den ferdige mekanismen ut?
Slik ser mekanismen ut, ledd for ledd.
Aktørene har ulike marginale rensekostnader: noen kan kutte billig, andre bare svært dyrt. I et system med omsettelige kvoter må hver aktør enten kutte selv eller kjøpe en kvote. Da sammenligner hun sin egen rensekostnad med kvoteprisen. Er det billigere for henne å kutte enn å kjøpe, kutter hun — og selger kvoten hun ikke trenger. Er det dyrere, kjøper hun i stedet. Her lukkes kjeden: kuttene havner dermed hos dem som kan gjøre dem billigst, og handelen fortsetter til ingen lenger kan tjene på å bytte. Da er den marginale rensekostnaden den samme hos alle, og det gitte utslippsmålet er nådd til lavest mulig samlet kostnad.
Margnotat: her går svaret fra «hva» til «hvorfor» — dette er akse 2 i vurderingen, og det er nøyaktig her et jevnt godt svar blir et meget godt. Legg merke til at forklaringen ikke inneholder ett eneste tall. Den er ren mekanisme, og det er alt sensor ber om.
Og det avgjørende tillegget: en avgift gir den samme kostnadsutjevningen, av samme grunn. Alle møter den samme prisen på utslipp og kutter så lenge det er billigere enn å betale. Forskjellen mellom de to virkemidlene er ikke kostnadseffektiviteten, men hva myndighetene fastsetter: avgiften fastsetter prisen og lar mengden bli det den blir, kvoteordningen fastsetter mengden og lar prisen bli det den blir.
Motprøven som viser at det er omsetteligheten som gjør jobben: med uomsettelige kvoter er hver aktør låst til sin egen tildeling. Den som kunne kuttet billig, stopper ved kvoten sin; den som har dyre kutt, må gjennomføre dem likevel. Rensekostnadene forblir ulike, og det samme utslippsmålet nås til en høyere samlet kostnad. Ta med denne motprøven — den er kort, og den viser at du har forstått hvilken egenskap som gjør ordningen billig.
b) Hva ville skjedd med kostnaden om kvotene ikke kunne omsettes?
c) Hva er den viktigste forskjellen mellom en avgift og et system med omsettelige kvoter?
Et land vil redusere utslippene fra industrien sin. Gjør kort rede for hvorfor utslipp er et markedsproblem, og drøft avgift, omsettelige kvoter, uomsettelige kvoter og subsidier opp mot hverandre. Bruk kriteriene måloppnåelse, kostnadseffektivitet og at forurenser betaler.
Coase, og grensene for hva partene kan ordne selv
Coase og forbeholdene (cirka 10 minutter).
Til slutt et resultat som ofte blir feilsitert, og som derfor er verdt å ha presist. Ronald Coase viste at eksterne virkninger under visse forutsetninger kan løses av partene selv, uten at myndighetene setter noen pris.
Merk frekvensen: Coase-teoremet er eksplisitt krav i kun H2019 blant de terminene vi har grunnlag fra. Du trenger det ikke i hver oppgave — men når det kreves, er det den presise gjengivelsen som teller, ikke den populære.
Mekanismen: har den ene parten rett til å slippe ut, kan den skadelidte betale henne for å la være, opp til det skaden er verdt. Har den skadelidte rett til å være fri for utslipp, kan forurenseren betale henne for retten til å slippe ut, opp til det aktiviteten er verdt for henne. I begge tilfeller ender aktiviteten på det nivået der den er verdt mer enn den koster.
Distinksjonen mot nabobegrepet: Coase viste ikke at markedet løser forurensning av seg selv. Han viste hva som skal til — og forutsetningene svikter nettopp når partene er mange og forhandlingene dyre, som i klimaspørsmålet. Fordelingen av retten avgjør dessuten hvem som betaler, selv når utfallet blir det samme.
Det er denne størrelsen som avgjør om Coase-løsningen er praktisk mulig. To naboer kan forhandle. Milliarder av mennesker og nesten to hundre stater kan ikke — og derfor er klimaproblemet det klareste eksempelet på hvor Coase-forutsetningene svikter.
Distinksjonen mot nabobegrepet: transaksjonskostnader er ikke det samme som selve kostnaden ved tiltaket. Det er kostnaden ved å bli enige om det.
Uklare eller manglende rettigheter er en av hovedgrunnene til at allmenninger overutnyttes: når ingen har rett til å stenge andre ute, har heller ingen et motiv til å forvalte ressursen på lang sikt. Det er også et rettslig spørsmål, og havrettens soneinndeling er nettopp et forsøk på å tildele slike rettigheter over et havområde — se kap. 4.3.
Distinksjonen mot nabobegrepet: eiendomsrett i denne betydningen er ikke det samme som privat eierskap. En stat, et lokalsamfunn eller en gruppe kan ha veldefinerte rettigheter i fellesskap.
Det er den viktigste innvendingen mot ensidige tiltak, og den er verdt å kunne som et presist forbehold. Merk hva den faktisk viser: ikke at tiltak er nyttesløse, men at virkningen av dem avhenger av hvor mange som deltar. Det er derfor klimapolitikk krever internasjonale avtaler — og dermed politikk og folkerett i tillegg til økonomi.
Distinksjonen mot nabobegrepet: karbonlekkasje er ikke det samme som at bedrifter flytter av andre grunner. Det er den delen av flyttingen som skyldes forskjeller i klimakrav — og hvor stor den delen faktisk er, er omstridt.
b) Forklar hvorfor forutsetningene svikter i klimaspørsmålet.
c) Hva er den vanligste feilgjengivelsen av teoremet?
Drøft hvorfor det er så vanskelig å få til effektive klimatiltak internasjonalt, selv når statene er enige om at utslippene bør ned. Bruk begreper fra økonomien, og trekk inn minst én kobling til en annen fagvinkel.
Et land vurderer å subsidiere utslippsreduserende tiltak i industrien i stedet for å avgiftsbelegge utslipp. Vurder forslaget etter de tre kriteriene.
Fire feil fra bokas register rammer dette kapitlet særlig hardt.
#3 — flate eller upresise definisjoner. Dette er kapitlets hovedfelle, og den koster på inngangsbilletten. Kollektivt gode definert med bare ett kjennetegn — oftest som «noe staten betaler for» — er den vanligste. Riktig er ikke-rivaliserende OG ikke-ekskluderbart, begge deler. Nummer to er likhetstegn mellom allmenningens tragedie og kollektivt gode: en allmenning er rivaliserende, et kollektivt gode er det ikke, og derfor blir det ene overutnyttet mens det andre blir underlevert. Nummer tre er ekstern virkning definert som «en virkning på andre» uten leddet om at den ikke er priset — da blir all konkurranse en eksternalitet.
#2 — riktig innhold uten mekanisme. Å ramse opp virkemidlene og si at kvotehandel er billigst, uten å forklare hvorfor. Testen: står det en kjede som forklarer at aktørene har ulike rensekostnader, at alle møter samme pris, og at kuttene derfor havner der de er billigst?
#9 — feil begrep eller feil virkemiddel. To går igjen. «Kvoter er billigere enn avgift» — begge gir samme kostnadsutjevning; forskjellen er om myndighetene fastsetter prisen eller mengden. Og omsettelige og uomsettelige kvoter behandlet under ett — det er nettopp omsetteligheten som gir kostnadsbesparelsen, så skillet er hele poenget. Legg også til den klassiske feilgjengivelsen av Coase, som ikke viste at markedet løser forurensning selv, men hva som skal til for at partene skal kunne løse det.
#8 — å overse den tverrfaglige rammen. Klima er emnets fremste tverrfaglige tema. En rent økonomisk besvarelse på en oppgave som inviterer til kobling, taper på det — og motsatt: et svar som henter inn den politiske eller rettslige siden med én presis setning, viser den bredden emnet er ute etter. Å hente den inn i stedet for den økonomiske analysen er derimot ikke bredde, det er å svare på feil oppgave.
Hele registeret med nyskrevne før- og etterversjoner ligger i kap. 6.6.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.