5.7 PRO og kontroll i infinitivssetninger

En infinitivssetning er en leddsetning der verbalet står i infinitiv og setningen mangler et synlig subjekt: å bytte dekk før vinteren, å møte en time før kampen.

Den oppfører seg som en setning på alle andre måter. Den har et verbal, den kan ha direkte objekt og adverbialer, og den fyller en leddfunksjon i oversetningen — typisk direkte objekt, men den kan også være subjekt.

Distinksjonen mot at-setningen: Verkstedet lovte at de skulle bytte dekk har et synlig subjekt (de) og et finitt verbal (skulle). Infinitivssetningen har verken det ene eller det andre synlig. Det er nettopp den forskjellen som gjør at analysen trenger et eget begrepsapparat.

Det er ikke en preposisjon, og det er ikke en del av verbet. I treet står det på subjunksjonalplassen, altså på den plassen som ellers bærer innledere som at og som, fordi det gjør den samme jobben: det markerer at det som kommer, er en innleid setning.

Merk: noen framstillinger gir infinitivsmerket en egen etikett i stedet for subjunksjonaletiketten. Begge oppsett er i bruk, og valget endrer ikke analysen av hvem som gjør handlingen — som er det oppgavene faktisk spør om.

Infinitivssetningen har et subjekt du ikke kan se og ikke kan uttale, men som analysen likevel regner med. Det kalles det usynlige subjektet.

At det er der, merker du ikke fordi du hører det, men fordi setningen oppfører seg som om det var der: verbet fordeler rollene sine som vanlig, og alle vet hvem som handler.

Distinksjonen mot et utelatt ledd: i Ola kom hjem og la seg er subjektet i den andre delen utelatt fordi det er det samme som i den første, og du kan sette det inn igjen: og han la seg. I infinitivssetningen kan du ikke sette det inn: Verkstedet lovte kunden verkstedet å bytte dekk er ikke norsk. Subjektsplassen er ikke tom fordi noe er strøket — den er fylt av noe som aldri kan uttales.

I et tre settes PRO inn på subjektsplassen i infinitivssetningen, slik at setningen får den strukturen alle andre setninger har: et subjekt og et verbal.

Distinksjonen mot et pronomen: et pronomen som han eller de uttales, kan velges fritt av den som snakker, og kan vise til noen som ikke er nevnt i setningen i det hele tatt. PRO kan ingen av delene. Hvem PRO viser til, er bestemt av setningen selv — og det er nettopp den bestemmelsen som heter kontroll.

Man postulerer ikke et usynlig ledd uten grunn. To observasjoner om norsk gjør det vanskelig å klare seg uten PRO.

Samsvarsbøying. Sammenlign Gutten lovte å være snill med Guttene lovte å være snille. Adjektivet i infinitivssetningen bøyes i tall, og det retter seg etter noe. Det er ingenting synlig inne i infinitivssetningen som kan styre den bøyingen — men et usynlig subjekt som viser til guttene, forklarer den umiddelbart.

Refleksiven. I Studenten lovte å melde seg opp i tide peker seg tilbake på et subjekt i sin egen setning. Setter du ikke inn et subjekt der, har refleksiven ingenting å peke på.

Merk: dette er argumenter, ikke bevis, og det er ærlig å si det. Poenget for din del er at du kan skrive hvorfor man regner med et usynlig subjekt, og ikke bare at man gjør det. Sensorveiledningen etterspør nettopp begrunnelsen.

Når vi sier at Trenerne kontrollerer PRO i Trenerne lovte spillerne å rydde garderoben, sier vi at det er Trenerne som avgjør hvem som rydder. Relasjonen går alltid fra et ledd i oversetningen til PRO inne i infinitivssetningen.

Distinksjonen mot vanlig tilbakevisning: et pronomen kan vise til hva som helst som er kjent fra sammenhengen, også noe utenfor setningen. Kontroll er strammere: hvilket ledd som kontrollerer PRO, er bestemt av verbet i oversetningen, og den som snakker, kan ikke velge fritt.

Kontrolløren er alltid et bestemt setningsledd i oversetningen: enten subjektet eller objektet. Det er derfor spørsmålet «hvem kontrollerer PRO her?» alltid har et konkret svar du kan peke på i teksten.

Merk hvorfor dette må gjøres for hver setning for seg: kontrolløren følger ikke plasseringen. I Trenerne lovte spillerne å rydde garderoben står spillerne nærmest infinitivssetningen, men det er Trenerne som kontrollerer PRO. Nærhet avgjør ingenting; verbet avgjør alt.

Verkstedet lovte kunden å bytte dekk før vinteren. Kontrolløren er Verkstedet, altså subjektet: det er verkstedet som skal bytte dekk. Det samme mønsteret finner du i Studenten prøvde å lese hele pensum og Naboen nektet å måke fortauet.

Distinksjonen mot objektskontroll: de to er speilbilder, og forskjellen ligger utelukkende i verbet i oversetningen. Bytt ut lovte med anbefalte i setningen over, og kontrolløren flytter seg fra subjektet til objektet uten at et eneste annet ord endres.

Verkstedet anbefalte kunden å bytte dekk før vinteren. Kontrolløren er kunden, altså objektet: det er kunden som skal bytte dekk. Verkstedet gir bare et råd.

Merk formen på oversetningsverbet: flere av verbene med objektskontroll tar en preposisjon foran infinitivssetningen — be noen om å, oppfordre noen til å, overtale noen til å. Preposisjonen endrer ingenting i kontrollforholdet; den er en egenskap ved verbet, og den er verdt å nevne i en besvarelse for å vise at du har sett den.

*Verb av love-typen er de verbene som gir subjektskontroll. Den som lover noe, er den som skal utføre det.

I samme familie finner du love, nekte, prøve, bestemme seg for, håpe og tilby. Felles for dem er at handlingen i infinitivssetningen tilskrives den som utfører oversetningsverbet.

Distinksjonen mot anbefale-typen: love forplikter den som snakker, anbefale* forplikter den som lyttet. Det er en forskjell i betydning, og den slår rett ned i syntaksen som en forskjell i hvem som kontrollerer PRO.

*Verb av anbefale-typen er de verbene som gir objektskontroll. Den som får rådet, ordren eller oppfordringen, er den som skal utføre handlingen.

I samme familie finner du anbefale, be, oppfordre, overtale, tvinge og minne*. Felles for dem er at oversetningen har et objekt, og at det er dette objektet handlingen tilskrives.

Merk: familienavnene er et pedagogisk grep for å huske skillet, ikke en offisiell klassifisering. Det du skal kunne på eksamen, er å peke ut kontrolløren i den enkelte setningen og si at det er verbet som bestemmer den — ikke å pugge to lister.

Ordføreren lovte innbyggerne å måke fortauene mot Ordføreren ba innbyggerne om å måke fortauene. Alt annet står stille; bare verbet skifter, og likevel bytter kontrolløren plass. Da har du både svaret og beviset.

Slik bruker du det i en besvarelse: lag paret selv og skriv begge setningene ut. Et par du har konstruert, viser at du kan bruke skillet, ikke bare gjenkjenne det — og H2020 sier uttrykkelig at begrunnede egne eksempler teller litt ekstra selv der oppgaven ikke ber om dem.

Den samme infinitivssetningen kan ha ulike kontrollører i ulike oversetninger. Å rydde biblioteket peker på rektoren i én setning og på elevene i en annen, uten at et eneste ord inne i infinitivssetningen endres.

Konsekvensen for besvarelsen: du kan ikke oppgi én kontrollør for et helt sett med setninger. Får du fire setninger å analysere, er svaret fire utpekinger, hver med sin begrunnelse.

Merk at dette er selve grunnen til at oppgavetypen finnes. En oppgave med bare love-verb ville ikke prøvd noe. Kommer det fire setninger, er det fordi minst én av dem bryter mønsteret fra de andre — og det er den setningen poengene ligger i.

Et pronomen som han, de eller hun uttales, kan velges fritt av den som snakker, og kan vise til noen som ikke er nevnt i setningen i det hele tatt. PRO kan ingen av delene.

PRO uttales aldri, og det kan ikke byttes ut med et synlig ord: Verkstedet lovte kunden det å bytte dekk er ikke norsk. Og hvem PRO viser til, er bestemt av verbet i oversetningen — ikke av taleren.

Testen som viser forskjellen: i Verkstedet lovte kunden at de skulle bytte dekk kan de vise til verkstedet, til kunden eller til noen helt andre, avhengig av sammenhengen. I Verkstedet lovte kunden å bytte dekk finnes den valgfriheten ikke — svaret er låst til verkstedet. Det er kontroll i praksis.

I noen setninger finnes det ikke noe ledd som kan kontrollere PRO: Det er forbudt å røyke innendørs. Å sykle uten hjelm er uklokt.

Her viser PRO til hvem som helst — folk i sin alminnelighet. Det kalles vilkårlig kontroll, og det er ikke et unntak som ødelegger analysen, men en tredje mulighet ved siden av subjektskontroll og objektskontroll.

Slik bruker du det: nevner du dette tilfellet kort i en besvarelse, viser du at du har sett at kontrolløren må finnes i setningen for at spørsmålet «hvem kontrollerer PRO?» skal ha et svar. Det er en presisering som koster én setning og skiller deg fra en besvarelse som bare har lært de to hovedtypene.

Infinitivssetningen fyller en leddfunksjon i oversetningen, og skal merkes med den funksjonen — akkurat som enhver annen leddsetning.

Oftest er den DIREKTE OBJEKT: Trenerne lovte spillerne å rydde garderoben. Den kan også være ADVERBIAL: Hun dro til byen for å hente pakken.

Distinksjonen mot etiketten leddsetning alene: å skrive leddsetning og stoppe der er den vanligste feilen i innleiringsanalysen. Etiketten sier hva strukturen er, ikke hvilken jobb den gjør i oversetningen, og det er jobben som gir uttelling.

Infinitivssetningen kan også fylle subjektsplassen i oversetningen: Å rydde garderoben tar under ti minutter.

Da har du en setning som er subjekt i en annen setning, med sin egen PRO inne i seg. I dette eksempelet er kontrollen vilkårlig — det står ingenting om hvem som rydder.

Merk hvorfor formen er verdt å kjenne: den viser at infinitivssetningen ikke er et slags utvidet objekt, men en fullverdig setning som kan fylle en hvilken som helst leddplass. Det er den samme innsikten som gjør at PRO i det hele tatt postuleres — hvis dette er en setning, må den ha et subjekt.

Termen kontroll er en av de seks obligatoriske termene i emnet: fagord som må stå i besvarelsen, ikke bare være underforstått i innholdet.

H2018 formulerer kravet uvanlig klart for dette temaet: termen må stå, og kandidaten må vise hvem som kontrollerer PRO i hver av setningene. Et svar som forklarer helt riktig hvem som gjør hva, men aldri bruker ordet, er ufullstendig etter det kravet.

Setningsmalen som får termen inn naturlig: «PRO kontrolleres her av subjektet i oversetningen, altså subjektskontroll.» Ett ord, én gang per setning, og kravet er innfridd. Det er den billigste poengkilden i hele emnet.