4.5 Bøyningsklasser og paradigmer

Et sett av ord som tar de samme bøyningsformativene.

Bil, stol og hund hører til samme klasse fordi de bøyes likt: bilen, biler, bilene. Bok hører til en annen, fordi flertallsformen ikke bare får en annen endelse, men også en annen vokal i rota.

Distinksjonen mot ordklasse: ordklassen sier hva slags ord det er — substantiv, verb, adjektiv — og den er felles for alle bøyningsklassene innenfor seg. Bøyningsklassen er en inndeling inne i ordklassen, og den handler bare om hvilke former ordet tar. Et ord kan altså være substantiv og likevel høre til flere ulike bøyningsklasser avhengig av hvilken gruppe det tilhører.

En grammatisk dimensjon som ordklassen bøyes i: tall og bestemthet for substantiver, tid for verb, grad og samsvar for adjektiver.

Kategoriene er de samme for alle ord i ordklassen. Alle norske substantiver har entall og flertall og ubestemt og bestemt form; det klassene skiller seg i, er hvilke formativer som brukes for å uttrykke dem.

Distinksjonen mot bøyningsklassen: kategorien er spørsmålet, klassen er svaret. Alle substantiver får spørsmålet «hva heter du i ubestemt flertall?», og det er svaret — biler, bøker, hus — som plasserer ordet i en klasse.

Oppsettet over alle bøyningsformene av ett ord, med kategoriene langs den ene aksen og formene langs den andre.

Paradigmet er arbeidsverktøyet i dette kapitlet. Det er ikke et pyntet oppsett, men den eneste måten å se hvilke formativer et ord faktisk tar — og dermed den eneste måten å plassere ordet i en klasse på et grunnlag som kan etterprøves.

Distinksjonen mot ordboksformen: ordboksformen er ett punkt i paradigmet, som regel ubestemt entall eller infinitiv, og den sier nesten ingenting om klassen. Bok og bil ser like ut som oppslagsord; det er flertallsformen som skiller dem. Konsekvens for oppgaveløsning: sett opp paradigmet før du konkluderer, hver gang.

Genus er hvilket kjønn ordet har — hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn — og styrer artikkelen og den bestemte formen i entall. Bøyningsklassen er hvilke formativer ordet tar gjennom hele paradigmet.

De to henger sammen, men de er ikke det samme. Hus og eple er begge intetkjønn og får begge -et i bestemt entall, men bare det ene får -er i flertall.

Distinksjonen som blir prøvd: å svare «intetkjønn» på et spørsmål om bøyningsklasse er å svare på en annen kategori enn den det spørres om. Sier du genus, si det som ett av flere kjennetegn, og la flertallsformen gjøre det tyngste arbeidet i begrunnelsen.

Hovedskillet går på hva ordet gjør i ubestemt flertall, og det gir fire gjenkjennelige grupper.

Den store, regelmessige gruppen tar -er med rota urørt: bil, stol, skole, avis. Omlydsgruppen tar -er og bytter samtidig vokal i rota: bok gir bøker, natt gir netter, fot gir føtter. Intetkjønn på én stavelse tar ingen flertallsendelse: hus gir hus, barn gir barn. Intetkjønn på flere stavelser tar -er som vanlig: eple gir epler.

Distinksjonen mot en fullstendig liste: dette er hovedgruppene, ikke alle. Norsk har flere små grupper og en del ord som svinger mellom to former. Konsekvens for oppgaveløsning: navngi gruppen ved det som definerer den — «den gruppen som bytter rotvokal i flertall» — og ikke bare ved et navn.

Norske hunkjønnsord kan bøyes både som hunkjønn og som hankjønn: ei bok og boka ved siden av en bok og boken.

Begge deler er tillatt i bokmål, og valget er et stilvalg, ikke et spørsmål om rett og galt. Det som betyr noe i en besvarelse, er at du er konsekvent gjennom hele svaret.

Distinksjonen mot en klasseforskjell: det at ett og samme ord kan ta to sett endelser, gjør ikke ordet til medlem av to klasser samtidig i noen dyp forstand — det gjør det til et ord med to tillatte bøyningsmønstre. Konsekvens for oppgaveløsning: setter du opp paradigmet med ei bok og boka, hold deg til det, og nevn gjerne i én setning at den andre formen også er tillatt.

Vokalskifte i rota som del av bøyningen: bok gir bøker, natt gir netter, mann gir menn.

Omlyden er ikke et formativ. Det er ingen morf som er lagt til — det er selve rota som skifter form. Den er likevel like brukbar som klassemarkør, fordi den opptrer systematisk i en bestemt gruppe ord.

Distinksjonen mot endelsen: bøker har både omlyd og endelse, og de gjør hver sin jobb. Broen til kap. 4.1: bok- og bøk- er allomorfer av samme morfem, og betingelsen er formulerbar — den ene formen står i entall, den andre i flertall. Klasseskillet er altså her et allomorfiskille, og det er nettopp den koblingen som gjør at dette kapitlet ikke er en ny teori, men et nytt bruksområde for en gammel.

En rute i paradigmet der formen er den samme som grunnformen, uten at noen endelse er lagt til.

Hus i ubestemt flertall er identisk med hus i ubestemt entall. Det betyr ikke at ordet mangler en flertallsform, men at flertallsformen er umarkert — kategorien uttrykkes ved fravær av endelse.

Distinksjonen mot en tom rute: ruta er ikke tom, den er utfylt med den umarkerte formen. Konsekvens for oppgaveløsning: nullendelsen er selve kjennemerket på klassen, så den skal nevnes eksplisitt i begrunnelsen — ikke hoppes over fordi det ikke står noe der.

Et ord du kan bøyningen av fra før, og som du sammenligner det ukjente ordet med.

Skal du plassere et ord du er usikker på, setter du opp paradigmet ved siden av paradigmet til et ord du er trygg på: bil for den store hankjønnsgruppen, bok for omlydsgruppen, hus for de umarkerte intetkjønnsordene, kaste for a-verbene, kjøpe for e-verbene.

Distinksjonen mot en regel: referanseordet er ikke en definisjon av klassen, men en representant for den. Hvorfor grepet virker: det gjør sammenligningen konkret og etterprøvbar, og det gir deg en formulering du kan bruke direkte i svaret: «ordet bøyes som bil og ikke som bok, siden rotvokalen står urørt i flertall».

Den ene ruta i paradigmet der klassene faktisk skiller lag — den du peker på når du begrunner.

For norske substantiver er det som regel ubestemt flertall: der ser du både om det kommer en endelse og om rotvokalen holder seg. For verb er det preteritum: kastet, kjøpte, prøvde, skrev. For adjektiver er det komparativen.

Distinksjonen mot resten av paradigmet: de andre rutene er ofte like på tvers av klassene, og de skiller derfor ingenting. Konsekvens for oppgaveløsning: en begrunnelse som peker på den avgjørende formen, er kort og treffsikker. En begrunnelse som ramser opp hele paradigmet uten å peke, viser at du har gjort arbeidet, men ikke at du vet hva som avgjorde.

Verb som danner preteritum med en endelse som inneholder d eller t, uten at rotvokalen skifter: kaste gir kastet, kjøpe gir kjøpte, prøve gir prøvde, bo gir bodde.

De svake verbene er den store og produktive gruppen. Lager norsk et nytt verb — å streame, å blogge — bøyes det svakt, som regel som a-verb eller e-verb.

Distinksjonen mot sterke verb: de sterke danner preteritum ved vokalskifte i rota og uten dental endelse. Merk: «svak» og «sterk» er navn, ikke vurderinger. Det ene mønsteret er ikke mer korrekt enn det andre.

Verb som danner preteritum ved vokalskifte i rota, uten d- eller t-endelse: skrive gir skrev, drikke gir drakk, finne gir fant.

Gruppen er lukket og består i hovedsak av gamle, høyfrekvente verb. Perfektum partisipp ender som regel på -et eller -t og har ofte en tredje vokal: skrive, skrev, har skrevet.

Distinksjonen mot omlyd i substantiver: mekanismen ligner — rota skifter vokal — men kategorien er en annen, og det er tid og ikke tall som uttrykkes. Konsekvens for oppgaveløsning: når du sier at et verb er sterkt, pek på preteritumsformen og si at endelsen mangler. Det er der beviset ligger.

Den svake klassen som får -et eller -a i preteritum: kaste gir kastet eller kasta, og perfektum partisipp har samme form som preteritum.

Dette er den mest produktive verbklassen i norsk, og den som nye verb oftest havner i.

Distinksjonen mot e-verbene: a-verbene har ingen t eller d i endelsen, og preteritum og partisipp er identiske: har kastet. Hos e-verbene skiller de to seg: kjøpte mot har kjøpt. Det er den mest brukbare enkelttesten mellom de to klassene.

Den svake klassen som får -te eller -de i preteritum: kjøpe gir kjøpte, prøve gir prøvde.

Valget mellom -te og -de følger stort sett lyden foran endelsen: -te etter ustemt konsonant som i kjøpte, -de etter stemt lyd som i prøvde og levde. Partisippet mister vokalen: har kjøpt, har prøvd.

Distinksjonen mot a-verbene: endelsen inneholder t eller d, og partisippet er kortere enn preteritum. Broen til kap. 4.1: -et, -te og -de uttrykker alle preteritum, og de er derfor allomorfer av samme morfem — valget mellom dem er betinget dels av klassen, dels av lyden foran.

Svake verb med enstavet rot som ender på vokal, og som får -dde i preteritum: bo gir bodde, nå gir nådde, tro gir trodde.

Klassen er liten og lett å kjenne igjen på formen: infinitiven har ingen -e, fordi rota selv slutter på vokal.

Distinksjonen mot e-verbene: mønsteret er i slekt — begge har en dental endelse — men den doble konsonanten og den manglende infinitivsendelsen skiller kortverbene ut. Konsekvens for oppgaveløsning: peker du på at infinitiven mangler -e, har du gitt et kjennetegn som gjelder hele klassen, ikke bare det ene ordet.

Adjektivet retter seg etter substantivet det står til, i genus, tall og bestemthet: en grønn stol, et grønt hus, grønne stoler, den grønne stolen.

Formene er få: grunnformen, en intetkjønnsform på -t, og en form på -e som brukes både i flertall og i bestemt form.

Distinksjonen mot gradbøyning: samsvarsbøyningen sier hvem adjektivet står til, gradbøyningen sier hvor mye. De to er ulike kategorier i samme paradigme. Merk: noen adjektiver mangler -t-formen — interessant heter interessant også i intetkjønn — og det er nettopp slike hull som skiller klassene fra hverandre.

Bøyningen i positiv, komparativ og superlativ: fin, finere, finest.

Norsk har to hovedmønstre. Korte adjektiver tar endelsene -ere og -est. Lange adjektiver og de fleste som ender på flere stavelser, bruker mer og mest: interessant, mer interessant, mest interessant.

Distinksjonen mellom mønstrene: det ene bruker et bøyningsformativ, det andre et eget ord — og likevel uttrykker de den samme kategorien. Konsekvens for oppgaveløsning: komparativen er den avgjørende formen for adjektiver, og en begrunnelse som peker på den, er kortere og skarpere enn en som ramser opp hele paradigmet.

En form som ikke følger noe av klassemønstrene, og som må læres for seg: god gir bedre og best, gammel gir eldre og eldst, gå gir gikk.

De uregelmessige ordene er få, men de er blant de mest brukte i språket, og det er ingen tilfeldighet: en form som brukes ofte, overlever lettere når resten av systemet jevnes ut.

Distinksjonen mot en feil: en uregelmessig form er ikke et brudd på reglene, den er en eldre regel som fortsatt gjelder for noen ord. En besvarelse skal derfor omtale slike ord nøytralt — som ord som følger et annet og eldre mønster — og aldri som feil eller unntak i nedsettende forstand. Konsekvens for oppgaveløsning: blir du bedt om å plassere et uregelmessig ord, er det riktige svaret å si at det ikke passer rent inn, og hvorfor.

Innsikten som binder dette kapitlet til kap. 4.1: når to klasser skiller seg, er det som regel fordi det samme morfemet har ulike former i de to klassene.

Preteritumsmorfemet i norsk har formene -et, -te, -de og -dde, og alle uttrykker fortid. De er altså allomorfer, og betingelsen for hvilken form som brukes, er dels klassen og dels lyden foran. Det samme gjelder flertallsmorfemet hos substantivene, der -er og nullendelse fordeler seg mellom klassene.

Distinksjonen mot ulike morfemer: ulike former med samme innhold i utfyllende fordeling er allomorfer, ikke ulike morfemer. Hvorfor det lønner seg å si det: en besvarelse som kobler klasseinndelingen til allomorfibegrepet, forklarer systematikken i stedet for å gjengi den, og det er nøyaktig forskjellen mellom å nevne en fagterm og å bruke den.

Den klassen nye ord havner i.

For norske verb er a-verbene den produktive klassen: nye verb som å streame og å blogge bøyes streamet og blogget. For substantiver er den store -er-gruppen produktiv. De sterke verbene og omlydsordene tar derimot ikke imot nye medlemmer.

Distinksjonen mot en stor klasse: en klasse kan være stor uten å være produktiv, og motsatt. Testen: finn på et nytt ord og bøy det. Formen som kommer naturlig, viser hvilken klasse som er levende.