4.1 Morf, morfem og allomorf
Morfologiens tre grunnenheter og forholdet mellom dem, med samme logikk som fonologiens fon, fonem og allofon.
- Belegget: morfologi står i 6 av 6 terminer, er 8 av 45 spørsmål og 25 av 114 poeng — 10 av 49 poeng i H2022 og 15 av 65 poeng i H2025. Bare fonetikk og fonologi og syntaks er like stabile.
- Sjangrene i dette kapitlet: redegjørelsesoppgaven (RED), som er den korte og presise forklaringen av et begrep satt opp mot nabobegrepet sitt, og egeneksempel-oppgaven (EGE), der du selv lager eksempelet og sier hvorfor det er et godt eksempel. Begge står i 6 av 6 terminer og er de to vanligste byggeklossene i emnet.
- Dette kapitlet har høyeste prioritet, og ikke bare på grunn av tallene. Begrepene her er apparatet segmenteringsoppgaven (SEG) hviler på — oppgaven der du deler et langt ord i sine minste meningsbærende deler og merker hver eneste del. Segmenteringsoppgaven står i 3 av 6 terminer og gir 10 av 65 poeng i H2025, med 2 poeng per ord og trekk 0,5 per feil. Selve prosedyren står i kap. 4.3, og merkelappene den bruker, i kap. 4.2. Her legges grunnlaget begge hviler på.
Feilen dette kapitlet forebygger: å gi et par av former og kalle dem varianter av samme enhet uten å si når hver av dem står. Det er feil #6 i bokas register — å gi et eksempel uten å begrunne det. Den er gratis å unngå og dyr å gjøre, fordi begrunnelsen er nettopp det poengene ligger i.
Forkunnskaper
Forkunnskaper: kap. 0.2.
Du trenger ikke ha lest fonologien for å komme gjennom dette kapitlet. Det leser likevel lettere etter Del 2, fordi framstillingen hviler på en likhet med fonemet og allofonen — men den likheten er skrevet ut i klartekst her, med et eksempel du kan kjenne igjen i din egen uttale, slik at kapitlet kan leses selvstendig. Vil du ha fonologien først, ligger den i kap. 2.1 og kap. 2.2.
Fra kap. 0.2 — to påstander du trenger friskt:
Dette sto der: begrunnelsen kommer før konklusjonen. Et svar som bare fastslår at to former hører sammen, er ufullstendig. Svaret som viser hvorfor de hører sammen, er det som gir uttelling.
Og dette: egeneksempelet har fire ledd — navngi fenomenet, gi eksempelet, si eksplisitt hvilken del av eksempelet som svarer til hvilken del av definisjonen, og si hva som ville gjort eksempelet til et dårlig eksempel. De to siste leddene er hele forskjellen mellom et svar som teller og et som bare fyller plass. Du bruker malen allerede i den tredje oppgaven i dette kapitlet.
Et langt ord du allerede kan dele (~6 min)
Si ordet bokhyllene høyt, sakte. Du hører tre ting: noe som handler om bøker, noe som handler om hyller, og en hale på slutten som forteller både at det er flere av dem, og at det er noen bestemte vi snakker om. Du har nettopp gjort en morfologisk analyse, uten et eneste fagord.
Morfologien gir deg navn på de tre bitene, og — viktigere — navn på forskjellen mellom biten slik den står i akkurat dette ordet, og enheten som ligger bak den. Det er den forskjellen hele kapitlet handler om, og det er den som gjør at du kan si noe presist om ord du aldri har sett før.
Én ting med en gang, fordi den forvirrer nesten alle første gang: grensene mellom bitene faller ikke sammen med stavelsesgrensene. Hyllene har stavelsene hyl-le-ne, men delene som betyr noe, er hylle og -ne. Øret ditt deler etter rytme; morfologien deler etter innhold.
Morfologi er læren om hvordan ord er bygd opp innvendig: hvilke deler de består av, hvordan delene henger sammen, og hva hver del bidrar med av betydning eller grammatisk informasjon.
Skillet mot syntaks: grensen går ved ordet. Alt som skjer inne i ordformen, er morfologi. Alt som skjer mellom ordformene i en setning, er syntaks — og det er temaet i Del 5.
En morf er det konkrete segmentet i et ord: en bit du kan peke på og avgrense i lyd og skrift. I bokhyllene er bok, hylle og -ne tre morfer.
Skillet mot morfem: morfen er den formen som faktisk står i akkurat dette ordet. Morfemet er den abstrakte enheten morfen er en form av. Du segmenterer i morfer, og du identifiserer morfemer — de to verbene hører til hvert sitt begrep, og bytter du dem om, forsvinner presisjonen sensor leter etter.
Et morfem er den minste abstrakte enheten som har et innhold — enten en betydning eller en grammatisk funksjon. Morfemet er ikke selv en lydstreng; det er enheten som ligger bak én eller flere lydstrenger.
Skillet mot morf og allomorf: morfemet er enheten, morfen er den formen du ser i ordet, og allomorfen er én av flere former det samme morfemet kan ha. Sagt kort: morfemet er hva, morfen er hvordan det ser ut her.
En morfgrense er stedet i ordet der én morf slutter og den neste begynner. Grensen settes der det gir en bit med eget innhold på begge sider, og den markeres med bindestrek eller med et skilletegn i analysen.
Skillet mot stavelsesgrense: stavelsesgrensen går der rytmen deler ordet, morfgrensen der innholdet deler det. I hyllene er stavelsene hyl-le-ne, mens morfene er hylle og -ne. De to grensetypene faller ofte sammen, men aldri pålitelig nok til å brukes som argument.
Et morfem har to sider. Uttrykkssiden er formen — det du hører og skriver. Innholdssiden er betydningen eller den grammatiske funksjonen — det formen står for. I -ne i bokhyllene er uttrykkssiden lydene og bokstavene, mens innholdssiden er ‘flertall, bestemt form’.
Skillet mot ren form: to like uttrykkssider gjør ikke to morfer til samme morfem. Innholdssiden må være den samme også, og det er nettopp det kravet som feller den vanligste feilanalysen i dette temaet.
Del bokhyllene i morfer, og skriv opp hva hver morf bidrar med. Si deretter hvilke av morfene som er former av morfemer du kjenner igjen fra andre ord.
bok (fri morf, leksikalsk) · hylle (fri morf, leksikalsk) · -ne (bunden morf, formativ: flertall, bestemt form)Trinn for trinn. Det første du gjør, er å lete etter deler som kan stå alene som egne ord. Bok kan det, og hylle kan det. Da har du to morfer med leksikalsk innhold, altså innhold som peker på noe i verden.
Det som blir igjen, er -ne. Den kan ikke stå alene, og den peker ikke på noe i verden. Den forteller i stedet noe grammatisk: at det er flere hyller, og at de er bestemte. Det er en morf med grammatisk innhold.
Kjenner du morfene igjen? Bok står i bokhandel, lærebok og bokstav, og er hver gang en form av det samme morfemet. Hylle står i hylleplass og vindushylle. Og -ne står i guttene, hyllene og vinduene — hver gang med det samme innholdet ‘flertall, bestemt form’.
Det ferdige svaret: ordformen bokhyllene består av tre morfer, bok, hylle og -ne. De to første er former av leksikalske morfemer og kan stå alene; den tredje er en bunden morf som uttrykker flertall og bestemthet.
b) Del ordformen vinterdekkene i morfer, og si for hver morf om den kan stå alene som eget ord.
c) Hvorfor er stavelsesgrensen et dårlig verktøy til å finne morfgrenser? Gi ett eksempel.
Frie og bundne morfer (~8 min)
Morfene deler seg i to grupper etter en enkel prøve: kan biten stå alene som en ordform, eller må den ha noe å feste seg på? Prøven er lett å gjennomføre og gir deg halvparten av analysen gratis.
Den andre inndelingen går på innhold. Noen morfer peker på noe i verden — en gjenstand, en handling, en egenskap. Andre gjør ingenting av det, men bærer grammatisk informasjon: tall, tid, bestemthet. De to inndelingene overlapper mye, men de er ikke den samme inndelingen, og det er verdt å holde dem fra hverandre fra første stund.
Underveis trenger du også et par ord om hva vi egentlig teller når vi snakker om «et ord». Hylle, hylla, hyller og hyllene er fire forskjellige ordformer — men i en ordbok slår du dem opp på ett sted.
En fri morf kan stå alene som en fullstendig ordform, uten å feste seg på noe. Vinter, dekk, bok og hylle er frie morfer: de er ord i seg selv.
Skillet mot bunden morf: prøven er om biten kan brukes alene i en setning. En fri morf kan også inngå i lengre ord — vinter står fritt i «det blir vinter» og bundet i vinterdekkene — men muligheten til å stå alene er nok til å gjøre den fri.
En bunden morf kan ikke stå alene som ordform, men må feste seg på noe annet. -ene, -er, -et og u- er bundne morfer.
Skillet mot fri morf: at en morf er bunden, sier ingenting om hva slags innhold den har. De fleste bundne morfene i norsk er grammatiske, men noen bærer leksikalsk innhold og er likevel bundne — for eksempel bio- og -log i biolog, som ingen av dem kan stå alene.
Et leksikalsk morfem har et innhold som peker på noe i verden: en gjenstand, en handling, en egenskap, et forhold. Hylle, snakk, rask og vinter er leksikalske morfemer.
Skillet mot et grammatisk morfem: det leksikalske morfemet kan forklares ved å peke eller ved å beskrive noe utenfor språket. Det grammatiske kan bare forklares ved å si hva det gjør i systemet — «flertall», «preteritum», «bestemt form». Prøv å tegne et bilde av innholdet: går det, er morfemet leksikalsk.
En formativ er en morf med grammatisk innhold, altså en morf som uttrykker en grammatisk kategori eller som brukes til å lage et nytt ord, uten selv å peke på noe i verden. -ene i hyllene og -et i snakket er formativer.
Skillet mot leksikalsk morfem: formativen har ingen selvstendig referanse; den gjør noe med ordet den sitter på. Formativene deles i tre typer etter hva de gjør, og de tre skilles i kap. 4.2 — i dette kapitlet holder det å kunne kjenne dem igjen som gruppe.
En ordform er den konkrete formen et ord har i en bestemt grammatisk form. Hylle, hylla, hyller og hyllene er fire ordformer.
Skillet mot leksem: ordformen er det som står i teksten. Leksemet er den abstrakte enheten alle ordformene hører til. Samme forhold som mellom morf og morfem, ett nivå opp — og det er ikke tilfeldig, for det er den samme tankefiguren som går igjen i hele emnet.
Et leksem er den abstrakte ordenheten som samler alle bøyningsformene av ett ord. Det er leksemet du slår opp i en ordbok, og oppslagsformen er bare den formen ordboka har valgt å bruke som etikett.
Skillet mot ordform: hylla og hyllene er to ordformer av ett og samme leksem. Hylle og hyllemeter er derimot to forskjellige leksemer, fordi det siste er et nytt oppslagsord og ikke en bøyd form av det første.
Del vinterkveldene og bakeren i morfer. Sorter hver morf etter to spørsmål: kan den stå alene, og har den leksikalsk eller grammatisk innhold?
| Morf | Fri eller bunden | Innhold |
|---|---|---|
| vinter | fri | leksikalsk: årstiden |
| kveld | fri | leksikalsk: tiden på døgnet |
| -ene | bunden | grammatisk: flertall, bestemt form |
| bak | fri | leksikalsk: handlingen å bake |
| -er | bunden | lager et nytt ord: den som baker |
| -en | bunden | grammatisk: entall, bestemt form |
Merk to ting i tabellen. For det første er bak fri, selv om den i bakeren står bundet inne i et lengre ord. Det er muligheten som teller, ikke den aktuelle bruken.
For det andre gjør de to bundne morfene i bakeren helt forskjellige ting. -er lager et nytt oppslagsord: baker er et annet leksem enn bake, og du finner det på sin egen plass i ordboka. -en lager derimot ingen nytt oppslagsord; den bøyer det leksemet som allerede er der. Begge er formativer, men de tilhører hver sin type — og skillet mellom dem er hele temaet i kap. 4.2.
Det ferdige svaret: vinterkveldene har to frie leksikalske morfer og én bunden formativ; bakeren har én fri leksikalsk morf og to bundne formativer, der den ene lager et nytt leksem og den andre bøyer det.
Del hvert av ordene under i morfer. Sett opp svaret som en tabell med kolonnene morf, fri eller bunden, og innhold. Skriv én linje til slutt om hvilken av morfene som var vanskeligst å avgrense, og hvorfor.
a) bakeriene
b) snøscooterløypa
c) snakket
Når ett morfem har flere former (~14 min)
Her kommer det som gjør morfembegrepet nyttig i stedet for bare teoretisk. Se på to ordformer: bilene og hyllene. Begge er flertall og bestemt form, og begge har en hale som uttrykker nettopp det. Men halene er ikke like: den ene er -ene, den andre er -ne.
Du kan behandle dem som to forskjellige enheter. Men da må du forklare hvorfor de aldri konkurrerer: du sier aldri bilne og aldri hylleene. Det er nemlig ikke tilfeldig hvilken av dem som dukker opp, og når noe ikke er tilfeldig, kan det formuleres som en regel.
Den mye enklere løsningen er å si at det er ett morfem med to former, og så skrive opp regelen som bestemmer hvilken form som brukes hvor. Det er dette som er allomorfi, og det er den ene analysen som gir uttelling på eksamen — forutsatt at du faktisk skriver opp regelen.
En allomorf er én av flere former det samme morfemet kan ha. -ene i bilene og -ne i hyllene er to allomorfer av ett og samme morfem, det som uttrykker flertall og bestemt form.
Skillet mot morf: enhver allomorf er en morf. Men en morf kalles allomorf først når du har vist at den hører sammen med minst én annen form under samme morfem. Ordet allomorf er altså en påstand om et forhold, ikke bare en etikett på et segment — og påstanden må begrunnes.
Allomorfi er det forholdet at ett morfem realiseres med ulike former i ulike omgivelser. Fenomenet er utbredt i norsk og finnes både i formativene og i røttene.
Skillet mot to ulike morfemer: allomorfi krever samme innhold. Har de to formene ulikt innhold, er det ikke allomorfi, uansett hvor like de ser ut. Det er dette kravet som gjør at -er i biler og -er i baker ikke er allomorfer av hverandre, selv om de er identiske i skrift.
Tre ting må vises, og de må vises i denne rekkefølgen. Hopper du over det tredje, har du gitt et eksempel uten begrunnelse.
1. Samme innhold. Vis at de to segmentene uttrykker det samme — samme betydning eller samme grammatiske kategori. Skriv innholdet ut med ord, ikke bare med en etikett.
2. Komplementær fordeling. Vis at de aldri opptrer i samme omgivelse: der den ene står, kan den andre ikke stå. Prøv å bytte dem om, og vis at byttet gir en umulig ordform.
3. En formulerbar betingelse. Skriv én setning som sier når hver av dem står. Setningen skal kunne brukes på et ord du ikke har sett før.
Kontroll: dekker betingelsen alle eksemplene dine, og bare dem? Finner du et ord der begge former er mulige, står du ikke overfor komplementær fordeling, men fri variasjon — og da skal du si det i stedet for å presse fram en regel som ikke holder.
Innholdskravet er det første av de tre kravene: to segmenter kan bare være allomorfer av samme morfem hvis de uttrykker det samme innholdet.
Skillet mot formlikhet: kravet går på innhold, ikke på form. To former som ser helt ulike ut, kan oppfylle det — gikk og gå uttrykker det samme leksikalske innholdet. To former som ser helt like ut, kan bryte det, slik -er i biler og -er i baker gjør.
To former står i komplementær fordeling når de aldri opptrer i samme omgivelse: der den ene kan stå, kan den andre ikke, og omvendt. -ene står etter stammer som ikke ender på trykklett -e, -ne etter dem som gjør det, og aldri motsatt.
Skillet mot fri variasjon: i fri variasjon kan begge formene stå på samme sted uten at ordet blir umulig. Da har du ingen betingelse å formulere, og du skal si nettopp det — å oppfinne en regel over en fri variasjon er en dyrere feil enn å innrømme at variasjonen er fri.
Betingelsen er den setningen som sier når hver allomorf står. Den skal være så presis at en leser kan bruke den på et ord som ikke er nevnt i eksempelet ditt.
Skillet mot en ren oppramsing: «-ene og -ne er allomorfer» er en påstand. «-ne står etter stammer som ender på trykklett -e, og -ene står ellers» er en betingelse. Forskjellen mellom de to setningene er forskjellen mellom et svar som gir uttelling og et som ikke gjør det.
To morfer hører til samme morfem når de har samme innhold og fordelingen mellom dem kan formuleres som en betingelse. Det er de to kravene som til sammen utgjør morfemidentiteten.
Skillet mot ortografisk likhet: at to morfer skrives likt, er verken nødvendig eller tilstrekkelig. Skriftbildet er en historisk konvensjon; morfemidentiteten er et forhold mellom innhold og fordeling. Å bruke skrivemåten som argument er en av de tre feilene dette kapitlet advarer mot.
Vis at -ene i bilene og -ne i hyllene er allomorfer av samme morfem. Bruk de tre trinnene, og skriv betingelsen som én setning.
Trinn 2 — komplementær fordeling. Prøv å bytte dem om. Bilne er ingen norsk ordform, og hylleene er det heller ikke. De to formene konkurrerer altså aldri om samme plass. Ser du på flere ord, faller mønsteret på plass med én gang: hus gir husene, gutt gir guttene, vindu gir vinduene — mens hylle, pike og gate gir hyllene, pikene og gatene. Skillet går på hva stammen slutter på.
Trinn 3 — betingelsen, som én setning. -ne står etter stammer som ender på trykklett -e; -ene står ellers. Legg merke til at betingelsen kan brukes på et ord du ikke har sett: står du overfor stammen kanne, sier regelen kannene, og det stemmer.
Kontroll. Regelen dekker alle eksemplene, og den er formulert i lyd: den viser til hva stammen ender på. Den er derfor lydbetinget, og det er verdt å nevne, fordi det gjør regelen langt sterkere enn en liste over ord ville vært.
Det ferdige svaret: -ene og -ne er allomorfer av morfemet som uttrykker flertall og bestemt form. De har samme innhold, de står i komplementær fordeling, og betingelsen er at -ne brukes etter stammer på trykklett -e og -ene ellers. Den trykklette vokalen på slutten av stammen uttales med reduksjonsvokalen ə, og det er nettopp den som gjør at et ekstra -e- ville blitt overflødig.
Lag ditt eget allomorfpar fra norsk. Bruk et annet morfem enn det som er gjennomgått over.
a) Gi de to formene og minst to ordformer for hver.
b) Gjennomfør de tre trinnene, og skriv betingelsen som én setning.
c) Si hva som ville gjort eksempelet ditt til et dårlig eksempel.
Lydbetingede og leksikalsk betingede varianter (~8 min)
Betingelsen du formulerte i forrige avsnitt, viste til lyd: hva stammen ender på. Slike betingelser er de sterkeste, fordi de gjelder for alle ord med den formen, også ord som ikke fantes i går.
Men ikke all allomorfi lar seg forklare med lyd. Noen ganger er den eneste sanne betingelsen en liste over hvilke ord som oppfører seg slik. Da er variasjonen leksikalsk betinget, og det er like fullt allomorfi — den bare hviler på ordforrådet i stedet for på lydstrukturen.
Å si hvilken av de to typene du har med å gjøre, er et billig løft i et svar. Det viser at du ikke bare har sett variasjonen, men også vet hva slags forklaring den tåler.
En allomorf er lydbetinget når betingelsen kan formuleres i lyder: hva omgivelsen begynner eller slutter med, hvor trykket ligger, om nabolyden er stemt eller ustemt. -ne mot -ene er lydbetinget, fordi valget følger av om stammen ender på trykklett -e.
Skillet mot leksikalsk betinget: prøven er om du kan formulere regelen uten å nevne noe ord ved navn. Går det, er allomorfien lydbetinget. Må du ramse opp hvilke ord som følger regelen, er den det ikke.
En allomorf er leksikalsk betinget når betingelsen bare kan formuleres som en liste over hvilke ord eller hvilken ordgruppe som tar den formen. Rota i bok har allomorfen bøk- i flertall, og det er ikke lyden som avgjør — krok har ingen tilsvarende form, og kroker er den eneste mulige.
Skillet mot lydbetinget: her finnes det ordpar med samme lydstruktur som oppfører seg ulikt. Nettopp fordi et slikt par finnes, er lydforklaringen utelukket, og det er dette funnet som skal skrives ut i svaret.
Suppletive former er allomorfer som ikke likner hverandre i det hele tatt, men som likevel hører til samme leksem og fyller hver sin plass i bøyningen. Gå og gikk er suppletive, og det samme er god og bedre.
Skillet mot vanlig allomorfi: i vanlig allomorfi kan du peke på hva som er felles i uttrykket. I suppletive former finnes ikke noe slikt fellesskap, og betingelsen er derfor uten unntak leksikalsk: den er en liste, og lista er hele forklaringen.
To variasjoner skal skilles fra hverandre. Den første er ubestemt flertall i biler mot hyller. Den andre er rotformene i bok mot bøker. Hvilken av dem er lydbetinget, og hvilken er leksikalsk betinget? Begrunn begge.
Legg merke til at dette er nøyaktig den samme betingelsen som styrer -ne mot -ene. Når to ulike formativer følger samme regel, er det et sterkt tegn på at regelen er ekte og ligger i lydstrukturen, ikke i det enkelte ordet. Det er verdt en setning i et svar.
Den andre er leksikalsk betinget. Formene er rota bok- og rota bøk-. Innholdet er det samme — begge er former av leksemet bok. De står i komplementær fordeling, for boker og bøk alene er ingen norske ordformer i denne betydningen.
Men betingelsen kan ikke formuleres i lyd, og beviset er et sammenlikningspar: krok har nøyaktig samme lydstruktur i den delen som teller som bok, og gir likevel kroker, ikke krøker. En lydregel som gjorde bok til bøk- i flertall, måtte også ha gjort krok til krøk-. Siden den ikke gjør det, må betingelsen være en liste: den gjelder bok, bot, rot, fot og en håndfull ord til.
Det ferdige svaret: -er mot -r er lydbetinget allomorfi, fordi betingelsen kan skrives som en regel om stammens siste lyd. Bok- mot bøk- er leksikalsk betinget allomorfi, fordi et ord med samme lydform, krok, ikke oppfører seg likt — og da er det ordet, ikke lyden, som avgjør.
For hvert av parene under: avgjør om variasjonen er lydbetinget eller leksikalsk betinget, formuler betingelsen som én setning, og skriv én linje om hvilken test som avgjorde saken.
a) Bestemt form entall hankjønn: bilen mot hagen.
b) Rotformene i mann mot menn.
c) Ubestemt flertall av intetkjønnsord: epler mot bord.
Preteritum av norske verb har minst tre former: -et i kastet, -te i kjøpte og -de i levde.
a) Vis at de tre oppfyller innholdskravet.
b) Prøv å formulere én betingelse som dekker alle tre. Hvor langt kommer du med en ren lydforklaring?
c) Konkluder. Er dette lydbetinget eller leksikalsk betinget allomorfi?
Nullmorfen og paradigmet (~6 min)
I forrige oppgave dukket det opp et tilfelle der flertall ikke hadde noe synlig uttrykk i det hele tatt: hus er både entall og flertall. Spørsmålet er hva man skal si om et sted i bøyningen der innholdet er der, men formen mangler.
— naturlig pausepunkt —
Svaret krever at vi først setter opp bøyningen ordentlig. Når alle formene av ett ord står ryddig i et oppsett, blir det synlig at det finnes en plass som er fylt av innhold uten å være fylt av lyd — og den plassen har et eget navn.
Et paradigme er oppsettet over alle bøyningsformene av ett leksem, ordnet etter de grammatiske kategoriene språket bøyer i. For et norsk substantiv er kategoriene tall og bestemthet, og paradigmet har derfor fire plasser.
Skillet mot bøyningsklasse: paradigmet er oppsettet for ett ord. Bøyningsklassen er gruppen av ord som har samme mønster i paradigmet. Klassene og hvordan man begrunner at to ord hører til samme klasse, står i kap. 4.5.
En nullmorf er en morf uten uttrykksside: plassen i paradigmet har sitt innhold, men ingenting er lagt til formen. I flere hus er flertallet uttrykt av en nullmorf, som skrives Ø i analysen.
Skillet mot at det ikke finnes noe morfem: nullmorfen postuleres bare der paradigmet krever en form og de andre ordene i samme kategori har en synlig formativ på samme plass. Uten det kravet kunne man sette inn nullmorfer overalt, og analysen ville sluttet å si noe. Nullmorfen er altså en påstand om en tom plass i et system, ikke en beskrivelse av at det ikke står noe.
Sett opp paradigmene for telt og hylle, og bruk sammenlikningen til å vise hva nullmorfen gjør.
| Kategori | telt | Morfer | hylle | Morfer |
|---|---|---|---|---|
| ubestemt entall | telt | telt | hylle | hylle |
| bestemt entall | teltet | telt · -et | hylla | hylle · -a |
| ubestemt flertall | telt | telt · Ø | hyller | hylle · -r |
| bestemt flertall | telta | telt · -a | hyllene | hylle · -ne |
Bokmål tillater også teltene i den siste raden; her er telta valgt, og det valget kommer tilbake i den siste oppgaven i kapitlet.
Hva sammenlikningen viser. Hylle har en synlig formativ på hver av de tre bøyde plassene. Telt har det på to av dem, men ikke på den tredje: ubestemt flertall ser ut nøyaktig som ubestemt entall.
Likevel er innholdet der. Sier du tre telt, har du sagt flertall, og du har sagt det uten hjelp fra tallordet alene — for telt fungerer også som flertall i teltene sto i en rekke, der bare bestemtheten er markert. Plassen i paradigmet er altså i bruk, og den er i bruk med et innhold.
Derfor nullmorfen. Vi sier at ubestemt flertall av telt består av rota pluss en nullmorf, og skriver telt · Ø. Påstanden er ikke at det ikke står noe der; påstanden er at det står noe der som ikke har lyd. Det er derfor analysen bare er lovlig fordi den fjerde raden i paradigmet finnes og de andre ordene har en synlig formativ på samme plass.
Det ferdige svaret: ubestemt flertall av telt er telt · Ø, der Ø er en nullmorf som uttrykker flertall. Sammenlikningen med hylle, der samme plass er fylt av -r, er begrunnelsen — uten den ville nullmorfen vært en påstand uten dekning.
b) Marker nullmorfen, og skriv én setning som begrunner at den er der.
c) Finn selv et verb der en av plassene i bøyningen er uten synlig formativ, og gjør det samme.
Broen til fonologien (~8 min)
Har du lest Del 2, kjenner du igjen hele tankegangen fra forrige avsnitt. Har du ikke lest den, får du den her i kortform — og den er verdt å kjenne uansett, fordi den er ett av de sterkeste argumentene du kan bruke i et svar.
I fonologien finnes den samme figuren ett nivå ned. Si pil og spill. P-en i pil kommer med et lite pust etter seg, pʰ, mens p-en i spill ikke gjør det. De to lydene er forskjellige, men de bytter aldri plass med hverandre, og de skiller aldri to ord fra hverandre. Derfor sier man at de er to varianter av samme underliggende enhet — det er allofoni.
Så: allofonene forholder seg til fonemet slik allomorfene forholder seg til morfemet. Samme tre krav, samme framgangsmåte, to nivåer. Det er derfor du kan gjenbruke argumentet ditt fra det ene stedet til det andre — og derfor du må passe på ikke å blande enhetene sammen når du gjør det.
Til slutt en felle som ligger tett på hele dette temaet, og som er den vanligste kilden til feilanalyser i segmenteringen: at to morfer skrives likt, betyr ingenting i seg selv.
Allofoni er forholdet mellom et fonem og de lydvariantene det opptrer med. Allomorfi er forholdet mellom et morfem og de formvariantene det opptrer med. Begge steder er framgangsmåten den samme: vis at innholdet er felles, vis at variantene er komplementært fordelt, og formuler betingelsen.
Skillet mellom nivåene: allofonene er varianter av et fonem og har ikke noe innhold i seg selv — de skiller ikke ord fra hverandre. Allomorfene er varianter av et morfem og har innhold. Tankefiguren er den samme; enhetene er det ikke, og å kalle en allomorf for en allofon er en presisjonsfeil som er lett å unngå.
Formlike morfer ser like ut, men hører til ulike morfemer fordi innholdet er ulikt. -er i biler uttrykker flertall, -er i kaster uttrykker presens, og -er i baker lager et nytt ord.
Skillet mot allomorfer: allomorfer har ulikt uttrykk og samme innhold; formlike morfer har likt uttrykk og ulikt innhold. De to forholdene er hverandres speilbilde, og det er derfor de forveksles så ofte. Prøven er alltid den samme: se på innholdet, ikke på skrivemåten.
Ordformene biler, kaster og baker slutter alle på -er. Vis at de tre likevel ikke er former av samme morfem, og si hva som ville vært den motsatte feilen.
bil (fri morf) · -er (formativ: ubestemt flertall)
kast (fri morf) · -er (formativ: presens)
bak (fri morf) · -er (formativ: lager et nytt leksem, den som utfører handlingen)Prøven mot innholdskravet. Det første kravet for allomorfi er samme innhold, og her faller det med en gang. Den første -er uttrykker tall, den andre tid, og den tredje lager et helt nytt oppslagsord. Tre ulike innhold gir tre ulike morfemer, uansett hvor like formene er i skrift.
Prøven mot komplementær fordeling. Den faller også. De tre formene opptrer i samme slags omgivelse — alle tre etter en enkel stamme på én stavelse — så det finnes ingen betingelse å formulere. Prøver du å skrive en, ender du med en setning som ikke kan brukes på et nytt ord, og det er alltid tegnet på at analysen er feil.
Det ferdige svaret: de tre er formlike morfer, ikke allomorfer. De hører til tre ulike morfemer, fordi innholdet er ulikt i alle tre tilfellene, og fordi de ikke står i komplementær fordeling.
Den motsatte feilen. Like farlig er å tro at ulik skrivemåte utelukker morfemidentitet. -ene og -ne ser forskjellige ut og er likevel samme morfem, og bok- og bøk- ser forskjellige ut og er likevel samme rot. Skrivemåten er altså verken et argument for eller mot. Den er en historisk konvensjon, og analysen hviler på innhold og fordeling.
b) Vis at de tre ikke kan være allomorfer av samme morfem. Bruk begge de to første kravene i prosedyren.
c) Finn deretter ett par der ulik skrivemåte likevel er samme morfem, og formuler betingelsen.
d) Skriv én setning om hva den som bare ser på skrivemåten, kommer til å svare galt på i a) og c).
Tre feil rammer dette temaet, og alle tre er billige å unngå når du vet hva du skal se etter.
Feil #6 — å gi et eksempel uten å begrunne det. I dette temaet ser den slik ut: du gir et allomorfpar og lar betingelsen stå uformulert. «-ene og -ne er allomorfer» er en påstand uten innhold; sensor kan ikke se om du har forstått noe eller gjettet. Rettelsen er én setning: si når hver av dem står. Dette er også grunnen til at prosedyren har tre trinn og ikke to.
Å bruke «morf» og «morfem» om hverandre. De to ordene betyr ikke det samme, og en tekst som bytter mellom dem, leses som om forfatteren ikke har skilt begrepene. Huskeregelen er kort: du segmenterer i morfer, og du identifiserer morfemer. Morfen er det du kan peke på i ordet; morfemet er enheten den er en form av. Er du i tvil i en besvarelse, still deg spørsmålet om setningen handler om noe konkret i et bestemt ord — da er det morf.
Å tro at ortografisk likhet er morfemidentitet. Denne feilen går i begge retninger, og begge retningene koster. Den ene er å slå sammen morfer fordi de skrives likt, slik som de tre -er-formene i biler, kaster og baker. Den andre er å holde morfer fra hverandre fordi de skrives ulikt, slik som -ene og -ne. Prøven er alltid innhold og fordeling, aldri skriftbildet.
Merk hvor feilregisteret kommer fra. De fire sensorveiledningene i arkivet beskriver hva sensor forventer, ikke hva kandidater faktisk har gjort. Ikke ett sted rapporterer en veiledning observerte feil. Registeret er altså en liste over hva som er sagt at skal trekke, og det er verdt å vite når du leser det.
De fleste kommer fram til at to former hører sammen. Færre skriver betingelsen. Og svært få sier hva slags betingelse det er — om den kan formuleres i lyd, eller om den må formuleres som en liste over ord. Den siste setningen koster deg femten sekunder og viser at du vet hva en forklaring i dette faget må tåle.
Tre setninger som gjør jobben, i rekkefølge:
«De to formene uttrykker det samme, nemlig …»
«De står aldri på samme plass; bytter jeg dem om, får jeg … som ikke er en norsk ordform.»
«Betingelsen er lydbetinget: … Det ser jeg av at regelen kan brukes på et ord jeg ikke har nevnt.»
Det andre løftet er å bruke likheten med fonologien som argument, ikke som pynt. Skriver du at «allomorfi er til morfemet det allofoni er til fonemet», har du sagt noe pent. Skriver du at «de to formene står i komplementær fordeling, på samme måte som aspirert og uaspirert p gjør det i pil og spill, og betingelsen er formulerbar i begge tilfeller», har du brukt likheten til noe. Forskjellen er at den andre setningen gjør et arbeid i argumentet.
Og et disponeringsråd: i en redegjørelsesoppgave er ordet «kort» en instruks. Poengene forteller hvor langt svaret skal være. Har du tre begreper å skille, gir tre presise avsnitt med ett eksempel hver mer uttelling enn én lang tekst der de samme tre glir over i hverandre.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.