8.4 Etos, patos, logos og de multimodale bevismidlene

Den eldste betegnelsen på etos, patos og logos: de tre midlene en taler har til rådighet for å gjøre saken sin troverdig. Ordet peker mot talerens side av forholdet — dette er verktøy noen bruker.

Systematikken er antikk. Den finnes hos Aristoteles og går igjen hos Cicero og Quintilian, og den har holdt seg fordi den er uttømmende nok til å være nyttig: det er vanskelig å peke på et overtalelsesgrep som ikke virker gjennom minst ett av de tre.

Distinksjonen mot appellformer: ingen. De to betegnelsene dekker det samme, og forskjellen ligger i hvilken side av kommunikasjonen navnet ser fra. Terminologien varierer mellom lærebøker, og et svar som sier det, viser oversikt.

Hvor det gjør arbeid: i den setningen der du innfører apparatet. Definer termen du velger, og nevn at den andre finnes — det koster en bisetning og fjerner all tvil om hva du mener.

Den nyere av de to betegnelsene på etos, patos og logos. Ordet peker mot mottakerens side: dette er måter teksten appellerer til noen på.

Betegnelsen er blitt vanlig fordi den passer bedre på skriftlige og sammensatte tekster enn «bevismidler» gjør. En annonse har ingen taler i rommet, men den appellerer.

Distinksjonen mot bevismidler: de dekker det samme. Å skrive at «appellformene, også kalt bevismidlene, er tre» er presist og tar én linje. Å bruke begge om hverandre uten å si at de er det samme, er upresist og koster mer.

Hvor det gjør arbeid: samme sted som bevismidler. Poenget med å ha begge i hodet er å kjenne igjen apparatet uansett hvilket navn faglitteraturen bruker.

Den delen av overtalelsen som virker gjennom talerens troverdighet: publikums grunn til å tro på nettopp denne avsenderen i nettopp denne saken.

Troverdighet i retorisk forstand har tre bestanddeler som er verdt å skille: at avsenderen vet noe (kompetanse), at hun vil publikum vel (velvilje), og at hun er til å stole på (redelighet). En analyse blir raskt mer presis når den sier hvilken av de tre en passasje bygger.

Distinksjonen mot patos: etos virker gjennom avsenderen, patos gjennom mottakerens følelser. De ligger tett, fordi en avsender som viser at hun bryr seg, både bygger velvilje og rører publikum. Testen er hvem passasjen sier noe om: sier den noe om avsenderen, er det etos.

Hvor det gjør arbeid: i påvisningen, og som den appellformen som er lettest å overse, fordi den ofte ligger i form og tone i stedet for i påstander.

Den troverdigheten avsenderen har med seg inn i situasjonen, før hun har sagt noe: yrke, erfaring, stilling, kjennskap, rykte, tilhørighet.

Den innledende etosen er en del av de retoriske vilkårene, ikke et grep i teksten. Den kan være høy eller lav og ulik for ulike deler av publikum: en helsesykepleier har høy innledende etos i spørsmål om barns sikkerhet og lavere i spørsmål om byggeteknikk.

Distinksjonen mot avledet etos: den innledende ligger utenfor teksten; den avledede bygges i den. I en analyse kan du bare påvise den innledende indirekte — gjennom passasjer der teksten selv gjør krav på den.

Hvor det gjør arbeid: når du skal forklare hvorfor et kort grep virker sterkt. «Jeg har vasket sår i denne skolegården i elleve år» virker fordi den aktiverer noe som allerede fantes.

Den troverdigheten avsenderen bygger i selve teksten, med det hun sier og måten hun sier det på: presisjon, innrømmelser, forbehold, kjennskap til sakens detaljer, saklig omtale av motparten.

Dette er den etosen du kan forankre direkte, fordi den finnes som passasjer. Den kan også ødelegges underveis: en avsender som overdriver ett sted, mister kreditt de andre stedene også.

Distinksjonen mot innledende etos: den innledende følger av hvem avsenderen er, den avledede av hva teksten gjør. Et navn under teksten gir innledende etos; en innrømmelse gir avledet.

Hvor det gjør arbeid: i selve påvisningen. Når bestillingen ber om at du argumenterer for at appellformen er til stede, er det den avledede etosen du har passasjer til.

De konkrete grepene som bygger troverdighet i en tekst, og som du kan sitere: erfaringsopplysninger, fagkunnskap vist gjennom detaljer, henvisning til dokumentasjon andre kan kontrollere, innrømmelser til motparten, forbehold om hva avsenderen ikke vet, og avgrensning av hva hun ber om.

Merk at flere av markørene virker ved å svekke avsenderens egen sak på kort sikt. Det er hele mekanismen: den som innrømmer noe som koster, viser at hun ikke bare sier det som tjener henne.

Distinksjonen mot logosmarkører: en henvisning til dokumentasjon kan være begge deler. Skiller du dem etter hva passasjen brukes til, blir det klart: brukes henvisningen som ledd i en årsakskjede, er den logos; brukes den for å vise at avsenderen er til å kontrollere, er den etos.

Hvor det gjør arbeid: som lista du leter etter i teksten når du skal finne passasjen til etospåstanden din.

Den delen av overtalelsen som virker gjennom mottakerens følelser: medfølelse, uro, stolthet, sinne, lettelse, skam, håp.

Følelsesappellen er ikke et alternativ til argumentasjon; den er en måte å gjøre en sak nærværende på. En leser som forstår et argument uten å kjenne noe, handler sjelden — og det er handling en retorisk tekst som regel er ute etter.

Distinksjonen mot etos: patos gjelder følelsen hos mottakeren, etos troverdigheten hos avsenderen. Testen er hvem passasjen sier noe om. Sier den noe om hva leseren skal kjenne, er det patos.

Hvor det gjør arbeid: i påvisningen — og som den appellformen der en analyse lettest sklir over i moralisering. Bestillingen ber deg vise at appellen finnes og hvordan den virker, ikke felle en dom over at den brukes.

De konkrete grepene som gjør en sak følt: sanselig konkretisering, den enkelte skjebnen i stedet for tallet, verdiladede ord, gjentakelse og rytme, direkte tiltale, spørsmål stilt til leseren, og kontraster mellom det trygge og det truede.

Den sterkeste av dem er som regel konkretiseringen. «To hundre barn er ute i denne gården fire ganger om dagen» virker ikke fordi tallet er høyt, men fordi det er presist og lar leseren se gården full.

Distinksjonen mot logosmarkører: et tall kan være begge deler. Brukes tallet som premiss i en slutning, er det logos; brukes det for å gjøre omfanget følbart, er det patos. Ofte gjør ett og samme tall begge deler, og da sier du det.

Hvor det gjør arbeid: som lista du leter etter når du skal finne passasjen til patospåstanden din.

Å vise at og hvordan en appell virker, uten samtidig å felle en dom over at avsenderen bruker den. Formen er: her er grepet, slik er det bygd, dette gjør det med leseren.

Grunnen til at dette er en egen ferdighet, er at moraliseringen kommer av seg selv. Ord som «spiller på», «utnytter» og «appellerer billig til» smyger seg inn i setninger som skulle beskrevet, og gjør analysen til en meningsytring om avsenderen.

Distinksjonen mot vurdering: vurdering er lov og ofte etterspurt — men den kommer etter påvisningen og skal begrunnes med tekstens egne trekk. En dom som er felt før grepet er beskrevet, er ikke en vurdering; den er en forutinntatthet.

Hvor det gjør arbeid: i hele patosdelen av analysen, og i alle tilfeller der du selv er uenig med teksten du analyserer.

Den delen av overtalelsen som virker gjennom saken selv: argumentene, beleggene, årsakssammenhengene og måten de er ordnet på.

Logos betyr ikke at teksten har rett. En årsakskjede kan være godt bygd og likevel gal. Analysen din skal vise hvordan argumentasjonen er innrettet; om den holder, er et annet spørsmål, og et du bare skal svare på hvis bestillingen ber om det.

Distinksjonen mot patos: logos virker gjennom det som følger av noe annet, patos gjennom det leseren kjenner. En og samme passasje kan gjøre begge deler, og et godt svar sier det i stedet for å velge.

Hvor det gjør arbeid: i påvisningen, og som den appellformen der struktur er viktigere enn opptelling. Vis hvordan argumentene henger sammen, ikke bare at de finnes.

Et argument har minst to ledd: påstanden, som er det du vil at leseren skal godta, og belegget, som er det du legger fram til støtte for den.

Mellom de to ligger som regel en usagt forutsetning om hvorfor belegget støtter påstanden. I bokas opprop er påstanden at midtfeltet må skiftes, belegget er at vannet fryser i søkkene, og den usagte forutsetningen er at is under grus gir fall. Å skrive ut den usagte forutsetningen er ofte det skarpeste enkeltgrepet i en logosanalyse.

Distinksjonen mot opplysning: en opplysning står alene. Et belegg står i tjeneste for en påstand. Samme setning kan være begge deler i to ulike tekster, og det er plasseringen som avgjør.

Hvor det gjør arbeid: når du skal forankre logos. Sitér belegget, oppgi påstanden det tjener, og skriv ut hva som må forutsettes for at koblingen skal holde.

De konkrete sporene etter saksargumentasjon: bindeord som «fordi», «derfor», «mens» og «men», tall og mengder brukt som premisser, årsakskjeder, sammenligninger, henvisning til dokumentasjon, og forbehold som avgrenser hva påstanden dekker.

Bindeordene er de enkleste å finne og de mest oversette. En tekst med mange «fordi» og «derfor» har en synlig argumentativ struktur, og strukturen er noe du kan sitere.

Distinksjonen mot etosmarkører: en henvisning til dokumentasjon kan være begge deler. Brukes den i en slutning, er den logos; brukes den for å vise at avsenderen er til å kontrollere, er den etos. Avgjør etter funksjon, ikke etter ordtype.

Hvor det gjør arbeid: som lista du leter etter når du skal finne passasjen til logospåstanden din.

Måten argumentene i en tekst er ordnet i forhold til hverandre: hva som kommer først, hva som bygger på hva, hvor innvendingen plasseres, og hvor konklusjonen faller.

Den rekkefølgen er sjelden tilfeldig. I bokas opprop kommer erfaringen først, tilstanden deretter, innvendingen nest sist og kravet til slutt — og plasseringen av innvendingen rett før kravet gjør at kravet leses som noe som allerede har tålt motstand.

Distinksjonen mot komposisjon: komposisjon er tekstens oppbygning i sin helhet, også der den ikke argumenterer. Argumentrekken gjelder bare den argumentative strukturen.

Hvor det gjør arbeid: i det leddet av logosanalysen som skiller en beskrivelse fra en opptelling. Rekkefølgen er et grep, og grep skal påvises.

At to eller tre av appellformene arbeider i samme passasje, og at de forsterker hverandre i stedet for å bytte på.

Samvirket er normaltilfellet i tekster som virker. Et konkret bilde gjør en sak følt (patos) og viser samtidig at avsenderen har vært til stede (etos). Et forbehold avgrenser påstanden (logos) og viser redelighet (etos). Å påvise samvirket i én passasje er ofte mer overbevisende enn å påvise de tre hver for seg i tre passasjer.

Distinksjonen mot en tredeling: tredelingen sorterer teksten i tre bunker. Samvirket beskriver hvordan bunkene griper inn i hverandre. Bestillingen ber om at du argumenterer for at alle tre er til stede — ikke om at du deler teksten i tre.

Hvor det gjør arbeid: i det avsnittet som løfter analysen. Velg én rik passasje og vis alle tre i den, i stedet for å lete etter tre rene eksempler.

Spørsmålet om hvilken av de tre appellformene som bærer teksten: hvilken de andre arbeider for.

Spørsmålet er uttrykkelig etterspurt i H2022-bestillingen, som åpnet for at du drøfter hvilken appellform som dominerer. Det er en drøfting, ikke et oppslag, og det finnes som regel mer enn ett forsvarlig svar. Det som vurderes, er begrunnelsen.

Distinksjonen mot forekomst: forekomst er at appellformen finnes. Dominans er at den bærer. En tekst kan ha mange patospassasjer og likevel være båret av etos, hvis følelsesappellen bare virker fordi leseren allerede stoler på avsenderen.

Hvor det gjør arbeid: i avslutningen av appellformanalysen. Det er her du får en påstand som kan forsvares, i stedet for tre konstateringer som ikke kan bestrides.

At en tekst skaper mening gjennom flere uttrykksformer samtidig — skrift, fotografi, tegning, farge, layout, typografi, og i digitale tekster også lyd og bevegelse.

Poenget med begrepet er ikke at det finnes bilder i teksten, men at meningen oppstår i samspillet. Et bilde under en overskrift betyr noe annet enn det samme bildet alene, og en bildetekst kan snu tolkningen av et fotografi fullstendig.

Distinksjonen mot illustrasjon: en illustrasjon gjentar eller pynter på det teksten sier. Multimodalitet beskriver et forhold der delene gjør ulikt arbeid. Analysen din blir umiddelbart bedre når du spør hva bildet gjør som ordene ikke gjør, i stedet for hva det viser.

Hvor det gjør arbeid: i den delen av bestillingen som gjelder ikke-verbale deler av teksten, og i sjangerspørsmålet: et fotografi kan trekke en tekst mot dokumentarisk sjanger uten at ordene endres.

Én uttrykksform i en sammensatt tekst: skriften, fotografiet, tegningen, fargebruken, layouten, typografien.

Å navngi modalitetene er første trinn i en multimodal analyse, og det er et trinn som ofte hoppes over. En tekst med ett bilde har minst tre modaliteter i arbeid: skrift, foto og layout — og layouten er den som oftest glemmes, selv om plasseringen av bildet ved siden av åpningen er et valg.

Distinksjonen mot medium: mediet er kanalen — avis, nettside, plakat. Modaliteten er uttrykksformen. Samme modalitet finnes i flere medier, og samme medium rommer flere modaliteter.

Hvor det gjør arbeid: i åpningen av den multimodale delen. List modalitetene først, så vet både du og leseren hva analysen skal dekke.

Hva hver uttrykksform er god til — og hva den ikke får til. Ordet «affordans» betyr omtrent «hva noe innbyr til», og i denne sammenhengen: hvilke oppgaver en modalitet løser bedre enn de andre.

Skriften er god til å skille, avgrense og begrunne: den kan si «to søkk», «før vinteren», «fordi». Fotografiet er godt til å vise omfang, tilstand og samtidighet på én gang: det viser hvor stor flaten er, hvor grå den er og at ballen ligger stille, uten å bruke et eneste ord. Til gjengjeld kan et fotografi ikke si «ikke», og det kan ikke begrunne noe.

Distinksjonen mot innhold: innholdet er hva modaliteten viser i det konkrete tilfellet. Affordansen er hva den prinsipielt kan. Analysen blir sterk når den kobler de to: dette bildet viser flaten, og bilder er nettopp gode til flate og omfang.

Hvor det gjør arbeid: i det leddet der du sier hva bildet tilfører som ordene ikke gjør. Uten affordansen blir det svaret et inntrykk.

Det bildet gjør som ordene i samme tekst ikke gjør: den delen av meningen som ville falt bort hvis bildet ble fjernet.

Dette er selve prøven i en multimodal analyse, og den er lett å utføre: dekk over bildet og les teksten på nytt. Hva forsvant? Svarer du «ingenting», er bildet en illustrasjon, og det er også et funn. Svarer du at omfanget, tomheten eller dokumentasjonen forsvant, har du funnet tilleggsverdien.

Distinksjonen mot gjentakelse: et bilde som viser nøyaktig det teksten sier, gjentar. Et bilde som viser noe teksten ikke sier — eller sier det på en måte teksten ikke kan — tilfører.

Hvor det gjør arbeid: i det leddet av H2022-bestillingen som spør hva de ikke-verbale delene betyr for bevismidlene. Tilleggsverdien er svaret, og dekk-over-prøven er metoden.

Den troverdigheten et fotografi bærer i kraft av å være et fotografi: en påstand om at dette har vært, og at noen var til stede.

Troverdigheten forsterkes av trekk som signaliserer at bildet ikke er arrangert — dagligdags lys, tilfeldige detaljer, fravær av oppstilling — og svekkes av det motsatte. Også varsomhet teller: at ansikter ikke er synlige, leses som hensyn, og hensyn er en etosmarkør.

Distinksjonen mot bildets patos: etosen ligger i at bildet er til å stole på; patosen i hva det får deg til å kjenne. Samme trekk kan gi begge deler, og da sier du det.

Hvor det gjør arbeid: når du skal si hva bildet gjør for bevismidlene. Et fotografi kan bære en dokumentasjonspåstand teksten ellers måtte ha framsatt selv.

Følelsesvirkningen i det visuelle: hva fargene, lyset, tomheten, ansiktene eller fraværet av dem gjør med den som ser.

Patos i bilder ligger sjelden i motivet alene. Den ligger i forholdet mellom elementene: at to barn er små i et stort tomt felt, at en ball ligger stille i vann, at været er grått. Analysen blir presis når du peker på forholdet, ikke på motivet.

Distinksjonen mot tekstens patos: ordene kan si at noe er trist; bildet kan bare vise noe og la deg kjenne det. Derfor er bildets patos vanskeligere å avvise — det finnes ingen påstand å være uenig i.

Hvor det gjør arbeid: i den delen av analysen der du forklarer hvorfor bildet virker, uten å moralisere over at det gjør det.

To av de mest analyserbare valgene i et fotografi. Utsnittet er hvor mye som er med og hvor tett vi er. Vinkelen er hvor kameraet står i forhold til motivet: over, under eller i høyde med det.

Begge har virkninger som lar seg beskrive nøkternt. Et vidt utsnitt viser omfang og gjør enkeltmennesket lite; et tett utsnitt gjør det motsatte. Et kamera plassert høyt gir oversikt og legger flaten ut foran betrakteren; et kamera i barnehøyde ville gjort gården til et sted man står i.

Distinksjonen mot motivet: motivet er hva bildet viser. Utsnitt og vinkel er hvordan det vises — og det er «hvordan» som er analyserbart, fordi det er et valg.

Hvor det gjør arbeid: som det du forankrer bildepåstandene dine i. «Bildet er trist» er et inntrykk; «det vide utsnittet ovenfra gjør barna små i forhold til flaten» er en påvisning.

Ordene som står under eller ved et bilde og forteller leseren hva hun ser. Bildeteksten er en egen modalitet i praksis, fordi den styrer tolkningen av bildet i en bestemt retning.

Kraften i en bildetekst er lett å undervurdere. Den samme grå skolegården blir noe annet med teksten «Midtfeltet en tirsdag i november» enn med teksten «Her skjedde ulykken»: den første plasserer bildet som en tilstandsrapport, den andre som et bevis i en sak.

Distinksjonen mot brødteksten: brødteksten argumenterer; bildeteksten festes til bildet og bestemmer hva bildet skal gjelde som. Derfor er den ofte det mest presise stedet å forankre en påstand om samspillet.

Hvor det gjør arbeid: når du skal vise at bilde og ord samarbeider. Bildeteksten er sømmen mellom dem, og sømmen er synlig.

Plasseringen av elementene på flaten: hva som står øverst, hva som står ved siden av hva, hvor stort noe er satt, og hvor mye tomrom som omgir det.

Layout er den modaliteten som oftest glemmes, fordi den ikke ser ut som innhold. Men at et bilde er plassert ved siden av åpningen og ikke til slutt, avgjør om leseren møter tilstanden før eller etter avsenderens erfaring — og det er et retorisk valg.

Distinksjonen mot design i vid forstand: design omfatter også det rent estetiske. Layout som modalitet gjelder de plasseringsvalgene som gjør noe med meningen.

Hvor det gjør arbeid: i den fullstendige oppregningen av modaliteter, og der du skal forklare i hvilken rekkefølge teksten virker.

Den rekkefølgen elementene i en sammensatt tekst faktisk møtes i: hva blikket treffer først, hva det går videre til, og hvor det stanser.

Leseveien er ikke det samme som lesingens rekkefølge i en ren tekst, der du begynner øverst til venstre og går nedover. I en sammensatt tekst konkurrerer et stort bilde med overskriften om det første blikket, og som regel vinner bildet.

Distinksjonen mot layout: layouten er plasseringen, leseveien er virkningen av den. Layout er hva som er gjort; lesevei er hva som skjer.

Hvor det gjør arbeid: når du skal forklare hvorfor rekkefølgen betyr noe. Møter leseren bildet før åpningssetningen, er tilstanden etablert før avsenderen har fått troverdighet — og da gjør de to grepene noe annet for hverandre enn omvendt.