7.6 Fra utvalg til ferdig novelleanalyse

Forkunnskaper

Dette kapitlet bygger på kap. 7.5 og bruker hele apparatet fra kap. 7.1, kap. 7.2, kap. 7.3 og kap. 7.4. Sjangerforståelsen kommer fra kap. 6.3.

Fra kap. 7.5: motivet er det konkrete teksten viser, temaet er det abstrakte den handler om, og temaet skal skrives som en hel setning teksten kan bekrefte eller nyansere — ikke som et stikkord. Relevanskriteriet avgjør utvalget: et grep tas med fordi det bærer tolkningen, ikke fordi det er lett å navngi. Og bortvalgsbegrunnelsen er setningen der du sier hva du lar ligge og hva ved teksten som gjør at det kan ligge.

Fra kap. 7.4: komposisjonskartet er å nummerere tekstens deler, gi hver del en kort etikett og se etter mønstre mellom etikettene. Kartet er verktøyet, ikke svaret.

Fra kap. 7.1 til kap. 7.3: fortellerinstansen er den som taler og synsvinkelen den som oppfatter; historie er hendelsenes rekkefølge og diskurs er fortellingens rekkefølge, og ethvert avvik mellom dem er en anakroni; tidsbehandlingen består av scene, sammendrag, pause og ellipse, og frekvens er forholdet mellom hvor mange ganger noe skjedde og hvor mange ganger det fortelles.

Fra kap. 6.3: sjangeren er en forventningshorisont, og novellens kjennetegn er kort form, få personer, konsentrasjon om én situasjon, fortetting, ofte et vendepunkt og ofte en åpen slutt.

Slik er kapitlet lagt opp (~4 min)

Kapitlet har fire deler, og de er ment å tas i rekkefølge. Først står hele analyseprosedyren i én blokk, slik at du har den samlet. Så kommer variantkatalogen: én novelle skrevet for denne boka, og fire forskjellige oppgaveordlyder til den, hver med sin ferdige gjennomgang. Så kommer tekstnærhetsdrillen, der du skal skille påstander som er belagt fra påstander som bare er hevdet. Til slutt kommer en full modelloppgave og en kald bank uten hint.

Den viktigste delen er variantkatalogen, og grunnen er verdt å si rett ut. De fire gjennomgangene bruker samme tekst og ender likevel i fire forskjellige analyser, fordi ordlyden er forskjellig. Det er ikke et pedagogisk kunstgrep — det er den ene dokumenterte lærdommen om hovedapparat i dette emnet, satt i arbeid.

— naturlig pausepunkt —

Novellen alle fire ordlydene gjelder (~8 min)

Novellen under er skrevet for denne boka. Les den to ganger nå, slik trinn 2 i prosedyren sier, og noter det som skurrer. Du kommer til å arbeide med den gjennom hele resten av kapitlet.

«Kaia» (bokas egen novelle)

Det står en benk på kaia nå, og jeg sitter på den. Ferga går fortsatt, men den er hvit og har navn etter en fjord lenger nord.

Faren min surret tauet rundt pullerten med to tak. Han gjorde det tusen ganger den sommeren, og han gjorde det likt hver gang. Nei — det er ikke sant. Det er slik jeg husker det, og jeg husker det slik fordi jeg satt på den samme kassa hver ettermiddag og så på.

Jeg var elleve, og jeg trodde han likte jobben.

Om kveldene talte han opp billettene på kjøkkenbordet og la dem i bunker på ti. Ble en bunke stående på ni, begynte han forfra, med hele dagen. Mor sa at han var nøyaktig. Jeg tenkte at han var nøyaktig. Nå tenker jeg at han var redd, men jeg har ikke annet belegg for det enn de ni billettene, og det er ikke nok.

Jeg visste ikke da at det var den siste sommeren han sto på kaia.

Den ettermiddagen fløyta gikk to ganger i stedet for én, reiste han seg fort. Han sa noe til meg først. Jeg husker at han snudde seg, og jeg husker at han sa noe. Jeg husker ikke hva.

Så gikk det elleve år.

Da jeg kom tilbake, var venterommet bygd om til kiosk. Kvinnen bak disken sa at hun kjente meg igjen på øynene, og at faren min hadde vært en grei kar som alltid hadde en bunke billetter i lomma, som han talte når det var stille.

Ferga legger til nå. Mannen som tar imot tauet, surrer det rundt pullerten med to tak, og jeg vet ikke om det er slik det gjøres, eller om det bare er slik jeg ser det.

Et komposisjonskart over teksten, slik trinn 3 sier: (1) nåtidsramme på benken · (2) faren ved pullerten, med en selvkorreksjon · (3) barnets vurdering av faren · (4) billettopptellingen om kveldene · (5) et forvarsel om at sommeren var den siste · (6) ettermiddagen med de to fløytestøtene · (7) elleve år hoppes over · (8) kiosken og kvinnens versjon av faren · (9) nåtidsramme, tauet igjen.

Og en merknad om de fire ordlydene som kommer nå: de er skrevet for denne boka. De er ikke gjengivelser av oppgavetekster fra emnet, og ingen av dem viser hvordan en bestilling «pleier» å lyde. Vi har oppgavens ordlyd fra 1 av 5 terminer i gjeldende regime, og én ordlyd er ikke et mønster. Det de fire viser, er noe annet og sikrere: hvor forskjellige analyser den samme teksten gir, når bestillingen er forskjellig.

Variant 1: ordlyden ber om narratologi (~9 min)

Ordlyden (skrevet for denne boka): «Gjør rede for fortellerinstans, synsvinkel og tidsbehandling i den vedlagte novellen, og drøft hvordan de tre henger sammen. Bruk narratologiske begreper fra pensum og undervisning, og forankre hver påstand i konkrete passasjer.»

Trinn 1 — hovedapparatet. Signalordene er «gjør rede for», «drøft», «fortellerinstans», «synsvinkel», «tidsbehandling» og «narratologiske begreper». Hovedapparatet er narratologien, og det er ikke tvil om det. Setningen til deg selv blir: «Denne oppgaven ber først og fremst om en narratologisk redegjørelse med et drøftingsledd om hvordan de tre delene henger sammen.»

Trinn 4 — utvalget. Ordlyden navngir tre områder, og de skal alle tre berøres. Utvalget gjelder derfor innenfor hvert område: hvilken passasje viser fortellerinstansen best, og hvilket tidsgrep er tekstens tyngste? Her er svaret todelt — det dobbelte jeget og ellipsen.

Gjennomgangen, slik den kunne se ut i en mappedel:

«Novellen har en førstepersonsforteller som forteller retrospektivt, og teksten holder de to jegene tydelig fra hverandre. Det opplevende jeget er elleve år og har en vurdering av faren: «Jeg tenkte at han var nøyaktig.» Det fortellende jeget har en annen: «Nå tenker jeg at han var redd.» De to setningene står rett etter hverandre, og avstanden mellom dem er tekstens egentlige tidsrom.»

«Synsvinkelen ligger hele veien hos jeget, men den er begrenset på en måte teksten selv gjør et poeng av. Der fortelleren har hentet inn en opplysning utenfra — kvinnen i kiosken som forteller at faren «alltid hadde en bunke billetter i lomma» — kommer den gjennom en annens munn, og fortelleren gjengir den uten å slutte noe av den.»

«Tidsbehandlingen har to markerte grep. Det ene er den iterative framstillingen: «Om kveldene talte han opp billettene» forteller én gang det som skjedde mange ganger, og gjør rutinen til en tilstand i stedet for en hendelse. Det andre er ellipsen «Så gikk det elleve år», som hopper over hele avstanden mellom sommeren og gjensynet. Ellipsen er tekstens tyngste tidsgrep, fordi den lar leseren stå igjen med nøyaktig den kunnskapen jeget hadde: at faren sa noe, og at det ikke er husket.»

«De tre henger sammen gjennom ett spørsmål: hva den fortellende instansen har lov til å vite. Det dobbelte jeget gir to vurderinger av samme mann, den begrensede synsvinkelen gjør at ingen av dem kan kontrolleres mot noe utenfor, og ellipsen fjerner alt materialet som kunne avgjort saken. Fortellerposisjonen, synsvinkelen og tidsbehandlingen peker altså samme vei, og det er den koblingen drøftingsleddet i bestillingen ber om.»

Bortvalget, én setning: rammekomposisjonen med tauet i første og siste avsnitt nevnes i én linje som noe som forsterker fortellerposisjonen, men den behandles ikke for seg, siden ordlyden ikke ber om komposisjon.

Variant 2: ordlyden ber om fortolkning (~9 min)

Ordlyden (skrevet for denne boka): «Tolk den vedlagte novellen. Bruk begreper knyttet til fortolkning i drøftingen, og gjør rede for hvordan din egen forståelse av teksten endrer seg underveis i lesningen. Narratologiske begreper kan trekkes inn der de støtter tolkningen.»

Trinn 1 — hovedapparatet. Signalordene er «tolk», «begreper knyttet til fortolkning», «din egen forståelse … endrer seg underveis» og «kan trekkes inn der de støtter». Hovedapparatet er fortolkningen. Narratologien er uttrykkelig plassert som støtteapparat i selve ordlyden, og den siste setningen er ikke en høflighetsfrase — den forteller deg nøyaktig hvor grensen går.

Trinn 4 — utvalget. Her styrer bestillingen mot det som gjør lesningen bevegelig: fortellerens egne rettelser og den forståelsen som skifter fra første til siste avsnitt. De narratologiske grepene kommer med som belegg, ikke som overskrifter.

Gjennomgangen, slik den kunne se ut i en mappedel:

«Novellen legger opp til en lesning som må gjøres om underveis, og den gjør det ved å la fortelleren korrigere seg selv. Første gang skjer det med en gang: «Han gjorde det likt hver gang. Nei — det er ikke sant. Det er slik jeg husker det.» Rettelsen kommer før leseren har rukket å feste seg ved bildet, og den flytter spørsmålet fra hva faren gjorde til hva datteren kan vite om ham.»

«Andre gang er rettelsen strengere, og den rammer fortellerens egen konklusjon: «Nå tenker jeg at han var redd, men jeg har ikke annet belegg for det enn de ni billettene, og det er ikke nok.» Her stilles det et krav til belegg — inne i novellen — og fortelleren erklærer at hun ikke oppfyller det. Likevel blir vurderingen stående. Det er dette dobbeltgrepet som gjør teksten fortolkende av natur: den nekter å velge mellom å påstå og å tvile.»

«Forståelsen som forandrer seg gjennom lesningen, kan beskrives i tre punkter. Først leses faren som pliktoppfyllende, slik det elleve år gamle jeget leste ham og slik moren beskrev ham. Deretter kommer det fortellende jegets ord «redd», og en ny lesning åpner seg. Til slutt kommer kvinnen i kiosken med en tredje versjon: han var «en grei kar som alltid hadde en bunke billetter i lomma, som han talte når det var stille». Den tredje versjonen bekrefter handlingen og forkaster tolkningen av den, og lesningen står igjen med tre forståelser av samme mann uten at teksten velger mellom dem.»

«Her støtter narratologien tolkningen uten å overta. Ellipsen «Så gikk det elleve år» er det som gjør det umulig å avgjøre saken, fordi alt materialet som kunne skilt mellom versjonene, ligger i det utelatte. Og at det faren sa på kaia, blir fortalt som en tom form — «jeg husker at han sa noe. Jeg husker ikke hva» — gjør leserens situasjon lik fortellerens. Vi får vite at det finnes et svar, og at det ikke er tilgjengelig.»

«Tolkningen jeg lander på, er derfor denne: novellen handler om hvor lite man kan vite om et menneske man har sett hver dag, og den setter kravet til belegg som selve temaet. Fortelleren gjør akkurat det en analyse skal gjøre — hun oppgir grunnlaget sitt og sier at det ikke holder — og det er nettopp den ærligheten som gjør at hun ikke kommer nærmere.»

Bortvalget, én setning: komposisjonens ramme og det gjentatte tauet berøres i én linje som noe som holder nåtiden åpen, mens den systematiske komposisjonsanalysen får ligge, siden ordlyden ber om tolkning.

Variant 3: ordlyden ber om komposisjon (~9 min)

Ordlyden (skrevet for denne boka): «Analyser komposisjonen i den vedlagte novellen. Gjør rede for hvordan teksten er bygd opp, hvilke deler den består av, og hvilken funksjon åpningen og avslutningen har. Vis til bestemte passasjer.»

Trinn 1 — hovedapparatet. Signalordene er «analyser», «komposisjonen», «bygd opp», «deler», «funksjon», «åpningen og avslutningen». Hovedapparatet er komposisjonsanalysen. Merk at ordlyden peker ut to bestemte posisjoner i teksten — åpningen og avslutningen — og det er en instruks, ikke et forslag.

Trinn 3 blir hovedarbeidet her. Komposisjonskartet fra lesningen er ikke lenger bare et hjelpemiddel; det er råstoffet analysen bygges av. Men kartet skal fortsatt ikke inn i teksten som liste: det du skriver, er hva mønsteret mellom delene gjør.

Gjennomgangen, slik den kunne se ut i en mappedel:

«Novellen er bygd som en ramme. Første og siste avsnitt står i nåtid på kaia, mens alt mellom dem ligger i fortid, og overgangen mellom nivåene er markert med det samme motivet begge veier: tauet som surres «rundt pullerten med to tak». Rammen gjør at hele erindringen leses som noe som pågår mens fortelleren sitter på benken, og ikke som en fortelling gitt til leseren fra en nøytral posisjon.»

«Innenfor rammen faller teksten i fire deler. Først faren ved pullerten, med den korte selvkorreksjonen. Så kveldene med billettene, som er den lengste sammenhengende delen og den eneste som beskriver noe som gjentok seg. Så den ene ettermiddagen med de to fløytestøtene, som er tekstens vendepunkt. Og til slutt gjensynet i kiosken. Delene blir kortere jo nærmere vendepunktet man kommer, og den korteste av dem alle er den som bærer mest: «Så gikk det elleve år.»»

«Åpningen og avslutningen har hver sin funksjon, og de er ikke like. Åpningen etablerer avstanden: ferga går fortsatt, men den er «hvit og har navn etter en fjord lenger nord», altså er stedet det samme og innholdet skiftet ut. Avslutningen tar opp igjen tauet og de to takene, men legger til en usikkerhet som ikke sto der i begynnelsen: «jeg vet ikke om det er slik det gjøres, eller om det bare er slik jeg ser det». Sirkelen lukkes med andre ord ikke helt. Komposisjonen ligner en ring, men den siste setningen bøyer den åpen igjen, og det er der novellens åpne slutt ligger.»

«Funksjonen av oppbygningen som helhet er å plassere det avgjørende utenfor teksten. Vendepunktet fortelles, men innholdet i det — hva faren sa da han snudde seg — utelates, og den lengste ellipsen kommer umiddelbart etter. Komposisjonen gjør dermed selve utelatelsen til tekstens midtpunkt, både i rekkefølge og i vekt.»

Bortvalget, én setning: det dobbelte jeget og fortellerens selvkorreksjoner nevnes bare som det som gjør rammen virksom, siden ordlyden ber om komposisjonen og ikke om fortellerposisjonen for seg.

Variant 4: ordlyden er åpen (~9 min)

Ordlyden (skrevet for denne boka): «Skriv en analyse av den vedlagte novellen. Velg selv hvilke sider ved teksten du vil legge vekt på, og begrunn utvalget.»

Trinn 1 — hovedapparatet. Det står ikke i ordlyden, og det er nettopp poenget. Signalordene her er «velg selv» og «begrunn utvalget». Setningen til deg selv blir: «Denne oppgaven ber først og fremst om at jeg velger et apparat som passer til denne teksten, og at valget mitt er en del av besvarelsen.»

Trinn 4 blir tyngdepunktet. I en åpen ordlyd er utvalget ikke et forarbeid — det er et ledd som blir lest og vurdert. Det betyr at de første linjene i besvarelsen skal si hva du gjør og hvorfor, og at bortvalgsbegrunnelsen fra kap. 7.5 her gjør mer arbeid enn noe annet sted.

Gjennomgangen, slik den kunne se ut i en mappedel:

«Jeg leser novellen med utgangspunkt i det som er mest påfallende ved den: at fortelleren tre ganger avbryter seg selv for å si hva hun ikke kan vite. Teksten har flere grep som kunne bært en analyse — en ramme, en lang ellipse, en iterativ framstilling av kveldene — men ingen av dem er uvanlige i en novelle, mens en fortellerinstans som fører regnskap med sitt eget grunnlag, er det. Jeg legger derfor vekten på fortellerposisjonen og på tidsbehandlingen, som er det som gjør usikkerheten uunngåelig, og lar komposisjonsanalysen ligge, siden rammen først og fremst gir de tre selvkorreksjonene et sted å stå.»

«De tre stedene er «Nei — det er ikke sant», «jeg har ikke annet belegg for det enn de ni billettene, og det er ikke nok» og «jeg vet ikke om det er slik det gjøres, eller om det bare er slik jeg ser det». De rammer hver sin type påstand: en om hva som hendte, en om hva det betydde, og en om hva fortelleren ser akkurat nå. Til sammen dekker de hele spennet en erindring kan ta feil i, og de er plassert i begynnelsen, i midten og til slutt, slik at teksten aldri får bygd opp en autoritet den ikke tar tilbake.»

«Tidsbehandlingen gjør det samme arbeidet med andre midler. Ellipsen «Så gikk det elleve år» fjerner alt materialet som kunne avgjort hvilken versjon av faren som var riktig, og den tomme replikken — «jeg husker at han sa noe. Jeg husker ikke hva» — plasserer hullet nøyaktig der leseren venter svaret. Novellens vendepunkt er dermed en hendelse teksten nevner og nekter å gjengi.»

«Analysen viser at teksten stiller det samme kravet til seg selv som den stiller til leseren: en påstand er ikke verdt noe uten belegg. Novellen handler ikke om at fortelleren husker feil, men om at hun vet at hun kan gjøre det, og at hun likevel ikke har noe annet enn minnet å gå på.»

Merk hvordan denne gjennomgangen begynner. Den bruker sine første linjer på å si hva den gjør og hvorfor — og den begrunner ikke valget med at grepene er interessante, men med at de andre grepene er vanlige i sjangeren og dette ikke er det. Det er relevanskriteriet fra kap. 7.5 brukt som åpningsargument.

Hva de fire gjennomgangene viser (~5 min)

Fire ordlyder, én novelle, fire analyser som ikke ligner hverandre. Grepene som ble brukt, er stort sett de samme — det dobbelte jeget, ellipsen, den iterative framstillingen, rammen — men de bytter rolle fra variant til variant. I den første er ellipsen en overskrift; i den andre er den et belegg inne i en tolkning; i den tredje er den komposisjonens tyngdepunkt; i den fjerde er den det som gjør usikkerheten uunngåelig.

Og nå til poenget med hele katalogen. Tenk deg et fast oppsett som leveres uansett bestilling: fortellerinstans, synsvinkel, tid, komposisjon, tema, i den rekkefølgen. Kjør det mot de fire ordlydene. Mot variant 1 treffer det godt, for der er det nettopp dette bestillingen ber om. Mot variant 2 leverer det en narratologisk redegjørelse der bestillingen ba om tolkning, og fortolkningsleddet blir stemoderlig behandlet. Mot variant 3 fordeler det vekten jevnt der ordlyden uttrykkelig pekte på åpning og avslutning. Mot variant 4 leverer det et apparat uten den begrunnelsen som var halve bestillingen.

Ett treff av fire. Det er hele argumentet mot standardoppsettet, og det er ikke et argument om at man skal kunne mindre — det er et argument om at trinn 1 i prosedyren er det billigste og mest lønnsomme trinnet som finnes.

Hjemmelen for at ordlyden bestemmer, er H2024, som er 1 av 4 terminer med konkret litteraturomtale: der ba ordlyden om begreper knyttet til fortolkning, og veiledningen sier at fortolkning derfor var mer sentralt enn narratologi — samtidig som narratologi med fordel kunne trekkes inn. Legg merke til at det siste leddet står der. Beskjeden er ikke å droppe narratologien; den er å plassere den riktig.

— naturlig pausepunkt —

Tekstnærhetsdrillen (~14 min)

Nå skal radaren trenes. Under står én passasje fra «Kaia», og deretter tolv påstander om novellen. Noen av dem kan føres rett tilbake til passasjen. Andre er rimelige, men bare hevdet — de henter grunnlaget sitt fra din egen slutning eller fra en forestilling om hva slike tekster handler om.

Passasjen (fra «Kaia»):

«Om kveldene talte han opp billettene på kjøkkenbordet og la dem i bunker på ti. Ble en bunke stående på ni, begynte han forfra, med hele dagen. Mor sa at han var nøyaktig. Jeg tenkte at han var nøyaktig. Nå tenker jeg at han var redd, men jeg har ikke annet belegg for det enn de ni billettene, og det er ikke nok.»

Les passasjen to ganger før du går videre. Drillen er lettere enn den ser ut i det du leser fasiten, og vanskeligere enn den ser ut mens du gjør den — det er slik med alle øvelser i å skille det man ser fra det man antar.

Den fulle modelloppgaven (~10 min)

Nå settes alle seks trinnene sammen. Oppgaven under er en full bestilling i mappeformat, og momentlisten som følger, er skrevet slik at du kan bruke den til å rette ditt eget utkast før du leverer det til respons.

Husk at arbeidsformen i dette emnet er en annen enn i et emne med prøve: du skriver hjemme, over tid, med alle hjelpemidler tilgjengelige, og du har rett til å levere utkast og få respons før den endelige innleveringen. Rekkefølgen i arbeidet er budsjettet — les bestillingen, les teksten to ganger, sett opp analysen, skriv utkast, få respons, revider, korrekturles.

Kald bank — ingen hint (~10 min)

Kald bank — ingen hint. Her er det å mobilisere prosedyren selv som trenes. Alt du trenger, står tidligere i kapitlet, og det er nettopp poenget at du henter det derfra uten at boka peker.

Under står en ny novelle skrevet for denne boka, og tre bestillinger til den. Ta dem i rekkefølge, og skriv setningen «Denne oppgaven ber først og fremst om …» før hver eneste av dem.

«Lista» (bokas egen novelle)

Det var én vaskemaskin i kjelleren og fjorten leiligheter, og det var en liste. Lista hang på veggen ved sikringsskapet, og der skrev folk navnet sitt og et klokkeslett.

Mannen i andre etasje skrev seg opp til klokka seks hver morgen. Han skrev med blyant og med små bokstaver, og han skrev bare fornavnet.

Ingen så ham bære klær ned, og ingen så ham bære klær opp.

I mai var lista borte. Det satt en ny lapp der, skrevet med tusj: Vennligst vis hensyn til de andre. Under lappen hadde noen ført opp et navn og et klokkeslett, og under det igjen kom det etter hvert fjorten navn, ett for hver leilighet.

Mannen i andre etasje førte seg ikke opp.

Maskinen gikk likevel klokka seks. Den gikk hver morgen gjennom hele sommeren, og de som hørte den gjennom gulvet, sa til hverandre at det måtte være noen som hadde glemt å skrive seg opp.

I september ble det satt inn en ny maskin. Den gamle ble stående ved siden av, tom, med lokket åpent.