7.2 Historie og diskurs: anakroni og analepse

Hendelsene i den rekkefølgen de skjedde, uavhengig av hvordan teksten presenterer dem. Historien er altså ikke noe som står i teksten — den er noe du regner deg fram til ved å ordne opplysningene kronologisk.

Merk at ordet brukes i en snever fagbetydning her. Det betyr ikke «fortellingen» og ikke «det teksten handler om», men den tenkte kjeden av hendelser slik de ville ligget på en tidslinje.

Distinksjonen mot diskurs: historien er råstoffet, diskursen er den ferdige rekkefølgen. To tekster kan ha nøyaktig samme historie og likevel være helt ulike, fordi de presenterer den i forskjellig rekkefølge.

Hvilket spørsmål begrepet svarer på: hva skjedde, og i hvilken rekkefølge skjedde det? Merk at du ofte må slutte deg til svaret — teksten sier sjelden rett ut at det ene kom før det andre, og noen ganger lar den det bevisst være uavklart. Da skriver du det, i stedet for å gjette.

Hendelsene i den rekkefølgen teksten faktisk gir dem — altså slik du møter dem når du leser fra første til siste setning.

Diskursen er det eneste du har direkte tilgang til. Den kan leses av: første avsnitt kommer først, andre avsnitt etterpå. Historien må derimot rekonstrueres, og det er nettopp derfor de to bør settes opp hver for seg før du sier noe om forholdet mellom dem.

Distinksjonen mot historie: diskursen er tekstens rekkefølge, historien er hendelsenes. Det er avstanden mellom de to som er analyseobjektet i dette kapitlet.

En vanlig sammenblanding å passe seg for: ordet diskurs brukes i andre sammenhenger om noe helt annet — om språkbruk innenfor et samfunnsområde. I narratologien betyr det bare dette ene: fortellingens rekkefølge og framstillingsmåte.

Hva forankringen krever: når du oppgir diskursens rekkefølge, gjør du det med henvisning til hvor i teksten hendelsen står. Da har du samtidig belegget klart når du skal si hva avviket gjør.

Rekkefølgen i tid: at det som skjedde først, står først. En kronologisk framstilling er en der diskursen følger historien skritt for skritt.

Helt kronologiske fortellinger er sjeldnere enn man skulle tro. Selv en tekst som virker rett fram, sniker som regel inn en opplysning om noe som skjedde tidligere — et navn med en historie, en gjenstand med en fortid — og hver slik opplysning er i prinsippet et lite brudd på kronologien.

Distinksjonen mot anakroni: kronologien er sammenfallet mellom historie og diskurs, anakronien er avviket. Det er nyttig å tenke på kronologien som utgangspunktet du måler mot, ikke som en norm teksten burde fulgt.

Hvorfor det er verdt å si i en analyse: hvis en novelle faktisk er strengt kronologisk, er det en observasjon verdt å skrive ned. Det betyr som regel at spenningen ligger et annet sted enn i rekkefølgen, og det er en nyttig ting å ha avklart tidlig.

Den av tekstens tidsforhold som gjelder rekkefølge: forholdet mellom den rekkefølgen hendelsene skjedde i, og den rekkefølgen teksten gir dem i.

Ordningen er den første av tre måter en tekst forholder seg til tid på. De to andre er varighet — hvor mye plass teksten bruker på hvor mye tid — og frekvens — hvor mange ganger den forteller noe som skjedde et bestemt antall ganger. Begge de to behandles i kap. 7.3; dette kapitlet handler bare om ordningen.

Distinksjonen mot varighet: ordningen spør når noe fortelles, varigheten spør hvor lenge. En tekst kan fortelle hendelsene i riktig rekkefølge og likevel bruke tolv sider på ett minutt og én setning på ti år.

Hvorfor du bør vite at de tre finnes allerede nå: fordi en oppgaveordlyd kan be om tidsbruken generelt. Da er det nyttig å kunne si at teksten er interessant i ordningen, men helt vanlig i varigheten — det er en presis observasjon, og den forutsetter at du kjenner alle tre.

Ethvert avvik mellom historiens rekkefølge og diskursens rekkefølge. Ordet er samlebetegnelsen: både tilbakesprang og forvarsler er anakronier.

Du finner anakroniene ved å sammenligne de to rekkefølgene og se hvor de ikke stemmer overens. Hvert sted der en hendelse har en annen plass i den ene listen enn i den andre, har du en anakroni å arbeide med.

Distinksjonen mot analepse og prolepse: anakroni er overbegrepet, de to andre er retningene. Et vanlig utilstrekkelig svar er å kalle alle avvik for analepser; det er bare de som går bakover.

Distinksjonen mot ellipse: en ellipse er et hopp over tid — teksten utelater en periode. Det er ikke et avvik i rekkefølge, og derfor ikke en anakroni. Går teksten rett fra mandag til fredag uten å nevne det som skjedde imellom, er rekkefølgen fortsatt riktig.

Hva analysen alltid skal legge til: et hvorfor. En anakroni som bare er registrert, er ikke analysert — og det er nettopp den forskjellen dette kapitlet er bygd rundt.

Den hovedlinjen i fortellingen som anakroniene måles ut fra: det tidsplanet teksten vender tilbake til, og som tilbakesprang og forvarsler sees i forhold til.

Du identifiserer nåplanet ved å spørre hvilken tidslinje teksten hele tiden kommer tilbake til. I en novelle er det ofte en kort scene — en samtale, en reise, en kveld — og alt annet er innskudd i den.

Distinksjonen mot historiens begynnelse: nåplanet trenger ikke å være det tidligste som fortelles. Det er ikke først i tid, men først i teksten sin oppmerksomhet.

Hvorfor begrepet er nødvendig: uten et fastsatt nåplan kan du ikke si om et tilbakesprang er kort eller langt, eller om det holder seg innenfor eller utenfor fortellingens tidsramme. Alle mål på rekkevidde forutsetter et punkt å måle fra.

Hva forankringen krever: oppgi hvor i teksten nåplanet blir etablert, og hvor teksten vender tilbake til det. Vendepunktene tilbake er ofte lette å sitere, fordi de gjerne er merket med et lite ord: «Nå», «Så», «Da hun endelig».

Et tilbakesprang: at teksten forteller om noe som skjedde tidligere enn det punktet fortellingen står på. Det norske hverdagsordet er tilbakeblikk, og fagtermen er analepse.

Analepsen kan være alt fra en ledsetning — «broren hadde skrevet på samme måte den gangen» — til et helt kapittel som forlater nåplanet. Størrelsen er ikke det som avgjør om den er verdt å skrive om; det er hva den gjør på det stedet den står.

Distinksjonen mot prolepse: analepsen går bakover, prolepsen framover. Et vanlig utilstrekkelig svar er å kalle alle anakronier for analepser, og det er lett å oppdage i egen tekst: har du skrevet «analepse» mer enn to ganger uten å ha skrevet «prolepse» en eneste, er det verdt å sjekke.

Distinksjonen mot ellipse: analepsen legger til noe som skjedde før, ellipsen fjerner noe som skjedde imellom.

Hva analysen skal legge til: en analepse gir leseren en opplysning på et bestemt tidspunkt. Spørsmålet er alltid hvorfor akkurat da — hva ville vært annerledes hvis opplysningen hadde kommet i kronologisk rekkefølge?

Et forvarsel: at teksten forteller om noe som skal skje senere enn det punktet fortellingen står på. Det norske hverdagsordet er frampek, og fagtermen er prolepse.

Prolepser er sjeldnere enn analepser og derfor ofte mer påfallende når de finnes. De ser gjerne slik ut: «Det skulle gå fem år før hun åpnet den døra igjen» — en setning som plutselig plasserer leseren i en framtid fortellingen ennå ikke har nådd.

Distinksjonen mot analepse: retningen. Distinksjonen mot spenningsoppbygging generelt: en prolepse må faktisk fortelle noe som skjer senere. Et varsel om at noe kommer til å gå galt, uten at det sies hva, er en stemning og ikke en prolepse — selv om skillet i praksis kan være fint.

Hva prolepsen gjør, og hvorfor den er givende å skrive om: den bytter ut spenningen om hva som skjer, med spenning om hvordan det kunne skje. Når leseren allerede vet utfallet, leses alt som følger, som en vei mot noe. Det er en stor endring i lesningen, og den kan alltid belegges med den ene setningen som avslørte utfallet.

Hverdagsordet for det fagtermen kaller analepse. Ordet er ikke feil, og du kan gjerne bruke det i prosaen din for å gjøre teksten lesbar — men det er verdt å vite hvorfor det ikke kan bære analysen alene.

Problemet er at ordet bare navngir retningen. Det sier ingenting om hvor langt tilbake spranget går, hvor mye som fortelles der, eller om det holder seg innenfor fortellingens egen tidsramme. Fagtermene finnes fordi de gjør det mulig å si de tingene presist.

Distinksjonen mot analepse: ingen, i innhold. Forskjellen er at analepsebegrepet kommer med et apparat — rekkevidde, omfang, intern og ekstern — mens tilbakeblikk kommer alene.

Hvorfor det er verdt en egen oppføring: setningen «novellen har flere tilbakeblikk» er den hyppigste formen fallgruve #2, den løsrevne analysen, tar i dette stoffet. Ordet er ikke problemet; det er at ingen av tilbakeblikkene blir lokalisert, målt eller forklart.

Hverdagsordet for det fagtermen kaller prolepse: at teksten peker fram mot noe som kommer.

Ordet brukes ofte litt videre enn fagtermen. I dagligtale kan et frampek være hvilken som helst antydning om at noe skal skje — en uro, et varsel, et illevarslende vær. En prolepse i streng forstand krever at teksten faktisk forteller noe som ligger senere i historien.

Distinksjonen mot prolepse: frampeket kan være en stemning, prolepsen er en opplysning. «Han visste ikke da hva slags dag dette skulle bli» er en prolepse, fordi den slår fast at dagen ble noe bestemt. «Det trakk opp til uvær» er et frampek uten å være en prolepse.

Hvorfor skillet er verdt å holde: fordi det er her en analyse lett blir upresis. Skriver du at teksten er full av frampek, har du beskrevet en stemning. Skriver du at teksten har én prolepse i tredje avsnitt, og siterer den, har du gitt sensor noe å etterprøve.

At en tekst begynner midt inne i handlingen, uten innledning, og lar forhistorien komme etterpå. Uttrykket er latin og betyr ordrett «midt i tingene».

Åpningsgrepet er svært vanlig i novellen, og det henger tett sammen med dette kapitlet: en tekst som begynner midt i noe, må nødvendigvis hente inn forhistorien med analepser, og derfor er in medias res-åpninger nesten alltid anakrone.

Distinksjonen mot en analepse: in medias res beskriver åpningen, analepsen beskriver et enkelt sprang. En tekst kan åpne in medias res og deretter være helt kronologisk resten av veien, hvis den aldri henter forhistorien.

Hva grepet gjør, og hva du skal skrive om det: det setter leseren i en situasjon hun ikke forstår, og gjør deretter forståelsen til noe hun må arbeide seg fram til. Den arbeidsinnsatsen er en del av lesningen, og en analyse kan si når teksten velger å belønne den — tidlig, sent eller aldri.

At tekstens oppbygning som helhet bygger på avvik fra kronologien: anakroniene er ikke enkeltinnslag, men selve prinsippet teksten er satt sammen etter.

Du ser det på tobandsoppsettet: er det ett eller to hopp i en ellers rett linje, har teksten anakronier. Er de to listene gjennomgående ulike, er komposisjonen anakron.

Distinksjonen mot en enkelt analepse: mengden og systematikken. Skillet er ikke skarpt, og det er helt greit å skrive at en tekst ligger i grenselandet — så lenge du sier hva du bygger vurderingen på.

Hvorfor begrepet er verdt å ha: det knytter dette kapitlet til komposisjonsanalysen. Kan du si at komposisjonen er anakron og vise det med to lister, har du et belegg de fleste komposisjonspåstander mangler. Komposisjon behandles for seg i kap. 7.4.

Hvor langt et sprang går: avstanden i tid mellom det punktet fortellingen står på, og det punktet spranget når til.

Rekkevidden oppgis så presist teksten tillater. I bokas novelle har den første analepsen en rekkevidde på flere tiår — tilbake til Marit var syv år — mens den andre har en rekkevidde på noen måneder, tilbake til mars. Det er en stor forskjell, og den er verdt å nevne, fordi de to sprangene gjør helt ulike ting.

Distinksjonen mot omfang: rekkevidden sier hvor langt bakover eller framover, omfanget sier hvor mye som fortelles der. De to er uavhengige: et sprang kan gå tretti år tilbake og likevel bare romme én setning.

Hvorfor det er verdt å oppgi: det gjør analysen etterprøvbar. «Novellen har et tilbakeblikk» er en påstand; «novellen har en analepse med en rekkevidde på om lag tretti år, som fyller ett avsnitt» er en observasjon noen kan gå til teksten og kontrollere.

Hvor mye av det tilbakelagte eller framtidige tidsrommet spranget faktisk forteller: en enkelt hendelse, en kveld, et helt år.

Omfanget måles i historiens tid, ikke i antall linjer på siden. En analepse som dekker et helt barndomsår i to setninger, har stort omfang og liten plass; en som dekker fem minutter over flere avsnitt, har lite omfang og stor plass.

Distinksjonen mot rekkevidde: rekkevidden er avstanden ut, omfanget er strekningen som dekkes når du først er der.

Distinksjonen mot varighet: omfanget gjelder hvor mye historietid spranget dekker. Hvor mye plass teksten bruker på det, er et varighetsspørsmål, og det behandles i kap. 7.3. De to henger sammen i en analyse, men de måler ulike ting.

Hva du kan gjøre med det: sett rekkevidde og omfang ved siden av hverandre for hvert sprang. Et mønster der alle sprangene har lang rekkevidde og lite omfang, forteller om en tekst som stadig berører fortiden uten å bli i den — og det er i seg selv et analysepoeng.

Et tilbakesprang som holder seg innenfor fortellingens egen tidsramme: det går tilbake til noe som skjedde etter at fortellingen begynte.

I bokas novelle er sprangene tilbake til mars av dette slaget, hvis vi regner fortellingens ramme som året Marit bor i huset. Den interne analepsen fyller som regel ut noe leseren har savnet, og den kobler seg direkte til det som skjer på nåplanet.

Distinksjonen mot ekstern analepse: grensen er om spranget går forut for tekstens egen begynnelse. Interne analepser utdyper det leseren allerede er inne i; eksterne henter inn en helt annen tid.

En viktig praktisk merknad: hvor tekstens ramme begynner, er ikke alltid opplagt, og to lesere kan trekke grensen ulikt. Da er svaret å si hvor du setter grensen og hvorfor, ikke å late som om det er avgjort.

Hvorfor skillet er verdt noe: det gir deg et presist språk for hva et sprang gjør. En intern analepse fyller hull i en historie leseren følger; en ekstern åpner et nytt rom under den.

Et tilbakesprang som går utenfor fortellingens egen tidsramme, til noe som skjedde før teksten begynte.

Analepsen til huset i Skien i bokas novelle er ekstern: den henter inn en barndom som ligger langt forut for alt annet i teksten, og som novellen ellers ikke ville rørt ved.

Distinksjonen mot intern analepse: grensen ved tekstens egen begynnelse. Distinksjonen mot en blandet analepse: den eksterne begynner utenfor og blir der; en blandet begynner utenfor og strekker seg inn i fortellingens egen tid.

Hva den eksterne analepsen typisk gjør: den etablerer en forhistorie som gir det som skjer på nåplanet, en betydning det ikke ville hatt alene. I bokas novelle er det nettopp derfor et åpent vindu blir noe mer enn et åpent vindu — det er faren som gjorde vinduer til noe man har ansvar for.

Hva forankringen krever: siter den formuleringen som viser at spranget går forut for teksten, som «den gangen huset i Skien fortsatt var deres».

Et tilbakesprang som begynner utenfor fortellingens tidsramme og strekker seg fram i tid til den møter nåplanet.

Formen er lett å kjenne igjen når den finnes: teksten går langt tilbake og forteller seg deretter framover, til den er tilbake der den begynte. Effekten er at forhistorien ikke bare gis, men innhentes — leseren får se hvordan fortiden blir til nåtiden.

Distinksjonen mot ekstern analepse: den eksterne blir i fortiden og forlater den igjen ved et hopp. Den blandede går veien tilbake.

Distinksjonen mot en kronologisk fortelling med sen begynnelse: det er den samme bevegelsen, men den blandede analepsen er et innskudd i en fortelling som allerede har etablert et nåplan. Uten et etablert nåplan er det bare en fortelling som starter tidlig.

Hvorfor du bør kjenne begrepet: fordi det gir deg et navn på lange innskutte forhistorier som ellers blir liggende ubeskrevet i analysen. De er vanlige i noveller som forklarer hvordan en situasjon oppsto.

Et sprang framover som holder seg innenfor fortellingens egen tidsramme: teksten forteller på forhånd om noe som senere kommer til å bli fortalt igjen, eller som ligger innenfor det tidsrommet fortellingen dekker.

Formen brukes ofte til å ta brodden av spenningen med vilje. Sier teksten tidlig at ingen av dem kom til å si noe den kvelden, leser vi resten av kvelden med et annet blikk.

Distinksjonen mot ekstern prolepse: om spranget holder seg innenfor eller går forbi tekstens siste hendelse.

Distinksjonen mot et frampek: den interne prolepsen opplyser om noe bestemt. Et frampek antyder bare at noe skal komme.

Hva den gjør med lesningen: den flytter spenningen fra utfallet til veien dit. Leseren slutter å lure på hva som skjer, og begynner å se etter hvordan det kunne bli slik — og det er en helt annen leseraktivitet, som en analyse kan navngi og belegge.

Et sprang framover som går utenfor fortellingens tidsramme, til noe som ligger etter tekstens siste hendelse.

Prolepsen i bokas novelle er av dette slaget: den forteller om et hussalg fire år fram i tid, altså langt etter den ettermiddagen novellen ellers handler om.

Distinksjonen mot intern prolepse: grensen ved tekstens siste hendelse. Distinksjonen mot en åpen slutt: den eksterne prolepsen lukker noe — den sier hvordan det gikk — mens en åpen slutt lar det stå.

Hva den gjør, og hvorfor den nesten alltid er verdt et avsnitt: den setter hele nåplanet inn i en ramme leseren ikke hadde. I bokas novelle betyr det at vi leser resten av teksten med kunnskapen om at hun kommer til å gjøre det samme selv. Den ene setningen forvandler en ettermiddag med ødelagte papirer til begynnelsen på et mønster.

Hva forankringen krever: siter setningen som bærer spranget, og oppgi hvor i diskursen den står — plasseringen er en del av poenget.

Det leddet i en anakronianalyse som svarer på hvorfor: hva avviket gjør med leserens kunnskap, sympati eller forventning akkurat der det står.

Dette er trinn 6 i tobandsmetoden, og det er det leddet som skiller en analyse fra et oppsett. Uten det har du levert en tidslinje.

Du skriver funksjonsleddet ved å svare på tre spørsmål i rekkefølge: Hva visste leseren rett før avviket kom? Hva vet hun rett etter? Og hva ville vært annerledes hvis opplysningen hadde stått i kronologisk rekkefølge?

Distinksjonen mot en generell påstand om virkning: «analepsen gir dybde til karakteren» er ikke et funksjonsledd. Det er sant om nesten enhver analepse, og en påstand som er sann om nesten alt, sier ingenting om denne teksten.

Hva formen krever: funksjonsleddet skal knyttes til et bestemt punkt i diskursen. Det er derfor plassering er en så viktig opplysning — den samme analepsen ville gjort noe annet et annet sted i teksten.

Forholdet mellom hva leseren vet og hva personene i teksten vet, på et gitt punkt i lesningen. Anakronier er et av de kraftigste midlene en tekst har til å styre denne fordelingen.

En prolepse gir leseren et forsprang: hun vet hvordan det går, personen vet det ikke. En analepse kan gi henne en bakgrunn personen tar for gitt, eller den kan bekrefte noe hun har mistenkt. I begge tilfeller endres avstanden mellom leser og person.

Distinksjonen mot fortellerposisjon: posisjonen sier hva instansen har tilgang til. Kunnskapsfordelingen sier hva leseren faktisk har fått på et gitt tidspunkt. En allvitende instans kan holde tilbake i lang tid, og da er kunnskapsfordelingen en helt annen enn tilgangen skulle tilsi.

Hvorfor begrepet er verdt å bruke: det gir deg et presist språk for ironi, uro og medlidenhet. Alle tre oppstår som regel av at leseren vet noe personen ikke vet — og den forskjellen kan du peke på i teksten, i stedet for å beskrive stemningen.

At tekstens rekkefølge påvirker hvem leseren holder med. En opplysning gitt før en handling, gjør handlingen forståelig; den samme opplysningen gitt etterpå, gjør den overraskende — og noen ganger utilgivelig.

Dette er kanskje det mest konkrete svaret på hvorfor rekkefølgen betyr noe. Tenk deg en person som gjør noe hardt mot en annen. Kommer forhistorien først, leser vi handlingen som en følge av noe. Kommer den etterpå, leser vi den først som brutal og deretter som en følge — og de to lesningene ligger nå oppå hverandre.

Distinksjonen mot kunnskapsfordeling: kunnskapsfordelingen gjelder hva leseren vet, sympatistyringen gjelder hva hun føler om det. De henger sammen, men det er verdt å skrive dem hver for seg, fordi den ene kan brukes til å belegge den andre.

Hvor det gjør arbeid i en mappedel: i overgangen fra analyse til fortolkning. Når du kan vise at rekkefølgen styrer sympatien, har du et grunnlag for å si noe om hva teksten vil — og det grunnlaget står i teksten og ikke i din egen reaksjon.

Å konstatere at et grep finnes, hvor det finnes, og hva det heter — uten å si hva det gjør. Registrering er nødvendig og utilstrekkelig på én gang.

En registrering høres slik ut: «I andre avsnitt har novellen en ekstern analepse med en rekkevidde på flere tiår.» Alt er riktig, og ingenting er besvart.

Distinksjonen mot analyse: analysen legger til funksjonsleddet. Prøven er å stryke alle fagtermene i avsnittet ditt: blir det igjen en påstand noen kunne vært uenig i, har du analysert; blir det igjen en beskrivelse av hva som står, har du registrert.

Hvorfor begrepet er verdt en egen oppføring: fordi registrering er den vanligste formen en utilstrekkelig besvarelse tar i akkurat dette stoffet. Tobandsoppsettet er lett å lage og ser grundig ut, og det er derfor lett å tro at man er ferdig når det er levert. Bokas mantra gjelder her: begrepet skal brukes, ikke omskrives — og et begrep som bare er plassert på en passasje, er ennå ikke brukt.

At teksten hopper over et tidsrom uten å fortelle om det: hendelsene i det utelatte rommet finnes i historien, men ikke i diskursen. Begrepet behandles fullt ut i kap. 7.3; her tas det med fordi det stadig blandes med anakroniene.

Ellipsen kan være merket — «tre uker senere» — eller umerket, slik at leseren først etterpå oppdager at tid har gått.

Distinksjonen mot analepse og prolepse: ellipsen endrer ikke rekkefølgen. Den fjerner noe. En tekst kan være fullstendig kronologisk og likevel full av ellipser, og en tekst kan ha mange anakronier og ingen ellipser.

Hvorfor det er verdt å ha skillet klart allerede nå: fordi tobandsmetoden vil avsløre ellipser underveis, i form av hendelser som finnes i historiebandet uten å ha noe nummer i diskursbandet. I bokas novelle gjelder det hendelse B — det siste året i Skien, som brevet handler om og som teksten aldri forteller. Det er ikke en anakroni, og det skal ikke føres opp som en.