8.3 Den retoriske situasjonen og de tre talesjangrene
Hva en retorisk situasjon er, hvordan de tre klassiske talesjangrene skiller seg fra hverandre, og hvordan påvisningen forankres i teksten.
Tallene, med enhet og regime skrevet ut. Retorisk analyse var den andre litteraturoppgaven i 2 av 5 terminer i gjeldende regime (H2022 og H2024). Innenfor disse to retorikkterminene fordeler stoffet i dette kapitlet seg slik: de tre klassiske talesjangrene er navngitt i 1 av 2 retorikkterminer (H2022), og den retoriske situasjonen i 1 av 2 retorikkterminer (H2024).
De to bestillingene er ikke den samme oppgaven. H2022 ba om at du påviser at alle tre talesjangrene finnes i teksten, og at du forankrer påvisningen konkret i den. H2024 stilte et annet slags spørsmål: om teksten i det hele tatt er retorisk, og i hvilken grad. Det første er en påvisningsoppgave, det andre en drøfting. Kapitlet trener begge, fordi begge er dokumentert.
Sjangeren dette kapitlet trener: tekstanalyse (kortkoden i denne boka er TEK) — mappesjangeren der du bruker et apparat på en konkret tekst. Her finnes det ikke ett riktig svar, men det finnes klart utilstrekkelige svar, og en påvisning uten passasje er ett av dem.
Prioritet: kunne, høyt. Retorikken er det største enkelttemaet i den andre litteraturoppgaven, og den retoriske situasjonen er rammen alt det andre henger i.
Og en ting om skalaen: vurderingen er ikke gradert. Den er bestått eller ikke bestått. Godkjent er målet, ikke perfeksjon — og momentlistene i dette kapitlet er derfor delt i tre nivåer: ikke godkjent, godkjent (minstekravet), klart over minstekravet.
Forkunnskaper
Dette kapitlet bygger på kap. 8.2, og bruker underveis sjangerbegrepet fra kap. 6.3 og forankringsformen fra kap. 7.6.
Fra kap. 8.2: en sakprosatekst gjør krav på å handle om den virkelige verden, og analysen spør derfor ikke bare hva teksten sier, men hva den gjør — hvem den henvender seg til, hva den vil oppnå, og hvilke grep den bruker for å oppnå det. Dette sto der også: en analyse er ikke ferdig når begrepet er nevnt; den er ferdig når passasjen som begrunner begrepet, står i teksten din.
Fra kap. 6.3: sjanger er en forventningshorisont. Når du gjenkjenner en tekst som en tale i et folkemøte, vet du på forhånd omtrent hva den kommer til å gjøre — og du merker det med en gang den gjør noe annet.
Fra kap. 7.6: forankringen har tre ledd, alltid i denne rekkefølgen: påstand — passasje — hva passasjen viser. Det tredje leddet er det som oftest mangler.
Tre måter å snakke om den samme kaia på (~6 min)
Tenk deg tre ytringer om den samme saken. Kaia i bygda er i dårlig stand.
Den første sier hvem som lot det skje: vedlikeholdet ble utsatt tre ganger, og her er møtebøkene. Den andre sier hva kaia har betydd for folk på stedet, og at et sted som har holdt sammen så lenge, fortjener noe bedre. Den tredje sier hva vi bør gjøre nå, og ber om en bestemt avgjørelse.
De tre handler om nøyaktig det samme, men de gjør tre forskjellige ting. Den første dømmer om noe som har vært. Den andre vurderer noe som er. Den tredje rår til noe som skal komme. Det er dette skillet antikkens retorikere satte i system, og de tre tingene er de tre klassiske talesjangrene.
Legg merke til at de tre ytringene i eksempelet over godt kan komme fra samme person, i samme tale, på samme kveld. Det er ikke uvanlig — det er normaltilfellet. En tekst som gjør alle tre tingene, er ikke uklar; den er vanlig. Og nettopp derfor er kapitlets viktigste fallgruve å tildele hele teksten én sjanger og skrive den påstanden ned som om saken var avgjort.
Kapitlet bygger opp tre ting. Først rammen: hva en retorisk situasjon er, og hvorfor den er noe annet enn en hvilken som helst kommunikasjonssituasjon. Så de tre talesjangrene, med tidsaksen som skillelinje og med blandingen som normaltilfelle. Og til slutt graderingsspørsmålet: hva du gjør når bestillingen ikke ber deg påvise noe, men spør om teksten i det hele tatt er retorisk.
— naturlig pausepunkt —
Retorikk som analyseperspektiv (~8 min)
I dagligtalen er «retorikk» ofte et skjellsord. «Dette er bare retorikk» betyr at noen snakker pent uten å mene noe, eller at innpakningen er finere enn varen. Den bruken er forståelig, men den er ubrukelig i en analyse, av en enkel grunn: hvis retorikk er det motsatte av å ha rett, kan du bare finne retorikk i tekster du er uenig i.
I faget betyr ordet noe annet og mer nøytralt. Retorikk er læren om hvordan språk virker på noen, og som analyseperspektiv er det et sett spørsmål du kan stille til enhver tekst: Hvem snakker? Til hvem? I hvilken anledning? Hva prøver teksten å få til, og med hvilke midler? Perspektivet forutsetter ikke at teksten er uærlig. En saklig, sann og velbegrunnet tekst er like retorisk som en manipulerende — den er bare bedre.
Dette er ikke bare en språklig finesse. Den nedsettende bruken smitter over på analysen og gjør den moraliserende: i stedet for å vise hva teksten gjør, ender du med å felle en dom over avsenderen. Bestillingen ber om det første.
Læren om hvordan språk virker på noen — og, brukt som analyseperspektiv, spørsmålet om hva en tekst prøver å få til hos et bestemt publikum, og med hvilke midler den prøver det.
Retorikken har vært et fag siden antikken, og de begrepene du møter i dette kapitlet, stammer derfra. Aristoteles, Cicero og Quintilian er navnene som går igjen i faghistorien, og systematikken de bygde — situasjonen, sjangrene, bevismidlene — er fortsatt den vi bruker.
Distinksjonen mot dagligtalens «retorikk»: i dagligtale betyr ordet ofte tomt prat eller pynt uten innhold. I faget er det et nøytralt perspektiv: en sann og godt begrunnet tekst er ikke mindre retorisk enn en villedende. Bruker du ordet nedsettende i en analyse, har du sagt noe om ditt eget syn på avsenderen og ingenting om teksten.
Hvor det gjør arbeid: i første setning av en retorisk analyse. Skriver du at teksten «er retorisk fordi den prøver å overtale», har du ikke sagt noe som skiller den fra andre tekster. Skriver du hva den prøver å oppnå, hos hvem, i hvilken anledning, har analysen begynt.
En ytring som er innrettet på å oppnå noe hos noen: å få et publikum til å tro noe, mene noe, føle noe eller gjøre noe. Ordet «ytring» dekker både taler, kronikker, annonser, brosjyrer, innlegg og sammensatte tekster med bilde.
Det avgjørende er ikke formen, men innretningen. En bruksanvisning kan være skrevet uten tanke på å endre noe hos noen; et opprop er skrevet for lite annet.
Distinksjonen mot en hvilken som helst tekst: alle tekster har en avsender og en mottaker, men ikke alle er innrettet på å endre noe. Det er innretningen som gjør en ytring retorisk, ikke det at den er skrevet.
Hvor det gjør arbeid: i drøftingsoppgaven om hvorvidt en tekst i det hele tatt er retorisk. Da er nettopp spørsmålet om innretningen det du skal begrunne, og ikke noe du kan slå fast fordi teksten finnes.
De ytre omstendighetene rundt en ytring: hvem som sier noe, til hvem, når, hvor og gjennom hvilken kanal. Enhver tekst har en kommunikasjonssituasjon — også en handleliste.
Den retoriske situasjonen er strengere. Den krever i tillegg at det finnes et problem som presser seg på, et publikum som kan gjøre noe med det, og vilkår som binder den som taler. Er ett av de tre borte, er ytringen kommunikasjon, men bare svakt retorisk.
Distinksjonen mot den retoriske situasjonen: kommunikasjonssituasjonen beskriver omstendighetene; den retoriske situasjonen beskriver et påtrengende behov som kaller på ytringen. Den første er alltid til stede, den andre er noe du må vise at foreligger.
Hvor det gjør arbeid: som skillet som gjør graderingsspørsmålet mulig å svare på. Uten det blir svaret at alt er retorisk, og da har begrepet sluttet å skille noe fra noe.
To ord for det retorikken vil oppnå, med en nyanseforskjell det er verdt å holde på. Overbevisning er at noen endrer oppfatning fordi de har fått grunner de godtar. Overtalelse er at noen endrer oppfatning eller handling, uansett hva som gjorde utslaget — grunner, følelser, tillit til den som taler, eller alt sammen.
I praksis brukes ordene om hverandre, og faget krever ikke at du velger. Men skillet er nyttig når du skal beskrive hva en tekst faktisk gjør: en tekst kan overtale uten å overbevise, og den kan overbevise uten å få noen til å handle.
Distinksjonen mot manipulasjon: manipulasjon skjuler noe for den som skal overtales. Overtalelse gjør det ikke nødvendigvis, og analysen kan ikke slå fast at noe er manipulasjon uten å vise hva som er skjult.
Hvor det gjør arbeid: når du skal si hva teksten vil. «Teksten vil overtale» er tomt; «teksten vil ha salen til å stemme for reparasjon når saken kommer opp» er et mål du kan måle midlene mot.
(Innstegsoppgave. Svar med egne ord, uten å slå opp. Mappesjangeren er tekstanalyse — TEK; slike bestillinger ber deg bruke apparatet på en konkret tekst og legge en passasje ved siden av hver påstand.)
a) Forklar med egne ord hva som skiller fagets bruk av ordet retorikk fra dagligtalens bruk.
b) Hvorfor er det et problem for analysen å bruke ordet nedsettende?
c) Hva er forskjellen på en kommunikasjonssituasjon og en retorisk situasjon?
Den retoriske situasjonen (~12 min)
Den retoriske situasjonen er svaret på et spørsmål som lyder banalt, men ikke er det: hvorfor sier noen dette nå? Tanken bak begrepet er at en ytring ikke oppstår fritt. Den kalles fram av noe — et problem som presser på — og den er innrettet mot noen som kan gjøre noe med problemet, innenfor rammer taleren ikke bestemmer selv.
Begrepet har derfor tre deler, og de tre skal skrives ut hver for seg i en analyse:
(1) det påtrengende problemet — det som gjør at ytringen kommer nå og ikke i fjor
(2) publikum — de som kan endre noe, ikke bare de som hører
(3) vilkårene — det som binder og muliggjør, fra tidsfrister og sakens stilling til hva som lar seg si i akkurat den forsamlingen
En analyse som bare sier «situasjonen er et folkemøte om kaia», har oppgitt anledningen og hoppet over alle tre delene.
Den sammenhengen som kaller fram en ytring og gir den noe å gjøre: et problem som presser seg på, et publikum som kan endre noe med problemet, og de vilkårene taleren arbeider under.
Poenget med begrepet er at ytringen er et svar. Den kommer ikke fordi noen hadde lyst til å si noe, men fordi noe krevde å bli sagt akkurat da, til akkurat dem. Derfor er første spørsmål i en retorisk analyse alltid: hva var det som gjorde denne teksten nødvendig for avsenderen?
Distinksjonen mot anledningen: anledningen er begivenheten — møtet, minnestunden, avisdebatten. Situasjonen er de tre delene over. To taler holdt ved samme anledning kan svare på helt ulike påtrengende problemer.
Hvor det gjør arbeid: i innledningen til den retoriske analysen, og i drøftingen av hvor retorisk teksten er. Alle de andre begrepene i kapitlet henger i denne rammen — sjanger, appellformer og grep er svar på situasjonen.
Det som gjør at ytringen kommer nå: en mangel, en fare, en avgjørelse som skal tas, en urett som ikke er ordnet opp i, et tap som må håndteres.
Problemet må kunne endres av noen, i det minste i deres oppfatning av saken. Regnvær er en plage, men ikke et påtrengende problem i retorisk forstand — ingen tale kan gjøre noe med det. En kai som forfaller mens et vedtak utsettes, er derimot et problem som taler kan gripe inn i.
Distinksjonen mot tema: temaet er hva teksten handler om. Det påtrengende problemet er hva som må ordnes, og hvorfor det haster. To tekster kan ha samme tema og helt ulike problemer: den ene vil ha reparasjon vedtatt, den andre vil ha ansvaret plassert.
Hvor det gjør arbeid: i graderingsspørsmålet. Finner du ikke noe påtrengende problem i teksten, er det det sterkeste enkeltargumentet for at teksten bare er svakt retorisk.
De som teksten henvender seg til fordi de kan endre noe — ved å stemme, bestemme, bevilge, slutte opp, la være. Ikke alle som hører eller leser, er publikum i denne forstand.
Skillet er skarpere enn det virker. I et folkemøte om kaia sitter både de som skal stemme i kommunestyret, journalisten som skal referere, og naboen som er der for å høre nytt. Bare de første kan avgjøre saken, og en tale som er innrettet mot dem, ser annerledes ut enn en som er innrettet mot avisreferatet.
Distinksjonen mot tilhørerne: tilhørerne er alle som er til stede. Publikum er de som ytringen regner med kan gjøre noe. En analyse som nøyer seg med «publikum er folk i bygda», har oppgitt tilhørerne og latt det viktigste spørsmålet ligge.
Hvor det gjør arbeid: når du skal begrunne hvorfor teksten er formet som den er. Tiltaleform, eksempelvalg og hva som blir innrømmet, følger av hvem som skal kunne handle.
Alt som binder og muliggjør ytringen uten at taleren har valgt det: sakens stilling, tidsfrister, hva som allerede er sagt og vedtatt, forsamlingens sammensetning, sjangerens forventninger, og hva det er mulig å si uten å miste tilliten.
Vilkårene forklarer det som ellers ser ut som svakhet i en tekst. Når taleren i bokas egen tale sier at «hver utsettelse hadde en grunn som holdt den kvelden», er innrømmelsen ikke et retorisk feiltrinn — den er et svar på et vilkår: i salen sitter noen av dem som stemte, og et angrep ville stengt dem ute.
Distinksjonen mot hindringer i vanlig forstand: vilkårene er ikke bare det som er i veien. De er også det som gjør ytringen mulig — møtebøker som ligger åpent, en sal som er full, en avgjørelse som ennå ikke er tatt.
Hvor det gjør arbeid: i det leddet av analysen der du forklarer hvorfor teksten gjør som den gjør. Uten vilkårene blir grepene tilfeldige valg i stedet for tilpasning.
Det rette øyeblikket — at ytringen kommer på et tidspunkt der den kan virke. Ordet er gresk og brukes i faget uten oversettelse, men innholdet er hverdagslig: å si den riktige tingen på feil tidspunkt er å si feil ting.
Kairos er både noe taleren kan gripe og noe hun kan skape. Talen ved kaia holdes kvelden før saken skal opp, og det er grepet øyeblikk. Men taleren peker også selv på at salen er full akkurat i kveld, og gjør dermed øyeblikket til en del av argumentet.
Distinksjonen mot det påtrengende problemet: problemet er hva som må ordnes; kairos er når det kan ordnes. Et problem kan være påtrengende i årevis uten at øyeblikket er der.
Hvor det gjør arbeid: når du skal forklare hvorfor teksten kom akkurat da. En påvisning av kairos krever en passasje der teksten selv viser til tidspunktet — ellers er det din kalender og ikke tekstens argument.
At ytringen passer: til saken, til publikum, til anledningen og til den som taler. Ordet er latin og oversettes gjerne med «det passende» eller «det høvelige».
Aptum er en målestokk snarere enn et grep. Du bruker den når du skal vurdere om noe virker: en spøk kan være god og likevel gal, fordi den ikke passer i anledningen. Bruddene er ofte lettere å se enn treffene, og et brudd er derfor et godt sted å begynne en analyse.
Distinksjonen mot vilkårene: vilkårene er de ytre rammene. Aptum er spørsmålet om ytringen er avstemt etter dem. Vilkårene beskriver, aptum vurderer.
Hvor det gjør arbeid: i vurderingsleddet av analysen. Når du skal si om et grep virker, er aptum den målestokken som lar deg svare uten å falle tilbake på om du selv liker teksten.
Den som ytrer seg i den retoriske situasjonen — i skriftlige tekster like gjerne kalt avsenderen. Taleren er en rolle i situasjonen, ikke bare et menneske med et navn.
Det er rollen analysen er ute etter. Taleren i bokas tale ved kaia opptrer som en av dem som satt i salen og ikke sa noe, og den rollen bestemmer hvordan hun kan snakke om ansvaret: hun kan plassere det, fordi hun tar en del av det selv.
Distinksjonen mot forfatteren: forfatteren er personen som har skrevet teksten. Taleren er den skikkelsen teksten framstiller som avsender. De to faller ofte sammen, men ikke alltid — og det er teksten du har tilgang til.
Hvor det gjør arbeid: som forbindelsen mellom situasjonen og troverdigheten. Hvilken rolle taleren tar, avgjør hva hun kan si uten å miste salen.
Det stridsspørsmålet ytringen gjelder: det som ennå ikke er avgjort, og som ytringen vil ha avgjort på en bestemt måte. I retorikken er saken alltid noe det går an å mene noe annet om.
Å finne saken er ofte det raskeste grepet i en analyse. Spør: hva ville et fornuftig menneske kunne svart nei til her? Er svaret «ingenting», har du enten funnet en tekst som knapt er retorisk, eller så har du ikke funnet saken ennå.
Distinksjonen mot temaet: temaet er området — kaia, biblioteket, skolegården. Saken er det omstridte punktet innenfor området: reparere eller bygge nytt.
Hvor det gjør arbeid: i overgangen fra beskrivelse til analyse. Så lenge du refererer temaet, gjenforteller du. I det øyeblikket du navngir saken, har du sagt hva teksten står i.
Talen under er skrevet for denne boka. Den holdes i et folkemøte i ei bygd der fergekaia er forfalt, kvelden før saken skal opp politisk. En student skal skrive den delen av analysen som gjør rede for den retoriske situasjonen. Hvordan ser et avsnitt ut som faktisk skriver ut alle tre delene?
Talen ved fergekaia (bokas egen tekst):
«Kjære alle sammen. Takk for at dere kom i regnet.
Jeg vil begynne med det som allerede har skjedd, for vi kommer ingen vei før vi er enige om det. Vedlikeholdet av kaia ble utsatt tre ganger. Møtebøkene ligger åpent på kommunens nettsider, og hvem som helst kan lese hva som ble sagt hver gang. Jeg mener ikke at noen av dem som stemte, gjorde det for å skade stedet — hver utsettelse hadde en grunn som holdt den kvelden. Men til sammen ble de tre grunnene til et forsømt anlegg, og det ansvaret ligger også hos oss som satt i salen og ikke sa noe.
La meg så si noe om hva denne kaia er. Den er ikke en betongkant med et rekkverk. Det er her ungdommene har stått og vinket til hverandre gjennom fire generasjoner, og det er hit folk kom med kaffe da fergen lå værfast i tre døgn den vinteren. Et sted som har holdt sammen så lenge, fortjener et anlegg som virker. Og siden vi først er samlet, skal jeg si det som er mindre pent også: vi har vent oss til å klage på kaia ved kjøkkenbordet og la være å møte opp når det gjelder. I kveld er salen full. Det er noe å være stolt av, og det er noe å skamme seg litt over.
Til slutt: hva bør vi gjøre? Til våren skal kommunestyret velge mellom å reparere den gamle kaia og å bygge en ny lenger nord. Begge forslagene er alvorlig ment. En ny kai nord for neset ville ligge bedre i været og gi plass til større båter, og de som går inn for den, har regnet på det. Jeg mener likevel at vi bør reparere. Reparasjonen kan begynne til høsten, mens et nytt anlegg krever både ny grunnundersøkelse og ny reguleringsplan — og hver vinter uten trygg kai er en vinter der noen lar være å reise. Jeg ber dere derfor stemme for reparasjon når saken kommer opp.»
«Det påtrengende problemet er ikke at kaia er dårlig, men at en avgjørelse skal tas og at forfallet har fått gå uten at noen har grepet inn. Teksten sier det selv: vedlikeholdet «ble utsatt tre ganger», og «til sammen ble de tre grunnene til et forsømt anlegg». Passasjen viser at problemet taleren svarer på, er sammensatt av en fysisk mangel og en beslutningssvikt — og det er den andre halvparten som gjør at ytringen kommer nå.
Publikum er de som kan endre noe. Talen henvender seg til hele salen, men den peker mot en bestemt handling: «Jeg ber dere derfor stemme for reparasjon når saken kommer opp.» Det retoriske publikummet er altså de frammøtte i egenskap av folk som skal stemme eller påvirke dem som skal stemme, ikke i egenskap av tilhørere.
Vilkårene binder taleren på to måter som er synlige i teksten. For det første sitter noen av dem som stemte for utsettelse, i salen — derav innrømmelsen «hver utsettelse hadde en grunn som holdt den kvelden», som gjør det mulig å plassere ansvar uten å stenge noen ute. For det andre er den konkurrerende løsningen alvorlig ment, og taleren må regne med at noen i salen støtter den: «Begge forslagene er alvorlig ment» er et vilkår gjort om til et grep.
Kairos er grepet og påpekt samtidig. Talen holdes kvelden før saken skal opp, og taleren gjør selv tidspunktet til en del av argumentet med setningen «I kveld er salen full.» Det er ikke en opplysning om oppmøtet, det er en påstand om at øyeblikket finnes.»
Hvorfor dette avsnittet holder: det gjør tre ting hver eneste gang. Det navngir delen av situasjonen, det setter passasjen rett ved siden av, og det sier hva passasjen viser. Sammenlign med et avsnitt som lyder: «Den retoriske situasjonen er et folkemøte om kaia, der taleren vil overbevise publikum.» Den setningen kan skrives uten å ha lest teksten, og det er nettopp derfor den ikke holder.
(Mappesjanger tekstanalyse — TEK.)
Bruk bokas egen tale ved fergekaia.
a) Skriv én setning som navngir saken i talen, formulert slik at det går an å være uenig i den.
b) Skriv ut vilkårene taleren arbeider under, og forankre hvert vilkår i en passasje.
c) Talen sier «I kveld er salen full.» Forklar hva den setningen gjør i den retoriske situasjonen, og hvorfor den er noe annet enn en opplysning om oppmøtet.
De tre talesjangrene (~14 min)
Antikkens retorikk delte taler i tre etter hva de gjør og hvilken tid de handler om. Inndelingen er over to tusen år gammel og fortsatt i bruk, av den enkle grunnen at den fanger noe stabilt: enten dømmer du om noe som har vært, eller du vurderer noe som er, eller du rår til noe som skal komme.
De tre er:
(1) rettstalen — om fortiden, om skyld og uskyld, om hva som faktisk skjedde og hvem som har ansvaret
(2) den epideiktiske talen — om nåtiden, om hva som er verdt å rose eller rise, om hvem vi er
(3) den deliberative talen — om framtiden, om hva som bør gjøres og hva som tjener oss
Navnene er faguttrykk og skal forklares ved første bruk i besvarelsen din, slik de forklares her. «Epideiktisk» er det eneste av dem som ikke sier seg selv på norsk; det kommer av et gresk ord for å vise fram, og talen viser fram det som er verdt å beundre — eller det som ikke er det.
Antikkens inndeling av taler etter hva de gjør: rettstalen dømmer om fortiden, den epideiktiske talen vurderer nåtiden, og den deliberative talen rår om framtiden. Systematikken er antikk — den finnes hos Aristoteles og går igjen hos Cicero og Quintilian.
To ting skiller de tre fra hverandre samtidig: tidsaksen og handlingen. Det er tryggest å bruke begge når du skal bestemme et parti, fordi tidsaksen alene kan lure deg: en tale kan fortelle om fortiden for å anbefale noe for framtiden, og da er partiet deliberativt selv om verbene står i preteritum.
Distinksjonen mot tekstsjangre: tale, kronikk, leserinnlegg og opprop er tekstsjangre — de sier hva slags tekst dette er. De tre talesjangrene sier hva teksten gjør. En kronikk kan inneholde alle tre.
Hvor det gjør arbeid: i påvisningsoppgaven. Bestillingen fra H2022 ber om at alle tre påvises i teksten, med konkret forankring — og da er det partier du skal peke ut, ikke en merkelapp du skal sette på helheten.
Talen som handler om fortiden og spør om skyld og uskyld: hva skjedde, hvem har ansvaret, var det rett eller urett? Den kalles rettstale fordi den hører hjemme i rettssalen, men den finnes overalt der noe skal plasseres.
Kjennetegnene er lette å få øye på når du vet hva du ser etter: fortid, dokumentasjon, henvisning til hva som faktisk ble sagt eller gjort, og et spørsmål om ansvar. Beviser og kilder hører hjemme her, fordi partiet gjør krav på å fastslå noe som har vært.
Distinksjonen mot epideiktisk tale: begge kan si noe negativt om noen. Forskjellen er at rettstalen spør om ansvar for en handling, mens den epideiktiske talen vurderer hva noe er verdt. «Hvem lot dette skje?» er rettstale; «dette er ikke slik vi vil være» er epideiktisk.
Hvor det gjør arbeid: i påvisningen. Et rettstaleparti forankres best i en passasje der teksten viser til noe dokumenterbart som har skjedd — i bokas tale er det møtebøkene og de tre utsettelsene.
Talen som handler om nåtiden og deler ut ros eller ris: hva er verdt å beundre, hva er ikke det, hvem er vi og hva står vi for? Ordet kommer av gresk og betyr omtrent «framvisende».
⚠ Merk at sjangeren dekker begge veier. Den er ikke bare festtalen; den er også kritikken av oss selv, og den samme talen kan gjøre begge deler i to påfølgende setninger. Minnetalen, jubileumstalen, hyllesten og den skarpe karakteristikken av et miljø hører alle hjemme her.
Distinksjonen mot deliberativ tale: den epideiktiske sier hva noe er verdt; den deliberative sier hva vi bør gjøre. De ligger tett, fordi en verdivurdering ofte er forarbeidet til et råd — og et parti som beskriver hva stedet betyr, gjør nettopp klar grunnen for anbefalingen som kommer etterpå.
Hvor det gjør arbeid: i påvisningen, og som det partiet som oftest overses. Roser teksten noen, er sjangeren der — også når rosen bare er en setning midt i noe annet.
Talen som handler om framtiden og spør hva som bør gjøres: hvilket valg tjener oss, hva er klokt, hva anbefaler vi? Den kalles også den rådgivende eller politiske talen, fordi den hører hjemme der noe skal besluttes.
Kjennetegnene er framtid, valg mellom alternativer, nytte- og følgeargumenter, og en oppfordring. Partiet ender ofte i en konkret bestilling: stem for dette, gjør dette først, vent med det andre.
Distinksjonen mot rettstale: rettstalen spør hva som skjedde og hvem som har ansvaret; den deliberative spør hva vi skal gjøre nå. En tekst kan bruke fortiden som grunn til et råd, og da er partiet deliberativt: tidsaksen i eksemplene sier ikke alltid hva partiet gjør.
Hvor det gjør arbeid: i påvisningen, og i vurderingen av hva teksten vil. Finner du en oppfordring til handling, har du funnet det deliberative partiet — og som regel også tekstens formål.
Den enkleste huskeregelen for inndelingen: rettstalen handler om fortiden, den epideiktiske talen om nåtiden, den deliberative om framtiden.
Regelen er god som inngang og farlig som fasit. Grunnen er at eksemplene ofte ligger i en annen tid enn det partiet gjør. Et deliberativt parti kan bestå av et langt eksempel fra i fjor, og et rettstaleparti kan være formulert i presens for å gjøre framstillingen levende.
Distinksjonen mot handlingen: tidsaksen sier hvilken tid partiet snakker om; handlingen sier hva det gjør — dømme, vurdere eller rå. Ved tvil er handlingen den avgjørende, og det er den du skal skrive ut i påvisningen.
Hvor det gjør arbeid: når du sorterer partiene i en tekst. Bruk tidsaksen til å finne kandidatene, og handlingen til å avgjøre.
Bestillingen fra H2022 ber om at alle tre talesjangrene påvises i teksten, forankret konkret. Gjør det slik:
(1) Les teksten én gang uten å lete etter sjangre. Du skal vite hva den vil før du begynner å sortere.
(2) Marker skiftepunktene: der teksten bytter tidsakse, bytter handling eller signaliserer overgang («La meg så si noe om …», «Til slutt:»). Skiftepunktene er ofte tydeligere enn partiene.
(3) Bestem for hvert parti både tidsakse og handling. Ved uenighet mellom de to lar du handlingen avgjøre.
(4) Skriv påvisningen i tre ledd for hvert parti: påstand — passasje — hva passasjen viser. En påvisning uten passasje er en påstand.
(5) Si til slutt hvordan sjangrene forholder seg til hverandre: hvilken bærer teksten, og hva gjør de andre for den? Det er dette femte trinnet som skiller en påvisning fra en oppramsing.
Trinn 5 er lett å hoppe over, fordi bestillingen bare ber om påvisning. Men en påvisning som stanser ved «alle tre finnes», har svart at teksten er sammensatt uten å si hva sammensetningen gjør.
Bruk bokas egen tale ved fergekaia, gjengitt i eksempelet over. Bestillingen lyder: påvis at alle tre klassiske talesjangrene finnes i teksten, og forankre påvisningen konkret. Hvordan ser en påvisning ut som holder?
«Rettstale. Talens andre avsnitt dømmer om fortiden og plasserer ansvar. Passasjen lyder: «Vedlikeholdet av kaia ble utsatt tre ganger. Møtebøkene ligger åpent på kommunens nettsider», og videre: «det ansvaret ligger også hos oss som satt i salen og ikke sa noe.» Passasjen viser tre kjennetegn på rettstalen samtidig: fortid, henvisning til dokumentasjon som kan etterprøves, og et uttrykkelig spørsmål om ansvar. Merk at ansvaret plasseres bredt og delvis hos taleren selv — det er en tilpasning til vilkårene, ikke en oppmykning av sjangeren.
Epideiktisk tale. Tredje avsnitt vurderer nåtiden og deler ut både ros og ris. Rosen ligger i passasjen «Det er her ungdommene har stått og vinket til hverandre gjennom fire generasjoner», og risen kommer få linjer senere: «vi har vent oss til å klage på kaia ved kjøkkenbordet og la være å møte opp når det gjelder.» Passasjene viser at partiet ikke spør hvem som har ansvaret for en handling, men hva stedet og forsamlingen er verdt — og at sjangeren rommer begge retninger, siden de to setningene tilhører samme parti.
Deliberativ tale. Fjerde avsnitt rår om framtiden og ber om en avgjørelse: «Til våren skal kommunestyret velge mellom å reparere den gamle kaia og å bygge en ny lenger nord», og til slutt «Jeg ber dere derfor stemme for reparasjon når saken kommer opp.» Passasjen viser valget mellom to alternativer, følgeargumentet om at reparasjonen kan begynne raskere, og en uttrykkelig oppfordring — de tre kjennetegnene på det deliberative partiet.
Hvordan de tre forholder seg til hverandre. Talen er som helhet deliberativ: alt sikter mot avstemningen, og de to første partiene gjør arbeid for det siste. Rettstalepartiet fastslår at et forfall har fått gå, og gjør dermed handling nødvendig. Det epideiktiske partiet fastslår at stedet er verdt en innsats, og gjør handling ønskelig. Uten det første ville anbefalingen manglet grunn; uten det andre ville den manglet vekt.»
Hvorfor påvisningen holder: hvert avsnitt gjør de tre leddene i rekkefølge — påstand, passasje, hva passasjen viser — og det siste avsnittet svarer på spørsmålet ingen stilte, men alle belønner: hva sammensetningen gjør. Sammenlign med formuleringen «talen inneholder både rettstale, epideiktisk tale og deliberativ tale». Den er sann, og den er uten verdi, fordi den ikke kan etterprøves i teksten.
At én og samme tekst gjør flere av de tre tingene i ulike partier — dømmer om fortiden ett sted, vurderer nåtiden et annet, rår om framtiden et tredje.
Blandingen er normaltilfellet, ikke unntaket. Nesten enhver tale, kronikk eller appell som er lang nok til å ha avsnitt, gjør minst to av tingene, og de fleste gjør alle tre. Derfor er ikke spørsmålet «hvilken sjanger er dette», men «hvor gjør teksten hva, og hvorfor der».
Distinksjonen mot sjangerhybrid: en hybrid blander tekstsjangre — et essay som også er en reiseskildring. Sjangerblanding i retorisk forstand gjelder de tre talesjangrene innenfor én tekst, og den er så vanlig at den knapt er verdt å kalle en blanding.
Hvor det gjør arbeid: som motgift mot kapitlets viktigste fallgruve. Skriver du «dette er en epideiktisk tale», har du tildelt hele teksten én sjanger — og gitt bort alt bestillingen ba om.
Den sjangeren som bærer teksten som helhet: den alt det andre arbeider for. I bokas tale er det den deliberative, fordi både fortidsdommen og verdivurderingen er der for å gjøre anbefalingen mulig.
Dominans avgjøres ikke ved å telle linjer. Den avgjøres av hva som tjener hva. Et kort parti kan bære teksten hvis alt annet er forarbeid til det, og et langt parti kan være underordnet hvis det bare skaffer grunnlag.
Distinksjonen mot omfang: omfanget sier hvor mye plass et parti får. Dominansen sier hvilken funksjon partiene har i forhold til hverandre. En analyse som slår fast dominans ut fra lengde alene, har målt noe annet enn det den påstår.
Hvor det gjør arbeid: i det femte trinnet av påvisningsprosedyren, og som det som løfter en påvisning over oppramsingen.
Et konkret språklig trekk som peker mot én av de tre talesjangrene: en tidsangivelse, et verb, en henvisning til dokumentasjon, en verdiladet karakteristikk, en oppfordring.
Markørene er det du forankrer i. Typiske markører for rettstalen er henvisninger til hva som faktisk skjedde og til kilder som kan etterprøves; for den epideiktiske er de verdiord og karakteristikker av hvem vi er; for den deliberative er de framtidsformer, alternativer stilt opp mot hverandre og imperativer.
Distinksjonen mot sjangeren selv: markøren er sporet, sjangeren er handlingen. Én markør avgjør ingenting — «bør» kan stå i en setning som ellers dømmer om fortiden. Det er markørene sammen med handlingen som bestemmer.
Hvor det gjør arbeid: når du skal finne passasjen til påstanden din. Markøren er stedet du siterer.
(Mappesjanger tekstanalyse — TEK.)
Et utkast til analyse av bokas tale ved fergekaia hviler i sin helhet på denne setningen: «Talen er en epideiktisk tale, siden den hyller stedet og folkene som bor der.»
a) Forklar hva som er galt med setningen, uten å si at den er feil om det epideiktiske.
b) Skriv setningen om slik at den blir en holdbar påstand, med passasje.
c) Skriv to setninger om hvilken sjanger som dominerer i talen, og begrunn dominansen uten å vise til hvor mye plass partiene får.
(Mappesjanger tekstanalyse — TEK.)
Under står fire korte passasjer fra bokas egen tale ved fergekaia. Bestem for hver av dem hvilken talesjanger den hører til, og skriv én setning om hva i passasjen som avgjør det.
a) «Møtebøkene ligger åpent på kommunens nettsider, og hvem som helst kan lese hva som ble sagt hver gang.»
b) «Et sted som har holdt sammen så lenge, fortjener et anlegg som virker.»
c) «Reparasjonen kan begynne til høsten, mens et nytt anlegg krever både ny grunnundersøkelse og ny reguleringsplan.»
d) «I kveld er salen full. Det er noe å være stolt av, og det er noe å skamme seg litt over.»
Nå som du har svart: passasjene var valgt for å bryte den letteste huskeregelen. Ledd c står i presens og handler likevel om framtiden. Ledd b ser ut som en anbefaling fordi ordet «fortjener» peker framover, men handlingen i setningen er en verdivurdering. Ledd d er det ekte grensetilfellet, og der er det å skrive ut begge lesningene et bedre svar enn å velge raskt.
Den generelle regelen bak alle tre: tidsaksen finner kandidatene, handlingen avgjør.
— naturlig pausepunkt —
Herfra skifter kapitlet spørsmål. Til nå har du påvist sjangre i en tekst du visste var retorisk. Nå kommer den andre bestillingen, som ikke tar det for gitt.
Er teksten retorisk, og i hvilken grad? (~11 min)
H2024 stilte et annet spørsmål enn H2022. I stedet for å be om påvisning av noe som forutsettes å være der, spurte bestillingen om teksten i det hele tatt er retorisk, og i hvilken grad. Det er en drøftingsoppgave, og den har en egen fallgruve: å behandle den som et ja eller nei.
Grunnen til at ja eller nei ikke holder, ligger i selve formuleringen. Spør noen «i hvilken grad», har de sagt at svaret ligger på en skala. Svarer du «ja, teksten er retorisk, fordi alle tekster vil noe», har du gjort begrepet verdiløst: hvis alt er retorisk, skiller ordet ingenting fra noe. Svarer du «nei, dette er bare informasjon», har du oversett at også informasjon velger, ordner og framhever.
Det som gjør et svar godt her, er at graderingen er begrunnet i tekstens egne trekk, og at du sier hva som trekker i hver retning. Bedømmelsen gjelder begrunnelsen, ikke landingen.
Hvor sterkt en tekst er innrettet på å endre noe hos noen — vurdert langs en skala i stedet for som et ja eller nei.
Graden avgjøres av hvor tydelig de tre delene av den retoriske situasjonen er til stede. En tekst med et klart påtrengende problem, et publikum som kan handle, og synlige tilpasninger til vilkårene, ligger høyt. En tekst der problemet allerede er løst, publikum ikke har noe å avgjøre, og formen er nøytral, ligger lavt — men sjelden på null, fordi ethvert utvalg av opplysninger er et valg.
Distinksjonen mot sjangertilhørighet: sjangerspørsmålet er hvilken av de tre talesjangrene et parti hører til. Gradsspørsmålet er hvor retorisk teksten er i det hele tatt. Du kan svare på det andre uten å ha svart på det første.
Hvor det gjør arbeid: i drøftingsbestillingen fra H2024. Der er graderingen selve svaret, og en besvarelse som lander på ja eller nei uten skala, har svart på et annet spørsmål enn det som ble stilt.
Kravet om at en påvisning ikke er ferdig før passasjen den bygger på, er sitert eller referert presist nok til at en leser kan finne den igjen.
Kravet står uttrykkelig i H2022-bestillingen: alle tre talesjangrene skal påvises og forankres konkret i teksten. Det er dermed ikke et generelt råd om god skrivestil, men en betingelse i selve oppdraget.
Distinksjonen mot henvisning til pensum: forankring gjelder teksten du analyserer; pensumforankring gjelder faglitteraturen. De to er ulike krav, og et svar kan oppfylle det ene og bryte det andre.
Hvor det gjør arbeid: overalt i en retorisk analyse. Bokas mantra sier det kortere: en analyse uten passasje er en påstand.
Rekkefølgen en forankret påstand skrives i: påstand — passasje — hva passasjen viser. Først sier du hva du mener, så siterer eller refererer du stedet, og til slutt sier du hva stedet beviser.
Det tredje leddet er det som oftest mangler. Et sitat som står alene etter en påstand, ser ut som belegg, men det er leseren som må gjøre koblingen — og en analyse som lar leseren gjøre koblingen, har overlatt analysen til leseren.
Distinksjonen mot å sitere: å sitere er å gjengi. Å forankre er å gjengi og vise hvorfor gjengivelsen begrunner påstanden. Et sitat er materiale, ikke argument.
Hvor det gjør arbeid: i hvert eneste analyseavsnitt. Det er også den enkleste egensjekken du har: finn påstandene dine, og se om hver av dem har både et sitat og en setning som forklarer sitatet.
Teksten under er skrevet for denne boka. Den er slått opp ved inngangen til et folkebibliotek. Bestillingen lyder: drøft om teksten er retorisk, og i hvilken grad. Hvordan ser et svar ut som gjør noe annet enn å velge ja eller nei?
Melding ved inngangen (bokas egen tekst):
«Nye kveldsåpne dager
Fra første mandag i september holder biblioteket åpent til klokka 20 på tirsdager og torsdager. Utvidelsen er mulig fordi to av bibliotekarene har lagt om arbeidstiden sin.
Utlånet fra dette huset har økt tre år på rad, og lesesalen har vært full nesten hver ettermiddag i innleveringsukene. Flere har fortalt oss at kvelden er den eneste tiden som passer når arbeidsdagen er lang.
Åpningstidene på lørdager er uendret. Spørsmål kan rettes til skranken.»
«Teksten mangler det som gjør en ytring retorisk i streng forstand. Det påtrengende problemet er allerede løst før teksten skrives: åpningstidene er utvidet, og meldingen kunngjør et vedtak i stedet for å be om ett. Publikum har derfor ingenting å avgjøre — passasjen «Åpningstidene på lørdager er uendret» henvender seg til lesere som skal innrette seg, ikke til noen som kan gjøre om på noe. Teksten inneholder heller ingen oppfordring, ingen motpart og ingen sak i den forstand at et fornuftig menneske kunne ment det motsatte. Etter dette er teksten en kunngjøring, og det retoriske ligger i utkanten av den.»
Svaret som taler for at teksten er retorisk i betydelig grad:
«Teksten gjør mer enn å opplyse, og det den gjør utover å opplyse, er retorisk arbeid. Den kunne nøyd seg med første avsnitt. I stedet legger den til hvorfor utvidelsen er mulig: «fordi to av bibliotekarene har lagt om arbeidstiden sin.» Den opplysningen endrer ingenting praktisk for leseren, men den bygger institusjonens troverdighet — her er noen som strekker seg. Deretter kommer en begrunnelse ingen har bedt om: «Utlånet fra dette huset har økt tre år på rad», og «Flere har fortalt oss at kvelden er den eneste tiden som passer». Passasjene viser at teksten forsvarer en prioritering. Det påtrengende problemet er ikke åpningstiden, men bibliotekets stilling: at huset er verdt å bruke ressurser på. Publikum er lesere som senere kan støtte eller la være å støtte det, og vilkårene er at et bibliotek ikke kan be om oppslutning direkte uten å virke påtrengende. Teksten ligger dermed høyere på skalaen enn formen skulle tilsi.»
Og bedømmelsen av de to. Begge lesningene er forsvarlige, og valget mellom dem er ikke det som avgjør om svaret holder. Det som avgjør, er tre ting. For det første at graderingen er skrevet ut som en skala: hvor teksten ligger, og hva som trekker i hver retning. For det andre at hver påstand har en passasje ved siden av seg — legg merke til at begge svarene over siterer, og at ingen av dem nøyer seg med å karakterisere teksten. For det tredje at det svake punktet i den valgte lesningen navngis: den strenge lesningen må erkjenne at teksten begrunner mer enn en kunngjøring trenger, og den vide lesningen må erkjenne at ingen handling etterspørres.
Det som ikke holder: «Ja, teksten er retorisk, for alle tekster vil noe.» Setningen er kanskje sann, men den gjør begrepet ubrukelig, og den kan skrives uten å ha lest teksten. Det samme gjelder «Nei, dette er ren informasjon» — den overser hvert eneste valg teksten faktisk har tatt.
Når bestillingen spør om teksten er retorisk, og i hvilken grad, går du gjennom disse fem spørsmålene i rekkefølge og skriver svaret på hvert av dem med passasje:
(1) Finnes det et påtrengende problem teksten svarer på — noe som ennå ikke er ordnet?
(2) Finnes det et publikum som kan endre noe, eller skal leseren bare innrette seg?
(3) Er ytringen synlig tilpasset vilkårene — innrømmelser, forbehold, valg av tiltale?
(4) Gjør teksten noe utover å opplyse: velger den, ordner den, framhever den, begrunner den mer enn den må?
(5) Plasser teksten på skalaen, si hva som trekker i hver retning, og navngi det svakeste punktet i din egen lesning.
Spørsmål 4 er det som oftest avgjør i grensetilfellene, fordi det fanger opp tekster som ser nøytrale ut. Og spørsmål 5 er det som gjør svaret til en drøfting: en lesning som ikke kjenner sin egen svakhet, er en påstand med eksempler.
(Mappesjanger tekstanalyse — TEK. Krevende.)
Bruk bokas egen melding ved inngangen til biblioteket, gjengitt i eksempelet over.
a) Gå gjennom de fem spørsmålene i graderingsprosedyren og svar på hvert av dem med en passasje fra teksten.
b) Land med en gradering, og skriv én setning om det svakeste punktet i din egen lesning.
c) Tenk deg at siste avsnitt i meldingen ble byttet ut med setningen «Si fra til oss hvis dette ikke er nok — budsjettet for neste år er ikke vedtatt.» Hvordan endrer det graderingen, og hvilken av de fem spørsmålene endrer svar?
(Mappesjanger tekstanalyse — TEK. Full bestilling. Alle hjelpemidler er tillatt, slik de er hele veien i denne mappa, og et anslag på arbeidstid er nettopp et anslag: sett av rundt to timer til skriving og gjennomgang.)
Skriv en sammenhengende analyse av bokas egen tale ved fergekaia på om lag to sider. To sider er bokas eget øvingskrav for denne oppgaven og skal ikke leses som noe krav i emnet; hold deg til den rammen oppgaveteksten din faktisk oppgir når du leverer.
a) Gjør rede for den retoriske situasjonen med alle tre delene forankret.
b) Påvis alle tre talesjangrene, og si hvordan de forholder seg til hverandre.
c) Drøft i et avsluttende avsnitt hvor retorisk talen er, og hva som eventuelt trekker i motsatt retning.
Å tildele hele teksten én sjanger. Dette er kapitlets viktigste fallgruve. Setningen «dette er en deliberativ tale» er sjelden gal, men den gjør bestillingen umulig: skal du påvise alle tre, må du peke ut partier. Motgiften er å lete etter skiftepunktene før du bestemmer noe.
Å påvise en sjanger uten forankring — fallgruve #2, den løsrevne analysen, altså begreper brukt uten at bestemte passasjer legges fram (navngitt i 3 av 6 veiledninger). Her er den ekstra alvorlig, fordi H2022-bestillingen uttrykkelig krever konkret forankring. En påvisning uten sitat er ikke en svakere påvisning; den er ikke en påvisning.
Å behandle gradsspørsmålet som et ja eller nei. Spør bestillingen «i hvilken grad», har den sagt at svaret ligger på en skala. «Ja, alle tekster er retoriske» gjør begrepet verdiløst, og «nei, dette er bare informasjon» overser at også et utvalg av opplysninger er et valg.
Å bruke ordet retorikk nedsettende. Skriver du at teksten «er ren retorikk», har du felt en dom over avsenderen og latt analysen ligge. I faget er ordet nøytralt.
Å la tidsaksen avgjøre alene. Et parti kan stå i preteritum og likevel være deliberativt, fordi det bruker fortiden som grunn til et råd. Tidsaksen finner kandidatene; handlingen avgjør.
Å gjenfortelle i stedet for å analysere — fallgruve #1, parafrasefella (navngitt i 3 av 6 veiledninger). I en retorisk analyse ser den slik ut: et referat av hva taleren sier, avsnitt for avsnitt, med noen fagord strødd utover. Testen er enkel — kunne setningen din vært skrevet av noen som bare gjenfortalte teksten?
En besvarelse som er godkjent, viser at alle tre finnes og forankrer hver av dem. En besvarelse som ligger klart over minstekravet, sier i tillegg hva sammensetningen gjør: at rettstalepartiet gjør handling nødvendig, at det epideiktiske gjør den ønskelig, og at det deliberative høster begge deler. Det er den samme observasjonen som gjør at du kan svare på dominansspørsmålet uten å telle linjer.
Det andre grepet, i graderingsoppgaven: å navngi det svakeste punktet i din egen lesning og svare på det. En lesning som ikke kjenner sin egen svakhet, er en påstand med eksempler. En lesning som skriver ut innvendingen og deretter forklarer hvorfor den ikke velter konklusjonen, er en drøfting.
Og et pust: vurderingen er ikke gradert, og godkjent er målet. Du har alle hjelpemidler tilgjengelige hele veien, og du har rett til å levere utkast og få respons før den endelige innleveringen. Det du leverer først, er ikke det du blir vurdert på — bruk den retten.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.