3.4 Tvetydige setninger
Setninger som har mer enn én mulig leddstruktur, hva tvetydigheten gjør med analysen, og hvordan begge lesningene skrives ut.
For den ene terminen der vi har oppgaveteksten ordrett — 1 av 5 terminer i gjeldende regime — sto det tre setninger til leddanalyse, og én av de tre var tvetydig. Bestillingen var ikke å avgjøre hvilken lesning som var den rette, men å forklare hva tvetydigheten gjør med analysen. Én termin er én observasjon og ikke et mønster, men ferdigheten er verdt å beherske av en annen grunn også: den er den syntaktiske parallellen til flertydighetskravet i morfologien, og de to henger sammen som ett grep.
Selve analyseoppgaven har vært gitt i 5 av 5 terminer i gjeldende regime.
Mappesjangeren kapitlet hører til er analyse av språklig materiale (kode ANA i denne boka). Kapitlet har høyeste prioritet, og det er kort — men det er et av de stedene der forskjellen mellom en mekanisk og en gjennomtenkt analyse er lettest å se.
Forkunnskaper
Kapitlet bygger på kap. 3.3, og gjennom den på kap. 3.1 og kap. 3.2.
Fra kap. 3.3: en dokumentert testkjøring består av tre linjer — setningen før, setningen etter, og én linje om hva resultatet viser. Et positivt resultat er et argument for leddstatus; et negativt resultat kan skyldes noe annet enn strukturen.
Fra kap. 3.2: en preposisjonsfrase kan være et eget setningsledd eller ligge inne i et annet ledd, og det er akkurat det valget som gjør så mange setninger tvetydige.
To analyser, én ordrekke (~8 min)
Les setningen Hun så mannen med kikkerten.
Hvem hadde kikkerten? Det står ikke i setningen, og det er ikke fordi setningen er dårlig skrevet. Ordrekken tillater to forskjellige leddstrukturer, og de svarer til to forskjellige betydninger. Enten er «med kikkerten» et eget setningsledd som sier hvordan hun så — da hadde hun kikkerten — eller så ligger gruppen inne i objektsleddet og sier hvilken mann — da hadde han den.
Dette er ikke en kuriositet. Det er en helt vanlig egenskap ved språket, og en analyse som velger én av de to lesningene uten å nevne den andre, har utelatt halve funnet. Bestillingen i en slik oppgave er å vise begge, navngi hva forskjellen skyldes, og si hvilken du legger til grunn videre.
En setning er tvetydig når den samme ordrekken kan forstås på mer enn én måte, uten at noe er skrevet feil. Tvetydigheten ligger i språket, ikke i skribenten.
Mot nabobegrepet: en uklar setning er dårlig formulert og kan rettes opp. En tvetydig setning er velformet på to måter samtidig, og den kan bare presiseres ved at man velger.
Strukturell tvetydighet oppstår når den samme ordrekken kan bygges opp med to ulike leddstrukturer. Ingen av ordene betyr noe annet i de to lesningene — det er grensene som flytter seg.
Mot nabobegrepet: ved leksikalsk tvetydighet er det ett ord som har to betydninger, og strukturen er den samme i begge lesningene. Ved strukturell tvetydighet er det motsatt.
Tilknytningstvetydighet er den vanligste formen for strukturell tvetydighet: et ledd — som regel en preposisjonsfrase eller en leddsetning — kan knytte seg til to ulike overordnede ledd.
Mot nabobegrepet: her er antallet ledd ofte ulikt i de to lesningene. Knytter gruppen seg til verbalet, er den et eget setningsledd; knytter den seg til substantivet foran, ligger den inne i det leddet, og setningen har ett ledd færre.
Sideordningstvetydighet oppstår når det er uklart hvor langt en sideordning med «og» eller «eller» rekker: gamle bøker og aviser kan bety gamle bøker og gamle aviser, eller gamle bøker og aviser i alle aldre.
Mot nabobegrepet: dette er strukturell tvetydighet, ikke leksikalsk — «gamle» betyr det samme i begge lesningene. Det som flytter seg, er hvor mye adjektivet gjelder for.
Funksjonstvetydighet oppstår når det samme leddet kan ha to ulike syntaktiske funksjoner, uten at grensene flytter seg: i Bare Kari kritiserte styret er det uklart hvem som kritiserte hvem, dersom både «Kari» og «styret» kan stå som subjekt.
Mot nabobegrepet: ved tilknytningstvetydighet endres grensene; her endres funksjonene. Norsk har fast leddstilling, så denne typen er sjeldnere hos oss enn i språk med friere ordstilling.
Leksikalsk tvetydighet oppstår når et enkelt ord i setningen har mer enn én betydning: Han satt på benken — møbelet, eller reservelaget?
Mot nabobegrepet: dette er ikke syntaktisk tvetydighet. Leddstrukturen er den samme uansett hvilken betydning du velger, og en leddanalyse ser derfor helt lik ut i begge lesningene. I en besvarelse sier du det rett ut: ordet er flertydig, men setningen har bare én struktur.
Homonymi er at to forskjellige ord tilfeldigvis har fått samme form: «ledd» om et setningsledd og «ledd» om kneleddet.
Mot nabobegrepet: homonymi er kilden til leksikalsk tvetydighet, og den er en opplysning om ordforrådet, ikke om setningsbygningen. Å navngi den riktig er nettopp det som skiller en presis forklaring fra «setningen kan leses på to måter».
Polysemi er at ett og samme ord har flere beslektede betydninger: «hode» om kroppsdelen, om lederen og om det bærende ordet i en frase.
Mot nabobegrepet: ved homonymi er det tilfeldig at formene er like; ved polysemi henger betydningene sammen. Begge kan gi leksikalsk tvetydighet, og begge lar leddstrukturen være uendret.
En parafrase er en omskriving som gjør én av lesningene entydig: Hun brukte kikkerten til å se mannen mot Hun så den mannen som hadde kikkert.
Mot nabobegrepet: parafrasen viser betydningen, leddanalysen viser strukturen. En besvarelse som bare parafraserer, har vist at hun forsto tvetydigheten, men ikke at hun kan analysere den. Begge deler skal stå.
Disambiguering er at sammenhengen — konteksten, situasjonen, trykket i tale — gjør at bare én lesning er aktuell for leseren.
Mot nabobegrepet: disambiguering fjerner tvilen, ikke tvetydigheten. Ordrekken har fortsatt to mulige strukturer, og i en syntaktisk analyse er det strukturen som skal beskrives. At du «skjønner hva som menes», er ikke et argument mot at setningen er tvetydig.
Rekkevidde handler om hvor mye av setningen et ord som «ikke», «bare», «alle» eller «igjen» gjelder for: Alle leste ikke boka kan bety at ingen leste den, eller at ikke alle gjorde det.
Mot nabobegrepet: rekkevidde ligger i grenselandet mellom struktur og betydning. I en leddanalyse behandles den ved å vise hvor ordet står, og deretter beskrive begge lesningene i ord.
En setning er tilsynelatende tvetydig når den ved første blikk ser ut til å tillate to strukturer, men der bare den ene faktisk er velformet.
Mot nabobegrepet: her er svaret ikke å skrive ut begge analysene som likeverdige. Svaret er å vise hvorfor den ene lesningen faller, gjerne med en test — og det er en like god besvarelse som en ekte tvetydighet behandlet riktig.
Mange strukturelle tvetydigheter finnes bare i skrift. I tale skiller vi de to lesningene med pauser og trykk, og i skrift kan komma ofte gjøre det samme.
Mot nabobegrepet: at tvetydigheten forsvinner i tale, betyr ikke at den skriftlige setningen er entydig. Analyserer du et skriftlig materiale, er det det skriftlige uttrykket som er materialet.
Når et ledd er utelatt fordi det er underforstått, kan det bli uklart hva det utelatte leddet var: Hun liker katter bedre enn mannen sin — bedre enn mannen liker katter, eller bedre enn hun liker mannen?
Mot nabobegrepet: dette er strukturell tvetydighet, og den løses ved å skrive ut den fulle setningen i begge lesningene før du analyserer.
Fire trinn. De to første er de som oftest mangler.
(1) Parafraser begge betydningene i klartekst. Skriv to setninger som hver er entydig, slik at leseren ser hva de to lesningene er.
(2) Sett opp begge leddanalysene. To fulle oppsett, med grenser og funksjoner. Det er her besvarelsen viser at tvetydigheten er syntaktisk og ikke bare noe du synes.
(3) Navngi tvetydighetstypen med fagterm. Strukturell eller leksikalsk; er den strukturell, si om det er en tilknytnings-, sideordnings- eller funksjonstvetydighet.
(4) Si hva den gjør med svaret på oppgavens spørsmål. Blir antallet ledd forskjellig? Får et ledd ulik funksjon? Og hvilken lesning legger du til grunn videre, hvis oppgaven krever ett svar?
Trinn 3 er det som skiller en behandlet tvetydighet fra en nevnt tvetydighet. Å skrive at setningen «kan leses på to måter» uten å navngi typen, er nøyaktig den halvveise formen fallgruve #10 beskriver.
Fire nyskrevne setninger. Avgjør for hver om den er syntaktisk tvetydig, og behandle den etter tvetydighetsprotokollen.
a) Politiet stanset mannen med sykkelen.
b) Vi diskuterte planene i kantina.
c) Hun fant boka på loftet i går.
d) Læreren leste opp navnene på listen.
Parafraser. Lesning 1: Politiet brukte sykkelen til å stanse mannen. Lesning 2: Politiet stanset den mannen som hadde en sykkel.
Analyse 1 — fire ledd:
(Politiet) subjekt · (stanset) verbal · (mannen) direkte objekt · (med sykkelen) adverbial.
Analyse 2 — tre ledd:
(Politiet) subjekt · (stanset) verbal · (mannen med sykkelen) direkte objekt.
Type. Strukturell tvetydighet, nærmere bestemt tilknytningstvetydighet: preposisjonsfrasen kan knytte seg til verbalet eller til substantivfrasen foran.
Hva den gjør med svaret. Den endrer antall ledd: fire i den ene lesningen, tre i den andre. Det er derfor svaret på «hvor mange setningsledd har setningen» ikke er ett tall her. Jeg legger lesning 2 til grunn videre, fordi en sykkel er et mer naturlig kjennetegn ved en person enn et redskap for å stanse noen — men valget er en tolkning, ikke et grammatisk faktum, og det skal sies.
b) (tvetydig — begge analysene skal skrives ut)
Parafraser. Lesning 1: Vi satt i kantina og diskuterte planene. Lesning 2: Vi diskuterte de planene som gjaldt kantina.
Analyse 1 — fire ledd: (Vi) subjekt · (diskuterte) verbal · (planene) direkte objekt · (i kantina) adverbial.
Analyse 2 — tre ledd: (Vi) subjekt · (diskuterte) verbal · (planene i kantina) direkte objekt.
Type. Tilknytningstvetydighet, samme mønster som i a).
Hva den gjør med svaret. Flytteprøven skiller de to: kan «i kantina» flyttes fremst uten at meningen endres, er lesning 1 den aktuelle. I kantina diskuterte vi planene gir lesning 1 alene, og det er en nyttig kontroll å skrive ut.
c) (bare én analyse holder)
Setningen ser ut som de to første, men er ikke tvetydig på samme måte. «På loftet» kan i prinsippet knytte seg til «boka» — boka som lå på loftet — men da måtte gruppen kunne stå igjen når resten flyttes, og setningen Boka på loftet fant hun i går er en annen setning med et annet subjekt for handlingen. I den setningen vi faktisk har, står «i går» bak, og et adverbial etter en substantivfrase som ikke kan bære to preposisjonsfraser samtidig, tvinger fram lesningen der «på loftet» er et eget adverbial. Analysen har fem ledd: (Hun) subjekt · (fant) verbal · (boka) direkte objekt · (på loftet) adverbial · (i går) adverbial.
Hva du skriver i besvarelsen. «Setningen ser ut til å tillate to tilknytninger, men bare den ene gir en velformet lesning i denne ordrekken.» Én setning, og du har vist at du så muligheten og avviste den med grunn.
d) Leksikalsk, ikke syntaktisk
«Navnene på listen» kan bety navnene som står oppført på et ark, eller navnene som hører til listen som gjenstand. Men uansett hvilken betydning du velger, er leddstrukturen den samme: (Læreren) subjekt · (leste opp) verbal med partikkel · (navnene på listen) direkte objekt. Det er ordet «liste» som bærer flertydigheten, ikke grensene.
Type. Leksikalsk tvetydighet, og en analyse skal si det uttrykkelig: setningen har én leddstruktur.
Margnotat: legg merke til at de fire setningene krevde fire forskjellige svar, og at ingen av dem var «setningen kan leses på to måter». Det er navngivingen av typen som gjør forskjellen, og den koster én setning.
(Innstegsoppgave — ren gjengivelse med egne ord. Mappesjanger redegjørelse, kode RED.)
a) Forklar med egne ord forskjellen på strukturell og leksikalsk tvetydighet.
b) Hvorfor holder det ikke å skrive at «setningen kan leses på to måter»?
c) Hva vil det si at en setning er tilsynelatende tvetydig?
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Behandle de to nyskrevne setningene etter tvetydighetsprotokollen: parafraser begge betydningene, sett opp begge leddanalysene, navngi typen, og si hva tvetydigheten gjør med svaret.
a) Hun leverte rapporten til direktøren i heisen.
b) De solgte alle stolene og bordene fra åttitallet.
(Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
For hver av de tre nyskrevne setningene: avgjør om tvetydigheten er syntaktisk, leksikalsk eller bare tilsynelatende, og begrunn kort.
a) Bonden så på kalven med det store øret.
b) Han hadde arbeidet med saken i mange år.
c) Vi møtte guiden på museet klokka ti.
(Krevende. Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
Ta den nyskrevne setningen Rektor ba lærerne om å levere planene for høsten.
a) Vis at setningen er tvetydig, og parafraser begge lesningene.
b) Sett opp begge leddanalysene, med funksjon på hvert ledd.
c) Navngi tvetydighetstypen, og forklar hva tvetydigheten gjør med svaret på spørsmålet «hvor mange setningsledd har setningen».
d) Si hvilken lesning du legger til grunn, og hva som ville avgjort valget dersom du hadde hatt en kontekst.
(Krevende, og med en felle. Mappesjanger analyse av språklig materiale — ANA.)
De tre nyskrevne setningene under er merket (i), (ii) og (iii) fordi de er selvstendige påstander om hver sin setning, ikke deloppgaver av én analyse. Avgjør for hver av dem om den er strukturelt tvetydig, og merk svaret ditt «(tvetydig — begge analysene skal skrives ut)» eller «(bare én analyse holder)». Begrunn hver avgjørelse med en test eller en parafrase.
(i) Naboen ropte til gutten på taket.
(ii) Alle gjestene hadde ikke kommet.
(iii) Hun kjøpte huset med den store hagen for tre år siden.
Fallgruve #10 i sin syntaktiske form — å velge én lesning uten å nevne den andre. I klartekst: å analysere en tvetydig setning på bare én måte når bestillingen ber om at tvetydigheten forklares. Analysen kan være helt riktig og likevel bare halvferdig.
Å parafrasere de to betydningene uten å sette opp de to analysene. Da har du vist at du forsto setningen, ikke at du kan analysere den. Bestillingen er syntaktisk.
Å kalle leksikalsk tvetydighet strukturell. Har setningen bare ett mulig oppsett, er tvetydigheten ikke syntaktisk — og det skal stå i klartekst, siden det i seg selv er et funn.
Å skrive at setningen «kan leses på to måter» uten å navngi typen. Navngivingen med fagterm er trinn 3 i protokollen, den koster én setning, og den er det som gjør forskjellen mellom en behandlet og en nevnt tvetydighet.
Å behandle en tilsynelatende tvetydighet som ekte. To analyser satt opp som likeverdige der bare den ene er velformet, er en feil av samme slag som å overse en ekte tvetydighet.
En behandling på minstekravet viser begge lesningene og navngir typen. En behandling klart over minstekravet legger til én setning av denne typen: «Fordi de to lesningene gir ulikt antall setningsledd, har spørsmålet om leddtall to svar her, og jeg legger den første analysen til grunn videre.» Da har du koblet funnet til bestillingen i stedet for å la det ligge som en observasjon ved siden av.
Det andre grepet er å si hva som ville avgjort valget med mer kontekst. To linjer om hva i en sammenheng som ville pekt mot den ene lesningen, viser at du vet hvor grensen går mellom det grammatikken kan avgjøre og det den ikke kan.
Og husk bokas første mantra: begrepet skal brukes, ikke omskrives. Skriv «tilknytningstvetydighet», ikke «det er uklart hva den siste biten hører til».
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.
Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.