3.3 Folkerepublikken Kinas vei

Landet gikk inn i moderniseringen etter tiår med krig, borgerkrig og okkupasjon. Industrien var konsentrert i noen kystbyer og i nordøst, jordbruket sysselsatte det store flertallet, infrastrukturen var skadet, og lese- og skrivekyndigheten var lav i store deler av befolkningen.

Hvorfor dette er dimensjon én og ikke dimensjon to: det handler om hva som fantes før politikken. Uten dimensjonen blir alt som skjedde etterpå, tilskrevet politikken alene.

Distinksjonen — og den er et drøftingspoeng: et lavt utgangspunkt gjør prosentvis vekst lettere å oppnå, og det er en innvending mot å lese vekstrater som mål på politikkens kvalitet. Innvendingen gjelder for øvrig flere av landene i Del 3.

Folkerepublikken Kina ble grunnlagt i 1949. De første årene gikk med til å bygge et sentralt statsapparat som nådde ut i landsbyene, overta eierskap i industri og bankvesen, og gjennomføre en jordreform.

Hvorfor statsbyggingen hører til moderniseringsstoffet: uten et apparat som kan kreve inn ressurser, registrere befolkningen og gjennomføre vedtak lokalt, kan ingen av de andre tiltakene virke. Det er den samme mekanismen som gjorde sentralisering til første trinn i Japan.

Distinksjonen mot nabobegrepet: statsbygging er ikke det samme som industripolitikk. Det ene er å skaffe seg redskapet, det andre er å bruke det.

Omfordelingen av jord fra store eiere til bønder som drev den, gjennomført i årene etter 1949. Reformen endret eierstruktur og maktforhold på landsbygda.

Hvorfor den hører hjemme i en moderniseringsdrøfting: den frigjorde ressurser til industrien og endret hvem som hadde makt lokalt, og den var forutsetningen for de senere kollektiviseringstiltakene.

Distinksjonen mot nabobegrepet: landreform i betydningen jord til brukeren er ikke det samme som kollektivisering, der bruk slås sammen og drives felles. Begge kalles landreform, de kom etter hverandre i tid her, og de går i motsatt retning. Å blande dem er en av de dyreste enkeltfeilene i Del 3.

Systemet der statlige planorganer fastsetter produksjonsmål, fordeler råvarer og investeringer mellom sektorer, og setter priser. Produksjonsmidlene er i offentlig eller kollektivt eie.

Styrken formen har: den kan flytte store ressurser til én prioritert sektor raskt, uten å måtte overtale private eiere.

Svakheten formen har: planen er avhengig av at informasjonen nedenfra er riktig, og av at prioriteringene ovenfra treffer det økonomien faktisk trenger.

Distinksjonen mot nabobegrepet: planøkonomi er ikke det samme som industripolitikk. En markedsøkonomi kan ha kraftig industripolitikk uten å planlegge produksjonen; forskjellen ligger i hvem som eier og hvem som setter målene.

Valget om å bygge stål, maskiner, energi og transport først, framfor forbruksvarer og lettere industri. Begrunnelsen var at et land uten grunnindustri forblir avhengig av andre.

Kostnaden ved valget: forbruket holdes nede i mange år, og levestandarden stiger senere enn produksjonen.

Distinksjonen: dette er ikke et trekk ved planøkonomi som sådan. Flere land i regionen med helt andre eierstrukturer gjorde det samme valget, og det er nettopp derfor dimensjonen egner seg i en sammenligning — den viser at like valg kan tas med ulike redskaper.

Sammenslåingen av enkeltbruk til kollektive enheter med felles drift, gjennomført gjennom 1950-tallet i stadig større enheter.

Formålet slik det ble begrunnet: stordriftsfordeler, mekanisering, og kontroll over overskuddet fra jordbruket til finansiering av industrien.

Distinksjonen mot nabobegrepet: kollektivisering er ikke jord til brukeren, som var den forrige reformen på samme jord. At begge kalles landreform, er en språkfelle du bør nevne selv når du bruker begrepet i et svar.

Kampanjen rundt 1958–61 der produksjonen skulle mangedobles gjennom mobilisering, svært store kollektive enheter og desentralisert småskalaproduksjon av blant annet stål. Kombinasjonen av urealistiske mål, feilslått ressursbruk og innrapportering som ikke stemte, bidro til en omfattende hungersnød.

Hvorfor det hører med i en moderniseringsredegjørelse: det viser hva som skjer når planapparatets svakhet — avhengigheten av riktig informasjon — settes på prøve i stor skala.

Distinksjonen: dette er ikke et argument mot statlig styring i sin alminnelighet, og heller ikke en parentes i en ellers rett linje. Det er en del av perioden, og en redegjørelse som utelater det, er ufullstendig på samme måte som en som bare omtaler det.

Perioden da markeder gradvis ble tatt i bruk som redskap: husholdsansvar i jordbruket, private og halvprivate bedrifter ved siden av de statseide, omlegging av prissystemet, og åpning mot utenlandsk kapital og handel.

Kjennetegnet ved omleggingen: den var gradvis og forsøksvis. Tiltak ble prøvd ut i avgrensede områder eller sektorer før de ble utvidet, og de gamle ordningene ble avviklet stykkevis snarere enn på én gang.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke privatisering i betydningen salg av statens eiendom. Statens eierskap i sentrale sektorer besto; det som kom, var nye aktører ved siden av.

Ordningen der det enkelte husholdet fikk ansvar for driften av et jordstykke, skulle levere en fastsatt mengde, og kunne beholde eller selge det som ble produsert ut over dette.

Mekanismen den innførte: den koblet innsats til utbytte for det enkelte husholdet, uten å endre det formelle eierskapet til jorda.

Distinksjonen: dette er verken kollektivisering eller privat eiendomsrett til jord. Det er en tredje form — kontraktsfestet bruksrett med leveringsplikt — og et svar som presser den inn i en av de to andre kategoriene, blir upresist.

Avgrensede områder der utenlandske selskaper fikk etablere seg på andre vilkår enn i resten av landet, med sikte på eksportproduksjon, kapitalinngang og teknologioverføring.

Logikken bak avgrensningen: åpningen kunne prøves ut og reverseres uten å endre systemet i landet som helhet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en sone er ikke det samme som frihandel. Åpningen var geografisk avgrenset, betinget og styrt, og den ble utvidet trinnvis etter hvert som erfaringene ble vurdert.

At staten beholdt eierskap og styringsposisjoner i sentrale sektorer — energi, samferdsel, bankvesen, tunge råvarer — gjennom hele reformperioden, samtidig som markedene ble utvidet.

Hvorfor det er kapitlets vanskeligste presisjon: kombinasjonen passer verken i kategorien planøkonomi eller i kategorien markedsøkonomi. Den nøyaktige formuleringen er at markedene ble tatt i bruk som redskap innenfor en ramme staten fortsatt satte.

Distinksjonen: «blandingsøkonomi» er en riktig, men grov betegnelse. Den blir presis først når du sier hva som er blandet: eierskap i noen sektorer, marked i andre, og statlig prioritering på tvers.

Skillet mellom bybefolkning og landbefolkning var lenge institusjonalisert gjennom et registreringssystem som knyttet rettigheter, tjenester og adgang til å bosette seg til registrert bosted.

Hvorfor dimensjonen hører til ulikhetsdimensjonen: systemet gjorde forskjellen mellom by og land til en formell kategori og ikke bare en geografisk. Det påvirket hvem som kunne ta del i den industrielle veksten, og på hvilke vilkår.

Distinksjonen: dette er ikke det samme som urbanisering. Urbanisering er at folk flytter til byer; registreringssystemet handler om hvilke rettigheter de har når de kommer dit.

Reproduksjonspolitikken som fra rundt 1980 begrenset antall barn per hushold, med unntak som varierte mellom by og land og mellom befolkningsgrupper, og som ble håndhevet gjennom et statlig apparat med sanksjoner og insentiver. Ordningen ble avviklet i løpet av 2010-tallet.

At politikken var statlig håndhevet, er robust og skrives i indikativ. Virkningene på fødselstall, kjønnssammensetning og aldersstruktur er dokumentert i store trekk; hvor mye av fødselsfallet som skyldes politikken og hvor mye som skyldes økonomisk utvikling og urbanisering, er derimot omstridt.

Distinksjonen mot nabobegrepet: demografisk styring er ikke det samme som familiepolitikk i vanlig forstand. Forskjellen ligger i tvangsmidlene, og den skal skrives ut. Kjønnsdimensjonen i dette stoffet behandles i kap. 1.2.

Mens den samlede produksjonen vokste raskt, økte forskjellene: mellom kystprovinser og innland, mellom by og land, og mellom yrkesgrupper.

Hva som er robust: at forskjellene økte i perioden, og at den geografiske dimensjonen var sterk.

Hva som er omstridt: hvor mye av økningen som er en nødvendig følge av markedsåpningen, og hvor mye som skyldes politiske valg som kunne vært tatt annerledes.

Distinksjonen: økende ulikhet er ikke det samme som økende fattigdom. Begge deler er målbart, og de gikk i ulik retning i denne perioden — å blande dem er en presisjonsfeil som er lett å gjøre og lett å se.

Utdanningsdimensjonen har to faser her. I det første forløpet sto brede kampanjer for lese- og skrivekyndighet sentralt, rettet mot voksne så vel som mot barn, ved siden av utbygging av grunnskolen. I det andre forløpet ble høyere utdanning og teknisk utdanning bygget kraftig ut.

Hvorfor dimensjonen er verdt et avsnitt: den knytter sammen det som ellers ser ut som to atskilte perioder — arbeidsstyrken som ble lesekyndig i den første, var den som kunne tas i bruk i den andre.

Distinksjonen mot nabobegrepet: en lesekyndighetskampanje er ikke det samme som skoleutbygging. Den første når voksne som allerede er i arbeid, den andre virker først i neste generasjon — og de har derfor ulik virketid, som er nettopp det dimensjonen skal fange.

Videreføringslesningen: målet er det samme — et sterkt, industrialisert land under statlig ledelse — og staten ga aldri fra seg eierskapet i de sentrale sektorene eller styringen over prioriteringene. Redskapene skiftet; retningen gjorde det ikke.

Hva som er robust: at markedene ble utvidet, og at statlig eierskap i sentrale sektorer besto. Begge deler er dokumentert.

Hva som er omstridt: hvilken av de to beskrivelsene som fanger perioden best. (omstridt — begge landinger forsvarlige.)