1.2 Kjønnsrelasjonene i moderne Kina

En bestemt måte å forstå kvinnefrigjøring på, med sin egen diagnose av hva problemet er og sin egen forestilling om hva løsningen er.

At V2021-veiledningen bruker flertall om Kina tidlig på 1900-tallet, er ikke en tilfeldighet: det fantes flere retninger samtidig, de var uenige med hverandre, og de hadde ulike allierte.

Distinksjonen mot «kvinnebevegelsen» i entall: entallsformen antyder én organisasjon med ett program. Et svar som skriver «den kinesiske kvinnebevegelsen mente at …», har allerede tapt et moment veiledningen selv fører opp. Flertallsformen er en faglig presisering, ikke en stilistisk.

Den retningen som knyttet kvinners stilling til nasjonens styrke: et land med uopplyste og bundne kvinner kunne ikke hevde seg blant moderne stater, så kvinners utdanning og helse var et nasjonalt anliggende.

Distinksjonen mot de to andre retningene: her er begrunnelsen ytre. Kvinners frigjøring er et middel til et mål som ligger utenfor henne selv — nasjonens styrke. Det gjør retningen slagkraftig i en tid med reformiver, og sårbar for at kvinnesaken nedprioriteres når andre nasjonale hensyn veier tyngre.

⚠ Retningen er samtidig en påminnelse om at moderniseringsdebatten i regionen ofte gikk gjennom familien: å endre husholdet var å endre staten.

Den retningen som så familien og ekteskapet som selve modellen for undertrykkelse, og som derfor krevde at all autoritet — statens, familiens og eiendommens — måtte avskaffes samlet.

Distinksjonen mot den nasjonalistiske retningen: her er begrunnelsen indre og radikal. Kvinnefrigjøring er ikke et middel til nasjonens styrke; nasjonen er selv en av strukturene som må bort.

Distinksjonen mot den kommunistiske: begge er radikale, men den anarkistiske avviser også en fremtidig statsmakt. Det er nettopp derfor den taper terreng når en statsbærende bevegelse vinner fram — og det gjør den til et godt eksempel på at retninger konkurrerte, ikke bare eksisterte.

Den retningen som knyttet kvinnefrigjøring til klassekampen: kvinners undertrykkelse ble forstått som en side ved eiendoms- og produksjonsforholdene, og løsningen lå i at kvinner gikk inn i lønnsarbeid og i den revolusjonære bevegelsen.

Distinksjonen mot de to andre: her er kvinnesaken integrert i et større prosjekt med egen organisasjon og egen stat i vente. Det gir gjennomslagskraft, og det gir en pris: dagsordenen settes av bevegelsen, ikke av kvinnesaken alene.

Denne spenningen — integrasjon som gir makt og koster selvstendighet — er den samme som senere gjør statsfeminismen i Mao-tiden både virkningsfull og omstridt.

Loven fra det første året etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet, som slo fast fritt valg av ektefelle, forbød tvangsekteskap og ordninger med flere koner, og ga kvinner rett til skilsmisse.

Loven ble fulgt av kampanjer for å gjøre innholdet kjent, og den grep direkte inn i husholdets myndighetsforhold.

Distinksjonen mot en ren rettighetserklæring: loven ble håndhevet gjennom et apparat som hadde interesse av å gjennomføre den, og det skiller den fra rettighetserklæringer som blir stående på papiret. Distinksjonen mot etterkrigsreformen i Japan: begge avskaffet husholdsoverhodets myndighet, men den kinesiske kom sammen med en mobilisering til lønnsarbeid, mens den japanske kom uten en tilsvarende arbeidsmobilisering.

At arbeidet for endrede kjønnsrelasjoner ble drevet fram av staten og partiet: gjennom lov, gjennom kampanjer, og gjennom mobilisering av kvinner inn i produksjonen, med kvinneorganisasjoner knyttet til statsapparatet.

Distinksjonen mot en selvstendig bevegelse: dagsordenen ble satt av staten. Det ga stor gjennomføringskraft og lite rom for krav staten ikke ønsket å stille.

⚠ Distinksjonen mot statsfeminismen i Japan: ordet er det samme, innholdet ikke. Den kinesiske varianten arbeidet gjennom en stat som allerede organiserte arbeidslivet, boligen og barnepasset direkte, og virkemidlene var lov, kampanje og arbeidstildeling. Den japanske arbeider innenfor en markedsøkonomi med et arbeidsliv utenfor statens kontroll, og virkemidlene er lovkrav, rapporteringsplikter og tjenester. Å bruke samme ord om de to uten å si dette, er den vanligste presisjonsfeilen på dette temaet.

At de institusjonene som ordnet forholdet mellom kjønnene — husholdets myndighet, ekteskapsordningen og arbeidsdelingen mellom hjem og lønnsarbeid — ble endret i grunnleggende trekk i løpet av kort tid.

Momentet står på V2021-veiledningens liste og er en av de sikreste påstandene du kan bygge et moment på.

Distinksjonen mot fullført likestilling: en omveltning av strukturene er ikke det samme som at resultatet ble likhet. Husarbeidet ble i liten grad omfordelt, og kvinner i lønnsarbeid beholdt hovedansvaret hjemme. Å holde de to fra hverandre er selve forutsetningen for å kunne drøfte perioden i stedet for å hylle eller avvise den.

Den politiske forestillingen om at kvinner og menn er like og skal utføre samme arbeid, brukt som begrunnelse for å mobilisere kvinner inn i produksjonen.

Distinksjonen mot likestilling som fordeling: likhetstanken handlet om at kvinner skulle gjøre det menn gjorde — i produksjonen. Den handlet i liten grad om at menn skulle gjøre det kvinner gjorde — i husholdet. Det er derfor dobbeltarbeidet ble et resultat, og det er en av de mest presise observasjonene du kan ta med i et svar.

⚠ Den samme forestillingen er senere kritisert innenfra kinesisk feministisk tenkning, av dem som mener at en likhet definert som «lik mannen» skjuler forskjeller som betyr noe. Det er en reell faglig uenighet, og begge posisjoner har tilhengere.

Den statlige arbeidsplassen som i Mao-tiden ikke bare ga arbeid og lønn, men også fordelte bolig, barnepass, helsetjenester og i praksis tillatelser knyttet til flytting og ekteskap.

For kjønnsrelasjonene er dette avgjørende: barnepass og kantine var arbeidsplassens ansvar, og det gjorde det mulig for kvinner å være i full jobb i et omfang som ellers ville vært vanskelig.

Distinksjonen mot en vanlig arbeidsgiver: en vanlig arbeidsgiver kjøper arbeidstid. Arbeidsenheten organiserte livet. Det forklarer både hvorfor kvinners yrkesdeltakelse kunne bli så høy, og hvorfor overgangen til markedsøkonomi rammet nettopp de ordningene som hadde gjort den mulig.

Perioden fra slutten av 1970-tallet, da Folkerepublikken Kina la om til markedsreformer og gradvis åpnet økonomien.

For kjønnsrelasjonene betyr perioden tre ting samtidig: større rom for mangfoldig feministisk tenkning, bortfall av de velferdsordningene som fulgte med den statlige arbeidsplassen, og en reproduksjonspolitikk med omfattende statlig håndheving.

Distinksjonen mot Mao-tiden: i Mao-tiden gikk statens grep gjennom arbeidsplassen og gjennom mobilisering til produksjon. I reformtiden går det i større grad gjennom regulering, mens arbeidsmarkedet selv er utenfor statens direkte styring. Å plassere et moment i feil periode snur svaret, og det er en av de vanligste feilene på dette temaet.

Den retningen som ser markedet og økonomisk selvstendighet som veien til kvinners frigjøring: egen inntekt, egen karriere og egne valg som forbruker og yrkesutøver.

Distinksjonen mot likestillingsfeminismen: markedsfeminismen legger vekten på den enkelte kvinnens muligheter, mens likestillingsfeminismen legger vekten på strukturelle forhold og på like betingelser i lov og institusjoner.

Kritikken retningen møter, og som du bør kunne gjengi slik en kritiker ville formulert den: at frigjøring gjennom markedet er tilgjengelig for dem som allerede har utdanning og kapital, og at den derfor kan gjøre forskjellene mellom kvinner større.

Den retningen som setter like rettigheter og like betingelser i lov, utdanning og arbeidsliv i sentrum, og som arbeider for at formelle rettigheter skal få faktisk virkning.

Distinksjonen mot markedsfeminismen: her er det institusjonene og ikke den enkeltes valgmuligheter som er hovedsaken.

Distinksjonen mot statsfeminismen i Mao-tiden: likestillingsfeminismen i reformtiden kan rette krav mot staten, og det er en mulighet den statsdrevne varianten per definisjon ikke hadde. Det er en av de klareste endringene mellom de to periodene, og den egner seg godt som moment.

Den retningen som setter spørsmålstegn ved selve kategoriene — at det finnes to kjønn med hvert sitt naturlige innhold — og som knytter kjønnsspørsmål til seksualitet og til normer for familieliv.

Distinksjonen mot de to andre retningene: både markedsfeminismen og likestillingsfeminismen tar kategorien «kvinne» for gitt og spør hva kvinner skal ha. Den skeive retningen spør hva kategorien selv gjør.

Hvorfor den hører hjemme i et svar: den viser at «feministisk tenkning i reformtiden» ikke er én posisjon som er blitt sterkere over tid, men et felt med reell indre uenighet. Det er nøyaktig det V2021-veiledningens flertallsform ber om.

Statlig politikk som retter seg mot hvor mange barn befolkningen får, og under hvilke vilkår — gjennom regler, insentiver, tjenester og i noen tilfeller sanksjoner.

Distinksjonen mot familiepolitikk: familiepolitikk retter seg mot vilkårene for familier som allerede finnes — barnehager, permisjoner, overføringer. Reproduksjonspolitikk retter seg mot selve beslutningen om å få barn.

Og legg merke til at retningen kan snus. Den samme staten kan først begrense antall barn og senere oppfordre til flere. Det er derfor reproduksjonspolitikk er et bedre begrep enn «befolkningsbegrensning» i et svar som skal dekke hele perioden.

Den kinesiske politikken fra rundt 1980 som satte grenser for hvor mange barn et par kunne få, med et eget apparat for gjennomføring, kontroll og sanksjoner. Den ble gradvis lempet på og senere erstattet av en politikk som oppfordrer til flere barn.

At politikken var statlig håndhevet, er robust og skal ikke pakkes inn i «noen mener». Det er dokumentert politikk med et forvaltningsapparat, ikke en tolkning.

Det som derimot er faglig omstridt, og der posisjonene skal gjengis med avsender, er hvor stor virkning politikken hadde på fødselstallene sammenlignet med de virkningene som følger av økonomisk utvikling, urbanisering og utdanning — for fødselstallene falt betydelig også før politikken ble innført, og de har fortsatt å falle etter at den ble opphevet.

Distinksjonen mot kjønnspolitikk: ettbarnspolitikken var befolkningspolitikk. At den fikk store kjønnsvirkninger, er en konsekvens, og et svar som viser at det er en konsekvens og ikke et formål, har forstått momentet.

At kvinner utfører full arbeidsdag i lønnet arbeid og i tillegg har hovedansvaret for husarbeid og omsorg hjemme.

Fenomenet er en av de tydeligste kontinuitetene på tvers av alle tre periodene i Kina, og det gjelder også i kap. 1.1 om Japan — noe som gjør det til et godt fellesmoment i et sammenlignende svar.

Distinksjonen mot lav yrkesdeltakelse: dobbeltarbeid er et resultat av høy yrkesdeltakelse uten omfordeling hjemme. Det er derfor et land kan ha svært høy yrkesdeltakelse blant kvinner og likevel en lite endret kjønnsrelasjon i husholdet.

Andelen kvinner som er i lønnet arbeid. Tallet er ofte det første som trekkes fram når kjønnsrelasjoner skal beskrives, og det sier mindre enn det ser ut til.

Det sier ingenting om hvilke stillinger arbeidet gir, om lønnsforskjeller, om hvem som gjør husarbeidet, eller om hvorvidt arbeidet er valgt eller tildelt.

Distinksjonen mot frigjøring: høy yrkesdeltakelse kan følge av frie valg, og den kan følge av at staten tildeler arbeid. I Mao-tidens Kina var den delvis det siste. Et svar som bruker yrkesdeltakelse som mål på frigjøring uten å si dette, har hoppet over kapitlets drøftingsakse.

Den organiserte, tidsavgrensede mobiliseringen som staten bruker for å gjøre en ny lov eller et nytt mål kjent og gjennomført — gjennom møter, aviser, arbeidsplasser og lokale organisasjoner.

Ekteskapsloven av 1950 ble fulgt av slike kampanjer, og det er en del av forklaringen på at loven fikk virkning ut over det rettslige.

Distinksjonen mot lovgivning alene: en lov endrer hva som er tillatt. En kampanje endrer hva folk vet om og forventer av hverandre. Å skille de to lar deg forklare hvorfor to like lover kan få svært ulik virkning i to land.

At et politisk mål ikke bare er erklært, men gjennomføres av et forvaltningsapparat med myndighet til å registrere, kontrollere og sanksjonere.

Når boka skriver at ettbarnspolitikken var statlig håndhevet, er det dette som menes: et apparat, ikke bare en oppfordring.

Distinksjonen mot en anbefaling: en anbefaling kan følges eller ikke. Håndheving forutsetter et system som merker at den ikke følges. Skillet er avgjørende i et svar, fordi det er forskjellen mellom en politikk som virker gjennom holdninger og en som virker gjennom myndighet.

Skillet mellom det som er dokumentert og ikke gjenstand for faglig uenighet, og det som er en vurdering der forskere og andre lander ulikt.

I dette kapitlet er robust: at kjønnsstrukturene ble omveltet i Mao-tiden, og at ettbarnspolitikken var statlig håndhevet. Omstridt er: hvordan omveltningen skal veies mot den nye avhengigheten den skapte, og hvor stor virkning reproduksjonspolitikken hadde på fødselstallene sammenlignet med økonomisk utvikling og utdanning.

Distinksjonen er en skriveregel, ikke bare en holdning: hendelser skrives som hendelser, vurderinger skrives som vurderinger med avsender. Å pakke en hendelse inn i en forsiktighetsformulering gjør svaret dårligere, ikke mer nøyaktig — og sensor ser det.