3.2 Japans vei

Japan gikk ikke inn i moderniseringen fra bunnen. Før 1868 fantes et utbygd nettverk av byer, en pengeøkonomi der jordbruksoverskudd ble omsatt, håndverks- og hjemmeindustri, og en relativt høy lesekyndighet i bysamfunnene og blant grunneiere. Landet hadde et fungerende, om enn desentralisert, forvaltningsapparat.

Hvorfor dette er dimensjon én og ikke dimensjon to: det handler om hva som fantes før politikken, ikke om hva staten gjorde. Blander du dem, mister du muligheten til å si hva reformene faktisk tilførte.

Distinksjonen — og den er et drøftingspoeng: jo mer vekt du legger på utgangspunktet, desto mindre blir igjen å forklare med statens grep. Det er nøyaktig aksen mellom årsak og betingelse fra kap. 3.1.

Reformpakken som fulgte maktskiftet i 1868: de gamle domenene ble avviklet og erstattet av et sentralstyrt prefektursystem, standssamfunnet ble avskaffet, det ble innført alminnelig verneplikt, en ny jordskatt, et nytt pengevesen, og et statlig skoleverk.

Kjennetegnet ved pakken: den var sentralisering først. Uten et statsapparat som kunne kreve inn skatt over hele landet og flytte folk mellom yrker, ville ingen av de andre tiltakene vært mulige.

Distinksjonen mot nabobegrepet: Meiji-reformene er ikke en revolusjon nedenfra. De ble gjennomført av en ny elite som overtok statsapparatet, og de møtte betydelig motstand som ble slått ned. Å beskrive dem som en folkelig omveltning er en vanlig upresishet.

Slagordet som binder økonomi og militærmakt sammen i ett politisk program: industri skulle bygges fordi et land uten industri ikke kunne forsvare seg, og et land som ikke kunne forsvare seg, risikerte det naboene opplevde.

Hvorfor det hører hjemme i en moderniseringsdrøfting: det viser at industrialiseringen hadde en sikkerhetspolitisk begrunnelse, ikke bare en økonomisk. Verft, stålverk og jernbane var både næringspolitikk og forsvarspolitikk.

Distinksjonen: programmet er ikke det samme som militarismen på 1930-tallet. Sammenhengen mellom dem er et drøftingsspørsmål, ikke en selvfølge, og et svar som gjør det ene til en direkte følge av det andre, har hoppet over seksti år.

Omleggingen fra en avlingsbasert skatt i naturalier til en fast pengeskatt beregnet av jordverdien. Skatten skulle betales uansett årets utbytte.

Tre virkninger: forutsigbar statsinntekt i penger · risikoen ved uår flyttet over på jordbrukeren · jord ble omsettelig, og arbeidskraft ble frigjort.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke en landreform i betydningen omfordeling av eiendom. Reformen endret skattens form, ikke hvem som eide jorda. Den store omfordelingen i japansk jordbruk kom først etter 1945.

Mønsteret der staten bygde og drev anleggene i en første fase, og deretter solgte dem til private eiere som fortsatte driften med offentlige kontrakter og kreditt.

Hvorfor mønsteret er interessant analytisk: det viser en stat som løser oppstartsproblemet — kapitalen som må bindes lenge før noe kommer tilbake — og deretter trekker seg tilbake fra eierskapet uten å slippe styringen.

Distinksjonen: dette er verken ren planøkonomi eller ren markedsøkonomi. Det er en blandingsform der staten skifter rolle underveis, og et svar som plasserer Japan i én av de to rene kategoriene, treffer ikke.

Japan sendte tidlig store delegasjoner til Europa og Nord-Amerika for å studere forvaltning, skolevesen, industri og militærvesen, og hentet deretter inn utenlandske eksperter til å lære opp japansk personell.

Det som gjør strategien selektiv: ulike modeller ble hentet fra ulike land, valgt ut fra hva som ble ansett som best på hvert felt, og deretter tilpasset japanske forhold. Det var ikke kopiering av ett land.

Distinksjonen — og dette er kapitlets ene store drøftingsakse: var dette etterlikning av vestlige modeller, eller selektiv tilpasning? Argumentet for etterlikning er hvor mange institusjoner som ble hentet utenfra. Argumentet for tilpasning er at delene ble plukket fra ulike kilder og satt sammen til noe som ikke fantes noe sted fra før.

Et statlig skolesystem med allmenn grunnskolegang ble bygget ut fra 1870-tallet, senere fulgt av tekniske skoler og høyere utdanningsinstitusjoner.

Poenget for moderniseringsdrøftingen: utbyggingen kom før den store industrialiseringen, ikke etter. Det gjør den til et godt eksempel på en investering med lang virketid — den skapte en arbeidsstyrke som kunne betjene og videreutvikle importert teknologi.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er utdanning som produksjonsinvestering, ikke som velferdsgode. Begrunnelsene som ble gitt, handlet om statens styrke og næringslivets behov.

Reformpakken som ble gjennomført under den allierte okkupasjonen: ny grunnlov med parlamentarisk styre og allmenn stemmerett, landreform, oppløsning av de store familieeide konserngruppene, faglige rettigheter og omlegging av skolevesenet.

Hvorfor de hører i en moderniseringsdrøfting: de endret eierstruktur, maktforhold og politisk system på kort tid, og de la grunnlaget for vekstperioden som fulgte.

Distinksjonen — og den er verdt en setning: reformene ble gjennomført under okkupasjon. Det gjør dem til et eksempel på at ytre forhold kan være en betingelse for innenriks omforming, og det er et argument som hører hjemme i drøftingen av statens rolle.

Overføringen av jord fra store eiere til brukerne, gjennomført raskt og i stort omfang i årene etter 1945.

Tre virkninger: maktforholdene på landsbygda ble endret · jordbrukere fikk overskuddet av eget arbeid og dermed grunn til å investere · en av de tyngste kildene til ulikhet ble fjernet.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er landreform i betydningen jord til brukeren, ikke kollektivisering. Begge kalles landreform, og de går i motsatt retning. Å blande dem i en sammenligning er en av de dyreste enkeltfeilene i Del 3.

Tiårene med rask og vedvarende økonomisk vekst etter gjenoppbyggingen, drevet av høye investeringer, høy sparerate, importert og videreutviklet teknologi og økende eksport.

Statens rolle i perioden: rammestyring — valutatildeling, kredittprioritering, godkjenning av teknologiimport og veiledning om næringsprioriteringer.

Distinksjonen: høyvekst er ikke det samme som fri markedsøkonomi. Kombinasjonen av privat eierskap og omfattende statlig rammestyring er nettopp det som gjør perioden interessant i en drøfting av statens rolle.

Forholdet der departementene ikke gir ordrer, men råd, prioriteringer og signaler — samtidig som de kontrollerer knappe ressurser som valuta, kreditt og importtillatelser. Rådene var derfor sjelden bare råd.

Hvorfor formen er analytisk interessant: den ligger mellom kommando og marked, og den viser hvordan en stat kan styre uten å eie.

Distinksjonen mot nabobegrepet: dette er ikke planøkonomi. Det finnes ingen bindende produksjonskvoter, og bedriftene kan si nei — men de gjør det sjelden når den som gir rådet, også fordeler kreditten.

Inntektsforskjellene holdt seg relativt moderate mens veksten var raskest. Foreslåtte forklaringer er landreformen, den brede utdanningsutbyggingen, lønnsdannelsen i store bedrifter og et arbeidsmarked med sterk intern rekruttering.

Hva som er robust og hva som er omstridt: at forskjellene holdt seg moderate i perioden, er godt dokumentert. Hvilken av forklaringene som veier tyngst, er ikke avgjort, og et svar skal si at det ikke er det.

Distinksjonen: moderat ulikhet er ikke det samme som fravær av ulikhet. Forskjeller mellom store og små bedrifter, mellom fast ansatte og andre, og mellom by og land besto — og det er en presisering som er verdt tolv ord.

Programmet fra slutten av 1800-tallet om å knytte landet til de vestlige stormaktene i stedet for til naboene, behandlet i kap. 2.4.

Hvorfor det hører hjemme også her: det er et moderniseringsprogram, ikke bare et regionalt standpunkt. Tanken var at industrialisering, militærmakt og stormaktsstatus hørte sammen, og at veien dit gikk gjennom å bli en av dem i stedet for en av naboene.

Distinksjonen: som argument om regional sammenheng handler det om selvforståelse. Som argument om modernisering handler det om hvilken modell som ble valgt. Sier du hvilken av de to bruksmåtene du er i, viser du at du kjenner begge.

At oppbyggingen av hær og flåte var vevd sammen med industribyggingen: verft, stålverk, våpenindustri og jernbane var både næringspolitikk og forsvarspolitikk, og verneplikten var både militært og samfunnsformende tiltak.

Hvorfor det ikke kan utelates fra en moderniseringsredegjørelse: en framstilling som beskriver industrialiseringen uten den militære begrunnelsen, forklarer ikke hvorfor nettopp tungindustri ble prioritert så tidlig.

Distinksjonen: at militærmakt var en del av programmet fra begynnelsen, er ikke det samme som at 1930-tallets militarisme fulgte nødvendig av det. Sammenhengen mellom de to er et drøftingsspørsmål, og ekspansjonen behandles i kap. 5.2.

Kapitlets hovedakse. Etterlikningslesningen: institusjonene ble hentet utenfra — skolevesen, hær, konstitusjon, rettsvesen, bankvesen — og landet kopierte en vestlig modell for å slippe unna vestlig dominans.

Tilpasningslesningen: delene ble hentet fra ulike land etter hva som ble vurdert som best på hvert felt, og satt sammen med eksisterende institusjoner til noe som ikke fantes andre steder.

Hva som er robust: at modeller og teknologi ble hentet utenfra i stort omfang. Hva som er omstridt: hvor mye av resultatet som er lån og hvor mye som er nyskaping.

Distinksjonen: dette er ikke et spørsmål om ære, men om forklaring. Legger du vekt på lånet, forklarer du farten; legger du vekt på tilpasningen, forklarer du hvorfor lånet virket her og ikke overalt.

Fra 1889 hadde Japan en skrevet forfatning med en valgt forsamling. Stemmeretten var i begynnelsen sterkt begrenset av skattekrav, regjeringen sto ikke ansvarlig overfor forsamlingen på samme måte som i et parlamentarisk system, og keiseren hadde en sentral formell stilling.

Hvorfor presisjonen er nødvendig: dimensjonen «det politiske systemet underveis» blir feil hvis den beskrives som «demokrati fra 1889» eller som «rent autoritært styre». Det var et konstitusjonelt system med begrenset folkelig deltakelse, og deltakelsen ble gradvis utvidet.

Distinksjonen: konstitusjonelt er ikke det samme som demokratisk. Skillet er nøyaktig det samme som gjelder når du beskriver andre lands politiske systemer i denne delen, og det skal brukes med samme presisjon overalt.