7.1 Kortsvar-drill: gjengangerbegrepene

Verdien av all produksjon (verdiskaping) innenlands i en periode. Kan måles fra produksjons-, inntekts- eller anvendelsessiden; anvendelsessiden gir $Y = C + I + G + X - Q$.

BNI $=$ BNP $+$ netto formuesinntekter og lønn fra utlandet. Måler inntekten til landets innbyggere uansett hvor produksjonen skjer, mens BNP måler produksjonen innenlands.

BNI $+$ netto stønader og overføringer fra utlandet – inntekten landet faktisk har til rådighet for konsum og sparing.

Produksjonen ved langsiktig opprettholdbar utnyttelse av arbeidskraft og kapital; nivået økonomien vender tilbake til. Øker ved arbeidsinnvandring, høyere yrkesdeltakelse eller produktivitetsvekst.

Offentlig, ikke-markedsrettet produksjon (skole, forsvar, sykehus) har ingen markedspris og verdsettes derfor til faktorinnsatsen – kostnadene, i hovedsak lønn til de ansatte.

Samlet produksjon er lik samlet etterspørsel: $Y = C + I + G + X - Q$ (åpen økonomi); $Y = C + I + G$ (lukket). Importen $Q$ trekkes fra fordi de øvrige leddene inneholder utenlandsk-produserte varer.

Kjøp av nyprodusert realkapital (maskiner, bygg, boliger). Inngår i BNP fordi det er produksjon i perioden.

Kjøp av fordringer (aksjer, obligasjoner, innskudd). En formuesomplassering som ikke er produksjon og står utenfor BNP.

I en lukket økonomi er enhver fordring samtidig en annen sektors gjeld, så summen av alle netto finansinvesteringer er $0$. Følgen er at $S = I$.

Betalingsmiddel (byttemiddel), måleenhet/verdimål (felles prisenhet) og verdioppbevaring (spare kjøpekraft til senere).

Et omsettelig, rentebærende gjeldsbrev. Eieren er kreditor, får avtalt rente og har prioritet foran aksjeeiere ved konkurs. Statsobligasjoner har lav risiko pga. statens kredittverdighet.

En eierandel i et selskap med utbytterett, stemmerett og begrenset ansvar. Aksjeeiere står bakerst i konkurskøen, etter alle kreditorer.

Påslaget i renten som kompenserer långiver for misligholdsrisiko. Høyere konkursrisiko → høyere risikopremie → høyere lånerente.

Rekkefølgen krav dekkes ved konkurs: kreditorer (herunder obligasjonseiere) før eiere (aksjonærer). Derfor er egenkapital mer risikofylt enn gjeld.

Sentralbankens viktigste virkemiddel; renten bankene får/betaler på innskudd i sentralbanken. Smitter til markedsrentene og påvirker konsum, investering og valutakurs.

Renten bankene får på innskudd i sentralbanken ut over den fastsatte kvoten, satt til styringsrenten minus 1 prosentpoeng. Foliorenten (= styringsrenten) gjelder innskudd innenfor kvoten; sammen gjør satsene at de korte markedsrentene holder seg nær styringsrenten.

Summen av sysselsatte og arbeidsledige – alle som tilbyr arbeidskraft. Personer utenfor arbeidsstyrken (studenter, pensjonister) telles ikke som ledige.

En person uten inntektsgivende arbeid som aktivt har søkt arbeid siste fire uker og kan tiltre raskt. AKU-ledighet måles ved intervju og skiller seg fra NAV-registrert ledighet.

De arbeidsledige som andel av arbeidsstyrken: $\displaystyle u = \frac{\text{arbeidsledige}}{\text{arbeidsstyrken}}$. Beregnes av arbeidsstyrken, ikke av hele befolkningen.

Ledighet som skyldes søketid mellom jobber. Kortvarig og uunngåelig selv i en velfungerende økonomi.

Ledighet fra mismatch mellom arbeidssøkernes kvalifikasjoner/geografi og de ledige jobbene. Endres ikke av konjunkturene alene.

Ledighet som skyldes for lav samlet etterspørsel, så $Y < Y^n$. Forsvinner når aktiviteten tar seg opp.

Den ledigheten økonomien vender tilbake til på lang sikt, bestemt av skjæringen mellom lønns- og priskurven. Øker når lønnspresset $z^W$ øker.

Andelen av befolkningen (i yrkesaktiv alder) som er sysselsatt. Skiller seg fra yrkesdeltakelsen, som også teller de som søker arbeid.

Antall kroner per enhet utenlandsk valuta. Høyere $E$ betyr svakere krone (depresiering), lavere $E$ betyr sterkere krone (appresiering).

Prisen på utenlandske varer målt i norske varer — altså konkurranseevnen: $\displaystyle \frac{E \cdot P^*}{P}$. Kan endres selv med fast $E$ dersom $P$ og $P^*$ vokser ulikt.

Depresiering er svekkelse av kronen (høyere $E$); appresiering er styrking (lavere $E$). Ved flytende kurs skjer dette gjennom tilbud og etterspørsel i valutamarkedet.

Prisstigning som følger av dyrere import, typisk fra svakere krone eller høyere verdenspriser. Modelleres som et positivt kostnadssjokk $z^\pi$ i Phillips-kurven.

Et land kan ikke samtidig ha fast valutakurs, fri kapitalbevegelse og selvstendig pengepolitikk – man må velge to av tre. Norge har flytende kurs og selvstendig rente.

En økonomi for liten til å påvirke verdensmarkedets priser og renter, men åpen for handel og kapital. Renten virker her i stor grad via valutakurs og bytteforhold.

Økningen i konsum per krone økt disponibel inntekt. $0 < c_1 < 1$ fordi husholdningene bruker en del og sparer resten av hver ekstra krone.

En modell med like mange ligninger som endogene variabler, slik at den har en entydig løsning. Avgjøres ved å telle ligninger og endogene variabler.

En variabel som bestemmes inne i modellen, f.eks. $Y$, $C$, $I$, $T$. Verdiene følger av ligningene når de eksogene størrelsene er gitt.

En variabel som bestemmes utenfor modellen og tas som gitt, f.eks. skiftvariablene $z^C, z^I, z^T$ og virkemidler som $G$.

En lukket modell har ingen utenrikshandel ($Y = C + I + G$); en åpen har eksport og import ($Y = C + I + G + X - Q$). Renten alene gjør ikke en modell åpen.

Faktoren $\displaystyle m = \frac{1}{1 - c_1(1-t) - b_1}$ som et etterspørselssjokk multipliseres med: $\Delta Y = m \cdot \Delta z$. Større enn 1 fordi økt inntekt gir nye runder med konsum og investering.

Mekanismer som demper konjunktursvingninger uten politiske vedtak – fremst den endogene skatten $tY$ og konjunkturavhengige overføringer. Kontrast til aktiv (diskresjonær) politikk.

Andelen av en inntektsøkning som tappes til skatt ($t$) i hver multiplikatorrunde, slik at mindre driver videre konsum. Gjør multiplikatoren mindre.

Retningslinjen om å tilføre budsjettet om lag forventet realavkastning av SPU (i dag 3 %) over tid, målt ved det strukturelle oljekorrigerte underskuddet, med rom for konjunkturtilpasning.

Det konjunkturrensede budsjettunderskuddet uten oljeinntekter – størrelsen handlingsregelen styrer etter.

Det faktiske budsjettunderskuddet når oljeinntektene holdes utenfor, uten konjunkturrensing.

Kostnaden ved å produsere én enhet til. Bedriftene setter pris som et påslag $\mu$ over marginalkostnaden; høyere lønn hever marginalkostnaden og dermed prisene.

Bedriftenes prispåslag over marginalkostnad under monopolistisk konkurranse. Bestemmer priskurven $\displaystyle \frac{W}{P} = \frac{A}{1+\mu}$; lavere $\mu$ hever reallønnen og senker $u^n$.

Pengepolitikk som vektlegger både inflasjonsmålet og realøkonomien (vekter $d_1$ og $d_2$), og bringer inflasjonen tilbake til målet over tid uten å destabilisere produksjonen.

Situasjonen der styringsrenten er ved sin nedre grense og ikke kan settes vesentlig lavere. Da virker finanspolitikk sterkere, og virkemidler som kvantitative lettelser og forward guidance blir aktuelle.

Hypotesen om at fremadskuende husholdninger sparer et lånefinansiert skattekutt fordi de forutser høyere skatt senere, så det ikke virker. Svikter ved kredittbeskrankninger, kort horisont og generasjonsskifte.

Norsk lønnsdannelse der konkurranseutsatt industri forhandler først og setter rammen for øvrige oppgjør. Koordinering demper lønnspresset $z^W$ og gir lavere likevektsledighet med uendret langsiktig reallønn.