2.1 Nebensätze

To venner i en liten by

Se for deg en liten tysk by mot slutten av 1700-tallet: Weimar. Her møtes to av historiens største diktere, Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich Schiller, og deres vennskap kommer til å forme tysk litteratur for alltid. I løpet av noen tiår skaper de verk som fortsatt leses og spilles over hele verden.

Dette er Weimarer Klassik - den tyske klassisismen. I dette kapittelet skal vi bli kjent med epoken, dens to giganter og de idealene de kjempet for: harmoni, humanitet, skjønnhet og menneskets dannelse. Vi skal se hvordan de hentet inspirasjon fra antikkens Hellas og Roma, og hvordan de stilte det store spørsmålet: Hva skal til for at et menneske skal bli helt, fritt og godt? La oss reise til Weimar.

Weimar-klassisismen og dens to giganter

Weimar-klassisismen strakte seg fra rundt 1786 til 1832 og regnes som høydepunktet i tysk litteratur. I sentrum stod Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og Friedrich Schiller (1759-1805). Sammen søkte de harmoni, humanitet og skjønnhet, og de hentet sine forbilder fra antikken. Temaene de kretset rundt, var menneskets utvikling, frihet, plikt og fornuft.

Goethe gav oss det monumentale dramaet Faust (utgitt 1808 og 1832), om menneskets uendelige streben etter kunnskap - en lærd mann som inngår en pakt for å erfare alt livet har å by på. Tidligere hadde Goethe rystet Europa med romanen Die Leiden des jungen Werthers (1774), en følelsesfull fortelling om ulykkelig kjærlighet som gjorde ham berømt over hele kontinentet.

Schiller, på sin side, skrev frihetsdramaet Wilhelm Tell (1804), der temaet er frihetskamp og plikt - historien om sveitserne som reiser seg mot undertrykkelse. Der Goethe ofte utforsket individets indre streben, brant Schiller for frihet og moralsk ansvar. Sammen utfylte de hverandre og løftet tysk diktning til et nivå den aldri hadde nådd før.

Idealene: dannelse, harmoni og menneskeverd

Hva var det egentlig klassikerne ville? Bak verkene lå et sett av klare idealer. For det første søkte de harmoni mellom følelse og fornuft - ikke det ene eller det andre, men en balanse der hjerte og hode samarbeider. For det andre stod Bildung, dannelsen av individet, helt sentralt. Et menneske skulle formes og modnes til en hel og harmonisk personlighet. For det tredje hyllet de estetisk skjønnhet, og for det fjerde la de stor vekt på moralsk ansvar. Over alt dette tronet troen på menneskeverdet.

Schiller utdypet disse tankene i den filosofiske teksten Über die ästhetische Erziehung des Menschen (1795), om hvordan estetisk dannelse kan gjøre mennesket fritt og helt. Goethe på sin side skapte i Iphigenie auf Tauris (1787) et bilde på humanitet og selvkontroll, der menneskelighet seirer over vold.

Språket deres speilte idealene: klart, balansert og elegant, med klassiske forbilder fra gresk og romersk antikk. Selve epokens motto kan oppsummeres i Goethes berømte linje: Edel sei der Mensch, hilfreich und gut - «Edel være mennesket, hjelpsomt og godt.» Det er denne troen på det gode, dannede mennesket som gjør klassisismen til noe mer enn litteratur - den er et helt menneskesyn.

Oppsummering

Weimar-klassisismen (ca. 1786-1832) var høydepunktet i tysk litteratur, båret fram av vennskapet mellom Goethe (1749-1832) og Schiller (1759-1805). Goethe gav oss Faust, Die Leiden des jungen Werthers og Iphigenie auf Tauris, mens Schiller skrev Wilhelm Tell og den filosofiske teksten om estetisk dannelse. De søkte harmoni, humanitet og skjønnhet, inspirert av antikken.

Idealene var harmoni mellom følelse og fornuft, dannelse av individet (Bildung), estetisk skjønnhet og moralsk ansvar - alt forankret i troen på menneskeverdet. Epokens ånd ligger i Goethes ord Edel sei der Mensch, hilfreich und gut: et menneskesyn der det dannede, gode mennesket er målet.