5.4 Antidopingarbeid

Hvordan tar man en jukser?

Vi vet at doping finnes, og vi vet hvor skadelig det er. Men hvordan klarer man egentlig å avsløre noen som med vilje prøver å skjule det? Kampen mot doping er en konstant katt-og-mus-lek, og den er organisert på flere nivåer -- internasjonalt, nasjonalt og lokalt. Et effektivt antidopingarbeid krever samarbeid mellom idrettsorganisasjoner, myndigheter, laboratorier og utøverne selv.

Dette er ikke et arbeid én aktør kan gjøre alene. Det handler om regelverk og forskning, om kontroller ute i felten, om avanserte laboratorier -- og om systemer som overvåker utøveren over tid for å fange opp det som en enkelt prøve aldri ville avslørt.

I dette kapittelet skal vi se hvordan antidopingarbeidet er organisert, hvordan en dopingkontroll faktisk foregår fra start til slutt, og hvilke kloke verktøy som brukes -- som det biologiske passet og medisinsk fritak. Til slutt skal vi møte meldepliktsystemet som følger toppidrettsutøveren nesten hvor hen enn går.

Hvem styrer kampen?

På internasjonalt nivå er WADA navet som utvikler regelverk, koordinerer forskning og akkrediterer laboratorier. Den internasjonale olympiske komité, IOC, har ansvar for dopingkontroll under OL, mens de internasjonale særforbundene gjennomfører kontroller i sine egne idretter. Når det oppstår uenighet, er det idrettens egen voldgiftsdomstol CAS som behandler ankesakene.

I Norge er det Antidoping Norge, forkortet ADNO, som har ansvaret. Det er en stiftelse opprettet i 2003, og et viktig poeng er at den er uavhengig av Norges idrettsforbund -- nettopp for å sikre objektivitet. Det ville være underlig om idretten skulle granske seg selv. ADNO gjennomfører rundt 3000 dopingkontroller i året, driver forebyggende arbeid og informasjonskampanjer, og samarbeider med tollvesenet og politiet om illegal import av dopingmidler. Et interessant trekk er at ADNO også administrerer dopingkontroll utenfor organisert idrett -- altså på treningssentre, der dopingbruk faktisk er et betydelig problem.

Hele dette systemet hviler på selve dopingkontrollen -- prosedyren der en utøver avgir en biologisk prøve av urin eller blod som analyseres for forbudte stoffer. Kontroller kan skje i konkurranse, rett etterpå, eller utenfor konkurranse -- når som helst og hvor som helst, uten forvarsel. Det er nettopp det uforutsigbare som gjør systemet effektivt.

Fra varsling til laboratorium

Når en utøver skal testes, følges en streng prosedyre for å sikre at prøven er gyldig og umulig å manipulere. Det begynner med varsling: en dopingkontrollør identifiserer seg, og fra det øyeblikket følges utøveren helt til prøven er avlagt. Utøveren har rett til å ha med en representant, for eksempel trener eller lege.

Så kommer prøvegivningen. Utøveren velger selv sitt utstyr fra forseglede pakker -- prøveglass og beger -- for å unngå mistanke om juks fra kontrollørens side. Urinprøven, minst 90 ml, avgis under direkte observasjon, og blodprøver tas av autorisert personell. Deretter sikres prøven: urinen fordeles i en A-prøve og en B-prøve, begge forsegles med et nummerert system som utøveren selv kontrollerer, og alt registreres på et skjema utøveren signerer.

Videre går det til analyse ved et WADA-akkreditert laboratorium. A-prøven analyseres først, og ved et positivt funn kan utøveren kreve at B-prøven også analyseres -- en sikkerhet mot feil. Til slutt kommer resultatbehandlingen: ved positivt funn varsles utøveren og antidopingorganisasjonen, utøveren har rett til å forklare seg, og avgjørelser kan ankes til CAS. Hele kjeden er bygd for å være vanntett, både for å fange jukserne og for å beskytte de uskyldige.

De smarte verktøyene -- og prisen for å bli passet på

Noen juksere doserer så forsiktig at de unngår vanlige tester. Mot dette utviklet WADA i 2009 det biologiske passet -- et individuelt elektronisk dokument som registrerer utøverens biologiske markører over tid. Det geniale er at man ikke trenger å finne selve stoffet; man ser etter unormale endringer i kroppens egne verdier.

Passet har to moduler. Den hematologiske modulen overvåker blodverdier som hemoglobin, hematokrit og retikulocytter, og etablerer et individuelt normalområde for hver utøver. EPO-bruk gir et avslørende mønster: først stiger retikulocyttene, så stiger hemoglobin, og til slutt faller retikulocyttene under normalt. Den steroidmodulen overvåker forholdet mellom testosteron og epitestosteron, den såkalte T/E-ratioen, som normalt er rundt 1:1. Tilført syntetisk testosteron forskyver dette forholdet. Fordi grensene er individuelle, blir det svært vanskelig å «mikrodosere» seg unna oppdagelse.

Men ikke alle som tester positivt har jukset. Noen trenger faktisk forbudte stoffer som medisin. Derfor finnes TUE, Therapeutic Use Exemption -- et medisinsk fritak. For å få det må utøveren dokumentere en diagnose, vise at det ikke finnes tillatte alternativer, og at bruken ikke gir prestasjonsfordeler utover normal helse. Søknaden vurderes av et uavhengig medisinsk panel. Til slutt finnes whereabouts, meldepliktsystemet. Utøvere i den registrerte testgruppen må kvartalsvis oppgi hvor de befinner seg, inkludert en 60-minuttersregel der de hver dag garantert er tilgjengelige for uanmeldt testing. Uten dette kunne man planlagt dopingbruk rundt kjente testtidspunkt. Systemet er omdiskutert fordi det griper dypt inn i privatlivet, og tre brudd innen 12 måneder kan gi utestengelse. Mye av kampen handler også om forebygging -- som ADNOs «Ren utøver»-program og «Rent senter»-ordningen for treningssentre.

Oppsummering

Vi spurte hvordan man avslører en jukser, og fant et system organisert på flere nivåer. Internasjonalt er WADA navet, mens Antidoping Norge -- uavhengig av idrettsforbundet -- styrer arbeidet i Norge med rundt 3000 kontroller årlig.

Vi fulgte dopingkontrollen fra varsling, gjennom prøvegivning og forsegling av A- og B-prøve, til analyse ved WADA-akkreditert laboratorium og resultatbehandling med ankerett til CAS. Vi så hvordan det biologiske passet avslører doping indirekte gjennom unormale blod- og hormonverdier, hvordan TUE gir medisinsk fritak ved reell sykdom, og hvordan whereabouts-systemet gjør uanmeldt testing mulig -- på bekostning av utøverens privatliv. Sammen med forebyggende arbeid utgjør dette et finmasket nett rundt den rene idretten.