5.1 Hva er doping?

Da idretten måtte beskytte seg selv

Tenk deg at du ser en utøver vinne et mesterskap -- og at du i samme øyeblikk lurer på om seieren er ekte, eller kjøpt med en sprøyte. Den mistanken er gift for idretten. Den truer utøvernes helse, undergraver rettferdig konkurranse og svekker tilliten til hele idrettsbevegelsen. Dette er kjernen i hvorfor doping regnes som ett av de aller mest alvorlige problemene i moderne idrett.

Mennesker har faktisk brukt prestasjonsfremmende midler i tusenvis av år. Allerede i antikkens olympiske leker brukte utøvere spesielle dietter og planteekstrakter for å yte mer. Men det moderne dopingbegrepet vokste fram på 1900-tallet, og behovet for et felles, internasjonalt regelverk ble smertelig tydelig etter flere alvorlige hendelser -- blant annet dødsfall blant syklister.

For å forstå hvordan idretten beskytter seg, må vi kjenne tre ting: hva doping faktisk er ifølge den offisielle definisjonen, hvilke stoffer og metoder som er forbudt, og hvordan regelverket er bygget opp. Det er reisen i dette kapittelet.

WADA og reglene som binder verden sammen

Du tenker kanskje at doping bare betyr å ta et forbudt stoff. Men definisjonen er langt bredere. Ifølge World Anti-Doping Agency, forkortet WADA, er doping forekomsten av ett eller flere brudd på antidopingregelverket. Det omfatter ikke bare bruk av forbudte stoffer, men også besittelse, distribusjon, manipulering av dopingprøver, det å nekte å avlegge prøve, og brudd på meldeplikten for utøvere i kontrollsystemet.

WADA ble grunnlagt i 1999 som et uavhengig internasjonalt byrå med hovedkontor i Montreal i Canada, og fikk ansvar for å utvikle og harmonisere antidopingreglene i hele verden. Det sentrale dokumentet er WADAs antidopingkode, først vedtatt i 2003 og revidert flere ganger siden. Alle land som har signert UNESCO-konvensjonen mot doping, og alle internasjonale idrettsforbund, er forpliktet til å følge denne koden.

Koden lister opp en hel rekke regelbrudd. Det handler om tilstedeværelse av forbudt stoff i en prøve, bruk eller forsøk på bruk, det å unnvike eller nekte prøvetaking, brudd på meldeplikten om hvor man befinner seg, manipulering av kontroller, besittelse, distribusjon, det å gi forbudte stoffer til utøvere, medvirkning til dopingbrudd, og det å omgås utestengte personer i treningssammenheng. Doping er altså et helt nett av regler -- ikke bare ett enkelt forbud.

Dopinglisten -- og idrettens ånd

Hjertet i regelverket er dopinglisten, WADAs offisielle oversikt over alle forbudte stoffer og metoder. Den oppdateres hvert år og trer i kraft 1. januar. Men hvordan bestemmes det egentlig hva som havner på listen? Et stoff eller en metode kan forbys dersom det oppfyller minst to av tre kriterier: at det er prestasjonsfremmende eller potensielt prestasjonsfremmende, at det utgjør en reell eller potensiell helserisiko, og at bruken strider mot idrettens ånd.

Nettopp idrettens ånd er et sentralt begrep. Det beskriver verdiene idretten er bygd på: etikk, fair play, ærlighet, helse, karakter, glede, lagarbeid, respekt for regler og for seg selv og andre, mot og solidaritet. Doping bryter med dem alle.

Listen er delt inn på en logisk måte. Noen stoffer er forbudt til enhver tid, både i og utenfor konkurranse -- her finner vi blant annet S1 anabole stoffer, S2 peptidhormoner som EPO og veksthormon, og S5 diuretika og maskeringsmidler. Andre stoffer er bare forbudt i konkurranse, som S6 stimulerende midler, S7 narkotika og S8 cannabinoider. I tillegg finnes forbudte metoder: M1 manipulering av blod, M2 kjemisk og fysisk manipulering, og M3 gendoping. Vil du sjekke om en medisin eller et kosttilskudd inneholder noe forbudt, har Antidoping Norge en gratis tjeneste som heter Medisinsøket på antidoping.no.

Det strenge ansvaret

Nå kommer et prinsipp som overrasker mange, og som er strengt på en måte som kan virke urettferdig. Tenk deg at en utøver kjøper et kosttilskudd, og at dette tilskuddet er forurenset med et forbudt stoff som ikke står på innholdsfortegnelsen. Utøveren tester positivt. Hvem har ansvaret?

Svaret er klart: utøveren selv. WADAs regelverk bygger på prinsippet om strengt objektivt ansvar. Det betyr at utøveren alltid er personlig ansvarlig for det som finnes i kroppen, uavhengig av hvordan stoffet kom dit. Du kan altså bli utestengt selv om inntaket var helt utilsiktet. Dette kan høres hardt ut, men hensikten er å lukke smutthull -- ellers kunne enhver felt utøver bare hevde at de ikke visste.

Det finnes likevel en sikkerhetsventil. Utøveren kan søke om redusert straff hvis hen kan bevise at det ikke var noen feil eller uaktsomhet, eller at det var «ingen vesentlig feil eller uaktsomhet». I praksis betyr det å dokumentere at rimelige forholdsregler ble tatt -- for eksempel ved å bruke sertifiserte kosttilskudd med tredjepartskontroll. Lærdommen er enkel og alvorlig: som utøver må du vite nøyaktig hva du putter i kroppen, hver eneste gang.

Oppsummering

Vi startet med mistanken som forgifter idretten, og så hvorfor doping bekjempes så strengt. WADA, verdens antidopingbyrå fra 1999, definerer doping bredt: ikke bare bruk, men også besittelse, distribusjon, manipulering og brudd på meldeplikt, alt nedfelt i antidopingkoden.

Vi gikk gjennom dopinglisten, som oppdateres årlig og krever at et stoff oppfyller minst to av tre kriterier -- prestasjonsfremmende, helserisiko og strid mot idrettens ånd. Listen skiller mellom stoffer forbudt til enhver tid og stoffer forbudt bare i konkurranse, samt forbudte metoder som bloddoping og gendoping. Til slutt møtte vi det strenge objektive ansvaret: utøveren er alltid personlig ansvarlig for det som finnes i kroppen -- en hard, men nødvendig regel for å holde idretten ren.