4.5 Frafall i idrett

Hvor blir det av ungdommene?

Se for deg et fotballag fullt av glade tiåringer som elsker å spille. Spol fram noen år, og halvparten av dem er borte. Dette er ikke et oppdiktet scenario -- det er virkeligheten i norsk idrett. Mellom 13 og 19 år faller omtrent halvparten av alle ungdommer ut av organisert idrett.

Det er et betydelig tap, både for de unge som mister fysisk aktivitet og sosial tilhørighet, og for idretten som mister potensielle utøvere. Skal vi kunne gjøre noe med det, må vi først forstå hvorfor de slutter. Og her viser forskningen noe viktig: frafall har sjelden én enkelt årsak. Det skyldes som regel et samspill av mange faktorer.

La oss være presise på hva vi mener med frafall. Det betyr at en utøver slutter med organisert idrett. Men det finnes nyanser: ved fullstendig frafall slutter utøveren med all organisert idrett, mens ved idrettsspesifikt frafall slutter hen med én idrett, men fortsetter med en annen. Frafallet kan være frivillig, der utøveren selv velger å slutte, eller ufrivillig, der skade, økonomi eller andre ytre faktorer tvinger fram avslutningen. Og frafall er noe annet enn å droppe toppidrettssatsing -- du kan velge bort toppen og likevel fortsette på breddenivå.

Tallenes klare tale

Norsk ungdomsidrett viser et mønster som er vanskelig å overse. Rundt 93 prosent av alle barn i Norge er med i organisert idrett i alderen 6-12 år -- en imponerende oppslutning. Men ved 15 år har andelen sunket til omtrent 60 prosent, og ved 19 år er bare rundt 40 prosent fortsatt med. Selve frafallet er størst i alderen 13-16 år.

Mønsteret er ikke jevnt fordelt. Jenter faller fra i noe større grad enn gutter i mange idretter, og ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status har høyere frafallsrate. Frafallet varierer også mellom idretter: lagidrettene som fotball og håndball har ofte høyt frafall i ungdomsårene, og individuelle idretter som friidrett og svømming har også betydelig frafall. Samtidig finnes det idretter som rekrutterer sent og faktisk øker deltakelsen i ungdomsårene -- for eksempel kampsport, klatring og dans.

Disse tallene forteller oss hvor og når vi må sette inn støtet. Men de forteller ikke hvorfor. Det er neste spørsmål.

Hvorfor slutter de?

Når vi graver i årsakene, ser vi at de fordeler seg på tre nivåer. De individuelle faktorene handler om utøveren selv. Den hyppigst rapporterte årsaken er rett og slett at det ikke er gøy lenger -- når gleden forsvinner, forsvinner lysten. Andre interesser konkurrerer om tiden, som venner, jobb og teknologi. Prestasjonsangst, frykten for ikke å være god nok, tærer på mange. Og gjentatte skader kan tvinge fram en slutt.

De sosiale faktorene handler om menneskene rundt. Et negativt trener-utøver-forhold med en for resultatfokusert eller urettferdig trener kan ødelegge mye. Dårlig lagmiljø med mobbing eller konflikter driver folk bort. Foreldres press og for høye forventninger hjemmefra tynger. Og når vennene slutter, øker sjansen kraftig for at man selv gjør det.

Til slutt har vi de organisatoriske faktorene i selve systemet. Overgangen fra barneidrett til ungdomsidrett bringer ofte økt konkurransefokus og seleksjon. For store treningsvolum kan gi overbelastning og motivasjonstap. Idretten blir dyrere med alderen gjennom utstyr, reiser og kontingenter. Tidsklemma mellom trening, skole og sosialt liv strammer til. Og det å ikke bli tatt ut på et lag kan oppleves som ren avvisning.

De tre behovene -- og hva vi kan gjøre

For å forstå frafall på et dypere plan kan vi bruke selvbestemmelsesteorien til Deci og Ryan. Den sier at mennesker har tre grunnleggende psykologiske behov. Autonomi er behovet for selvbestemmelse og valgfrihet. Kompetanse er behovet for å føle seg dyktig og mestre utfordringer. Tilhørighet er behovet for å føle seg akseptert og verdsatt av andre. Når disse tre er dekket, oppstår indre motivasjon -- du trener fordi du vil. Når de ikke er dekket, synker motivasjonen og frafallsrisikoen stiger.

Dette gir mening for hver av behovene. Når treningen er toppstyrt uten rom for medvirkning, svekkes autonomien. Når utøveren stadig kommer til kort i den hardere ungdomskonkurransen, svekkes kompetansefølelsen. Og når det sosiale miljøet blir dårlig, svekkes tilhørigheten -- som kanskje er den viktigste beskyttelsesfaktoren av alle. Teorien beskriver et motivasjonskontinuum fra indre motivasjon, gjennom ytre motivasjon der man trener av plikt eller press, til amotivasjon, der man ikke ser noen grunn til å trene lenger. De som glir mot amotivasjon, er i faresonen.

Heldigvis finnes det tiltak. Trener- og miljørettede tiltak inkluderer et mestringsorientert klima med fokus på innsats og personlig utvikling, en støttende relasjon, medbestemmelse, et inkluderende sosialt miljø med nulltoleranse for mobbing, og variert trening. Organisatoriske tiltak omfatter fleksible treningsgrupper med ulikt ambisjonsnivå, reduserte kostnader, samarbeid mellom idretter og senest mulig seleksjon. Individrettede tiltak handler om mental trening, skadeforebygging og hjelp til å balansere idrett, skole og sosialt liv. Rammeverket rundt finner vi i barneidrettsbestemmelsene til NIF: barn skal ikke rangeres i resultatlister før 10 år, ikke delta i mesterskap med titler før 13 år, og treningen skal preges av allsidighet og glede. Bestemmelsene er omdiskuterte og følges bare delvis -- og etter 13 år, der frafallet er størst, finnes det langt færre felles retningslinjer.

Oppsummering

Vi spurte hvor det blir av ungdommene, og fant at omtrent halvparten faller ut av organisert idrett mellom 13 og 19 år, med størst frafall i alderen 13-16 år. Frafall kan være fullstendig eller idrettsspesifikt, frivillig eller ufrivillig.

Årsakene fordeler seg på individuelle faktorer som manglende glede og prestasjonsangst, sosiale faktorer som dårlig miljø og foreldrepress, og organisatoriske faktorer som økt konkurransefokus, kostnader og tidsklemme. Selvbestemmelsesteorien ga oss nøkkelen: når behovene for autonomi, kompetanse og tilhørighet ikke dekkes, glir utøveren mot amotivasjon. Mot dette virker mestringsorientert klima, støttende relasjoner, medbestemmelse, reduserte kostnader og sen seleksjon. Barneidrettsbestemmelsene gir rammer for de yngste, men etter 13 år -- der frafallet topper seg -- er retningslinjene færre.