4.2 Utviklingsmodeller

Hvordan bygger man en toppidrettsutøver?

Se for deg en seksåring som sparker en ball for første gang. Hvordan kommer hen seg fra den leken til en mulig plass på landslaget femten år senere? Skal treningen være lik hele veien, eller må den endre seg fundamentalt etter hvert som barnet vokser? Dette er kjernespørsmålet i utøverutvikling, og det har fått enormt mye oppmerksomhet i idrettsforskningen.

Flere modeller er utviklet for å beskrive den optimale veien fra barndom til toppidrett. Felles for dem er at de vektlegger tre ting: langsiktighet, aldersstilpasning og helhetlig utvikling. Ingen blir best på en snarvei, og ingen blir best ved å trene som en voksen mens de fortsatt er barn.

I dette kapittelet skal vi se nærmere på de mest innflytelsesrike modellene -- med særlig vekt på Long-Term Athlete Development, kjent som LTAD, og Istvan Balyis utviklingstrapp. Men vi skal også være kritiske, for selv de mest populære modellene har sine svakheter.

Trappen fra lek til topp

LTAD er en modell utviklet av Istvan Balyi og kolleger. Grunntanken er at utviklingen av en utøver er en langsiktig prosess som krever planlegging over ti til femten år, og at treningen må tilpasses biologisk modning -- ikke bare hvor mange år barnet har levd. Tidlig allsidighet legger grunnlaget for senere spesialisering, og modellen hevder at det finnes kritiske perioder, såkalte «windows of opportunity», for å utvikle ulike egenskaper.

Balyis utviklingstrapp består av syv trinn. Den begynner med Active Start (0-6 år), der alt handler om bevegelsesglede, lek og motorisk utvikling helt uten organisert trening. Så kommer FUNdamentals (rundt 6-9 år), der barnet lærer grunnleggende bevegelser som å løpe, hoppe, kaste og balansere på tvers av mange idretter. I Learn to Train (rundt 8-12 år) lærer utøveren idrettsspesifikke ferdigheter, men fortsatt med stor allsidighet. Train to Train (rundt 11-16 år) bygger et bredt fysisk grunnlag med økt volum og gradvis spesialisering -- en viktig periode for aerob kapasitet og styrke. I Train to Compete (rundt 15-23 år) dominerer idrettsspesifikk trening, periodisering og konkurranseforberedelse. Train to Win (18-19+ år) er toppidrettsnivået med maksimal belastning og individualisert støtteapparat. Til slutt kommer Active for Life -- overgangen fra toppidrett til livslang aktivitet og god helse etter karrieren.

Tenk på en fotballspiller gjennom denne trappen: I FUNdamentals leker hen med ball og driver med mange idretter. I Learn to Train lærer hen pasning og mottak, men spiller fortsatt håndball og driver friidrett ved siden av. I Train to Train øker treningen til tre-fem økter i uka. Og i Train to Compete blir det full spesialisering med fem-åtte økter, mental trening og ernæringsstrategi.

Når den populære modellen får kritikk

LTAD har vært utrolig innflytelsesrik og har mange klare styrker. Den gir et helhetlig rammeverk for langsiktig utvikling, vektlegger allsidighet i barne- og ungdomsårene, tar hensyn til biologisk modning, og har bidratt til å redusere tidlig spesialisering i mange idretter. Men nettopp fordi den er så mye brukt, er det viktig å forstå svakhetene.

Forskere har rettet flere innvendinger. Ideen om smale windows of opportunity er overforenklet -- forskningen støtter ikke at bestemte egenskaper må trenes i akkurat ett snevert tidsvindu, ellers er sjansen tapt. Modellen er også for lineær: utvikling går sjelden så ryddig fra trinn til trinn, og mange utøvere har uregelmessige veier. Aldersangivelsene er dessuten for rigide, for den individuelle variasjonen er stor og mange passer ikke inn i standardiserte alderstrinn. Den har begrenset empirisk støtte, siden den i stor grad bygger på observasjon og ekspertmening snarere enn kontrollerte studier. Og den tar i liten grad hensyn til psykososiale faktorer som motivasjon, trenermiljø og familiesituasjon.

Dette betyr ikke at modellen er ubrukelig -- den gir et nyttig rammeverk. Men en god fagperson bruker den som en veiledning, ikke som en fasit, og husker at virkelige utøvere sjelden følger en pen trapp.

Andre veier til toppen

LTAD er ikke den eneste modellen. Jean Cotes Developmental Model of Sport Participation, forkortet DMSP, skiller mellom to hovedveier. Den ene er tidlig diversifisering, ofte kalt sampling, der barnet driver mange idretter i barndommen og gradvis spesialiserer seg i ungdomsårene, med mye frilek -- det vi kaller deliberate play. Den andre er tidlig spesialisering, der barnet fokuserer på én idrett fra ung alder med mye strukturert trening. Sampling er vanligst i idretter der toppen nås sent, mens tidlig spesialisering er vanligst i idretter med tidlig topprestasjon, som turn og kunstløp.

I Norge bruker idrettsforbundet en treningspyramide bygd på idrettsglede og allsidighet. I barneidretten (6-12 år) prioriteres aktivitetsglede, allsidighet og medbestemmelse. I ungdomsidretten (13-19 år) skjer en gradvis spesialisering med mer treningslære og mestringsfokus. Og i voksenidretten (20+ år) handler det om spesialisering mot toppidrett eller bredde.

Mange har også hørt om 10 000-timersregelen, basert på forskning av K. Anders Ericsson og popularisert av Malcolm Gladwell. Hypotesen er at det kreves rundt 10 000 timer med målrettet trening over omtrent ti år for å nå ekspertnivå. Men regelen er kritisert for å være for forenklet -- mengden trening som faktisk trengs varierer mye mellom idretter og individer.

Det er verdt å forstå hva «målrettet trening», eller deliberate practice, egentlig betyr. Den kjennetegnes av et tydelig mål, fokusert og konsentrert innsats, umiddelbar tilbakemelding, gjentatte forsøk med korrigering, og at den ligger litt utenfor komfortsonen. Dette skiller seg fra deliberate play, den selvdrevne og lystbetonte frileken. Begge har verdi i utviklingen av en utøver.

Oppsummering

Vi spurte hvordan man bygger en toppidrettsutøver fra lek til topp, og fant flere modeller som alle vektlegger langsiktighet, aldersstilpasning og helhet. LTAD og Balyis utviklingstrapp beskriver en reise i syv trinn fra Active Start til Active for Life, der tidlig allsidighet legger grunnlaget for senere spesialisering, og der treningen tilpasses biologisk modning.

Vi var også kritiske: «windows of opportunity» er overforenklet, modellen er for lineær og rigid, har begrenset empirisk støtte og tar lite hensyn til psykososiale faktorer. Vi så på alternativene -- DMSP med sampling versus tidlig spesialisering, den norske treningspyramiden, og 10 000-timersregelen. Til slutt skilte vi mellom deliberate practice, den målrettede og krevende treningen, og deliberate play, den frie leken. Begge har sin plass på veien mot mestring.