4.2 Kvalitative metoder i praksis

Forskeren er selv til stede over tid i det som studeres, deltar i det som foregår, og noterer det hun ser og hører. Materialet blir feltnotater: beskrivelser av situasjoner, handlinger, samtaler og sammenhenger.

Styrken er at metoden fanger det folk ikke tenker på å fortelle, fordi det er blitt selvfølgelig for dem, og det de gjør snarere enn det de sier at de gjør. Wikan bruker denne inngangen i arbeidet med fattigdom som opplevelse og livskontekst ⚠, der poenget er at et forhold som fattigdom ikke lar seg forstå løsrevet fra sammenhengen det leves i.

Distinksjonen mot kvalitativt intervju: intervjuet gir deg det folk kan formulere, observasjonen gir deg det som utspiller seg. De to overlapper ikke: mange rutiner er så vanemessige at de beskrives upresist i ettertid, og mange begrunnelser vises aldri i handling.

Prisen: forskeren påvirker situasjonen ved å være der, og hun kan bare være ett sted om gangen. Derfor er tid i felt en ressurs som må begrunnes, ikke en dyd i seg selv.

Hos Wikan ⚠ er dette selve poenget: fattigdom er ikke bare en inntektsgrense, men en opplevelse som får sin betydning fra livssammenhengen den inngår i — hva den hindrer, hva den koster sosialt, og hvordan den forstås av den som lever i den.

Distinksjonen mot en variabel i et skjema: i et ekstensivt opplegg blir fattigdom en verdi på en variabel, målt likt for alle. I et feltarbeid blir den et forhold som må rekonstrueres i hvert enkelt tilfelle. Det første gir sammenlignbarhet, det andre gir betydning.

Hvor det brukes på eksamen: dette er det sterkeste eksempelet du har på hvorfor nærhet er et redskap og ikke en feilkilde — og du kan bruke det i et eksempelledd om intensive strategier.

En samtale der forskeren har temaene klare, men ikke svarene, og der informanten kan formulere seg i sine egne ord. Rekkefølgen kan endres, og et uventet spor kan følges.

Materialet blir tekst: hvordan noen resonnerer seg fram til et standpunkt, hvilke hensyn som veies mot hverandre, hva som utelates, og med hvilke forbehold noe sies.

Distinksjonen mot spørreundersøkelsen: i en spørreundersøkelse er både spørsmål og svaralternativer forskerens. I et kvalitativt intervju er spørsmålene forskerens, men svarene er informantens — og det er nettopp derfor materialet kan overraske.

Presisering om grensetilfellene: en samtale med faste svarkategorier er ikke et kvalitativt intervju, uansett hvor lenge den varer. Og et skjema med mange åpne felt gir kvalitativt materiale uten å være et intervju. Det er materialets form og graden av standardisering som avgjør, ikke om det snakkes.

Den vanligste formen for kvalitativt intervju: forskeren har en liste over temaer hun vil innom, men verken rekkefølgen eller ordlyden ligger fast, og oppfølgingsspørsmålene blir til underveis.

Formen gir to ting samtidig. Temalisten sikrer at samtalene kan sammenlignes med hverandre, mens friheten gjør at et uventet spor kan følges dit det fører.

Distinksjonen mot den helt åpne samtalen: uten temaer blir materialet så ulikt fra person til person at ingenting kan settes opp mot noe annet. Distinksjonen mot det faste skjemaet: med faste svaralternativer forsvinner nettopp muligheten til å bli overrasket.

Hvor det brukes: når en oppgave ber deg sette opp et design, er dette det presise ordet for hvordan samtalene skal føres — og det er langt mer opplysende enn å skrive «jeg vil intervjue».

Ordene og kategoriene deltakerne selv bruker om det som studeres — ikke som pynt i sitatform, men som funn i seg selv.

At en ansatt sier «å ta en runde» om noe som formelt heter en avviksmelding, forteller noe om hvordan handlingen forstås i miljøet. Slike begreper er ofte den første inngangen til hva som faktisk står på spill for dem det gjelder.

Distinksjonen mot forskerens analytiske begreper: de to skal holdes fra hverandre i teksten. Analysen består nettopp i å knytte deltakernes egne uttrykk til et faglig begrep — og hvis de to blandes, kan leseren ikke se hvor beskrivelsen slutter og tolkningen begynner.

Hvor det brukes på eksamen: dette er et konkret svar på hva et intensivt opplegg gir som et skjema ikke gir. Skjemaet kan bare tilby kategorier som allerede er tenkt ut.

Et standardisert skjema med faste spørsmål og som regel faste svaralternativer, sendt til mange enheter. Den er tatt med her fordi den er det naturlige sammenligningsgrunnlaget når et kvalitativt opplegg skal begrunnes.

Styrken er at svarene er sammenlignbare og kan telles, og at et riktig trukket utvalg gir statistisk generalisering. Prisen er at kategoriene er forskerens: ingen kan svare noe skjemaet ikke har plass til.

Distinksjonen som gir uttelling i et metodevalgsledd: det er ikke slik at skjemaet gir «tall» og intervjuet «forståelse». Skjemaet gir fordelinger av kategorier fastsatt på forhånd; intervjuet gir kategorier og begrunnelser som blir til underveis. Sier du det slik, har du forklart hvorfor eksplorerende spørsmål krever det siste.

Merk: kontrasten skal beskrives nøytralt. En besvarelse som gjør skjemaet til stråmann, mister presisjonspoeng.

Forskerens skriftlige nedtegnelser fra felt: hva som skjedde, hvem som var til stede, hva som ble sagt, og hva forskeren selv tenkte og gjorde.

Notatene er selve datamaterialet i et observasjonsopplegg, og de har to lag som bør holdes fra hverandre: beskrivelsen av det som skjedde, og forskerens egne tolkninger av det. Blandes lagene sammen i notatet, kan de ikke skilles i analysen heller.

Distinksjonen mot en logg eller en dagbok: feltnotatet er skrevet for å kunne etterprøves — av forskeren selv i analysen, og av leseren gjennom dokumentasjonen. Det er derfor det skal skrives ned raskt og nøyaktig, ikke skjønnlitterært.

Hvor det brukes: feltnotatene er det konkrete svaret på hva et observasjonsopplegg faktisk produserer. Uten dem blir «deltakende observasjon» et ord uten materiale bak.

Den samlede planen i et intensivt opplegg: hvilken problemstilling, hvilke enheter, hvor mange, satt opp mot hva, med hvilke datakilder, og hvordan materialet skal analyseres.

Poenget med å ha et eget ord for helheten er at de fem valgene henger sammen. Endrer du problemstillingen, endres utvalget; endrer du utvalget, endres hva analysen kan si.

Distinksjonen mot «metode»: metoden er intervju eller observasjon. Designet er alt det andre — og det er designet, ikke metoden, sensor spør etter når en oppgave ber om at metodevalget begrunnes.

Hvor det brukes på eksamen: når du skal sette opp et opplegg, skriv designet som en kjede: dette spørsmålet → derfor disse enhetene → derfor denne sammenligningen → derfor disse datakildene. Kjeden er svaret.

Et utvalg der enhetene velges fordi de kan belyse problemstillingen — ikke fordi de speiler en større gruppe. De kan være typiske, ytterliggående, kontrasterende eller særlig informasjonsrike.

Valget skal begrunnes i hvert enkelt tilfelle: hva er det ved akkurat disse enhetene som gjør at de kan opplyse spørsmålet?

Distinksjonen mot representativt utvalg: et strategisk utvalg er ikke et mislykket representativt utvalg. De to har ulike formål, og derfor ulike kriterier for å være godt sammensatt. Et strategisk utvalg er godt når det dekker den variasjonen problemstillingen krever.

Presisering om grensetilfellene: «jeg intervjuet dem jeg fikk tak i» er ikke et strategisk utvalg. Det er et tilgjengelighetsutvalg, og det er noe annet — det kan være forsvarlig av praktiske grunner, men da skal det stå.

En gruppe enheter som er valgt inn i utvalget nettopp fordi de ikke har den egenskapen studien handler om, slik at forskeren kan se hva som skiller.

I Christies studie av fangevoktere i leirene i Nord-Norge ⚠ består utvalget av tretti dømte og tretti ikke-dømte eller mistenkte voktere. Det andre halve utvalget er ikke et tillegg — det er selve grepet. Uten det kunne studien beskrevet dem som utøvde vold; med det kan den begynne å si hva som skiller de to gruppene fra hverandre.

Distinksjonen mot et rent beskrivende utvalg: et utvalg uten sammenligning kan svare på «hvordan er det», men ikke på «hva skiller». Mange kvalitative studier vil bare det første, og da er en sammenligningsgruppe unødvendig. Spørsmålet avgjør.

Hvor det brukes på eksamen: dette er det klareste eksempelet i pensum på at et metodisk valg er et analytisk valg. Bruk det når du skal begrunne et design — og si hva sammenligningen gjør mulig.

Poenget pensum trekker ut av Christie-studien ⚠ er ikke først og fremst hva den fant, men hvordan den er bygd: problemstillingen bestemmer hvem som skal undersøkes, hvor mange, og hva de skal settes opp mot.

Spør du hva som skiller dem som gjorde noe fra dem som ikke gjorde det, må begge grupper være i utvalget. Spør du hvordan de som gjorde det, forsto sin egen situasjon, trenger du bare den ene gruppen — men da kan du heller ikke si noe om hva som skiller.

Distinksjonen mot å velge metode først: rekkefølgen er hele fagpoenget, og den er den samme som i kap. 4.1. Her ser du den bare på et konkret opplegg.

Hvor det brukes: dette er den ryddigste måten å svare på en oppgave som ber deg sette opp et kvalitativt design. Begynn med hva spørsmålet krever, og la utvalget følge.

Materialet en studie faktisk bygger på. I Christie-studien ⚠ er datakildene ikke bare samtaler: rettsdokumenter og fangelitteratur inngår som selvstendige kilder ved siden av intervjuene.

Dette er verdt å merke seg, fordi det bryter med forestillingen om at kvalitativ metode er det samme som intervju. Et kvalitativt opplegg kan hvile helt eller delvis på materiale som allerede finnes.

Distinksjonen mellom egengenererte og foreliggende kilder: rettsdokumentene ble ikke laget for forskningens skyld, og de er derfor upåvirket av forskeren — men de er skrevet for å begrunne avgjørelser, og må leses med det for øye. Samtalene er skreddersydde, men blitt til i møtet med forskeren.

Hvor det brukes på eksamen: når du skal begrunne et design, gir flere kildetyper deg noe å skrive om: hver kilde dekker en svakhet ved en annen.

Saksdokumenter, referater, årsmeldinger, brev, retningslinjer og publiserte tekster brukt som materiale i en kvalitativ studie.

Styrken er at de er skrevet uavhengig av forskeren, at de ofte dekker lange tidsrom, og at de viser hva som ble sagt offisielt på et gitt tidspunkt — noe ingen husker riktig i ettertid.

Distinksjonen mot intervjumateriale: dokumentet kan ikke spørres. Det svarer bare på det det ble skrevet for å svare på, og tausheten i et dokument er vanskeligere å tolke enn tausheten i et intervju.

Presisering: et dokument er alltid en handling. Et referat er skrevet for noen, med et formål, og analysen må ta hensyn til det. Å lese et dokument som et nøytralt vindu mot fortiden er den vanligste feilen i dokumentbruk.

Antallet enheter i et kvalitativt opplegg bestemmes av hva problemstillingen krever, ikke av en tommelfingerregel. To hensyn trekker mot hverandre: variasjonen som må dekkes, og dybden per enhet som ressursene tillater.

Et utvalg er stort nok når nye enheter i hovedsak bekrefter mønstre som allerede er der, og når den variasjonen problemstillingen krever, faktisk er representert.

Distinksjonen mot utvalgsstørrelse i ekstensive opplegg: der er størrelsen knyttet til presisjonen i anslaget og beregnes. Her er den knyttet til dekningen av variasjon og begrunnes.

Merk: «jeg intervjuet mange, så funnene er sikrere» er et ekstensivt argument brukt i et intensivt opplegg. Riktig argument er at utvalget dekker de posisjonene problemstillingen krever.

En case er ett avgrenset tilfelle — en organisasjon, en hendelse, et lokalsamfunn — studert som en helhet, med flere kilder og over tid.

Poenget med å studere ett tilfelle grundig er ikke å si hvor vanlig det er, men å vise hvordan noe henger sammen: hvilke betingelser som var til stede, hvilken rekkefølge hendelsene kom i, og hvordan de involverte forsto situasjonen.

Distinksjonen mot et utvalg enheter: i en case er det tilfellet som er enheten, og materialet om det er mangfoldig. I et intervjuopplegg er hver person en enhet, og materialet er av samme type for alle.

Presisering om hva en case kan bære: ett godt dokumentert tilfelle kan felle en påstand om at noe alltid skjer. Det er en fullverdig vitenskapelig gevinst, og den forutsetter ingen generalisering.

De antakelsene, begrepene og erfaringene forskeren har med seg inn i feltet, og som styrer hva hun legger merke til og hvordan hun tolker det.

Forforståelsen kan ikke fjernes. Det er den som gjør at forskeren i det hele tatt ser noe som interessant. Kravet er derfor ikke å være uten den, men å gjøre rede for den, slik at leseren kan vurdere hva den kan ha gjort med tolkningene.

Distinksjonen mot fordommer i dagligtale: forforståelse er et nøytralt analytisk begrep om et uunngåelig utgangspunkt, ikke en anklage. Det er nettopp derfor den skal beskrives og ikke benektes.

Hvor det brukes: dette er den kvalitative parallellen til å oppgi målefeil i et ekstensivt opplegg. En besvarelse som nevner forforståelsen og sier hva den kan ha gjort, viser metodisk modenhet.

Forskeren er selv redskapet i et intensivt opplegg, og hvem hun er i feltets øyne — utenforstående, kollega, kontrollør, student — påvirker hva hun får tilgang til.

Rollen kan sjelden velges fritt. Den tildeles av feltet, og den kan endre seg underveis: den som først ble møtt med forsiktighet, kan etter noen uker bli fortalt ting ingen ville sagt første dagen.

Distinksjonen mot en feilkilde som skal fjernes: rollen kan ikke nulles ut, og et opplegg som later som om forskeren ikke er der, beskriver ikke virkeligheten mer nøyaktig. Det skjuler bare virkningen.

Presisering: rollen har også en etisk side, som behandles i kap. 5.2. Her er poenget rent metodisk: rollen er en betingelse for materialet og skal derfor beskrives.

Å få lov til å være der, snakke med folk og se det som skjer. Tilgang gis som regel av noen som har myndighet til det, og den kan trekkes tilbake.

Den som åpner døren, former også hva forskeren møter: er hun introdusert av ledelsen, blir hun ofte lest som ledelsens utsending, og enkelte forhold vil da ikke bli nevnt.

Distinksjonen mot rekruttering av informanter: tilgang gjelder feltet, rekruttering gjelder den enkelte. Begge deler kan skape systematisk skjevhet i materialet, og begge skal derfor beskrives.

Hvor det brukes på eksamen: dette er et konkret, troverdig forbehold å ta med når du skal si hva et design ikke fanger — og det virker langt mer gjennomtenkt enn den generelle setningen om at «utvalget er lite».

Hvordan de enkelte deltakerne faktisk blir spurt, og av hvem. Rekruttering er noe annet enn utvalgskriteriene: kriteriene sier hvem som burde være med, rekrutteringen avgjør hvem som blir det.

Går henvendelsen gjennom en leder, får forskeren dem lederen peker på. Går den ut som en åpen invitasjon, får hun dem som har mest å si om saken. Begge deler gir systematiske skjevheter, og de peker i hver sin retning.

Distinksjonen mot frafall i ekstensive opplegg: i et skjemaopplegg kan frafallet ofte tallfestes. Her kan det bare beskrives — men det skal beskrives, og det er nettopp beskrivelsen som gjør forbeholdet troverdig.

Hvor det brukes: dette gir deg en konkret setning om hva designet ikke fanger, og konkrete forbehold teller langt mer enn den generelle setningen om at utvalget er lite.

Å tolke det noen sier i lys av situasjonen det ble sagt i: hvem som spurte, hva som ble sagt rett før, hvem andre som var til stede, og hva som står på spill for den som svarer.

Et utsagn løsrevet fra sammenhengen kan bety nesten hva som helst. Det er derfor et kvalitativt materiale ikke kan behandles som en samling påstander som skal telles.

Distinksjonen mot å tolke fritt: kontekstualisering er en disiplin, ikke en frihet. Tolkningen skal kunne begrunnes i materialet, og alternative lesninger skal nevnes der de er rimelige.

Hvor det brukes: dette er kjernen i Wikans poeng om at et forhold må forstås i sin livssammenheng ⚠ — og det er et argument du kan bruke mot en for rask oversettelse av kvalitative funn til tall.

Kravet om at alle valg fra materiale til konklusjon skal være dokumentert: hvordan utvalget ble til, hvilke temaer som styrte samtalene, hvordan materialet ble sortert, og hvilke tolkninger som ble forkastet.

Dette er den kvalitative parallellen til reproduserbarhet. Studien kan ikke gjentas identisk, siden materialet ble til i møter som ikke lar seg gjenskape — men resonnementet kan etterprøves.

Distinksjonen mot å publisere materialet: gjennomsiktighet gjelder veien gjennom materialet, ikke materialet selv. Å legge fram hele intervjuutskrifter ville dessuten kollidert med kravet om konfidensialitet, som behandles i kap. 5.2.

Hvor det brukes: når noen hevder at kvalitative studier «ikke kan etterprøves», er dette svaret — de kan etterprøves, men på resonnementet og dokumentasjonen.

Et intensivt materiale kan ikke bære en statistisk generalisering. Det det kan bære, er tre andre ting: en begrunnet vurdering av overførbarhet, en utvidelse av begrepsapparatet som andre studier kan bruke, og et moteksempel som viser at noe som ble antatt å gjelde alltid, ikke gjør det.

Det tredje er lett å undervurdere. Ett godt dokumentert tilfelle er nok til å felle en påstand om at noe alltid skjer — og det er en helt legitim vitenskapelig gevinst.

Distinksjonen mot statistisk generalisering: den siste sier hvor utbredt noe er, med beregnet usikkerhet, og krever et utvalg trukket for det formålet. Ingen økning i antall intervjuer gir den egenskapen.

Hvor det brukes på eksamen: dette er svaret på drøftingsspørsmålet om man kan generalisere fra et kvalitativt materiale. Svaret er ikke ja eller nei, men «ikke statistisk, men på tre andre måter» — og det er en langt sterkere besvarelse.