6.2 Komparative fortrinn — Ricardo, merkantilisme og frihandel

Poenget er at gevinsten ikke krever noen ny teknologi eller nye ressurser. Den kommer av omfordelingen alene: samme antall arbeidstimer, samme kunnskap, mer produsert til sammen.

Distinksjonen mot en vanlig misforståelse: spesialisering betyr ikke at et land bare kan produsere én ting. I praksis er den delvis, og det er nok til at gevinsten oppstår. Det er dette den økonomiske liberalismen fra kap. 1.3 bygger sitt positivsum-syn på.

Et land har absolutt fortrinn i en vare når det kan produsere den med mindre ressursbruk enn et annet land — færre arbeidstimer, mindre råstoff, lavere kostnad per enhet.

Dette er den intuitive størrelsen, og den gir riktig svar i ett bestemt tilfelle: når hvert land er best på hver sin vare. Da er det lett å se at begge tjener på å bytte.

Distinksjonen mot komparativt fortrinn er kapitlets hele poeng, og den forveksles hyppig. Absolutt fortrinn sammenligner to land på samme vare. Komparativt fortrinn sammenligner to varer innenfor samme land. Det er to helt ulike regnestykker, og bare det andre svarer på spørsmålet om hvem som bør produsere hva.

Det er verdt å merke seg at autarki også har vært et politisk mål. Ønsket om å gjøre seg uavhengig av andres leveranser er en gjenganger i merkantilistisk og sikkerhetspolitisk tenkning, og det er ikke irrasjonelt: avhengighet er en sårbarhet.

Distinksjonen mot proteksjonisme: proteksjonisme er å skjerme deler av egen produksjon mot konkurranse. Autarki er å avskaffe avhengigheten helt. Nesten all praktisk politikk ligger et sted mellom ytterpunktene, og striden gjelder hvor.

Legg merke til at kostnaden ikke måles i penger her, men i den andre varen. Det er derfor begrepet virker like godt uansett hvilke priser og valutaer landene har, og det er derfor det egner seg til å sammenligne land som ellers er svært ulike.

Distinksjonen mot ressursbruk: ressursbruken sier hvor mange timer noe tar. Alternativkostnaden sier hva de timene kunne blitt til i stedet. To land kan bruke like mange timer på en vare og likevel ha helt ulik alternativkostnad, fordi de er ulikt gode på alt det andre.

Et land har komparativt fortrinn i den varen det produserer med lavest alternativkostnad, altså der det gir opp minst av noe annet. Ricardos innsikt er at spesialisering etter komparativt fortrinn gir gevinst for begge parter — også når det ene landet er absolutt best på alt.

Formuleringen som må sitte, er denne: et land bør spesialisere seg der det gir opp minst, ikke nødvendigvis der det er best. Den korte varianten «land bør produsere det de er best til» er den klassiske flate definisjonen, og den er feil: den gjør komparativt fortrinn til et annet ord for absolutt fortrinn.

Distinksjonen mot absolutt fortrinn, i én setning: absolutt fortrinn sammenligner to land på samme vare, komparativt fortrinn sammenligner to varer innenfor samme land. Et land kan mangle absolutt fortrinn i alt og likevel ha komparativt fortrinn i noe — for alternativkostnadene i et land kan umulig være høyest i begge varer samtidig.

Det følger av en enkel test: et land går ikke med på et bytte som er dårligere enn å lage varen selv. Ligger bytteforholdet innenfor intervallet, er begge bedre stilt enn i autarki; ligger det utenfor, er den ene bedre tjent med å produsere selv.

Her ligger det politiske i modellen. Læren sier at begge tjener, men den sier ikke hvordan gevinsten fordeles mellom dem — det avgjøres av hvor i intervallet bytteforholdet lander, og det avhenger av forhandlingsstyrke og markedsmakt. Fordelingen av gevinsten er altså et maktspørsmål modellen ikke besvarer, og det er en av de mest treffende innvendingene fra realistisk og merkantilistisk hold.

At handelen er positivsum, betyr at den samlede produksjonen blir større, slik at begge land kan komme bedre ut enn i autarki. Det er en påstand om summen, ikke om noen enkelt part.

Presiseringen er viktig fordi den ofte glir. Fra «begge land kan komme bedre ut» følger ikke «alle i begge land kommer bedre ut», og heller ikke «begge kommer like mye bedre ut». Begge de to slutningene er vanlige, og begge er gale.

Distinksjonen mot merkantilismens nullsum: merkantilismen bestrider ikke nødvendigvis at summen kan øke. Den bestrider at summen er det relevante målet, og setter statens relative styrke i sentrum i stedet. Uenigheten gjelder altså målestokken, ikke regnestykket — og det er en langt mer presis framstilling av striden enn å si at den ene tror på handel og den andre ikke.

Innenfor hvert land skaper spesialisering vinnere og tapere. De næringene som utvider, trenger flere folk og betaler bedre; de som møter ny konkurranse, krymper. De som arbeider i den krympende næringen, kan ikke uten videre flytte over — kompetanse, bosted og alder står i veien.

Dette er ikke en innvending mot modellen, men en påminnelse om hva den forutsetter: at ressursene lar seg flytte. Jo tregere omstillingen er, desto større og mer langvarige er tapene, og desto sterkere er den politiske motstanden.

Koblingen til kap. 6.1 er direkte: det er dette embedded liberalism svarer på. Åpenheten ble politisk mulig fordi taperne ble fanget opp av nasjonale ordninger. Uten dem er læren om komparative fortrinn korrekt og politisk uspiselig samtidig.

Modellen er enkel med vilje, og forutsetningene er verdt å kunne, fordi de er der de fleste innvendinger fester seg. Fire er sentrale.

(1) Ressursene lar seg flytte innenfor landet, men ikke mellom land.
(2) Produktiviteten er gitt og endrer seg ikke av at landet spesialiserer seg.
(3) Det finnes ingen skalafordeler som gjør at den som allerede er stor, blir stadig billigere.
(4) Fordelingen innad i landet er ikke en del av regnestykket.

Merk hvordan innvendingene følger av forutsetningene, én for én. Trege omstillinger angriper punkt 1. Infant-industry-argumentet angriper punkt 2: produktivitet kan bygges, og da er dagens fortrinn ikke morgendagens. Skalafordeler angriper punkt 3 og gir en grunn til at den første til å komme i gang, kan bli værende først. Og fordelingskritikken angriper punkt 4. Å kunne knytte hver innvending til den forutsetningen den treffer, er et sikkert pluss-punkt.

Dette angriper forutsetning 3 i modellen, og virkningen er politisk interessant: den som kom i gang først, kan bli billigst uten å ha vært best i utgangspunktet. Fortrinnet er da et resultat av rekkefølgen, ikke av naturgitte forhold.

Distinksjonen mot komparativt fortrinn i ren form: i den rene modellen er fortrinnene faste trekk ved landene. Med skalafordeler er de delvis noe som skapes underveis — og da blir spørsmålet om hvem som skal produsere hva, et spørsmål om politikk og ikke bare om regning. Det er samme angrepspunkt som infant-industry-argumentet, fra en annen kant.

Begge navnene brukes ofte som skjellsord av motparten, og det er verdt å motstå. I en besvarelse skal begge posisjonene gjengis slik en tilhenger ville formulert dem: frihandel som en ordning som gir mer for mindre og binder land sammen, proteksjonisme som en ordning som verner arbeidsplasser, lokalsamfunn og evnen til å forsyne seg selv.

Distinksjonen mot tradisjonene: frihandel og proteksjonisme er politiske standpunkter; økonomisk liberalisme og merkantilisme er analytiske tradisjoner med hvert sitt begrepsapparat. Å blande de to nivåene gjør at drøftingen blir en meningsutveksling i stedet for en analyse — og boka tar ikke stilling i selve stridsspørsmålet.

Derfor er merkantilismens spørsmål ikke «tjener vi på dette», men «tjener vi mer eller mindre enn de andre, og på hvilke felter». En avtale som gir begge parter gevinst, men den ene tre ganger så mye, kan da være en dårlig avtale.

Distinksjonen mot en karikert lesning: merkantilismen er ikke uvitenhet om gevinstene ved handel. Den er en annen målestokk, forankret i et syn på at stater konkurrerer også når de handler. Koblingen til realismens relative gevinster fra kap. 1.1 er direkte — det er den samme logikken, anvendt på økonomifeltet.

Argumentet er sterkere enn det ofte framstilles, fordi det angriper en presis forutsetning i modellen: at produktiviteten er gitt. Er produktivitet noe som bygges opp gjennom erfaring, er dagens komparative fortrinn ikke en naturgitt størrelse, men et resultat av tidligere valg — og da er det et politisk spørsmål hvilke fortrinn landet skal ha om tjue år.

Distinksjonen mot ren proteksjonisme: infant-industry-vernet er i argumentets egen form midlertidig og målrettet. Motargumentet er nettopp at det sjelden blir det: den vernede næringen får både interesse av og evne til å beholde vernet, og et vern som aldri avvikles, gir varig ineffektivitet. Begge posisjonene er reelle, og en drøfting skal ha begge.

Et land som spesialiserer seg, blir avhengig av å kunne kjøpe det det ikke lenger lager selv. I normale tider er det uproblematisk. I kriser, konflikter og ved brudd i forsyningslinjer er det en sårbarhet, og den kan utnyttes politisk av den som leverer.

Dette er et argument om sikkerhet, ikke om effektivitet, og det er derfor det ikke lar seg avvise med henvisning til regnestykket. Et land som velger å beholde en næring det taper på økonomisk, kan gjøre det fordi det verdsetter uavhengighet på det feltet høyere enn gevinsten.

Motposisjonen er like reell og skal med: gjensidig avhengighet gjør også at brudd blir dyrt for begge parter, og kan derfor virke dempende på konflikt. Hvilken av de to virkningene som dominerer, er et empirisk spørsmål som varierer med varen og med hvor mange alternative leverandører som finnes — og det er en langt mer presis formulering enn å si at avhengighet er farlig eller trygt i seg selv.

Anvendelsen er skarpest der varene har militær eller teknologisk betydning. Der kan et land ha grunn til å avstå fra en gevinst det ellers ville tatt, fordi motpartens gevinst er større og på et felt som betyr noe for styrkeforholdet.

Distinksjonen mot absolutte gevinster er den samme som i kap. 1.1, og den er kjernen i hvorfor realismen og den økonomiske liberalismen leser samme avtale ulikt. Det er ikke uenighet om tallene, men om hvilken kolonne man leser.

Vaksinen er to spørsmål etter regnestykket: hvem får gevinsten, og hvem kan stanse ordningen? Et svar som kan navngi en interesse på hver side, har den politiske koblingen. Et som bare har varer og timer, har den ikke.

For den økonomiske liberalismen er komparative fortrinn selve begrunnelsen for et åpent handelssystem: gevinsten er reell, den krever ingen nye ressurser, og den finnes også mellom svært ulike land. Gevinstene leses som absolutte — alle kan komme bedre ut enn de var.

Den sterkeste versjonen av posisjonen erkjenner fordelingsproblemet i stedet for å overse det: gevinsten er stor nok til at taperne kan kompenseres, og det er en oppgave for politikken innenlands, ikke en grunn til å stenge grensene.

Distinksjonen mot realismen som perspektiv: liberalismen sammenligner med situasjonen uten handel. Realismen sammenligner med motparten. Det er ulikt sammenligningsgrunnlag, ikke ulik regneferdighet.

For realismen er handelsmønsteret et spørsmål om hvem det styrker mest. Perspektivet er ikke mot handel, men mot å bedømme handel uten å se på styrkeforholdet: en avtale som gir motparten et forsprang på et felt som betyr noe, er en dårlig avtale selv om den også gir egen gevinst.

Den sterkeste versjonen er avgrenset og dermed skarpere: relative gevinster betyr mest der varene har militær eller teknologisk betydning, og lite for vanlige forbruksvarer. En realist trenger ikke hevde at alle handelsavtaler er farlige.

Distinksjonen mot merkantilismen: merkantilismen er en økonomisk-politisk tradisjon med anbefalinger om hva staten bør gjøre. Realismen er et analytisk perspektiv på hvorfor stater handler som de gjør. Logikken om relative gevinster er felles; sjangeren er ulik.

For konstruktivismen er det påfallende hvordan komparative fortrinn er blitt en selvfølgelighet i store deler av den økonomisk-politiske samtalen: en innsikt som er over to hundre år gammel, brukes som utgangspunkt man må argumentere seg bort fra, ikke som ett argument blant flere.

Perspektivet spør også hvordan et land oppfatter seg selv som handelsnasjon — hvilke næringer det regner som «sine» og derfor verner uansett hva regnestykket sier. Det forklarer politikk som verken den liberale eller den merkantilistiske lesningen fanger godt.

Distinksjonen mot de to andre: de to andre er uenige om hva som lønner seg og for hvem. Konstruktivismen spør hvor forestillingen om hva som lønner seg, kommer fra — og det er et annet spørsmål, ikke et tredje svar på det samme.

Perspektivet ser gevinsten godt og fordelingen dårlig. At summen øker, sier ingenting om hvem som får hva, og perspektivet har derfor vanskelig for å forklare hvorfor motstanden mot åpenhet er sterk også i land som samlet sett tjener på den.

Blindsonen er skarpest der omstillingen er treg: modellen forutsetter at ressursene flyttes, og der de ikke flyttes, er den samlede gevinsten en dårlig beskrivelse av hva folk faktisk opplever.

Perspektivet ser styrkeforholdet godt og den samlede gevinsten dårlig. En politikk som konsekvent avstår fra gevinster fordi motparten vinner mer, gjør landet fattigere over tid — og fattigdom er også en maktpolitisk svakhet.

Blindsonen er også empirisk: perspektivet forutsetter at økonomisk gevinst omsettes i politisk innflytelse, uten alltid å si hvor raskt eller på hvilke felter det faktisk skjer.

Perspektivet forklarer godt hvorfor bestemte næringer regnes som umistelige, og svakt når forestillingen gir etter for regnestykket. Næringer som lenge var vernet av identitetsgrunner, er også blitt avviklet når kostnaden ble stor nok, og perspektivet sier lite om hvor den terskelen går.

Det er en prediksjonssvakhet, ikke en logisk feil.

Statsnivået peker på hvem som vinner og taper innenlands, på næringsstrukturen og på hvor godt organisert de utsatte gruppene er. Nivået forklarer variasjonen godt: hvorfor to land med samme regnestykke fører ulik handelspolitikk.

Individnivået peker på beslutningstakernes egne oppfatninger av hva som lønner seg, og på om de tror mest på gevinsten eller på sårbarheten. Nivået forklarer enkeltvedtak, og lite av de store linjene.

I et langsvar om frihandel og proteksjonisme bør statsnivået bære drøftingen — det er der interessene sitter — mens systemnivået bærer den redegjørende delen. Å si hvorfor du velger som du gjør, er Akse 4.

Form 1: komparativt fortrinn uten alternativkostnad. «Land bør produsere det de er best til.» Setningen er den flate definisjonen, og den beskriver absolutt fortrinn.

Form 2: absolutt og komparativt fortrinn brukt om hverandre. Å regne riktig og likevel kalle resultatet feil ting koster like mye som å regne galt.

Vaksinen er én setning du kan utenat: absolutt fortrinn sammenligner to land på samme vare, komparativt fortrinn sammenligner to varer innenfor samme land. Skriver du den setningen, har du samtidig vist begge begrepene og distinksjonen mellom dem.