1.3 ¿De dónde eres? - Hvor kommer du fra

«Og hvor kommer du fra?»

Du står på en internasjonal språkleir, og rundt deg summer det av stemmer fra hele verden. En jente kommer bort, smiler og spør: «¿De dónde eres?». Hvor kommer du fra? Det er nesten alltid det andre spørsmålet folk stiller når de møter noen nye -- rett etter navnet.

I dette kapittelet lærer du å snakke om land og nasjonaliteter. Du blir kjent med spansktalende land over hele verden, og du møter et av spanskens aller viktigste verb: ser (å være). Men det mest spennende er en grammatikkregel som kanskje overrasker deg -- at ordet for nasjonaliteten din faktisk skifter form ut fra om du er gutt eller jente. La oss finne ut hvordan.

Land og verbet ser

Spansk snakkes som offisielt språk i hele 20 land. De fleste ligger i Latin-Amerika -- som México, Argentina, Colombia, Perú, Chile, Cuba, Venezuela, Ecuador og Guatemala -- pluss España i Europa og lille Ekvatorial-Guinea i Afrika. Og selv om du ikke skal snakke spansk om Norge til daglig, er det greit å vite at hjemlandet ditt heter Noruega. Andre land du møter ofte, er Estados Unidos (USA), Inglaterra (England), Francia, Alemania (Tyskland), Brasil, China og Japón.

For å fortelle hvor du kommer fra, trenger du verbet ser (å være) og det lille ordet de (fra). Spørsmålet lyder ¿De dónde eres? til en venn, eller høflig ¿De dónde es usted?. Og du svarer med Soy de... + landet: «Soy de Noruega» (jeg er fra Norge), «Soy de España» (jeg er fra Spania).

Ser er et uregelmessig verb -- og et av de aller viktigste i hele språket. Du bruker det blant annet om opprinnelse, nasjonalitet og faste egenskaper. I presens bøyes det slik: yo soy, tú eres, él/ella/usted es, nosotros somos og ellos/ellas/ustedes son. Med dette på plass kan du si «Soy de Noruega», «Ella es de España» og «Nosotros somos de Chile».

Nasjonaliteter som skifter form

Nå kommer den store oppdagelsen. På spansk bøyes nasjonalitetsadjektiver etter kjønn. Det betyr at ordet for «spansk» ikke er ett ord, men to: en hankjønnsform og en hunkjønnsform. De fleste ender på -o for gutter og -a for jenter. Så Carlos es español, men María es española. En gutt fra Mexico er mexicano, en jente derfra mexicana. Slik fortsetter det: argentino/argentina, colombiano/colombiana, peruano/peruana, chileno/chilena, cubano/cubana, og for oss: noruego/noruega.

Ikke alle adjektiver følger -o/-a-mønsteret. Noen ender på -e og er da like for begge kjønn, som estadounidense (amerikansk). Andre ender på konsonant, og da legger hunkjønnsformen til en -a: inglés/inglesa (engelsk), francés/francesa (fransk), alemán/alemana (tysk). Og en viktig detalj som ofte glemmes: nasjonaliteter skrives med liten forbokstav på spansk, i motsetning til på norsk.

Det fine er at du nå har to måter å fortelle hvem du er. Du kan si Soy de España (jeg er fra Spania) med preposisjonen de + land, eller Soy española (jeg er spansk) med nasjonalitetsadjektivet. Begge er korrekte -- men husk: bruker du adjektivet, må det samsvare med ditt eget kjønn. En jente fra Norge sier «Soy noruega», en gutt «Soy noruego». Og i flertall legger adjektivet til -s eller -es: «Ellos son alemanes», «Nosotras somos noruegas».

Oppsummering

Nå kan du fortelle hvor du kommer fra. Du kjenner navnene på de spansktalende landene og andre viktige land, og du vet at Norge heter Noruega. Du spør med ¿De dónde eres? og svarer med Soy de... + land, takket være verbet ser (soy, eres, es, somos, son), et av de viktigste verbene i spansk.

Du har også gjort den store oppdagelsen at nasjonalitetsadjektiver bøyes etter kjønn: español/española, noruego/noruega, og at noen ender på -e (like for begge) eller konsonant (med -a i hunkjønn). Du vet at de skrives med liten bokstav, at de legger til -s eller -es i flertall, og at du kan velge mellom «Soy de Noruega» og «Soy noruega/noruego» -- så lenge adjektivet samsvarer med ditt eget kjønn.