5.7 Det globale samfunnet – utvikling og ulikhet

En verden av forskjeller

I ett land lever folk i gjennomsnitt over 80 år; i et annet under 60. Noen barn har gratis skole og helsetjeneste; andre mangler rent vann. Verden er preget av enorme forskjeller i levestandard, helse og velstand. Hvorfor er det slik? Hva forklarer global ulikhet, og hva kan gjøres?

I dette kapittelet skal vi undersøke den globale fordelingen av ressurser, presentere sentrale utviklingsteorier, og se på bærekraftig utvikling og FNs bærekraftsmål. Dette er et felt med dype faglige og politiske uenigheter, der ulike perspektiver gir svært forskjellige analyser og løsningsforslag.

Nord-sør-dimensjonen og global ulikhet

Nord-sør-dimensjonen er en betegnelse på den globale ulikheten mellom rike industrialiserte land (i Nord-Amerika, Europa og deler av Øst-Asia) og fattigere land (i Afrika, Sør-Asia og Latin-Amerika). Betegnelsen er geografisk upresis -- Australia tilhører for eksempel «nord» -- men brukes som en kortform. Tidligere brukte man «utviklingsland» og «utviklede land», men disse er kritisert for å antyde at alle samfunn følger samme utviklingsvei.

Global ulikhet er enorm: de rikeste 10 prosentene kontrollerer over 75 prosent av verdens formue. Men bildet er mer nyansert enn et enkelt skille. Mange land er i en mellomposisjon, og Kina, India og Brasil har opplevd kraftig vekst og fattigdomsreduksjon. Hans Rosling og Gapminder dokumenterte at verden har gjort store fremskritt -- andelen i ekstrem fattigdom har falt dramatisk, barnedødeligheten har sunket -- men fremgangen er ujevnt fordelt.

To teorier om global ulikhet

Hvordan forklare global ulikhet? To hovedteorier gir helt ulike svar. Moderniseringsteorien, dominerende fra 1950-tallet, forklarer ulikhet med at samfunn befinner seg på ulike stadier i en felles utviklingsprosess. Fattige land er «underutviklet» fordi de ennå ikke har gjennomgått moderniseringen som vestlige land har. Walt Rostows stadiemodell beskrev fem stadier fra «det tradisjonelle samfunn» til «masseforbrukets tidsalder». Teorien vektlegger interne faktorer -- institusjoner, kultur, teknologi -- og ser vestlig utvikling som modell. Den er kritisert for etnosentrisme og for å overse kolonialismens rolle.

Avhengighetsteorien (dependencia) gir motsatt forklaring: fattige land er ikke «underutviklet» fordi de ikke har modernisert seg, men fordi de har blitt aktivt underutviklet gjennom kolonialisme og urettferdige handelsstrukturer. Andre Gunder Frank kalte det «utvikling av underutvikling». Immanuel Wallersteins verdenssystemteori deler verden inn i kjerne, semiperiferi og periferi: kjernen kontrollerer kapital og teknologi, periferien leverer billige råvarer, og semiperiferien (Brasil, Tyrkia, Kina) er en mellomposisjon som kan bevege seg oppover eller nedover. Avhengighetsteorien er kritisert for å undervurdere fattige lands handlingsrom og for å ha vanskelig for å forklare suksessen til land som Sør-Korea.

Bærekraftig utvikling og bistandsdebatten

Bærekraftig utvikling ble popularisert gjennom Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles framtid» (1987), ledet av Gro Harlem Brundtland. Den definerte begrepet som «utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov» -- og kobler økonomisk utvikling, sosial rettferdighet og miljøhensyn. I 2015 vedtok FN 17 bærekraftsmål som skal nås innen 2030, fra å utrydde fattigdom og sult til klimatiltak og global samarbeid. Det er debatt om de er realistiske og om de tar tilstrekkelig tak i strukturelle årsaker til ulikhet.

Et sentralt stridsspørsmål er om bistand virker. Jeffrey Sachs argumenterer for at fattige land er fanget i en «fattigdomsfelle» og at en massiv økning i bistand -- en «big push» -- kan bryte sirkelen. William Easterly er kritisk: han skiller mellom «planleggere» (som designer løsninger ovenfra) og «søkere» (som finner løsninger nedenfra), og mener bistand styrt ovenfra sjelden virker fordi den ignorerer lokale forhold. Dambisa Moyo går lengst i «Dead Aid» (2009): hun mener vestlig bistand til Afrika har skadet utviklingen gjennom avhengighet og korrupsjon. Norge er en av verdens største bistandsgivere per innbygger.

Avkolonisering av kunnskap og Norges rolle

De siste tiårene har en bevegelse for avkolonisering av kunnskap utfordret den vestlige dominansen i akademia. Den argumenterer for at mye av det som anses som «universell» kunnskap er produsert fra et vestlig perspektiv, og at kunnskapstradisjoner fra Afrika, Asia og urfolkssamfunn er marginalisert. Edward Said la grunnlaget med «orientalisme» (1978), og postkolonialismen studerer de kulturelle og økonomiske ettervirkningene av kolonialisme. Debatten er kontroversiell: tilhengere mener det handler om intellektuell rettferdighet, kritikere frykter relativisme.

Norge har en særegen posisjon: som et av verdens rikeste land, med Oljefondet, har vi både ressurser og forpliktelser. Norsk utviklingspolitikk har vektlagt fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter og fredsbygging. Samtidig reiser Norges rolle som stor olje- og gassnasjon kritiske spørsmål om klimarettferdighet -- vi tjener store inntekter på fossil energi som rammer fattige land hardest. Norge beskytter også eget landbruk med høye tollsatser, noe som kan oppfattes som inkonsistent med kravene om markedsåpning overfor fattige land.

Oppsummering

Global ulikhet er et sentralt sosiologisk tema. Nord-sør-dimensjonen beskriver det overordnede mønsteret, selv om bildet er nyansert. Moderniseringsteorien forklarer fattigdom med interne faktorer og ser vestlig utvikling som modell, mens avhengighetsteorien og Wallersteins verdenssystemteori peker på historisk utnyttelse og maktstrukturer. Bærekraftig utvikling kobler økonomi, rettferdighet og miljø, og FNs 17 bærekraftsmål gir en ambisiøs ramme. Bistandsdebatten mellom Sachs, Easterly og Moyo viser dype uenigheter om hva som virker, mens avkolonisering av kunnskap og spørsmålet om Norges globale ansvar minner oss om at global utvikling også berører oss direkte.