5.7 Det globale samfunnet – utvikling og ulikhet

Verden er preget av enorme forskjeller i levestandard, helse, utdanning og økonomisk velstand. Mens noen land har oppnådd høy grad av materiell velstand, lever milliarder av mennesker i fattigdom. Hvorfor er det slik? Hva kan forklare global ulikhet, og hva kan gjøres for å redusere den? I dette kapittelet undersøker vi den globale fordelingen av ressurser og muligheter, presenterer sentrale utviklingsteorier som tilbyr ulike forklaringer på global ulikhet, og ser på arbeidet med bærekraftig utvikling og FNs bærekraftsmål. Det er viktig å understreke at dette er et felt med dype faglige og politiske uenigheter, og at ulike teoretiske perspektiver gir svært forskjellige analyser og løsningsforslag.

Global ulikhet har mange dimensjoner. Økonomisk sett kontrollerer de rikeste 10 prosentene av verdens befolkning over 75 prosent av verdens samlede formue. Inntektsgapet mellom de rikeste og fattigste landene er enormt: gjennomsnittsinntekten i de rikeste landene er mange titalls ganger høyere enn i de fattigste. Helsemessig er forventet levealder over 80 år i mange rike land, men under 60 i flere afrikanske land. Barnedødeligheten i de fattigste landene er mange ganger høyere enn i de rikeste. Utdanningsmessig mangler millioner av barn i fattige land tilgang til grunnutdanning.

Samtidig er bildet mer nyansert enn et simpelt skille mellom «rike» og «fattige» land. Mange land befinner seg i en mellomposisjon. Kina, India, Brasil og flere andre folkerike land har opplevd kraftig økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon de siste tiårene. Ulikhet eksisterer også innenfor land – noen av verdens rikeste og fattigste mennesker bor i samme land.

Hans Rosling og Gapminder-stiftelsen har bidratt til å nyansere forestillingene om global ulikhet. Rosling dokumenterte at verden har gjort betydelige fremskritt: andelen mennesker i ekstrem fattigdom har falt dramatisk, barnedødeligheten har sunket, og utdanningsnivået har steget globalt. Likevel gjenstår store utfordringer, og fremgangen er ujevnt fordelt.

Moderniseringsteorien, som var dominerende i vestlig utviklingstenkning fra 1950-tallet, hevder at fattige land er «underutviklet» fordi de ennå ikke har gjennomgått den moderniseringsprosessen som vestlige land har vært gjennom. Løsningen er derfor å følge vestlig utviklingsmodell: industrialisering, urbanisering, utdanning, demokrati og markedsøkonomi.

Moderniseringsteoriens styrker inkluderer at den peker på viktige faktorer som utdanning, institusjonell kvalitet og teknologisk utvikling. Den har også en viss empirisk støtte: flere land i Øst-Asia (Sør-Korea, Taiwan, Singapore) har fulgt en industrialiseringsvei som har mye til felles med vestlig utvikling.

Moderniseringsteorien har imidlertid blitt utsatt for omfattende kritikk. For det første kritiseres den for etnosentrisme – at den fremstiller vestlig utvikling som universell norm og andre samfunn som «bakstreverske». For det andre overser den den historiske konteksten: mange fattige land ble systematisk utnyttet gjennom kolonialisme, noe som i seg selv har bidratt til underutvikling. For det tredje har den en tendens til å plassere «skylden» for fattigdom hos de fattige landene selv, uten å ta tilstrekkelig hensyn til internasjonale maktstrukturer.

I dag er moderniseringsteorien i sin opprinnelige form i stor grad forlatt i akademia, men elementer fra den lever videre i politiske debatter om utviklingshjelp og økonomisk reform.

Avhengighetsteorien oppstod på 1960- og 1970-tallet som en kritikk av moderniseringsteorien, med utgangspunkt i erfaringene fra Latin-Amerika og Afrika. Kjerneargumentet er at det globale økonomiske systemet er strukturert slik at det systematisk overfører ressurser og verdi fra fattige land (periferien) til rike land (kjernen).

Historisk skjedde dette gjennom direkte kolonial utnyttelse – utvinning av råvarer, slavehandel og tvungen innordning i det koloniale økonomiske systemet. I postkolonial tid fortsetter ifølge avhengighetsteoretikerne denne utnyttelsen gjennom urettferdige handelsvilkår, gjeldsbyrder, teknologisk avhengighet og ulike maktforhold i internasjonale institusjoner.

Immanuel Wallersteins verdenssystemteori utvider perspektivet og deler verden inn i kjerne, semiperiferi og periferi. Kjerneladene kontrollerer kapital, teknologi og politisk makt. Semiperiferiene (for eksempel Brasil, Tyrkia, Kina) befinner seg i en mellomposisjon og kan bevege seg oppover eller nedover. Periferiene leverer billige råvarer og arbeidskraft.

Avhengighetsteorien har blitt kritisert for å undervurdere fattige lands eget handlingsrom, for å være for deterministisk, og for å ha vanskelig for å forklare den økonomiske suksessen til land som Sør-Korea og Kina som har klart å bryte ut av periferien. Den har også blitt kritisert for å romantisere prekoloniale samfunn og for å tilby få konkrete løsningsforslag.

Til tross for kritikken har avhengighetsteorien bidratt med viktig innsikt om hvordan historiske maktforhold fortsetter å forme global ulikhet, og dens perspektiver lever videre i debatten om rettferdig handel, gjeldslette og reform av internasjonale institusjoner.

Begrepet bærekraftig utvikling ble popularisert gjennom Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles framtid» (1987), ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Rapporten definerte bærekraftig utvikling som «utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov». Begrepet kobler sammen økonomisk utvikling, sosial rettferdighet og miljøhensyn.

I 2015 vedtok FNs generalforsamling 17 bærekraftsmål (Sustainable Development Goals, SDG) som skal nås innen 2030. Målene dekker et bredt spekter: utrydde fattigdom (mål 1), utrydde sult (mål 2), god helse (mål 3), god utdanning (mål 4), likestilling mellom kjønnene (mål 5), rent vann (mål 6), ren energi (mål 7), anstendig arbeid og økonomisk vekst (mål 8), innovasjon og infrastruktur (mål 9), mindre ulikhet (mål 10), bærekraftige byer (mål 11), ansvarlig forbruk (mål 12), stoppe klimaendringene (mål 13), livet i havet (mål 14), livet på land (mål 15), fred og rettferdighet (mål 16), og samarbeid for å nå målene (mål 17).

Bærekraftsmålene representerer en ambisiøs global agenda, men det er betydelig debatt om de er realistiske å nå innen 2030, om de i tilstrekkelig grad tar opp strukturelle årsaker til fattigdom og ulikhet, og om de inneholder iboende spenninger – for eksempel mellom økonomisk vekst og miljøhensyn. Kritikere fra avhengighetsteoretisk perspektiv mener at bærekraftsmålene ikke utfordrer de globale maktstrukturene som produserer ulikhet. Forsvarere mener at målene gir en felles referanseramme og har bidratt til konkret handling og økt bevissthet.

Spørsmålet om hvorvidt utviklingsbistand virker, er et av de mest debatterte i utviklingspolitikken. Posisjoner spenner fra de som mener at mer og bedre bistand er nøkkelen til global fattigdomsreduksjon, til de som mener at bistand i sin nåværende form gjør mer skade enn nytte.

Jeffrey Sachs har vært en av de mest fremtredende talspersonene for økt bistand. Gjennom Millennium Villages Project forsøkte han å demonstrere at konsentrert bistand i utvalgte landsbyer kunne utløse en selvforsterkende utviklingsprosess. Prosjektet ble møtt med betydelig kritikk – blant annet for mangelfulle evalueringsmetoder og for å overvurdere bistandens transformative potensial.

William Easterly har vært en av bistandens fremste kritikere. I boken «The White Man's Burden» (2006) skiller han mellom «planleggere» (som designer omfattende utviklingsplaner ovenfra) og «søkere» (som finner løsninger gjennom prøving og feiling nedenfra). Easterly mener at bistandsindustrien er dominert av planleggere som forutsetter at eksperter i Washington eller New York vet hva fattige lokalsamfunn trenger – noe de sjelden gjør.

Dambisa Moyo, en zambisk økonom, radikaliserte bistandskritikken ytterligere i boken «Dead Aid» (2009). Moyo argumenterer for at vestlig bistand til Afrika ikke bare har mislyktes, men aktivt har skadet kontinentets utvikling ved å skape avhengighet, finansiere korrupsjon, undergrave lokale markeder og svekke institusjonell utvikling. Hun anbefaler i stedet at afrikanske land satser på internasjonal handel, utenlandske direkteinvesteringer og obligasjonsmarkedet. Moyos analyse har blitt kritisert for å overse forskjellene mellom ulike typer bistand og for å undervurdere bistandens positive effekter på helse og utdanning.

Norge er en av verdens største bistandsgivere per innbygger, med en bistandsprosent som tradisjonelt har ligget rundt eller over FNs mål om 0,7 prosent av BNI. Den norske bistandsdebatten speiler den internasjonale, med spørsmål om effektivitet, betingelser, fokusområder og forholdet mellom bistand og handel. Norad (Direktoratet for utviklingssamarbeid) evaluerer jevnlig norsk bistandsinnsats.

De siste tiårene har det vokst frem en bevegelse for «avkolonisering av kunnskap» (decolonization of knowledge) som utfordrer den vestlige dominansen i akademia og kunnskapsproduksjon. Bevegelsen argumenterer for at det meste av den kunnskapen som anses som «universell» i vestlige akademiske institusjoner, er produsert fra et bestemt vestlig perspektiv, og at andre kunnskapstradisjoner – fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og urfolkssamfunn – har blitt systematisk marginalisert.

Den postkoloniale tenkeren Edward Said la grunnlaget med sitt begrep «orientalisme» (1978) – ideen om at vestlig kunnskap om «Østen» ikke var nøytral, men tjente vestlige maktinteresser. Gayatri Spivak stilte det berømte spørsmålet «Can the Subaltern Speak?» (1988) – om de undertrykte har mulighet til å uttrykke sine perspektiver i en verden der vestlig kunnskapsproduksjon dominerer.

I sosiologien har bevegelsen ført til diskusjon om pensumlister, forskningsmetoder og teoretiske rammeverk. Kritikere peker på at sosiologisk teori domineres av europeiske og amerikanske tenkere, og at erfaringer fra det globale sør ofte bare brukes som «case-studier» for å illustrere vestlig teori, snarere enn som kilde til egen teoriutvikling. Sosiologer fra det globale sør, som Raewyn Connell (Australia/Sør) og Boaventura de Sousa Santos (Portugal/Brasil), har argumentert for «en sosiologi fra Sør» som tar utgangspunkt i perspektiver og erfaringer fra det globale sør.

Debatten om avkolonisering av kunnskap er kontroversielt. Tilhengere mener det handler om intellektuell rettferdighet og om å utvide kunnskapsgrunnlaget. Kritikere mener det kan føre til relativisme – at vitenskapelig kunnskap reduseres til «vestlig kunnskap» på linje med alle andre kunnskapstradisjoner, noe som kan undergrave vitenskapens universelle pretensjoner. Andre igjen mener at det ikke handler om å forkaste vestlig vitenskap, men om å supplere den med perspektiver som har vært systematisk oversett.

I norsk akademia har debatten blant annet handlet om pensumlistenes sammensetning, om representasjon av forskere med ulik bakgrunn, og om hvordan kunnskap om samisk kultur og urfolksperspektiver integreres i forskning og undervisning.

Norge har en særegen posisjon i det globale utviklingslandskapet. Som et av verdens rikeste land per innbygger, med store oljeinntekter forvaltet gjennom Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), har Norge både ressurser og forpliktelser i global sammenheng.

Norsk utviklingspolitikk har tradisjonelt vektlagt fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter, likestilling og fredsbygging. Norge har spilt en aktiv rolle som fredsmekler i konflikter (Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i 1993, fredsprosessen i Colombia). Bistandsbudsjettet har vært blant de høyeste i verden som andel av BNI.

Samtidig reiser Norges posisjon som stor olje- og gassnasjon kritiske spørsmål om klimarettferdighet. Norge tjener store inntekter på eksport av fossil energi, som bidrar til globale klimaendringer som rammer fattige land hardest. Kritikere peker på motsetningen mellom Norges ambisiøse klimamål hjemme og den fortsatte satsingen på olje- og gassproduksjon. Forsvarere mener at norsk gass erstatter kull i Europa og at oljeinntektene finansierer klimatiltak og bistand.

Oljefondet, som er verdens største statlige investeringsfond, investerer globalt og har innført etiske retningslinjer som utelukker selskaper involvert i blant annet våpenproduksjon, alvorlig miljøskade og brudd på menneskerettigheter. Likevel er det debatt om hvor strengt retningslinjene bør være og om fondet i tilstrekkelig grad tar hensyn til klimarisiko.

Norsk handelspolitikk har også en utviklingsdimensjon. Gjennom nulltollordningen for de minst utviklede landene og deltakelse i internasjonale forhandlinger, bidrar Norge til diskusjonen om rettferdig verdenshandel. Samtidig beskytter Norge eget landbruk med høye tollsatser, noe som kan oppfattes som inkonsistent med kravene om markedsåpning overfor fattigere land.

Disse spenningene illustrerer at global utvikling og ulikhet ikke bare er abstrakte problemstillinger, men spørsmål som berører norsk politikk og norske interesser direkte. Spørsmålet om Norges globale ansvar er et legitimt politisk stridsspørsmål der ulike perspektiver fortjener seriøs behandling.

Global ulikhet er et av de mest sentrale temaene i sosiologien. Nord-sør-dimensjonen beskriver det overordnede mønsteret av ulikhet mellom rike og fattige land, selv om bildet er mer nyansert enn et enkelt todelt skille. Moderniseringsteorien forklarer fattigdom med interne faktorer og ser vestlig utvikling som modell, mens avhengighetsteorien peker på historisk utnyttelse og internasjonale maktstrukturer. Begge perspektivene har styrker og svakheter, og en fullstendig analyse krever innsikt fra begge. Bærekraftig utvikling, som definert av Brundtland-kommisjonen, kobler økonomisk utvikling med sosial rettferdighet og miljøhensyn. FNs 17 bærekraftsmål gir en ambisiøs global ramme, men reiser også debatt om gjennomførbarhet og om de tar tilstrekkelig tak i strukturelle årsaker til ulikhet.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Nord-sør-dimensjonen: Nord-sør-dimensjonen, ofte kalt nord-sør-skillet, er en betegnelse på den globale ulikheten mellom rike industrialiserte land (primært i Nord-Amerika, Europa og…
- Moderniseringsteori: Moderniseringsteori er en utviklingsteori som forklarer global ulikhet med at ulike samfunn befinner seg på ulike stadier i en felles utviklingsprosess.
- Avhengighetsteori: Avhengighetsteori (dependencia) er en utviklingsteori som forklarer global ulikhet med strukturelle maktforhold mellom rike og fattige land.
- Bistandsdebatten: Sachs vs. Easterly: Jeffrey Sachs og William Easterly representerer to sentrale posisjoner i debatten om utviklingsbistand.
- Postkolonialisme: Postkolonialisme er et tverrfaglig akademisk felt som studerer de kulturelle, politiske og økonomiske ettervirkningene av kolonialisme.

Nøkkelbegreper