2.1 Sosialisering – primær og sekundær

Hvordan ble du den du er?

Hvorfor sier du «takk» når du får noe? Hvorfor tar du av deg skoene i gangen, venter på tur og demper sinnet ditt i bestemte situasjoner? Du tenker neppe over det -- det føles bare naturlig. Men ingenting av dette er medfødt. Du lærte det, bit for bit, fra menneskene rundt deg. Denne livslange læringen kaller sosiologene sosialisering.

Sosialisering er prosessen der individet tilegner seg kunnskapene, ferdighetene, normene og verdiene som trengs for å delta i samfunnslivet. Prosessen starter ved fødselen og fortsetter livet ut. Den er et av sosiologiens mest sentrale begreper, fordi den binder sammen individ og samfunn -- det er gjennom sosialiseringen at kultur overføres fra generasjon til generasjon. I dette kapittelet ser vi nærmere på hva sosialisering innebærer, og skiller mellom primær- og sekundærsosialisering.

Primær og sekundær sosialisering

Primærsosialiseringen er den første og mest grunnleggende fasen. Den foregår i barndommen, hovedsakelig i familien eller blant de nærmeste omsorgspersonene. Her lærer barnet språk, følelsesregulering, tillit, normer for rett og galt, og en begynnende forståelse av seg selv. Sosiologene Peter Berger og Thomas Luckmann beskrev primærsosialiseringen som den viktigste fasen, fordi den legger grunnlaget for all videre læring. Barnet kan ikke velge sine sosialiseringsagenter -- det er «født inn i» en bestemt familie, et bestemt språk og en bestemt kultur. Det barnet lærer her, oppleves som «naturlig», selv om det er kulturelt betinget. Et barn som lærer å si «takk» og ta av seg skoene i gangen, opplever dette som selvfølgelig, mens et barn i en annen kultur lærer helt andre vaner.

Sekundærsosialiseringen begynner når barnet trer inn i nye arenaer utenfor familien -- skolen, vennegrupper, fritidsaktiviteter og etter hvert arbeidslivet. Her lærer individet mer spesialiserte kunnskaper, roller og normer. Mens primærsosialiseringen er preget av sterke følelsesmessige bånd og en tatt-for-gitt-holdning, er sekundærsosialiseringen mer formell og bevisst: man kan lettere stille spørsmål ved det man lærer, og forstår at ulike arenaer har ulike regler. Barnet oppfører seg annerledes med venner enn med besteforeldre.

De viktigste sosialiseringsagentene er familien (den første og ofte mest innflytelsesrike), skolen (der man lærer å forholde seg til autoriteter og prestere etter kriterier), venner og jevnaldrende (som i ungdomsårene kan overta familiens rolle som viktigste agent), og medier. Sosiale medier som TikTok og Instagram er en kraftfull moderne sosialiseringsagent: en tenåring lærer hva som gir «likes» og sosial anerkjennelse, og tilpasser gradvis atferd og selvpresentasjon. Vi skiller også mellom formell sosialisering (planlagt læring med et bevisst formål, som undervisning) og uformell sosialisering (læring gjennom daglig samhandling, som når et barn observerer hvordan foreldrene løser konflikter).

Den sosiale konstruksjonen av virkeligheten

I 1966 ga Peter Berger og Thomas Luckmann ut «The Social Construction of Reality», en av de mest innflytelsesrike bøkene i moderne sosiologi. Hovedargumentet er at virkeligheten slik vi oppfatter den, ikke er objektivt gitt, men sosialt konstruert gjennom menneskelig samhandling. De beskrev tre sammenvevde prosesser: eksternalisering (mennesker skaper institusjoner, normer og meningssystemer gjennom handling), objektivering (disse menneskeskapte fenomenene fremstår som «objektive» og selvstendige) og internalisering (individet tar opp i seg den objektiverte virkeligheten og gjør den til sin egen).

For sosialiseringen er dette avgjørende. Primærsosialiseringen er fasen der barnet internaliserer den sosiale virkeligheten for første gang. Barnet lærer ikke bare regler, men hva som er «virkelig», «sant» og «naturlig» -- og fordi det ikke har noe sammenligningsgrunnlag, oppleves denne virkeligheten som den eneste mulige. Først gjennom sekundærsosialiseringen kan individet oppdage at det finnes alternative måter å forstå verden på. Et godt eksempel er kjønn: når foreldre kler jenter i rosa og gutter i blått, gir dukker til jenter og biler til gutter, driver de eksternalisering. Over tid blir mønstrene objektivert -- de fremstår som «naturlige» forskjeller -- og gjennom internalisering tar barna dem opp i seg. Den sosialt konstruerte virkeligheten om kjønn oppleves da som biologisk og uforanderlig, selv om den i stor grad er et produkt av sosialiseringen.

Habitus og resosialisering

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu bidro med begrepet habitus -- de dype, varige disposisjonene (vaner, smakspreferanser, kroppsholdninger, talemåter og tenkemåter) som individet tilegner seg gjennom oppvekst og sosialisering. Habitus er «den sosiale strukturen innprentet i kroppen». Den fungerer som et generativt prinsipp som styrer handlinger, valg og preferanser uten at individet er bevisst på det. En person fra overklassen har en annen habitus enn en fra arbeiderklassen: de snakker, kler seg og spiser annerledes, og har ulike holdninger til utdanning og kultur. Forskjellene er ikke bevisste valg, men resultat av ulike sosialiseringsprosesser.

Det viktige hos Bourdieu er at habitus bidrar til sosial reproduksjon -- at ulikheter overføres mellom generasjoner. Tenk på to familier ved middagsbordet: I Familie A, der foreldrene er akademikere, spises det med serviett i fanget, samtalen dreier seg om nyheter og bøker, og barna forventes å uttrykke seg i hele setninger. I Familie B, der foreldrene er håndverkere, er stemningen mer uformell. Ingen av måltidene er «bedre», men barna i Familie A tilegner seg en habitus som passer bedre med skolens forventninger. Når de senere lykkes, fremstår det som «talent» -- men det er like mye habitus ervervet gjennom sosialisering.

Sosialisering stopper ikke i voksenlivet. Noen bruker begrepet tertiærsosialisering om den sosialiseringen som skjer når man begynner i ny jobb, blir forelder eller immigrerer. Resosialisering er et sterkere begrep: prosesser der tidligere sosialisering aktivt brytes ned og erstattes med nye normer og identiteter. Det skjer ofte i det Goffman kalte totale institusjoner -- fengsler, militærleirer og klostre -- der individet frattas sin tidligere identitet gjennom uniformering og navnebytte. Men resosialisering kan også skje frivillig, som ved religiøs konvertering eller emigrasjon. Det understreker at sosialisering er en livslang prosess, og at identiteten aldri er helt fastlåst.

Oppsummering

Sosialisering er den livslange prosessen der individet tilegner seg normer, verdier og ferdigheter for å fungere i samfunnet. Primærsosialiseringen foregår i barndommen, primært i familien, og legger fundamentet. Sekundærsosialiseringen skjer på arenaer utenfor familien -- skole, venner, medier, arbeidsliv -- og er mer spesialisert og bevisst.

Berger og Luckmann viste at virkeligheten er sosialt konstruert gjennom eksternalisering, objektivering og internalisering, og at primærsosialiseringen er avgjørende fordi barnet internaliserer virkeligheten for første gang. Bourdieus begrep habitus utdyper hvordan sosialiseringen nedfeller seg i kroppen som varige disposisjoner og bidrar til sosial reproduksjon.

Sosialiseringsagenter -- familie, skole, venner, medier -- har ulik innflytelse gjennom livsløpet. Sosialisering kan være formell eller uformell, og den slutter aldri: resosialisering kan finne sted gjennom hele livet.