2.1 Sosialisering – primær og sekundær

Hvordan blir vi til de menneskene vi er? Hvorfor tenker, handler og føler vi som vi gjør? Svaret ligger i stor grad i sosialiseringsprosessen – den livslange prosessen der vi lærer normer, verdier, kunnskaper og ferdigheter som gjør oss i stand til å fungere som medlemmer av et samfunn. Sosialisering er et av de mest sentrale begrepene i sosiologien, fordi det binder sammen individ og samfunn. I dette kapittelet skal vi se nærmere på hva sosialisering innebærer, og skille mellom primær- og sekundærsosialisering.

Primærsosialiseringen er den første og mest grunnleggende fasen av sosialiseringen. Den foregår i barndommen, hovedsakelig innenfor familien eller blant de nærmeste omsorgspersonene. I denne fasen lærer barnet grunnleggende ting som språk, følelsesregulering, tillit, normer for hva som er rett og galt, og en begynnende forståelse av seg selv og sin plass i verden.

Sosiologene Peter Berger og Thomas Luckmann beskrev primærsosialiseringen som den viktigste sosialiseringsfasen, fordi den legger grunnlaget for all videre læring. Barnet har ikke mulighet til å velge sine sosialiseringsagenter – det er «født inn i» en bestemt familie, et bestemt språk og en bestemt kultur. Det barnet lærer i denne fasen, oppleves gjerne som «naturlig» og selvfølgelig, selv om det er kulturelt betinget.

Sekundærsosialiseringen begynner når barnet trer inn i nye sosiale arenaer utenfor familien – særlig skolen, vennegrupper, fritidsaktiviteter og etter hvert arbeidslivet. I denne fasen lærer individet mer spesialiserte kunnskaper, roller og normer som er knyttet til bestemte sosiale sammenhenger.

Mens primærsosialiseringen er preget av sterke følelsesmessige bånd og en tatt-for-gitt-holdning til det man lærer, er sekundærsosialiseringen mer formell og bevisst. Man kan lettere stille spørsmål ved det man lærer, og man forstår at ulike arenaer har ulike regler. For eksempel lærer et barn at det oppfører seg annerledes med venner enn med besteforeldre, og at skolen har andre regler enn hjemmet.

Familien er den første og ofte mest innflytelsesrike sosialiseringsagenten. Det er i familien barnet lærer grunnleggende verdier, språk og sosiale ferdigheter. Familiens sosiale posisjon – økonomi, utdanningsnivå, kulturell bakgrunn – påvirker hvilke ressurser og muligheter barnet får.

Skolen er en sentral agent i sekundærsosialiseringen. Her lærer barn og unge ikke bare fagkunnskap, men også å forholde seg til autoriteter, samarbeide med andre, følge tidsplaner og prestere etter fastsatte kriterier. Skolen formidler også bestemte verdier og normer som samfunnet anser som viktige.

Venner og jevnaldrende blir stadig viktigere utover i oppveksten. I ungdomsårene kan vennegruppen til og med overta familiens rolle som den viktigste sosialiseringsagenten. Blant venner lærer man å forhandle, håndtere konflikter og utvikle selvstendighet.

Medier – inkludert sosiale medier, TV, film og musikk – har fått en stadig større rolle som sosialiseringsagent. Gjennom medier eksponeres individet for verdier, livsstiler, rollemodeller og virkelighetsoppfatninger som påvirker holdninger og atferd.

Sosialisering kan også deles inn i formell og uformell sosialisering. Formell sosialisering skjer gjennom planlagte og organiserte aktiviteter med et bevisst læringsformål – for eksempel undervisning i skolen, konfirmasjonsundervisning eller opplæring på en arbeidsplass. Her er det tydelig hvem som underviser, hva som skal læres, og ofte finnes det en læreplan eller et pensum.

Uformell sosialisering skjer gjennom daglig samhandling, uten at noen bevisst planlegger læringen. Når et barn observerer hvordan foreldrene løser konflikter, eller når en ungdom tilpasser seg klesstilen i vennegjengen, er det uformell sosialisering som finner sted. Denne formen for sosialisering er ofte like viktig som den formelle, men den er vanskeligere å oppdage fordi den skjer «av seg selv».

Peter Berger og Thomas Luckmann publiserte i 1966 verket «The Social Construction of Reality», som har blitt en av de mest innflytelsesrike bøkene i moderne sosiologi. Deres sentrale argument er at virkeligheten slik vi oppfatter den, ikke er objektivt gitt, men sosialt konstruert gjennom menneskelig samhandling.

Berger og Luckmann beskrev tre sammenvevde prosesser som konstituerer den sosiale virkeligheten: eksternalisering, objektivering og internalisering. Eksternalisering handler om at mennesker skaper sosiale institusjoner, normer og meningssystemer gjennom sine handlinger og samhandling. Objektivering skjer når disse menneskeskapte fenomenene begynner å fremstå som «objektive» og selvstendige – de oppleves som noe som eksisterer uavhengig av de menneskene som skapte dem. Internalisering er prosessen der individet gjennom sosialisering tar opp i seg den objektiverte sosiale virkeligheten og gjør den til sin egen.

For sosialiseringsteorien er dette avgjørende: Primærsosialiseringen er den fasen der barnet internaliserer den sosiale virkeligheten for første gang. Barnet lærer ikke bare regler og ferdigheter – det lærer hva som er «virkelig», hva som er «sant» og hva som er «naturlig». Fordi barnet ikke har noe sammenligningsgrunnlag, oppleves denne virkeligheten som den eneste mulige. Det er først gjennom sekundærsosialiseringen at individet gradvis kan oppdage at det finnes alternative måter å forstå verden på.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) bidro med et annet viktig perspektiv på sosialisering gjennom sitt begrep habitus. Habitus refererer til de dype, varige disposisjonene – vaner, smakspreferanser, kroppsholdninger, talemåter og tenkemåter – som individet tilegner seg gjennom oppvekst og sosialisering. Habitus er «den sosiale strukturen innprentet i kroppen» – det er den måten samfunnets ulikheter og kulturelle mønstre nedfeller seg i individets daglige liv.

Habitus fungerer som et «generativt prinsipp» – det styrer individets handlinger, valg og preferanser uten at individet nødvendigvis er bevisst på det. En person fra overklassen har en annen habitus enn en person fra arbeiderklassen: De snakker annerledes, kler seg annerledes, har ulike matpreferanser, ulik kropp og ulike holdninger til utdanning, kultur og fritid. Disse forskjellene er ikke resultat av bevisste valg, men av ulike sosialiseringsprosesser.

Det viktige poenget hos Bourdieu er at habitus bidrar til sosial reproduksjon – at ulikheter overføres fra generasjon til generasjon gjennom sosialiseringen. Barn fra privilegerte familier tilegner seg en habitus som passer med skolens og arbeidslivets forventninger, mens barn fra mindre privilegerte familier kan oppleve at deres habitus ikke «passer inn». Slik bidrar sosialiseringen til å opprettholde sosiale klasseforskjeller, selv i samfunn som formelt sett gir alle like muligheter.

Sosialisering stopper ikke ved overgangen til voksenlivet. Gjennom hele livet møter vi nye situasjoner som krever at vi lærer nye roller, normer og ferdigheter. Noen sosiologer bruker begrepet tertiærsosialisering om den sosialiseringen som foregår i voksenlivet – for eksempel når man begynner i en ny jobb, blir forelder, går av med pensjon eller immigrerer til et nytt land.

Resosialisering er et sterkere begrep som refererer til prosesser der individets tidligere sosialisering aktivt brytes ned og erstattes med nye normer, verdier og identiteter. Begrepet brukes ofte i forbindelse med det Erving Goffman kalte «totale institusjoner» – steder der alle aspekter av livet er kontrollert av en enkelt myndighet, som fengsler, militærleirer, klostre og psykiatriske institusjoner. I slike institusjoner frattas individet sin tidligere identitet (gjennom uniformering, navnebytte, tap av personlige eiendeler) og formes etter institusjonens regler og normer.

Men resosialisering kan også skje frivillig og gradvis. En person som konverterer til en ny religion, gjennomgår en form for resosialisering. Det samme gjelder en person som emigrerer og gradvis tilegner seg det nye landets kultur, eller en person som etter et alvorlig sykdomsforløp må omdefinere sin identitet og sine livsmål. Resosialisering understreker at sosialiseringen er en livslang prosess, og at identiteten aldri er helt fastlåst.

Sosialisering er den livslange prosessen der individet tilegner seg normer, verdier og ferdigheter som trengs for å fungere i samfunnet. Primærsosialiseringen foregår i barndommen, primært i familien, og legger det grunnleggende fundamentet. Sekundærsosialiseringen skjer på arenaer utenfor familien – skole, venner, medier, arbeidsliv – og innebærer mer spesialisert og bevisst læring. Berger og Luckmann viste at virkeligheten er sosialt konstruert gjennom eksternalisering, objektivering og internalisering, og at primærsosialiseringen er avgjørende fordi barnet internaliserer den sosiale virkeligheten for første gang. Bourdieus begrep habitus utdyper hvordan sosialiseringen nedfeller seg i kroppen som varige disposisjoner, og hvordan dette bidrar til sosial reproduksjon. Sosialiseringsagenter er de aktørene som bidrar til sosialiseringen, og deres innflytelse varierer gjennom livsløpet. Sosialisering kan være formell eller uformell, og den slutter aldri – resosialisering kan finne sted gjennom hele livet.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Sosialisering: Sosialisering er den prosessen der individet tilegner seg kunnskaper, ferdigheter, normer og verdier som er nødvendige for å kunne delta i samfunnslivet.
- Sosialiseringsagenter: Sosialiseringsagenter er de personene, gruppene og institusjonene som bidrar til individets sosialisering.
- Internalisering: Internalisering er prosessen der individet tar opp i seg (gjør til «sine egne») de normene, verdiene, kunnskapene og virkelighetsoppfatningene som formidles gjennom…
- Habitus (Pierre Bourdieu): Habitus er Pierre Bourdieus begrep for de varige, kroppsliggjorte disposisjonene som individet tilegner seg gjennom sosialisering.

Nøkkelbegreper