1.3 Sosiologiens grunnleggere

Tenkerne som ville forstå kaoset

Da fabrikkene reiste seg og folk strømmet til byene, falt de gamle sannhetene fra hverandre. Noen mennesker stilte seg midt i denne forvirringen og spurte: Hva holder egentlig et samfunn sammen? Hva river det fra hverandre? Disse menneskene ble sosiologiens grunnleggere. De var uenige om mye, men delte én overbevisning: at samfunnet kan og bør studeres vitenskapelig.

I dette kapittelet møter du fem av dem. Auguste Comte ga faget navnet sitt og drømmen om en vitenskapelig sosiologi. Émile Durkheim etablerte faget som en selvstendig empirisk vitenskap med begrepet sosiale fakta. Karl Marx analyserte kapitalismens klassekonflikter. Max Weber undersøkte makt, byråkrati og mening. Og Harriet Martineau, ofte oversett, var en pioner innen empirisk samfunnsforskning og en tidlig forkjemper for likestilling. Å kjenne dem er å kjenne fagets DNA.

Comte og Durkheim: orden og solidaritet

Den franske filosofen Auguste Comte (1798--1857) ga sosiologien navnet sitt i 1838. Han kalte først faget «sosial fysikk», noe som avslører ambisjonen: en vitenskap om samfunnet like eksakt som fysikken. Denne tilnærmingen kalte han positivisme -- troen på at samfunnet kan studeres med naturvitenskapens metoder, gjennom observasjon, måling og lovmessigheter. Comte mente menneskelig tenkning utvikler seg gjennom tre stadier: det teologiske (fenomener forklares med guder og ånder), det metafysiske (med abstrakte krefter) og det positive (med vitenskapelig observasjon). Sykdom, for eksempel, ble først forklart med guddommelig straff, så med «ubalanse i kroppsvæskene», og til slutt med bakterier og virus. Stadietenkningen anses i dag som foreldet og altfor skjematisk, men grunnideen -- at samfunnet kan studeres systematisk -- er fortsatt fagets kjerne.

Den franske sosiologen Émile Durkheim (1858--1917) er kanskje den viktigste skikkelsen i fagets historie. Han fikk det første professoratet i sosiologi og etablerte faget som en selvstendig vitenskap. Durkheims grunnidé var at samfunnet er mer enn summen av enkeltindividene -- en egen virkelighet. Han innførte begrepet sosiale fakta: normer, verdier og institusjoner som eksisterer utenfor individet og utøver tvang over oss. Tenk på språket du snakker: du fant det ikke opp selv, du kan ikke bare endre grammatikkreglene, og likevel opplever du det sjelden som tvang fordi det føles naturlig.

I verket «Selvmordet» (1897) viste Durkheim at selv noe så personlig som selvmord kan forklares sosiologisk: selvmordsraten varierte systematisk mellom grupper. Han skilte mellom egoistisk selvmord (for svak integrasjon), altruistisk selvmord (for sterk integrasjon) og anomisk selvmord (normoppløsning). Durkheim utviklet også en teori om solidaritet -- båndene som holder samfunnet sammen. I tradisjonelle samfunn rår mekanisk solidaritet, der mennesker bindes sammen av likhet. I moderne samfunn vokser det frem organisk solidaritet, der mennesker bindes sammen av arbeidsdeling og gjensidig avhengighet -- bonden trenger smeden, smeden trenger bakeren. Durkheim fryktet at det moderne samfunnet kunne rammes av anomi, en tilstand av normoppløsning der de gamle reglene mister kraft uten at nye tar over.

Marx: klassekamp og kapitalisme

Karl Marx (1818--1883) kalte seg selv filosof, økonom og revolusjonær, men ideene hans har hatt enorm innflytelse på sosiologien. Marx analyserte kapitalismen som et system bygd på en grunnleggende motsetning mellom to klasser: borgerskapet, som eide produksjonsmidlene (fabrikker, jord, råvarer), og arbeiderklassen, som bare hadde arbeidskraften sin å selge. Denne motsetningen var ikke tilfeldig, men innebygd i selve kapitalismens struktur.

Ifølge Marx utnyttet borgerskapet arbeiderne gjennom merverdi: arbeideren skaper mer verdi enn hun får i lønn, og differansen tilegnes kapitalisten som profitt. Et sentralt begrep er historisk materialisme -- ideen om at de materielle og økonomiske forholdene (basis) danner grunnlaget for samfunnets politiske, juridiske og kulturelle strukturer (overbygning). «Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet», skrev han.

To andre nøkkelbegreper er fremmedgjøring og falsk bevissthet. Fremmedgjøring beskriver arbeiderens opplevelse: i håndverkersamfunnet lagde skomakeren hele skoen og var stolt av resultatet, men i fabrikken skrur arbeideren på den samme mutteren tusenvis av ganger og blir fremmedgjort fra produktet, fra arbeidsprosessen, fra andre mennesker og til slutt fra seg selv. Falsk bevissthet er når arbeiderklassen aksepterer borgerskapets verdensbilde som sitt eget -- for eksempel når en fattig arbeider stemmer mot egne interesser fordi han tror han en dag selv blir rik. Marx mente klassekampen var den drivende kraften i historien, og forutsa at kapitalismens motsetninger til slutt ville føre til en proletarisk revolusjon. Begrepene er fortsatt relevante: forskjellene mellom de rikeste og de fattigste i Norge har økt, og mange opplever en form for fremmedgjøring i moderne arbeidsliv -- fra callsenter-skript til algoritmestyrt lagerarbeid.

Weber og Martineau: mening, makt og oversette pionerer

Den tyske sosiologen Max Weber (1864--1920) var uenig med Marx i at økonomien alene forklarer samfunnsutviklingen. Han mente ideer og verdier også hadde selvstendig kraft. I «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd» (1905) argumenterte han for at protestantismens arbeidsetikk -- særlig kalvinismens vekt på hardt arbeid, sparsommelighet og reinvestering -- bidro til kapitalismens fremvekst. Ideer formet altså økonomien, ikke bare omvendt.

Metodisk innførte Weber verstehen (forståelse): sosiologien må forsøke å forstå meningen bak menneskers handlinger, ikke bare observere ytre atferd. Å løfte armen kan bety å hilse, å rekke opp hånden eller å true -- samme bevegelse, ulik mening. Weber identifiserte fire handlingstyper: formålsrasjonell (midler velges for å nå et mål), verdirasjonell (handling ut fra overbevisning uansett konsekvens), tradisjonell (ut fra vane) og affektuell (ut fra følelser). Han fryktet at det moderne samfunnet ble stadig mer preget av formålsrasjonalitet -- det han kalte rasjonaliseringen.

Weber definerte makt som muligheten til å gjennomføre sin vilje selv mot andres motstand, men var opptatt av legitimitet. Han skilte mellom tre typer autoritet: tradisjonell (nedarvede rettigheter), karismatisk (lederens personlige utstråling) og legal-rasjonell (lover og regler, som dominerer i moderne demokratier). Byråkratiet analyserte han som den moderne organisasjonsformen -- effektiv og forutsigbar, men også et «jernbur» som kan fange mennesker i upersonlige regler. Vi kjenner det igjen når NAV krever de samme skjemaene flere ganger, eller når algoritmer avgjør hvem som får lån.

Til slutt Harriet Martineau (1802--1876), en oversett pioner. Hun oversatte Comte til engelsk, men gjorde langt mer: i «Society in America» (1837) studerte hun slaveriet, kvinners stilling og politiske institusjoner med skarpt sosiologisk blikk. Hun var den første som systematisk sammenlignet et samfunns idealer med dets praksis -- og påpekte at USA hevdet å stå for frihet og likhet, men praktiserte slaveri og nektet kvinner rettigheter. Hun mente et samfunns moral måtte vurderes ut fra hvordan det behandlet sine svakeste. I «How to Observe Morals and Manners» (1838) skrev hun det som i praksis var den første læreboken i sosiologisk metode.

Oppsummering

Sosiologiens grunnleggere formet faget på hver sin måte. Comte ga det navnet og den positivistiske ambisjonen, med trestadieteorien om menneskelig tenkning. Durkheim etablerte faget som empirisk vitenskap med begrepet sosiale fakta, analyserte mekanisk og organisk solidaritet, og advarte mot anomi.

Marx analyserte kapitalismens klassekonflikter gjennom historisk materialisme, basis og overbygning, og begrepene merverdi, fremmedgjøring og falsk bevissthet. Weber fremhevet ideenes kraft (den protestantiske etikk), introduserte verstehen, og beskrev fire handlingstyper, tre former for autoritet og byråkratiets «jernbur».

Martineau var en oversett empirisk pioner som studerte ulikhet og undertrykkelse, sammenlignet idealer med praksis, og skrev den første læreboken i sosiologisk metode. Til sammen la disse tenkerne grunnlaget for den moderne sosiologien, og debattene deres lever fortsatt i faget.