1.3 Sosiologiens grunnleggere

Sosiologien ble til i en tid med dramatiske samfunnsendringer. De tenkerne som grunnla faget, forsøkte å forstå hva som holdt samfunnet sammen – og hva som truet med å rive det fra hverandre. Selv om de var uenige om mye, delte de en grunnleggende overbevisning: at samfunnet kan og bør studeres vitenskapelig.

I dette kapittelet møter vi fem sentrale skikkelser: Auguste Comte, som ga faget sitt navn og formulerte ambisjonen om en vitenskapelig sosiologi. Émile Durkheim, som etablerte sosiologien som en selvstendig empirisk vitenskap og innførte begrepet sosiale fakta. Karl Marx, som analyserte kapitalismens klassekonflikter og utviklet historisk materialisme. Max Weber, som undersøkte makt, byråkrati og meningsskaping og introduserte verstehen som metode. Og Harriet Martineau, som ofte overses men var en pioner innen empirisk samfunnsforskning og en tidlig forkjemper for likestilling og sosial rettferdighet.

Disse tenkerne la grunnlaget for de perspektivene og debattene som fortsatt preger sosiologien i dag. Å kjenne dem er å kjenne fagets DNA.

Den franske filosofen Auguste Comte regnes som den som ga sosiologien sitt navn. Han skapte begrepet «sosiologi» i 1838 ved å kombinere det latinske socius (følgesvenn, samfunn) og det greske logos (vitenskap, lære). Comte kalte opprinnelig faget «sosial fysikk», noe som avslører hans ambisjon: å skape en vitenskap om samfunnet som var like eksakt som fysikken.

Comte mente at samfunnet kunne og burde studeres med de samme vitenskapelige metodene som naturvitenskapene – gjennom observasjon, måling og lovmessigheter. Denne tilnærmingen kalte han positivisme. Han tenkte seg at menneskelig tenkning utviklet seg gjennom tre stadier:

Det teologiske stadiet er den tidligste fasen, der mennesker forklarer fenomener med guder, ånder og overnaturlige krefter. Tordenen skyldes en sint gud, sykdom skyldes demonisk besettelse. Det metafysiske stadiet erstatter gudene med abstrakte krefter og prinsipper – «naturen», «sjelen», «viljen» – men er fortsatt spekulativt. Det positive stadiet er det endelige og høyeste stadiet, der vitenskapelig observasjon og lovmessigheter erstatter all spekulasjon. Her baseres kunnskap utelukkende på empiri.

Comte mente at hvert vitenskapsfelt gjennomgikk denne utviklingen i en bestemt rekkefølge: Først astronomi og fysikk, deretter kjemi og biologi, og til slutt sosiologi – som den mest komplekse av alle vitenskaper. Sosiologien var altså vitenskapenes krone i Comtes system.

Selv om Comtes «stadietenkning» i dag anses som foreldet og altfor skjematisk – samfunnsutviklingen følger ikke en rett linje – var hans grunnleggende idé viktig: at vi kan og bør studere samfunnet systematisk og vitenskapelig. Denne ambisjonen er fortsatt sosiologiens kjerne.

Den franske sosiologen Émile Durkheim er kanskje den viktigste skikkelsen i sosiologiens historie. Han var den første som fikk en professorstilling i sosiologi (ved Universitetet i Bordeaux i 1887), og han etablerte faget som en selvstendig vitenskapelig disiplin med egne metoder og eget studieobjekt.

Durkheims mest grunnleggende idé var at samfunnet er noe mer enn summen av enkeltindividene som utgjør det. Samfunnet er en egen virkelighet – en «sui generis» – som ikke kan reduseres til individpsykologi. Han innførte begrepet «sosiale fakta» – normer, verdier, institusjoner og kollektive forestillinger som eksisterer utenfor og uavhengig av det enkelte individ. Sosiale fakta utøver tvang over individene, enten vi er klar over det eller ei.

I sitt berømte verk «Selvmordet» (Le Suicide, 1897) viste Durkheim at selv noe så tilsynelatende personlig som selvmord kunne forklares sosiologisk. Han fant at selvmordsrater varierte systematisk mellom ulike sosiale grupper: protestanter hadde høyere selvmordsrate enn katolikker, ugifte menn høyere enn gifte, og byboere høyere enn folk på landet. Durkheim identifiserte flere typer selvmord: det egoistiske selvmordet (forårsaket av for svak sosial integrasjon), det altruistiske selvmordet (forårsaket av for sterk integrasjon, som kamikaze-piloter) og det anomiske selvmordet (forårsaket av normoppløsning, for eksempel under økonomiske kriser).

Et av Durkheims viktigste bidrag er hans teori om sosial solidaritet, utviklet i verket «Om arbeidsdelingen i samfunnet» (1893). Durkheim stilte spørsmålet: Hva holder samfunnet sammen? Hvorfor oppløses ikke samfunnet i kaos og konflikt?

Svaret hans var solidaritet – de båndene som knytter mennesker sammen i et fellesskap. Men solidariteten tar ulik form i ulike typer samfunn:

I tradisjonelle, førmoderne samfunn herrsker det Durkheim kalte mekanisk solidaritet. Her er mennesker bundet sammen av likhet – de deler de samme verdiene, den samme troen og den samme livsstilen. Alle gjør omtrent det samme arbeidet, alle tror på det samme, og avvik fra normen straffes strengt. Solidariteten er «mekanisk» fordi den fungerer nesten automatisk gjennom konformitet.

I moderne, industrialiserte samfunn utvikles det Durkheim kalte organisk solidaritet. Her er mennesker bundet sammen av ulikhet – av arbeidsdeling og gjensidig avhengighet. Bonden trenger smeden, smeden trenger bakeren, bakeren trenger bonden. Ingen kan klare seg alene, og det er nettopp denne gjensidige avhengigheten som skaper solidaritet. Begrepet «organisk» hentyder til en levende organisme, der ulike organer utfyller hverandre.

Durkheim var bekymret for overgangen fra mekanisk til organisk solidaritet. Han fryktet at det moderne samfunnet kunne rammes av det han kalte anomi – en tilstand av normoppløsning der de tradisjonelle reglene og verdiene har mistet sin kraft, uten at nye har tatt deres plass. Anomi kan føre til at mennesker mister retning og mening i livet.

Karl Marx var ikke sosiolog i faglig forstand – han kalte seg filosof, økonom og revolusjonær. Men hans ideer har hatt enorm innflytelse på sosiologien, og det er umulig å forstå faget uten å kjenne Marx.

Marx analyserte kapitalismen som et økonomisk system preget av en grunnleggende motsetning mellom to klasser: borgerskapet (bourgeoisiet), som eide produksjonsmidlene (fabrikker, jord, råvarer), og arbeiderklassen (proletariatet), som bare hadde sin arbeidskraft å selge. Denne motsetningen var ikke tilfeldig eller midlertidig – den var innebygd i selve kapitalismens struktur.

Ifølge Marx utnyttet borgerskapet arbeiderklassen gjennom det han kalte merverdi. En arbeider skaper verdier gjennom sitt arbeid, men lønnen hun mottar er mindre enn verdien hun produserer. Differansen – merverdien – tilegnes av kapitalisten som profitt. For Marx var dette ikke bare et økonomisk forhold, men et maktforhold: de som eier produksjonsmidlene, har makt over de som ikke gjør det.

Et sentralt begrep hos Marx er historisk materialisme: ideen om at det er de materielle og økonomiske forholdene i et samfunn som danner grunnlaget (basis) for dets politiske, juridiske og kulturelle strukturer (overbygning). Lovverket, religionen, kunsten, moralen – alt dette er ifølge Marx formet av de underliggende økonomiske forholdene. «Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men tvert imot deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet», skrev Marx.

To andre viktige begreper hos Marx er fremmedgjøring (alienasjon) og falsk bevissthet.

Fremmedgjøring beskriver arbeiderens opplevelse under kapitalismen. I det tradisjonelle håndverkersamfunnet lagde skomakeren hele skoen – fra begynnelse til slutt. Han så resultatet av sitt arbeid, han hadde kontroll over arbeidsprosessen, og han var stolt av produktet. I den kapitalistiske fabrikken gjør arbeideren bare én liten del av produksjonen – hun skrur kanskje på den samme mutteren tusenvis av ganger om dagen. Hun er fremmedgjort fra produktet (hun ser aldri det ferdige resultatet), fra arbeidsprosessen (hun har ingen kontroll over hvordan arbeidet organiseres), fra andre mennesker (konkurranse erstatter samarbeid) og til slutt fra seg selv (arbeidet gir ingen mening eller tilfredsstillelse).

Falsk bevissthet er Marx' begrep for en situasjon der arbeiderklassen aksepterer borgerskapets verdensanskuelse som sin egen. Når en fattig arbeider stemmer for et parti som tjener de rikes interesser, fordi han tror at han en dag selv kan bli rik, er det ifølge Marx et eksempel på falsk bevissthet. Den herskende klassens ideer er i enhver epoke de herskende ideene, mente Marx – borgerskapet kontrollerer ikke bare økonomien, men også ideologien.

Marx mente at klassekampen – motsetningen mellom borgerskap og arbeiderklasse – var den drivende kraften i historien. Hele historien var ifølge Marx en historie om klassekamper: herrer mot slaver i antikken, adel mot livegne i føydalismen, borgerskap mot arbeiderklasse under kapitalismen. Han forutsa at denne motsetningen til slutt ville føre til en proletarisk revolusjon og etableringen av et klasseløst samfunn.

Den tyske sosiologen Max Weber er en av sosiologiens tre «grunnleggere» sammen med Durkheim og Marx. Weber var en usedvanlig allsidig tenker som bidro til sosiologien, økonomien, rettshistorien, religionssosiologien og vitenskapsfilosofien.

Weber var uenig med Marx i at økonomien alene kunne forklare samfunnsutviklingen. Han mente at ideer, verdier og kultur også hadde selvstendig betydning – de var ikke bare «overbygning» over en økonomisk basis. I sitt berømte verk «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd» (1905) argumenterte Weber for at protestantismens arbeidsetikk – særlig kalvinismen – bidro til fremveksten av kapitalismen i Europa.

Kalvinistene trodde på predestinasjon – at Gud allerede hadde bestemt hvem som var utvalgt til frelse. Men hvordan kunne man vite om man var blant de utvalgte? Jo, ved å leve et disiplinert, arbeidsomt og nøysomt liv. Velstand ble tolket som et tegn på Guds nåde. Denne holdningen – hardt arbeid, sparsommelighet, reinvestering av profitt – var ifølge Weber nettopp den «ånden» som kapitalismen trengte for å vokse frem. Ideer formet altså den økonomiske utviklingen, ikke bare omvendt.

Metodisk introduserte Weber begrepet verstehen (forståelse): ideen om at sosiologien må forsøke å forstå meningen bak menneskers handlinger, ikke bare observere ytre atferd. En handling kan bare forstås sosiologisk når vi kjenner motivet bak den. Å løfte armen kan bety mange ting: å hilse på noen, å rekke opp hånden i klassen, å vinke til en drosje, eller å true noen. Ytre sett er det den samme bevegelsen, men meningen er helt forskjellig.

Weber identifiserte fire typer sosial handling: Formålsrasjonell handling, der aktøren velger midler for å nå et bestemt mål (for eksempel å studere hardt for å få gode karakterer). Verdirasjonell handling, der aktøren handler ut fra en overbevisning uavhengig av konsekvensene (for eksempel å nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner). Tradisjonell handling, der aktøren handler ut fra vane og tradisjon (for eksempel å gå i kirken på julaften). Og affektuell handling, der aktøren handler ut fra følelser (for eksempel å slå i bordet av sinne).

Weber var bekymret for at det moderne samfunnet ble stadig mer preget av formålsrasjonalitet – at alt måles, beregnes og effektiviseres. Han kalte dette rasjonaliseringen av samfunnet, og han mente at den truet med å innskrenke menneskers frihet og kreativitet.

Weber definerte makt som muligheten til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, selv mot andres motstand. Men han var også opptatt av legitimitet – makthavernes behov for å bli anerkjent av de som styres. Weber identifiserte tre typer legitim autoritet:

Tradisjonell autoritet bygger på tradisjoner og nedarvede rettigheter. Kongen styrer fordi konger alltid har styrt, høvdingen leder fordi familien alltid har ledet. Karismatisk autoritet bygger på en leders personlige utstråling og evne til å inspirere. Religiøse ledere, revolusjonære og folkelige politikere kan ha karismatisk autoritet. Legal-rasjonell autoritet bygger på lovverk, regler og byråkratiske prosedyrer. Det er denne formen for autoritet som dominerer i moderne demokratier: en statsminister har makt ikke på grunn av tradisjon eller personlig karisma, men fordi hun er valgt etter bestemte regler.

Weber analyserte byråkratiet som den dominerende organisasjonsformen i det moderne samfunnet. Et byråkrati kjennetegnes av klare hierarkier, skriftlige regler, faglig kompetanse og upersonlighet. Det er effektivt og forutsigbart, men også en potensiell «jernbur» (Stahlhartes Gehäuse) som fanger mennesker i upersonlige regler og rutiner. Weber fryktet at rasjonaliseringen og byråkratiseringen av samfunnet til slutt ville kvele individets frihet og spontanitet.

Harriet Martineau var en britisk forfatter og tenker som i dag regnes som en av sosiologiens glemte grunnleggere. I sin egen tid var hun en av de mest leste og innflytelsesrike intellektuelle i Storbritannia, men hun ble i stor grad oversett av sosiologiens historikere – dels fordi hun var kvinne, dels fordi hun ikke hadde en universitetsstilling.

Martineau oversatte Auguste Comtes verk til engelsk og bidro dermed til å spre sosiologiske ideer i den engelskspråklige verden. Men hun var langt mer enn en oversetter. Hun gjennomførte omfattende empiriske studier av det amerikanske samfunnet under en toårs reise (1834–1836), publisert i verket «Society in America» (1837). Hun analyserte slaveriet, kvinners stilling, utdanningssystemet og politiske institusjoner med et skarpt sosiologisk blikk.

Martineau var den første til systematisk å sammenligne et samfunns idealer med dets praksis. Hun påpekte at USA hevdet å stå for frihet og likhet, men praktiserte slaveri og nektet kvinner grunnleggende rettigheter. Denne gapet mellom ideal og virkelighet – mellom hva et samfunn sier og hva det gjør – er et tema som fortsatt er sentralt i sosiologien.

Hun argumenterte for at et samfunns moral måtte vurderes ut fra hvordan det behandlet sine svakeste medlemmer – kvinner, barn, slaver, fattige. Dette perspektivet var radikalt for sin tid. Martineau var også en pioner innen sosiologisk metode: hun argumenterte for at forskere måtte være objektive, bruke systematisk observasjon, sammenligne ulike samfunn, og studere alle lag av befolkningen – ikke bare elitene. I boken «How to Observe Morals and Manners» (1838) la hun ut det som i praksis var den første læreboken i sosiologisk metode, to år etter at Comte ga faget sitt navn.

Sosiologiens grunnleggere formet faget på ulike måter. Comte ga det sitt navn og sin positivistiske ambisjon – troen på at samfunnet kan studeres vitenskapelig. Han utviklet trestadieteorien om menneskelig tenkning. Durkheim etablerte sosiologien som empirisk vitenskap med begrepet sosiale fakta, analyserte solidaritet (mekanisk og organisk) og advarte mot anomi.

Marx analyserte kapitalismens klassekonflikter gjennom historisk materialisme, begrepene basis og overbygning, og teoriene om merverdi, fremmedgjøring og falsk bevissthet. Weber fremhevet ideenes kraft (den protestantiske etikk), makt og byråkrati, introduserte verstehen som metode, og identifiserte fire handlingstyper og tre former for legitim autoritet.

Martineau var en oversett empirisk pioner som studerte ulikhet og undertrykkelse, sammenlignet idealer med praksis, og skrev den første læreboken i sosiologisk metode. Til sammen la disse tenkerne grunnlaget for den moderne sosiologien, og deres ideer og debatter er fortsatt levende i faget i dag.

Oppsummering

I dette kapittelet har du lært:

- Positivisme: Positivisme er en vitenskapsteoretisk retning grunnlagt av Auguste Comte.
- Comtes tre stadier: Comtes trestadieteori hevder at menneskelig tenkning utvikler seg gjennom tre faser: det teologiske stadiet (forklaring gjennom guder og overnaturlige krefter), det…
- Anomi: Anomi er Durkheims begrep for en tilstand av normoppløsning og verdiforvirring i et samfunn.
- Mekanisk og organisk solidaritet: Mekanisk solidaritet er solidaritet basert på likhet – mennesker er bundet sammen fordi de ligner hverandre.
- Sosiale fakta: Sosiale fakta er ifølge Durkheim normer, verdier, institusjoner og kollektive forestillinger som eksisterer utenfor det enkelte individ og utøver tvang over…

Nøkkelbegreper